Ripsraps Sykepleier, hestejente og korpsnerd med skrivekløe…

“Alle vet at de skal dø en gang, men det er nå en gang slik at jeg leder litt. Jeg har liksom ikke all verdens tid til å få gjort det jeg tenker jeg skal gjøre”. 

Plutselig måtte hun agere og handle, for å være forberedt til det vi alle skal. Hun hadde innsett at hun nok skulle dit før oss andre. Jeg synes det var så godt sagt. Humoristisk, men også ærlig og viktig. Ærlig og rett fram, slik er ofte samtalene jeg har med alvorlig syke og døende pasienter. I egenskap av å være sykepleier. En nøytral samtalepartner. Det er lettere å være ærlig med noen man ikke er moren, søsteren, venninnen eller datteren til. Noen som ikke har sin egen sorg i forbindelse med din sykdom, og kanskje ikke er like forsonet med det som du selv er. Noen som ikke bagatelliserer det som er viktig for deg. I den delen av livet kan det ofte være godt å ha noen å være ærlig med. Noen som har vært igjennom slike forløp før og kanskje sitter på erfaring. Noen som tåler at du prater uten filter. Noen ganger kan jeg også være tilstede i samtaler mellom familiemedlemmer, det kan være lettere å prate om det vanskelige, om noen andre leder samtalen eller kan svare på spørsmålene.

En NRK-journalist har fulgt Irene, kreftkoordinator i Tønsberg Kommune, gjennom en arbeidsdag. Artikkelen er ærlig. Den gir en innføring i hva Irenes arbeidshverdag går ut på; å prate med alvorlig syke og døende mennesker. Den forteller om viktigheten av å ha en person å forholde seg til, en slags klippe i et liv som ikke ble det man så for seg. Det er nå en gang sånn at man ikke er forberedt på døden, selv om vi skal dit alle som en. Og ikke minst forberedt på alle de viktige spørsmålene som følger med døden. Spørsmålene som jeg tror er en del av en viktig forsoningsprosess. En forsoning med det at man er litt lengre fremme i køen på reisen mot døden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har du tenkt på begravelsen din? Vil du planlegge den ned til minste detalj, eller er det noe du ikke bryr deg om? Begge deler er like normalt. For noen kan det være godt å tenke ut hvilken musikk som skal spilles. Hva som skal sies. Hvilke blomster? En spesiell prest? En spesiell organist? Hvilken kirke? Tenker du kistebegravelse eller kremasjon? Ønsker du din egen grav, eller er minnetavle et alternativ? Jeg har flere ganger vært med på å drodle rundt planlegging av begravelse, mens personen fremdeles var høyst levende. Jeg pleier å anbefale dem å skrive ned ønskene slik at de som skal organisere det ser at det fantes ønsker. Har du noen tanker om hvordan det er å dø? Ser du for deg at du kommer til et bedre sted? Klarer du å tenke deg at døden kan være en befrielse til slutt?

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav. (Trøstesang/Lars Martin Myhre)

Har du tenkt på hvor du vil dø? For 100 år siden var det en selvfølge at man døde hjemme. Døden var en del av livet, noe man forholdt seg til. I dag er nok døden i stor grad institusjonalisert og fremmedgjort. På sett og vis også tabubelagt. Mange dør på sykehjem og sykehus. Det gledelige, synes jeg, er at flere også velger hjemmedød. Man kan lage så utrolig fine rammer rundt en hjemmedød. Et hjem med bilder på veggene, kjent inventar. Og ikke minst plass. Jeg tror plass er viktig for de pårørende. Det er godt å være i et hus der det finnes en krok man kan puste i helt for seg selv, hvis man trenger det. Det er godt at det finnes et rom der man kan gråte og prate uforstyrret. Kanskje det finnes en ekstra seng eller sofa man kan sove på. Det føles for mange helt feil å reise hjem, men søvn må man ha. Det er godt at det finnes kjente gater å gå seg en luftetur i. Ikke minst finnes det nå muligheter for å gi god lindrende pleie i hjemmet. I Tønsberg har vi altså Irene, og vi har et palliativt team opprettet fra sykehuset. De sitter på ekspertise innen smertelindring, og lindring generelt. Tryggheten Irene og det palliative teamet gir, har gjort at også vi ansatte føler trygghet i slike situasjoner. Vi føler oss trygge på at vi klarer å lindre og bidra til å gi en verdig død. Det å få æren av å følge noen ut på den aller siste reise, er noe av det flotteste og mest givende jeg vet om. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Og med det så tror jeg også at vi er i ferd med å ta døden tilbake til en del av livet. 

Ventetiden på døden består heldigvis ikke bare av å prate om døden. Uhelbredelig syke mennesker ser også på teite TV-program, surfer på nettet, leser blogger, irriterer seg over teite utsagn på Facebook. De bekymrer seg over livets trivialiteter, men kanskje i mindre grad enn før. For meg er det sunt med en prat med en som står litt lengre fremme i køen. Det minner meg på at mine problemer ikke er så store, og får meg til å sette større pris på det jeg har. På kreftavdelingen der jeg hadde praksis lå det flust med Se og Hør på personalrommet. Se og Hør ble anbefalt som lektyre når hjernen trenger pause fra livets alvor. Det er ikke sunt å tenke for mye på livets viktigste spørsmål, men det ER viktig å tenke på dem og forholde seg til dem som realiteter. For når man først står der og man ikke snakker år og måneder, men kanskje uker, dager eller timer. Da ER det godt å ha fordøyd og bearbeidet det uunngåelige.

Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden. Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld. (Himmelhøge sti, Elle Melle).

Lurer du på hvordan det er å være helsepersonell i livets kanskje viktigste begivenhet? Her er litt av mine tanker rundt temaet.

Hun var liten, nett og munter – den gamle damen med det morsomme, og kloke utsagnet. Jovisst var hun dement, men jammen var hun også misunnelsesverdig lettbeint og sprek!

Det å miste hukommelsen og til slutt oss selv står som en stor frykt for mange. Kanskje mister man hemninger, kanskje glir personligheten over i det ugjenkjennelige. Det er så trist, så trist, men likevel realiteten for så mange som 70.000 mennesker i den norske befolkning. De aller fleste av oss vil en eller flere ganger i løpet av livet få demens tett på livet, og antakeligvis vil flere av dere som leser dette bli rammet. Og kanskje jeg som skriver dette.

Min morfar hadde en demenssykdom. En frontallappdemens. En demensform som endrer trekk i personligheten. En demensform som gir ukritiske utsagn. En demensform som gir mange sårende ord. En demensform hvor hukommelsen ikke var veldig sterkt nedsatt. En demensform som gjorde at han lett tok opp ting i verste mening og ble såret og fornærmet. Lenge. Veldig lenge. Man prøver å tenke at det er sykdommen, likevel er ordene vonde å høre. Og den nærmest uopprettelige fornærmelsen over noen ord man ikke veide godt nok før de kom ut og ble misforstått av mottakeren. Eller fordi man var sliten etter en lang arbeidsdag og ikke gikk inn like rakrygget som man visste man burde. Viste et snev av usikkerhet eller ubesluttsomhet. Nok til å få den sovende dragen til å sprute ild. Måten man måtte gå som om man gikk på nåler. Den tidligere velkledde mannen som plutselig bare ville ha joggebukse på. Den tidligere så pertentlige og renslige mannen som nå synes at det å dusje var tull og tøys. Den tidligere så blyge og sjenerte mannen som nå dro ned underbuksa og stod i nettoen foran meg for å vise frem arret etter hofteoperasjonen. 

Som sykepleier treffer jeg mange personer med demens. I dag er 70.000 nordmenn rammet av demens. Alle disse har trolig en familie rundt seg. I vår familie var Far rammet av demens. Far, og et 10-talls personer rundt ham – hans familie. Som sykepleier treffer jeg personene med demens. Og deres familier. Ofte unike ektefeller. Unike døtre. Unike sønner. Det er tårer og det er humor. Men ikke minst er det kjærlighet, mye kjærlighet. Det er omsorg, og det er en enorm respekt for den syke. Og det er samhold. I min familie tror jeg sykdommen skapte et veldig sterkt samhold. Vi var sammen om noe. Men samholdet har fortsatt også etter at Far døde. Man kan si det kom noe godt ut av det vonde også. 

Jeg kjenner en fantastisk flott dame, med en mann rammet av demenssykdom. Måten hun snakker til ham. Henter ham med i samtalene når han blir glassaktig i blikket og mister tråden. Måten hun hjelper ham med å bevare sin identitet, integritet og egenverd. Det er kjærlighet, det! Men det koster, det er jeg helt sikker på! 

Også vi som helsepersonell kan, med god hjelp fra gode pårørende, hjelpe til med å opprettholde personen bak sykdommen. Personen som ikke lenger selv klarer å fremstå som seg. Vi kan hjelpe til med personlig hygiene. Vi kan fortsette med å ta på det pene tøyet. Rulle håret pent opp. Møter vi motgang har vi smarte triks i ermet som gjør at vi kommer i mål likevel. Vi er profesjonelle, distanserte så vi tåler litt eder og galle, men likevel nære så vi også kan være en trygg havn. Vi kan minne om det som en gang var. Og om det som er. Det finnes et fint skjema kalt “Min livshistorie”, der skriver man ned minner den rammede ikke selv kan formidle, men som kan være hyggelige å prate om, og viktige for å bevare identitet og integritet. Det kan være fra barndom og minner fra fortiden, hva het foreldrene og hva jobbet de med? Minner som hos mange kommer lettere fram enn det som skjedde i går. Det er gjort mye forskning på demens, og det gjøres mye forskning på demens. Det er ingenting som kan stoppe sykdommen. Det er ingen medisin som gjør en frisk. Det er bremsemedisiner, med noe uviss effekt. Men det finnes hjelp å få! Det finnes fantastiske mennesker med et engasjement av de sjeldne. Her i min kommune har vi to flotte dagsenter, med dyktige, dedikerte ansatte. Vi har sykehjem med spisskompetanse på demens. Jeg var så heldig å få ha praksis ved en langtidsavdeling for personer med demens. Aldri har jeg delt ut så mange klemmer, så mye bekreftelse. “Så hyggelig å se deg!!” “Har du en klem til meg i dag, da?” “Så fin du er på håret i dag!”. Alle mennesker trenger bekreftelse, å føle at de blir sett. Og spesielt personer som glemmer at de nettopp fikk en bekreftelse. Gode øyeblikk og god følelse sitter lagret i kroppen selv om minnet er hvisket ut med det samme. Vi vil opprettholde den gode følelsen, og mate den jevnt og trutt. 

Ikke minst kan vi hjelpe og støtte de pårørende. Hjemmesykepleierne var viktige personer for Mor. Ikke bare fordi de hjalp Far, men fordi de også så henne. De slo av en prat. De tok seg noen minutter til å se på hagen hennes samtidig som de pratet om hvordan det egentlig gikk der hjemme. De tok i mot frukt og bær – delt glede er dobbel glede! De var gode støttespillere. Jeg tar det med meg som sykepleier, og prøver å være god støtte for de pårørende jeg treffer på min ferd. Prøver å gjøre det lille ekstra som koster så lite, men betyr alt. For støtte til pårørende er enormt viktig. Faller de pårørende sammen, så faller også det trygge holdepunktet i tilværelsen til pasienten sammen.

I min kommune finnes det også en pårørendeskole som går vår og høst. Et treffpunkt for pårørende til personer med demens. Et sted å lære om sykdommen og de ulike demensformene. Et sted man kan treffe helsepersonell med spisskompetanse på demens. Et sted man kan treffe andre i samme båt. Jeg vil varmt anbefale pårørendeskole – kanskje er det første steg mot åpenhet? Jeg tror nemlig på åpenhet! Jeg ser, gang på gang, hvor viktig det er med åpenhet! Selv var vi ikke så åpne til å begynne med, fordi vi ikke riktig så forandringen som hadde kommet snikende så sakte at det unormale var normalt og vi innimellom lurte på om det var oss selv om var unormale? Det var godt å få på plass en diagnose. Det er demens! Det ble lettere å ta Far med ut blant folk. “Han har demens, dessverre” – så ble han tilgitt om han kommenterte noe litt for høyt. Ikke minst ble han snakket til og med, for ingen var redde for hvordan de skulle møte ham, takket være åpenheten. Han fikk bekreftelser og han skaffet seg nye venner og bekjentskap slik han hadde gjort gjennom livet, også på sykehjemmet. 

Trilletur til gamle trakter!

Reisen sammen med en demensrammet kan være humplete, tøff og vond, men det er også gode øyeblikk bare man ser dem.

Jovisst var hun dement, men jammen virket bena godt.

Jørgen Hattemaker. En av de aller fineste tekstene jeg vet om. Prøysen, en ordkunstner av de sjeldne. Utad en trubadur og kunstner. En mann forut for sin tid. En mann som også kjente på hva livet hadde å by på.

Teksten handler om ulikheter, og om likheter. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, sier noen. Når alt kommer til alt og tones ned til de små tingene i livet, så er det også mange likheter. Jeg tror lett vi ser bort på naboen eller vennene våre og tenker at de har det så mye bedre enn oss selv. Av og til har jeg fått påminnelser i livet, f.eks denne; “det ser ut som dere har det så hyggelig dere søsknene i mellom, dere er heldige som er så mange og så tette!”. Jeg har tatt dem for gitt, søsknene mine. De er bare der. Jovisst har vi det hyggelig, og ja – det er en klar berikelse i livet å ha dem. Selv om jeg i barndommen kunne misunne enebarnet som slapp å dele på goder og oppmerksomhet. I dag misunner jeg ikke enebarnet, som står alene i veldig mye. Og jeg setter enormt pris på at jeg har tre personer som alltid vil være der i livet mitt. 

I dag går tankene mine til tre søstre som, etter en tragisk ulykke, har blitt til to. Til en mamma som har mistet den yngste datteren sin. Til en stefar som har mistet stedatteren sin. Til barna som har mistet sin altoppofrende supertante. Til venner som har mistet en venninne. Til en kjæreste som har mistet sin kjæreste. Og til en hund som har en mindre å logre velkommen hjem. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ikke minst går tankene mine til tre søstre der jeg har tenkt “åh, så heldige de er som har hverandre! Det ser ut som de har det så morsomt sammen!”. Nå er den av dem som jeg kjente best, borte. Jeg kan ikke klare tanken på hvordan det ville vært for meg å miste en av mine, og derfor kan jeg kanskje ane følelsen av hvor vondt dette gjør for dem som er igjen. Jeg vet ikke om det finnes ord som kan trøste. 

Det jeg vet er at jeg kan prøve å bruke dette til å sette pris på det jeg har selv. Jeg vet jo faktisk aldri om eller når det skulle snu. 

I drømmene kan Jørgen bli Kong Salomo, mens Salomo selv står og svarver hatter i hattemakergrend. Alt i alt er de like, og det vil være like vondt for både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo å miste noen de er glade i. 

I livet videre får vi huske på at graset er grønt, for aille – og det er noe vi alle kan sette pris på. 

Når Salomo sitt måltid, har vin og fylte fat, jeg suger på harde skorper, og kaller det for mat. Men det vi gir i fra oss, dit vi i lønndom går, blir gras til hyrdens hvite lam, og Sarons sorte får. 
 

Det har vært sesongavslutning i NRK-serien SKAM i dag. Serien hele Norge, langt utenfor målgruppen på 15 år, har trykket til brystet. Serien som har fått danskene til å bli nysgjerrige på det norske språket og islandske ungdommer til å øve på norske gloser. Serien der rettighetene er kjøpt opp av selveste Simon Fuller, med planer om å lage en amerikansk versjon.

Jeg kan godt skjønne hvorfor den har blitt så stor. FOR et konsept! For noen skuespillere! For noen historier! På sett og vis historier der de fleste av oss kan kjenne oss igjen. Eller relatere det til noen vi kjenner. Så enkelt. Så vanlig. Og så vanvittig bra skildret.

Årets sesong trodde vi skulle handle om homofili. Om å komme ut av skapet. Så viser det seg at dette slettes ikke er hovedproblemstillingen når det kommer frem at Isaks kjæreste er bipolar, samtidig som Isaks venner en etter en synes det er helt fint at han liker gutter. Bipolar. Det blåses opp til et stort problem. Vi tror det skal gjøre ende på Isak og Even. Hormonbomba Magnus, som for det meste er opptatt av når han skal få pult for første gang, sprekker bobla. Moren hans er bipolar. Han snakker om det som noe helt vanlig. Normaliserer det. Gir kloke råd. Når alt kjennes vanskelig ta en dag av gangen. Når det kjennes håpløst – ta en time av gangen. Når det kjennes svart – ta et minutt av gangen. Det var ikke akkurat det holdet vi hadde regnet med at de kloke rådene kom fra. Men herregud så sant det er! Minutt for minutt – i verste fall..! Og homofili – det er etterhvert helt normalt, og ikke noen big deal. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så avsluttes det. Og uansett, hva man tror på; Gud, Jesus, Allah eller evulosjonsteorien. Om man må ta livet minutt for minutt, eller i større jafs.. Så er det bare en ting som er sikkert. At livet er. NÅ. 

Så enkelt, så banalt og så innmari sant. Livet er NÅ. Vi har bare fått et liv utdelt og det er NÅ. 

Mennesker er underlige skapninger. Kanskje særlig nordmenn, der janteloven forteller at du er klysete om du tror du er noe? 

Jeg har lett for å spore inn på det negative og tenker å skrive litt om det, som en hjelp til selvhjelp.

Når noen sier “Hanna du er flink til…” avfeier jeg det med “pffft, er jeg vel ikke?!”. Også begynner jeg kanskje og analysere – “hva var baktanken med at han sa jeg var flink til det?” Jeg har vanskelig med å ta til meg at jeg er faktisk er flink. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er det derimot noen som sier “Hanna, du må bli bedre til…” eller “Du er litt…” Jeg sluker det rått. Lar det definere meg. Lar det bli en sannhet. Lar det bli meg. Også analyserer jeg det, og legger på noen ekstra negative sannheter til meg selv, og tenker tilbake til annen kritikk eller kjeft jeg har fått tidligere. Også får jeg det litt vondt, blir veldig såret. Mye mer enn personen som ga meg kritikk nok mente at jeg skulle bli. 

Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje vi er litt sånn alle sammen? Vi avfeier ros og sluker kritikken rått. Vi lar det negative få definere oss. 

Jeg kan også lett la meg prege av negative opplevelser. Er Dögg, hesten, en klyse EN tur, så kan jeg la det overskygge alle de 100 fine turene vi ellers har hatt. 9,9 av 10 turer er hun jo en perle. Også kan altså den ene 0,1 prosenten godt få definere henne som en overhormonell merr og meg til en udugelig rytter, hvis vi en dag ikke har dagen. Det er helt teit egentlig!

På spilleøvelser er det en ting som er ganske typisk når vi er i ferd med å øve inn noe. Man spiller et parti i et stykke som stort sett er grei skuring, man pleier å spille riktig der. Så spiller man feil EN gang, og dirigenten påpeker “du spilte feil der!”. “Tenk, det merket jeg selv også” kan jeg tenke inni meg. Også får jeg lyst til å si “har du ikke hørt at jeg spilte riktig de 10 forrige repetisjonene?”. For å dra den videre ut i livet, kanskje man ikke trenger å påpeke når folk gjør feil EN gang? Når de ellers pleier å gjøre ting riktig? Det blir jo veldig negativt. Jeg mener ikke at ikke dirigenten skal få si “skjerpings” eller “gå hjem og øv” når jeg gang på gang spiller samme feilen. Men det er noe med det å påpeke flere feil eller positive ting… 

Overse ulåtene i litt større grad, og jeg er ganske sikker på at man får flere godlåter i betaling.

I trening av hund snakker man om positiv forsterkning. Man heier fram det hunden gjør bra. Og man heier veldig. Bikkja blir vill av arbeidsglede og gjør alt den kan for deg. Hunder er jo enkle sjeler – gjør alt for en godbit eller en runde med favorittleken. Men hundetrening, eller trening av dyr generelt burde i større grad vært overført til mennesker. Man gir hunden rom for å prøve. Rom for å gjøre feil, og når den gjør riktig så får den ros i bøtter og spann. Jeg tror på positiv forsterkning også mellom folk. Positiv forsterkning skaper trygghet til å tørre å prøve. Og da tror jeg helt ærlig at man ikke gjør så mye feil, for man er ikke redd for å gjøre feil. Jeg vet med meg selv at jeg spiller mindre feil når jeg ikke er redd for å spille feil. 

Så, kjære deg, og kjære meg – en oppgave til oss selv framover; Gi ros! Det er hyggelig å gi ros, og får man nok ros så kanskje man greier å tro det til slutt? Og la det positive få definere for en gangs skyld.. 😉 La det bli flere logrende, glade hunder, som tør å prøve ute i samfunnet vårt! 🙂

Jeg så en videoartikkel fra TV2 om sykepleierstudent Gyda som ikke finner seg i at studentene skal bruke hverandre for å øve på kroppsvask. Det er fra høgskolen sin side et planlagt scenarie der studentene blir bedt om å ta på seg egnet undertøy for en slik seanse, det er altså ikke snakk om å ligge i stringtrusa og blotte rompa for medstudentene. Og intimvask gjøres på dukker. Selvsagt.

Før jeg fikk stikke folk måtte både appelsiner og øvingsdukker til pers. Og medstudenter. 
 

Jeg har prøvd å bli vasket og stelt av medstudenter. Ja, det føltes rart, ubehagelig på et vis. Langt innenfor intimgrensa, selv med undertøyet på og kroppen dekket med håndkler etter alle kunstens regler. Men for en god læring det var! Da forstod jeg virkelig hva det gode håndlaget ville si, faste, men samtidig forsiktige bevegelser. Det er terapi og trygghet i gode hender. Dette må øves på. Dette må kjennes. Dette må man reflektere over! Jeg hadde også mange år som pleieassistent på baken, slik Gyda sier hun har, men jeg fikk likevel aha-opplevelser på dette. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg synes det er interessant å kjenne på hvordan det er å være pasient. Hvordan det er å “legge livet sitt” i andres hender. Jeg har prøvd flere typer personløftere. Jeg har vært pasient ved sengeskift i seng. Jeg har vært pasient i ulike former for leiring i seng. Alt var gode erfaringer som jeg kunne ta med meg som sykepleier. 

Jeg hadde en gang en pasient som overhodet ikke kunne tenke seg å bli løftet i en seilheis, en heis der du henger i lufta slik som her. Jeg ble koblet på seilet hans, heiset opp og trillet rundt. Etterpå fikk han prøve selv. Jeg kunne aldri overbevist ham om at det ville være trygt hvis jeg ikke hadde prøvd å bli løftet i en seilheis før. Jeg gikk jo også ut av comfortsona mi ved å sette meg i heisen hjemme hos ham. 

Vi møter stadigvekk brukere med ulike stomier. Jeg har fått en hjemmelekse av ei jeg kjenner som jobber med stomiutstyr. Jeg skal ikle meg en stomipose fylt med yoghurt. Også skal jeg gå ut, leve livet mitt, gjøre det jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner bare at planleggingen av dette stuntet, der jeg må tenke på hva jeg skal ha på meg, hvor bukselinningen skal gå. Hvor jeg skal, hva jeg skal. Er det et toalett der? Ha med ekstra skift og noen engangskluter i tilfelle lekkasje. Bare planleggingen av mitt eget stunt, gir meg enorm respekt for de som lever med dette hver dag. Og jeg risikerer bare en yoghurtlekkasje. Hva det lærer meg? Viktigheten av at man kan stole på stomiutstyret sitt, slik at hyppige lekkasjer ikke er opplevelser man får i erfaringsboksen, men heller opplevelser av at det går bra. Og JEG kan hjelpe stomipasientene til å finne bedre utstyr. Ikke fordi jeg selv kan stomi fra A til Å, men fordi jeg vet hvor det er hjelp å få. 

Den gang stolt sykepleierstudent, nå stolt sykepleier. 
 

Å være sykepleier handler om å gå innenfor andres intimgrenser hver eneste dag. Det argumenteres med at studentene kan ha gode grunner og egne historier som gjør at de synes dette er svært ubehagelig. Eller de kan tilhøre en religion der nakenhet er tabu. Jeg tror vel i utgangspunktet at skolene og den enkelte lærer tar hensyn hvis det er noen som bare ikke fikser det. Men jeg synes majoriteten skal prøve, trosse egne intimgrenser og comfortsoner – det ER lærerikt å kjenne på følelsen av å være pasient!  Alle, uansett historie eller religion risikerer å bli pasienter og alle risikerer vi å møte pasienter med sine historier eller sin religion som gjør nakenhet vanskelig. Det er ubehagelig, men jeg kan anbefale å hoppe i det likevel. 

Jeg leste en kronikk i Dagbladet for en tid siden, skrevet av datteren til en 92 år gammel dame med demenssykdom. Artikkelen beskrev både den velkjente historien om en dame i grenselandet mellom to omsorgsnivåer – hjemme med hjemmesykepleie, men snart moden for sykehjem. Hun hadde flere fall, men det gikk stort sett bra. Hun ringte mye til familien fordi hun var engstelig eller hadde rotet bort noe. Det var litt slitsomt, men det gikk sin skjeve gang. Og det store spørsmålet lå hele tiden og gnagde på familien: hvor mye lenger går dette? Skader hun seg neste gang? 

Damen var av den heldige sorten, hun hadde en stor familie rundt seg og de besøkte henne flere ganger i uken. Familiens besøk hos damen bestod ofte i å rydde, ta ut søppel, vaske tøy, forsøke å lage struktur og system så godt de klarte. 

En dag var det et eller annet som var forandret. Det var plutselig mer orden i leiligheten. Håndklene på badet lå pent brettet. Det var kommet opp merker på veggen med “oventil” og “nedentil”. Søppelkassen var alltid tom og sengen pent oppredd. Og var ikke moren litt gladere? Litt roligere? Litt mindre forvirret? Ikke minst var hun alltid så fin og velstelt på håret!

På morens kalender stod det stadig hyggelige hilsener. Det stod hva hun var blitt servert til frokost. Familien skrev hyggelige hilsener som “god helg” osv tilbake. 

Etter en tid fikk familien vite at moren var med i et prosjekt i kommunen. Et prosjekt der de fokuserte på kontinuitet, og sendte den samme personen til moren hver dag; Alice. Det var Alice som tok seg av alle de daglige oppgavene hos moren – fra personlig stell og pleie, matlaging, opprydning og husvask. Alice ble kjent med den gamle damen. Hun fant ut at hun var glad i å synge, og hver morgen sang de “La vie en rose”. Alice hadde fanget opp at moren alltid hadde vært opptatt av å være velstelt i tøyet og på håret, og hun hjalp henne med å ivareta dette. Familien visste om alle de små vanene Alice og moren hadde i hverdagen, så kunne de følge opp med å synge “La vie en rose” når ikke Alice var der. Det fikk moren til å spørre “Er det lenge til Alice kommer igjen?”. Det høres helt fantastisk fint ut, og jeg får lyst til å si at alle skulle få ha sin egen Alice. 

MEN: Datteren beskriver også hvordan hele morens liv og tilværelse raser sammen når Alice har ferie. Hvordan de teller ned dager til Alice igjen er på plass. Jeg husker jeg leste et sitat i en sykepleiebok, jeg TROR det var Nightingale, men er ikke riktig sikker. Ikke husker jeg sitatet ordrett heller, men essensen i det var at man som sykepleier ikke kan være “den eneste ene” for en pasient. Man kan og skal ikke gjøre pasienten så avhengig av en person at hele hans tilværelse raser sammen om ikke denne personen kommer på jobb. 

Jeg tror på kontinuitet, men jeg tror på det via god datasamling og primærkontakter som “trekker i trådene”, kommuniserer med pasient og pårørende underveis “Hvordan går det nå?” “Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?” “Har det oppstått nye behov eller situasjoner?” Gode pleieplaner. Innsamling av “min livshistorie” i arbeid med personer med demens, og ellers en god evne til å skape en god relasjon basert på tillit mellom pleier og pasient/pårørende. Det er lov å ha litt bedre kjemi med noen enn med andre, det er fint hvis det er en Alice til hver pasient. En Alice som samler tråder og følger litt med, en Alice som lager et godt opplegg som gjør det lett for kollegene å gjøre den samme gode jobben som hun gjør. En Alice som formidler at pasienten gjerne vil synge “La vie en rose” under morgenstellet, at det er viktig å holde orden i håndklene på badet, ta ut søppel, vite navnet på pasientens barn og viktige relasjoner i livet. En Alice som formidler viten om et levd liv, og viktige hendelser i det. En Alice som sørger for at det er en beskjedbok mellom pårørende og hjemmesykepleien i de hjemmene der personen selv ikke evner å formidle alt som skjer i løpet av en dag. Og kolleger som forstår hvor mye det betyr når de tar seg et minutt eller to til å skrive hva pasienten med demens spiste til frokost, at de sang en sang eller pratet om gamle dager, at humøret var godt i dag, om kroppen var vond. Det koster så lite, men betyr så mye. Det viser at vi anerkjenner og ser pasienten som en person bak en syk kropp eller et hode som ikke tenker like klart som før. Det skaper trygghet og forutsigbarhet hos pårørende. De blir kjent med oss som personer, vi er plutselig Lene, Sara, Ingrid og Camilla, og ikke “de blåkledde” eller “hjemmesykepleieren”. Men det blir altså for sårbart om det kun skal gå en person dit hele uka. Det blir vondt når helgen kommer, eller det er ferietid og hele opplegget raser. Det er fullt mulig å lage et godt fungerende opplegg rundt et pasient, et opplegg som gjør det enkelt å gjøre en god jobb, for fast ansatte og for vikarer. Et opplegg som fungerer også i helger og ferier. For sånn er hjemmesykepleien strukturert. Man jobber turnus med dag, kveld og natt. Det er mange aktører inne i bildet når det er snakk om 4 besøk hver dag 7 dager i uka. Det er litt tidkrevende å lage et godt opplegg, men jeg tror vi sparer mye tid, penger, og kanskje noen sykehjemsplasser på det. 

Jeg har fått lov til å være Alice for flere personer oppigjennom årene. Jeg blir nok både hønemor og beskytter, men jeg ønsker å være, og gjør mitt beste for å være en Alice som også slipper til andre. Det kan virkelig anbefales. Det finnes ingen bedre følelse enn følelsen av å se at pleieplaner følges, at tilnærmingen man har foreslått fungerer og gjør at man kommer i mål med selve målet: gi god og omsorgsfull helsehjelp. 

Hadde du ogsåhund en gang? Da kan vi jo alltid dele gode hundehistorier. Det skal ikke mer til for å ha en felles forståelse med de vi hjelper – et godt hjelpemiddel til å skape en god relasjon. 

Det er godt kroppen min henger sammen, ellers er jeg stygt redd jeg hadde glemt en arm her og et bein der. Det er jammen ikke lett å være så distré at man kunne glemt igjen seg selv!

Jeg er aldeles fullstendig håpløst distré noen ganger. I tillegg er jeg fullstendig desorientert hva stedsans måtte gjelde. Jeg trenger en app hvor jeg kan søke opp det meste jeg eier. Eller ikke eier. For eksempel hjemmesykepleiebilen. 

To dager på rad nå har jeg leita etter bilen. Først en kveld der jeg parkerte utenfor et leilighetskompleks der de fleste husene ser temmelig like ut i mine øyne. Jeg gikk visst inn en dør, og ut en helt annen og da jeg stod på utsida skjønte jeg rett og slett ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Jeg trengte et par minutter før jeg klarte å orientere meg. Noen mennesker har et innebygd kompass i kroppen. Øst, vest, nord, sør. For meg er det bare ord. Jeg veit hvor øst er hjemme på Ringshaug hos foreldrene mine, for der ser man over til Østfold. Jeg har fått med meg at sola står opp i øst og går ned i vest, så akkurat rundt soloppgang eller solnedgang vil jeg kanskje muligens være i stand til å finne øst og vest. Ellers er jeg helt fullstendig blank på hvilke retninger jeg skal ta. Og det er litt upraktisk i hverdagen, og spesielt dumt når man står der og er på jobb, midt blant en masse like hus og ikke aner i hvilken retning bilen befinner seg. Etter litt fram og tilbake klarte jeg å orientere meg nok til å finne bilen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En annen ting jeg er håpløs på er parkeringshus. På Farmandstredet står jeg alltid på samme plan, og er det ikke ledig der så er det faktisk litt krise. Når jeg er smart og har hjernen koblet på kroppen klarer jeg å være lur nok til å ta bilde av hvilket plan jeg står på eller noe sånt. Det gjorde jeg ikke her om dagen, da jeg var på jobb og skulle et ærend inn til byen for å hente noe. Skulle skyndte meg, det var ingen ledige plasser der jeg pleier å stå og jeg måtte en runde eller tre videre før jeg fant en plass med grønt lys over. Satte fra meg bilen, gjorde mitt ærend og skulle så finne igjen bilen. Det var visst lettere sagt gjort. Jeg gikk og jeg gikk. Ble så fortvila at jeg nesten begynte å grine, samtidig som jeg holdt på å le meg i hjel av hvor fullstendig håpløs jeg er. Det er bare jeg som kan klare noe sånt, det er jeg sikker på. Jeg rakk å tenke mange tanker: har jeg feilparkert og blitt taua bort? Så hissa jeg meg opp: taue bort en hjemmesykepleiebil – makan!! Så måtte jeg tenke: kjørte jeg lysgrå, mørkgrå eller rød bil?! Vurderte å ringe inn til kontoret og dele min fortvilelse. Var også på parkeringsautomaten og leita etter nummeret til parkeringsselskapet for å ringe å gi dem inn for og kanskje ha taua vekk bilen min.. Nøyde meg med å ringe søstra mi og klage min nød. Det verste var at jeg følte at ALLE så at jeg var fullstendig lost og at jeg var sikker på at jeg møtte de samme menneskene på nytt runde etter runde. Jeg gikk selvfølgelig med målbevisst gange mens jeg leita desperat etter bilen med sidesynet – ingen skulle se at jeg hadde gått meg vill… Antrekket var ikke spesielt diskré heller – man blir lagt merke til i hjemmesykepleieuniform. Også hadde jeg ikke tatt med jakka, så spesielt varmt var det heller ikke.

Endelig, etter 20 minutter der jeg hadde rykket tilbake til start x antall ganger så la jeg merke til at det gikk en vei opp og en vei ned, og at jeg nok hadde valgt den opp, eller kanskje den ned, hele tida. Jeg prøvde den andre muligheten og jeg har aldri vært så glad for å se denne her igjen! 

Jeg trøster meg med at jeg husker stort sett på de viktige tingene i livet. Så får det heller være at jeg bruker ganske mye tid på å lete etter det mindre viktige.
 

Jeg har jo skrevet om Louis Jacoby og hans tekster også tidligere. En av mine Jacoby favoritter er “Å spise kirsebær med de små”. Nok en vise som minner oss på å sette pris på det vi har. Søk den opp på Spotify. Lytt på den. Les og føl.

Tenk på livet. Tenk på hvor du spiser kirsebær. Og med hvem. Ønsker du at det var noen andre du spiste kirsebær med? Eller på et helt annet sted enn på en grønn gren?

Livet kan tidvis være et evig jag etter den komplette lykke. Et jag etter bedre tid. Mer penger. Bedre tider. Såpass til jag at man kanskje glemmer her og nå? Glemmer nuet? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe av det beste jeg vet i livet er de to små tantebarna mine. 2,5 år. Herlige, ubekymrede små mennesker. Nu vel, en og annen bekymring har også de. Men sjelden av en uopprettelig art. Jeg elsker å dukke ned i deres verden. Synge fantorangen. Danse rundt på gulvet. Lese Mamma Mø. Det som er synd er at jeg like fort går ut av deres verden, og over i min egen stressede hverdag. 

Jeg  burde være flinkere til å lese Mamma Mø.

Eller ta morsomme snapchatbilder.

For de beste stunder, som livet gir oss, er å spise kirsebær med de små. 

Tida flyr med kjappe vinger. Bestemødre som har vært ryper og bestefedre som en gang var tøffe typer er plutselig gamle og grå. En dag har man ikke bestemødre lenger. Eller bestefedre. En dag er foreldrene borte og. En dag henger puppene mens håret gråner. Og på veien har man slettes ikke kosa seg med kirsebærene her og nå, men tenkt mer på hvordan framtidas kirsebær skal nytes. Med hvem. Og hvor. Og hvordan. 

Hvis man er så heldig at man fortsatt kan spise kirsebær. 

Tygg litt på det. Nyt framtidens kirsebær der de er, helst fra en grønn gren der du kan spytte steinene så langt du bare klarer. Med de menneskene du virkelig vil nyte dem med. <3

Oppå Lauvåsen veks det jordbær. Gode jordbær. Fine jordbær. Hele verda er bærre jordbær, finn et strå og træ dom på. Et er for gammalt, det skal få stå. Et er for grønt, det går vi i frå. Men æille andre skal vi ta med hematt. Og leve lykkelig med sukker på. 

Livet kan by på noen trøkker for noen og enhver. Noen får mer enn andre. Når man rammes av sykdom, får et handicap eller rammes av et tap så stort at man lurer på hvordan man skal klare å reise seg igjen, så kan man kanskje begynne å lure på meninga med livet? 

Jordbær, minner… Finn et strå og træ dom på… <3

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Jorid Nilsen

Hvordan skal livet få kvalitet igjen etter dette? Hvordan kan man leve et godt liv etter et stort tap? Et tap enten i form av varig funksjonsnedsettelse, eller et tap i form av å ha mistet noen man aldri får tilbake. 

Jeg tror ikke jeg har noen fullgode svar på disse spørsmålene, men jeg har gjort meg opp noen tanker. Jeg har møtt mennesker som har mistet mye. Eller skal miste mye. Kanskje så mye som livet. Det er lite som føles så meningsløst og urettferdig. Og det er veldig mange ulike mestringsstrategier i møte med tap. Det gjelder å jakte på de gode jordbærene. La de gamle få stå, gå i fra de grønne i påvente av at de modnes. I mellomtiden kan man tre de gode på et strå.

Jeg tror forsoning og aksept er den aller viktigste brikken i evnen til mestring. Videre tror jeg på åpenhet. Sånn er det. Sånn har jeg det. Men åpenhet må ikke gå over i dyrking. Dyrking av sykdom. Dyrking av sorg. Man må gjøre valg. Skal jeg være meg, eller skal jeg være sykdommen min? Tapet mitt?

Isolasjon. Isolasjon fra omverdenen. Isolasjon fra et liv med innhold. Isolasjon som flukt. Flukt fra å forholde seg til virkeligheten. Men kanskje også isolasjon fordi isolasjon har blitt en vane. Omstillinger. Evnen til å tilrettelegge et liv som ikke ble slik man hadde tenkt, slik at det likevel kan være et godt liv. Evnen til å se løsninger framfor problemer. Evnen til å ta i mot hjelp og veiledning i det som føles håpløst. Og når det håpløse har fått ta over i en slik grad at du kanskje ikke selv ser det? Eller er det bare jeg som synes det ser håpløst ut å være deg, mens du egentlig lever godt i din livsverden? Det vokser minner på Lauvåsen. Gærne minner. Gode minner. Finn et strå, og tre minnene på dem. Minner kan være gode i motgangstider. Gode minner. Gærne minner. Alle minner. Noen minner er for grønne og må få stå, til de er modne nok.

Så hva er et godt liv? Hva er livskvalitet? Hva var livskvalitet før? Hva kan bli livskvalitet i din nye situasjon? Du eier ditt liv og du velger hva som er livskvalitet for deg. Samtidig trenger du kanskje et puff i riktig retning? Et puff til å få tilbake livet. Eller trenger jeg et puff? For å forstå at du faktisk har det helt greit? 

Markjordbær på strå.. Sommertær.. Å leve lykkelig, med sukker på!

Foto: Jorid Nilsen

Hvorfor meg? Hvorfor deg? Hvorfor han, og ikke meg? Har det meningsløse noen mening? Kan vi klare å finne en mening med det meningsløse? Vi mennesker er finurlig laget, med vårt behov for å finne en mening i det vi utsettes for. Og ikke minst vår evne til å finne en mening. Det å finne en mening kan være et verktøy for å overleve. Noen ganger kan vi også gjøre det meningsløse meningsfullt. Lage mening, gi mening. 

Jeg har ingen fasit, men jeg har mange spørsmål. Kanskje kan nettopp disse spørsmålene hjelpe nettopp deg til å finne din egen fasit? Eller til å stille deg selv de spørsmålene du trenger? Spørsmålene som kan hjelpe deg å kjøpe sukker til livets markjordbær. Så du kan leve lykkelig, med sukker på.

Noen skal få stå. Men æille andre skal vi ta med hematt… <3