Å møte en konge, som en konge.

 

Hva har du møtt og vært på livets vei?

Hvis jeg var kongens sykepleier, hvordan hadde jeg møtt ham da? Antageligvis med både ærefrykt og respekt. Uavhengig av diagnose. Han er da, eller har da, tross alt vært kongen vår. Nå er ikke det noen aktuell problemstilling for meg, eller noen andre. Kongen er både sprek og klar i toppen. Men perspektivet er interessant. For er vi interesserte nok i personen bak hjelpebehovene i yrket vårt? Ville ikke litt kunnskap om hvem de har vært i livet, gjøre noe med hvordan vi møtte dem? Gjort det lettere å gi god helsehjelp, og ikke minst; lettere å være pasient?

Det er bare rot på kjøkkenbenken hans. Medisinene flyter, hva han har tatt, eller ikke har tatt er for meg en gåte. Vi snakker sammen, og over seg har han fortsatt en autoritet. Han er veltalende med et rikt språk, og på måten han snakker på så skjønner jeg at jeg snakker med en gammel direktør som har vært vant til å ha orden på både seg selv og mange ansatte. Han snakker som om han har total kontroll på både medisiner og livet generelt. Jeg ser meg om i omgivelsene og registrerer at det nok en gang i tiden har vært et møblert hjem med orden i sysakene. Om jeg åpner kjøkkenskap som han trolig ikke har brukt på mange år, ser jeg at han en gang var en systematiker. I det som er i daglig bruk er det bare rot, rent og skittent om hverandre. Men han er så stolt, og han er fortsatt en direktør man ikke befaler, og slik forventer han å bli møtt. Han vil ikke erkjenne, trolig har han ingen innsikt i egen svikt. Synes det går ganske bra der hjemme. Han er flekkete i tøyet, ubarbert og generelt ustelt. Jeg ser gamle bilder av en strøken mann, som nok aldri tidligere i livet har latt skjegget gro mer enn fra en dag til en annen.

Jeg snakker til en direktør. Jeg møter ham som en direktør skal møtes, med respekt og ydmykhet. Disse medisinene, sier jeg, og tar ham med meg inn i fagtermer, fine ord og vendinger – omtrent slik han snakker til meg, viser ham oversikten fra sykehuset. Tegner og forklarer mer enn han forstår, men at han ikke forstår vil han ikke vise meg. Jeg spiller spillet, og later som jeg tror han forstår. List og lempe kalles det kanskje. Jeg forteller ham at kommunen tilbyr eldre litt bistand i administrering av medisiner, bestilling og utlevering av ferdigdoserte medisiner. Understreker at vi gjør det sammen, forteller ham om viktigheten av brukermedvirkning. Tar ham gjennom legemiddel etter legemiddel, jeg ser på ham at han ikke forstår noe, men at han kjører en “if I can’t make it, fakte it” stil. En direktør, en tydelig leder, fremstår som en tydelig leder med rak rygg, uansett. Jeg møter ham som en direktør. Han synes tilbudet til eldre i kommunen er godt, for eldre kan han jo innrømme at han er. Jeg får dermed lov til å ta med meg dosetten, og store deler av lageret med medisiner, men ikke alt – han må jo ha noe på lur, i tilfelle vi skulle glemme noe. Han får ha litt diverse som ikke gjør store skaden, også får vi heller følge litt med på at eskene blir stående urørt og kanskje kan vi fjerne litt og litt. Kanskje får vi, når tilliten er opparbeidet, lov til å ta alt. Ber jeg om alt på en gang nå, kan det medføre at jeg ikke får ta med noen ting. Jeg gir ham et eksemplar av legemiddelkortet, forklarer ham at det er for at han skal ha kontroll. Vi har også vår kopi i journal, men her er brukermedvirkning viktig. En direktør skal nemlig ha kontroll. Med list og lempe; ved å møte ham slik han alltid har blitt møtt, så får jeg lov til å ta over medisinansvaret hos ham.

Han er brautende i språket. Bråkjekk. Har jobba “på gølvet”, var sterk som en bjørn og har ikke mye fint å si om pampen oppover i de sosiale klassene. Han er kjapp i replikken, humoristisk, men hele tiden på kanten til grov. Jeg møter ham kameratslig. Han liker en dult i sida, og en småfrekk replikk i retur. Jeg forklarer enkelt, og litt røft. Han bryr seg ikke så mye om hva jeg sier, og jeg trenger ikke forklare mer inngående enn det jeg er forpliktet til å informere om – da blir han bare irritert og synes jeg styrer for mye. Det er ganske lett for meg å ta over medisinansvaret hos ham, “jaja, bare fiks det du!” sier han.

I demensomsorgen brukes “Min livshistorie“, et anamneseskjema hvor man samler inn informasjon om levd liv, slektninger, viktige hendelser i livet osv. Jeg synes det er veldig fint. Både fint å vite noe om personen, men ikke minst et nyttig verktøy når jeg skal gi helsehjelp på best mulig måte. Alle har jo en historie, men ikke alle kan fortelle den helt selv. I sykehjemmene er de nok langt flinkere til å innhente livshistorien, enn vi er i hjemmesykepleien. Ofte er våre pasienter relativt velfungerende, men mange har en svikt hvor det hadde vært kjekt å spørre seg selv; hvem er dette mennesket? Hva har han gjort i livet sitt? Hvorfor reagerer han som han gjør?

Han tar regneoppgavene i MMSE-testen lett som en lek, det samme med mange av spørsmålene. Men hvor han er, hvilket år eller årstid det er – det har han ikke peiling på. Den gamle direktøren med høy utdannelse. Hun har stålkontroll på dag, dato, årstid, og hvor hun befinner seg. Men regneoppgavene stryker hun glatt på. Han er gammel direktør, ingeniør, høyt utdannet. Hun er husmor med avbrutt folkeskole fordi hun måtte hjelpe til hjemme i trange kår. De har omtrent samme tall-resultat på MMSE, men hun er langt mer klar og i bedre stand til å ta vare på seg selv enn han. Selv om hun ikke mestret regneoppgavene. Nettopp derfor er ikke MMSE en test på linje med en vital måling som blodtrykk eller CRP. Det skal ligge endel forståelse bak, ikke minst forståelse for bakgrunn.

Han ligger på ryggen under et bord og skrur. Min viten om at det er en gammel bilmekaniker gjør at jeg forstår hva han holder på med – han skrur bil. Han er skjermet med fastvakt, og jeg er innom rommet med litt mat. Han kryper fram og vil diskutere oppgjøret for reparasjonen, også sier han at han har fylt drivstoff for meg. Jeg takker pent, og han fortsetter “vi kan snakke om oppgjøret når du kommer tilbake”. Jeg takker for det, og han strekker frem hånda. Vi utveksler håndtrykk, og jeg kan forlate rommet. Hadde jeg startet noen realitetsorientering, så hadde han blitt sint. Ved neste besøk er han fortsatt på jobb. Han bør få kveldsstellet sitt og har en urinpose som trolig er ganske full. Jeg spør om han kan bli med meg litt. Utdyper ikke hva vi skal, men han følger interessert etter meg mens han snakker om bilen han skrur på og forteller at han egentlig ikke har tid. Jeg får raskt gjort det aller viktigste, før han blir for utålmodig. Jeg sier til ham at det er sent, og spør om det kanskje er på tide å avslutte for i dag? Han kan jo reparere videre i morgen? Han erkjenner at han er sliten, det har vært en lang dag. Plutselig er han tilbake i virkeligheten, og er en person som trenger litt hjelp og veiledning. Jeg får veiledet ham av med tøyet, og til å legge seg i sengen. Det tar ikke lange tiden før han sovner.

Selv kongen kan få en demenssykdom. Man han vil likevel bli møtt som en konge. Man spiller på å få ham til å føle seg som konge, og ikke som en som har mistet fullstendig oversikt. På samme måte skal både direktøren, bilmekanikeren, bryggesjaueren og den gamle husmoren uten fullført folkeskole, møtes. En historie om et liv er nyttig og kunne når man skal møte noen. Man forstår ganske raskt hvilken rolle man skal spille, og hvor man skal møte dem. Det er ganske interessant å bruke seg selv på denne måten. Ikke minst er det viktig når man skal oppnå noe. Det er en hårfin balansegang, i etikken. Er det uetisk og ikke realitetsorientere bilmekanikeren eller direktøren? Ja, hvis det aldri er forsøkt. Jeg vet at det er forsøkt mange ganger, med uro, agitasjon og fortvilelse som resultat. Da fører en realitetsorientering til mer fortvilelse, enn noe godt. Andre, som ikke er så langt fremskredne i sin sykdom, lar seg lettere realitetsorientere. “Nei, nå surrer jeg visst litt igjen!” sier bryggesjaueren, og ler av seg selv. “Det er godt du passer på meg!”. Personlighetstype og grad av “stolthet” spiller også inn. En direktør er ikke vant til å bli rettet på eller snakket til. Så må han også møtes der han er, og man kan oppnå mye bare ved å vite litt om hans bakgrunn.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg