Hva er egentlig sykepleie?

De siste dagene har det dukket opp mange innlegg rundt sykepleiere og hvilke oppgaver de gjør i en arbeidshverdag. Mange sykepleiere mener de bruker tid på oppgaver som kunne vært utført av andre faggrupper. På sykehuset er helsefagarbeiderne nærmest utryddet, og sykepleiere gjør mange oppgaver som de kanskje føler seg overkvalifisert til å gjøre. I kommentarfeltene kan jeg også lese kritikk til sykepleiere fra folk som åpenbart tilhører andre faggrupper. Hvorfor skal de slippe alt det kjipe? Skal de aldri ta kjøkken eller skyllerom? Det er vel rettferdighetsprinsippet som trer frem – hvorfor skal ikke sykepleieren ta sin del av kjedelige oppgaver? Jeg er ikke helt uenig, samtidig kreves god innsikt i sykepleierens ansvar og funksjonsområde før man kan stille slike krav. Det aller viktigste – tror jeg, er at vi jobber åpent og trekker lasset sammen. Viser hva vi gjør. For det finnes helt sikkert late sykepleiere, som gjerne snor seg unna de mer rutinepregede oppgavene i hverdagen. Og da skjønner jeg godt at andre faggrupper kan gå i streik. På den annen side er det ofte sånn at dagen blir helt annerledes enn man kanskje tenker, kanskje fordi prioriteringen rett kompetanse på rett sted tilsier at sykepleier ofte har de sykeste pasientene. De det ofte faller på endel ekstra jobb rundt.

Jeg har tenkt endel rundt det. Min arbeidshverdag. Hva er egentlig sykepleie?

Min arbeidshverdag i hjemmesykepleien består av det meste. Elementære ting som hjelp til personlig hygiene, matlaging og administrere medisiner. Funksjonen som ressursperson for kreftpasienter gjør at jeg kan ha noen støttesamtaler fra tid til annen. Ellers er den svært variabel. Vaske gulvet fordi noen glemte å lukke urinposen på kveldsvakta i går. Måke snø av trappa så ikke brukeren, jeg selv, eller kollegaene mine faller. Strø en glatt gårdsplass. På sommeren smøre han som så gjerne vil sitte ute med solkrem, og minne ham på at han må drikke godt. Sette frem rikelig med fristende drikke, sette meg ned og slå av en prat mens jeg påser at han får i seg litt å drikke før jeg går. Jeg er redd drikkingen går i glemmeboka så fort jeg er ute av døra, den manglende tørstefølelsen tatt i betraktning. Ringe pårørende fordi kjøleskapet er nesten tomt, og samtidig spørre om de kan følge til legetime på fredag? Datteren i den andre enden vil gjerne lufte sin bekymring over faren som har begynt å skrante, hun lurer på hvor mye lenger det går hjemme? Jeg noterer bekymringen og bestemmer meg for å sende det som elektronisk melding til fastlegen. Jeg tar med det samme vitale målinger for å ha det på plass. Er medisineringen riktig, eller kan det gjøres justeringer slik at pasienten får det bedre? Sammen med mine rapporteringer, datterens observasjoner av endringer i tilstand og følelse av utrygghet ved at faren bor hjemme, samt de noe avvikende målingene, får fastlegen ta stilling til det. Jeg vet at dette er en fastlege som ikke alltid fanger opp de elektroniske meldingene og ringer derfor legekontoret for å si at det ligger en melding inne som det er viktig at blir lest før fredagens legetime. Skrive en liten epistel under evaluering av tjenester slik at tildelingskontoret noterer seg bak øret at her kan det bli et behov for høyere omsorgsnivå i nær fremtid. Rapportere grundig i journal hva jeg har gjort, og videre plan, samt notere flere steder at det følges opp. Jeg kan ikke vite om noe går av seg selv, og jeg kan jo falle og brekke benet i morgen og bli borte i lang tid. Da er det viktig at jobben jeg gjør er satt i system, og at ikke bare jeg har tråden i det.

Så er det å komme seg videre til neste pasient. Det er et enkelt oppdrag, på med støttestrømper, en liten prat om vær og vind, før jeg går videre. Jeg kvitterer raskt for utført oppdrag i journal.

Neste dame på lista skal ha dusj. Hun sier hun gjorde det selv i går. Jeg ser at kluter og håndkler henger helt likt som i går og konkluderer for meg selv med at det ikke kan stemme. Med list og lempe motiverer jeg så godt jeg kan. Hun er på gli. Den største bekymringen er – hva med håret? Hun har permanent, og ved hårvask blir hun seende ut som en ustelt puddel. Jeg frister med hårrulling, selv om vi egentlig ikke får lov, og hun blir med i dusjen. Etterpå ruller vi hår, og hun forteller om livet, og sin store sorg; barnet hun mistet så altfor tidlig. Jeg tenker inni meg at denne opplysningen – en viktig del av hennes total pain, hadde jeg ikke fått om det ikke var for hårrullingen. Tapet av barnet har kommet tilbake med full kraft når hun har blitt stillesittende og har altfor god tid til å tenke. Jeg opplever henne nedstemt, og tenker at hun trengte den ekstra omsorgen. Hun trengte å sette ord på det som skjedde for så lenge siden. Slik jeg forstår så ble det kostet under teppet, og livet skulle bare gå videre. Med dagens kunnskap om krisehåndtering og oppfølgingen som gis når mennesker i dag opplever lignende kriser, så tenker jeg at hennes krise er ubearbeidet og har fått vokse seg til en betent byll. Vi reflekterer rundt hendelsen, og hun klandrer seg selv for noe hun mener hun kunne gjort annerledes så hendelsen aldri skjedde. Jeg setter det litt i perspektiv, og vi snakker om det ingen kunne forutse at kunne skje. Hun sier seg enig i at hun kanskje ikke kunne gjort noe annerledes og setter ord på at det var godt å snakke litt om det. Jeg får en god klem og et stort takk for tiden min når jeg skal gå. “Du er god å prate med du!” sier hun. Det tok ikke mer enn tiden av å rulle opp et hår. Det er verdt det, når man kan gjøre en liten forskjell. Neste gang jeg besøker henne lyser hun opp, som om vi er to gamle kjente.

Kontordag. Hele formiddagen går med til å gå gjennom de elektroniske meldingene som har kommet inn. Fastlegen fra i går har svart på henvendelsen og takker for opplysningene. Han skal ha en god prat med pasient og datter, og samtidig gjøre en gjennomgang av medisinene. Det letter hjertet mitt, og jeg føler jeg kan hake ut så langt; jeg har gjort jobben min, nå er det over på hans skuldre. Det vil nok komme en ny melding etter legetimen, og da vil vi få ansvar for å utføre medisinendringene og gjøre oppfølging på blodtrykk og observasjoner i dagene fremover. Fastlegen ønsker tilbakemelding etter noen dager, og samtidig er det avtalt ny legetime om 14 dager. Jeg setter alt dette i system. Det har kommet en melding fra sårpoliklinikken på sykehuset; omfattende endringer i en sårprosedyre og daglig skifte av bandasjer fordi sårene væsker mye. Jeg får sårprosedyren inn i tiltaksplan, samt skrevet ut på ark så vi har den lett tilgjengelig når skift skal utføres. I tillegg setter jeg det hele i system. Et par pasienter har vært til INR kontroll; ingen endring i dosering. I grunn deilig, for da slipper vi å hente inn eksisterende dosetter, samt rette opp i de som allerede er lagt klar til neste utlevering. Jeg legger nyeste dosering inn i pasientens medisinkort, det må vi alltid gjøre, endringer eller ei.

Min gode hjelpepleierkollega trenger å drøfte en pasient hun er bekymret for. Hun er av sorten solid hjelpepleier med meget gode vurderingsevner. Det gjør jobben min lett, jeg stoler fullstendig på hennes kliniske vurderinger og hun har utført alle nødvendige målinger. Dessuten er det hun som kjenner pasienten aller best og dermed best kan vurdere når noe ikke stemmer. Fastlegen får en elektronisk melding med rapporten. Jeg vet at han er av den sorten som sjekker meldinger jevnt og trutt, og jeg trenger ikke å ringe legekontoret for å minne om innkommet melding, en vinn-vinn for både helsesekretæren på legekontoret og min egen tid. Her holder det med hjelpepleierens solide rapport i journal, og notat om at melding er sendt.

Ute i felt igjen. Han er blitt ustø, den gamle staskaren. Han er vant til å stå på egne ben, og stritter i mot i redsel når jeg skal forflytte ham fra seng til stol. Det er nærmest nyttesløst for meg å klare alene. Han elsker å synge, og heldigvis har jeg fått Taube inn med morsmelka. Vi synger Sjøsalavals, jeg trenger bare å starte, så synger han med av full hals. Han mister helt fokus på redsel, og jeg kan avbryte sangen et lite sekund og si “du, nå må vi få deg over i rullestolen!”. Han lystrer, og er mest opptatt av å få komme raskt over i stolen så vi kan finne neste vise. I det han reiser seg synger han av full hals; “You raise me uuuuup!”, og vi ler så vi griner mens han får snudd seg rundt og satt seg. Jeg holder meg tett på han i forflytningen. Jeg kan ikke ta ham i mot hvis han faller, det er han for tung til, men jeg har innlært fallteknikk og kan i verste fall la ham skli ned på benet mitt hvis han mister kraften i bena. Gi ham en skånsom landing. Det skjer heldigvis ikke denne gangen.

Trygghetsalarm. En dame har falt på gulvet. Hun er redd og anspent, og hun blør fra et kutt på armen. Jeg setter meg på huk og snakker litt med henne, finner en pute å legge under hodet hennes. Jeg får henne uansett ikke opp før kollegaen min kommer. Jeg undersøker henne, og når jeg skal flytte henne forsiktig bort fra veggen fordi hun ligger så vondt så hyler hun til. Benet er vondt. Jeg ser at det er utadrotert, og forkortet. Det ser dessverre ut som det kan være et brudd. Jeg får ikke flyttet henne helt ideelt, men bedre. Setter meg på gulvet sammen med henne og sier at jeg dessverre tror at vi må ringe ambulanse. Hun skjønner også selv at noe ikke er som det skal. Ambulanse ringes, og situasjonen beskrives kort; hvor jeg er, hva har skjedd, våken og klar pasient, så får de fødselsnummer og navn. Jeg får høre at bil er på vei. Vi kan ikke annet enn å vente. Hun er redd, og jeg holder hånden hennes. Kollegaen min kommer, og istedenfor å løfte damen opp, står hun klar til å ta i mot ambulansepersonellet og geleide dem opp i leiligheten. Damen er lei seg; “det vil vel ta sin tid før dette blir bra igjen?”. Vi er enige om at dette var leit. Jeg spør henne om hun ligger okei, etter forholdene og får et bekreftende nikk. Jeg spør om hun ønsker at jeg kontakter pårørende, og hun vil gjerne at jeg ringer både datter og sønn. Jeg sier at jeg raskt pakker noen ting for henne, samt finner frem medisinoversikten som ambulansepersonellet alltid vil se. Når de kommer assisterer jeg dem når paracet i.v skal henges opp, de smertelindrer i tillegg med morfin og vi er etterhvert klare for å få henne på båre. Med slides og fire personer får vi henne skånsomt over på båren, og hun reiser inn til sykehuset. Jeg ringer først datter, så sønn. De synes dette var fryktelig leit, og har spørsmål rundt hendelsesforløpet. Datter bor nærmest og reiser umiddelbart til sykehuset. De takker for hjelpen så langt, og vi blir enige om å holde kontakten når hjemkomst blir aktuelt.

Sengestell sammen med min gode hjelpepleierkollega. Pasienten er svak og orker hverken mye prat, eller mye bevegelse. Vi jobber i rytmisk samspill og får lett byttet lakenet som var flekkete, lagt under nytt stikklaken og kladd, samt byttet til ny bleie. Omtrent uten å veksle et ord. Damen i sengen orker ikke mer enn lett munnstell, en klut i ansikt og på hender. Vi lufter godt ut av rommet, rydder og gjør det pent rundt henne. Vasker nattbord, kniper av blomstene og gir dem vann.  Damen, som alltid har vært så opptatt av det estetiske, ser fornøyd ut. Hun smiler et svakt, men tilfreds smil og hvisker “dere er gode – tusen takk!”.

En dag med fullspekket liste, typisk en liste som kanskje gåes mest av personer i andre faggrupper. Stabile pasienter, et par tunge stell og en dusj. Ingen som har noe spesielt å klage over, og de fleste med solide pårørende som tar seg av mye av det sosiale behovet som tiden ikke tillater med en slik liste. Omtrent ingen jeg trenger å skrive noen rapport på, alt er utført etter tiltaksplan og jeg kan huke av. Pasientene er i sin habituelle tilstand, alt fint. En liste som krever heller lite administrativ jobb, og dermed tåler å være desto fullere av oppdrag uten at det går på forsvarligheten løs. Sløs med sykepleierressurser? Ja – hvis vi er for få. Men ellers en deilig pause for en sykepleier. En dag jeg går hjem fra uten å tenke stort over om det er noe jeg har glemt, burde sett eller gjort noe med.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skille på hva som er sykepleieroppgaver og ikke-sykepleieroppgaver her jeg? Jeg kan fange opp så utrolig mye nyttig informasjon, og gi god, helhetlig sykepleie gjennom å rulle opp håret for nevnte dame. Selvfølgelig vasker jeg gulvet etter uhellet med urinposen. At jeg er drillet i sengestell mener jeg er meget viktig, også på tunge og stabile pasienter, slik at jeg er rustet til å gjøre skånsomt sengeskift med pasient i seng hos de aller sykeste. Jeg trenger å trene det kliniske blikket mitt, og jeg vil gjerne ha sett de ulike brukerne våre når de er i normaltilstand, da kan jeg mye lettere vurdere dem når noe ikke er som det skal.  Den muligheten får jeg når jeg går en liste uten de helt store, komplekse tilfellene.

Hverdagen i hjemmesykepleien er omfattende, og oppgavene flyter i hverandre. Jeg tenker at det viktigste er at vi er et team som hjelper hverandre. Jeg kan ikke både ta på 5 par støttestrømper, smøre 3 frokoster OG gjøre akutte vurderinger. Mange pasienter trenger ikke sykepleier hver dag. Mange oppgaver krever heller ikke sykepleier. Jeg er ikke redd for å ta i et tak, og det er ikke sånn at jeg anser meg selv som overkvalifisert til enkelte oppgaver. Dog er det heller ingen rettferdighet i at også jeg skal ta min bit av det “kjedelige”, hvis oppgavene hvor min kompetanse virkelig trengs, står i kø. Det kjipeste jeg vet er om ikke mine kollegaer i andre faggrupper ser helheten, og alt ekstra jeg må gjøre fordi jeg er sykepleier. Om man teller antall oppdrag – en dusj til meg og en dusj til deg, og ikke ser kompleksiteten i de ulike pasientene. At en dusj kan ta 20 minutter, en annen dusj 2 timer. At du går ut fra noen pasienter uten vondt i magen, mens andre har lidelser som treffer deg rett i sjela og må bearbeides. Når folk feilberegner egen arbeidskapasitet og ikke tar på seg litt ekstra etter pause, når jeg sårt trenger å bruke tiden min på alt jeg skal følge opp – de små scenariene over her kan jo vise hvor mye arbeid en liten telefon til en pårørende kan generere. Når ingen mener de har tid, og jeg siden ser en flokk sitte å hyggeprate i 20 minutter, en halvtime, noen ganger enda mer… Ikke at jeg ikke unner folk å ha det hyggelig, men jeg vil også være med på det hyggelige! Eller f.eks ha tid til å snakke litt med noen om den pasienten jeg ikke helt klarer å slutte og tenke på. Hvis alle bretter opp ermene og drar lasten i land sammen, så kanskje vi alle kan ha det hyggelig i 10 minutter sammen, før det er tid for å reise hjem. På sånne vakter hvor jeg har ansvarsvakt, så sender jeg også med glede folk hjem litt før tida, som takk for innsatsen. På vakter hvor alle har kjørt sitt eget løp, må jeg innrømme at jeg overser de som sitter og bare venter på at klokka er slagen. Man gir, og man tar. Jeg er ikke storforlangende, tror jeg. Men jeg liker at vi trekker i samme retning.

En sammensetning av folk er ofte som dans å regne, man bare veksler litt på å føre og bli ført. Jeg tar litt for deg så du rekker det, og ingen har noen gang ene og alene æren for at VI, min sone, får god anerkjennelse for godt utført jobb. Man gjør nemlig ikke en god jobb helt alene. Har jeg tid, så elsker jeg den hyggelige småpraten en hårrulling eller middagsservering kan innebære! Småpraten med de som trenger litt hjelp, men ellers synes livet er helt allright. Dog gir det også en sykt god følelse når man har samlet alle løse tråder og landet en pasient. Eller det svake smilet og takken fra damen etter sengestell og vanning av blomster. Stort sett elsker jeg sykepleiertilværelsen og bærer skiltet med stolthet. Om jeg har vært på en “kvittert utført” runde med 10-15 pasienter på lista, eller om jeg jeg bare har hatt en eller to svært komplekse pasienter som jeg har klart å lande.

 

1 kommentar
    1. Du sier det så godt. Sykepleie handler om hele mennesket, observasjoner og gjøre det som er viktig for den enkelte. Stå på og gjør det du tenker er det viktige for dine pasienter

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg