Det er oktober, og tid for å kle seg i rosa, sette rosa sløyfer på profilbildene på facebook for å vise at man støtter brystkreftsaken. Også kommer “kreftstatusene” på Facebook. De går i perioder året gjennom, men kommer nok ekstra godt fram denne måneden. En hjerteskjærende tekst, og til slutt står det: “Lim inn denne hvis noen du bryr deg om har hatt kreft”.
Vi bryr oss om kreft. Og krefstatusene forteller oss at vi ikke bryr oss hvis vi ikke kopierer dem og deler dem videre. De spiller på samvittigheten vår. Jeg er en av de som ikke bryr meg. Liksom.
Faren min har hatt kreft. Onkelen min har hatt kreft. Farfar døde av kreft. Flere ganger i året tar jeg avskjed med pasienter som dør av kreft. Selvsagt bryr jeg meg om kreft. Og om kreftforskning. Men jeg bryr meg ikke om å dele en status for å fortelle at jeg bryr meg om alle som er rammet av kreft. Uten å gjøre noe mer enn å dele den statusen. Hadde det enda stått “Sett denne på profilen din for å vise at du har donert 100 kr til kreftforskning”, da hadde det vært helt fint.
Så denne måneden vil jeg gjerne utfordre dere som kan: gi et lite beløp til kreftsaken. Dere kan enten støtte Rosa sløyfe aksjonen her. Eller gi et valgfritt beløp til Kreftforeningen her. Etterpå kan du gjerne dele en status på at du har gjort det, hva du har gitt er din sak. Husk at alle monner drar, har du 50 kr å gi, så gi det. Det er tanken som teller! <3
Selvutvikling er i vinden som aldri før. Alle skal vi bli en ny og bedre utgave av oss selv. Hvorfor? For å takle stress, mas, jag og press både her og der? Et press som bunner i et press om å være best?
Jeg leste en interessant artikkel sist uke. En artikkel om noen som har skrevet en antiselvutviklingsbok. Den fikk meg til å tenke. Dagens samfunn er et prestasjonssamfunn. Alle skal “bli noe”. Alle skal studere, minst en bachelor og veldig, veldig mange går for en master også. Det er et evig jag etter å bli bedre. Mer vellykket. Man sammenligner seg selv med kusina, naboen, eller fetteren til en venn. Man sammenligner karakterer, man jakter på bekreftelse. Flest mulig “likes” på Facebook eller Instagram. Vi skal vise et strøkent hjem, en vellykket karriere og opptil flere hobbyer. I tillegg til at vi skal trene på treningssenter. Selvsagt. Den perfekte kroppen er viktig. Og kostholdet. De sunneste lunsj-matboksene. Alle skal være best. Hvertfall når det kommer til fasaden. Verre er det når fasaden slår sprekker, men det er en annen historie. På veien til et perfekt ytre, og et godt selvbilde er det mange som har behov for å snakke nedsettende om andre for å heve seg selv, eller føle seg bedre. “Så du de gardinene til Gunda?! Gå’kke an! Hu eier ikke smak den dama! Kunne jeg aldri hatt!!” “Nå har Brita jammen lagt på seg! Glad det ikke er meg altså!”.
Dette ser gjennomarbeidet og fasadefint ut, ikke sant? Det er tatt ut av bilvinduet på nattevakt, og kjørt gjennom alle Instagrams filtere før det fikk komme ut på nett. Alle de filtrene vi gjerne setter på livene våre generelt.
Større eller mindre psykiske problemer er i vinden som aldri før. Hvorfor? Kan det ha noe med presset og frykten for og ikke strekke til? Frykten for å være Brita som har lagt på seg, eller Gunda som har bomma på gardinvalget? Følelsen av og ikke ha høy nok utdannelse eller fin nok jobb. Fint nok hus. Ryddig og rent nok hjem. Det perfekte antallet unger og en passe allright mann.
Selv safet jeg. Jeg ble sykepleier. Traust, trygt og i noens øyne sikkert kjedelig. 3 års studier, også er man nærmest garantert jobb etterpå. Det meldes om skrikende behov etter sykepleiere. Min fremtid er sikret i så måte. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første. Trolig aldri. Jeg tenker meg i utgangspunktet at god sykepleie er teamwork og ikke selvstendige prestasjoner. Det passer meg godt. I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i konkurranse, ihvertfall ikke når det er blodig alvor i det å bli best. Få flest bekreftelser. For meg holder det med en og annen bekreftelse fra en pasient, en pårørende eller en kollega, på at JEG gjør en forskjell. Vi er nå en gang laget sånn at vi trenger litt bensin for å virke. Noen av oss trenger mer bensin enn andre. Og jeg tror det er her man kanskje kan jobbe litt med seg selv. Trenger man mye bensin, mye bekreftelse, er man kanskje litt usikker på seg selv? Da må man øve. På å fortelle at man selv er god nok, akkurat som man er. At man tør å be gjester inn i et rotete hjem, og til og med lever fint med det. Jeg tror vi mister mange av hverdagsgjestene, de som stikker innom på en kaffe, ved å være så redd for å vise at man ikke har det strøkent. Selv elsker jeg å komme på besøk til folk som har klesstativet i stua og tannkremflekker på speilet på badet. Og ikke unnskylder det. På siste ridekurs jeg var på snakket vi om islendinger og deres mentalitet: alltid tid til å supe kaffe med dem som kommer innom. Man viser fram det man bor i, om det så er en rotete ombygget garasje. Og man er stolt av det man har. Her bor jeg, velkommen inn! Man blir ikke stresset av å få planene “spolert” av et uventet kaffebesøk. Og man er ikke redd for å spolere noens planer med et overraskende kaffebesøk. Man jobber bare litt lenger utover kvelden, så rekker man alt man skal likevel. Når man er gjest er man innom passelig lenge, også går man videre. Jeg tror vi burde adoptere den mentaliteten i større grad. Selv har jeg mye å jobbe med her: jeg får ryddeangst om det banker uventet på døren. Shit, hvem er det? Tåler de å se leiligheten min sånn?
Han blir sannsynligvis ikke noen Mozart selv om bildet kunne fremstilt ham som et musikalsk vidunderbarn der han satt og banket løs på pianoet, sånn halvannetåringer trakterer et piano Vår oppgave, som de voksne rundt ham, er å fortelle ham at han er god nok, uansett hva han blir.
På sett og vis er jeg også ganske avslappet. Jeg vil ihvertfall være avslappet, og jeg jobber med å være det. Jeg skal dog innrømme at jeg sliter i blant jeg og. Jeg har aldri satt mine føtter på et treningssenter, og jeg tar meg gjerne en cola til lunsj hvis jeg har lyst på det. Jeg har en hest, en litt tykk en som sådan, men vi hygger oss sammen. Vi kommer nok ikke til å vinne NM noen gang i karrieren. Trolig stiller vi ikke en gang til start. Vi er godt fornøyd med å være med, på en liten Telecup f.eks. Jeg trenger nemlig litt motivasjon, og da synes jeg konkurranser er en fin måte å få det på. Først og fremst konkurrerer jeg med meg selv og mine egne resultater fra de forrige stevnene, også kanskje konkurrerer jeg litt godhjertet mot en og annen klubbvenninne eller gjenganger på stevnene. Men det koster meg ikke så veldig mye, hverken ære eller stolthet, om jeg trekker det korteste strået.
Budskapet? Tja. Gi litt mer faen i alt, og tenk litt mindre på hva alle måtte mene. Ta deg en cola til lunsj hvis du har lyst på det.Kanskje ikke hver dag, da smaker’n ikke like godt. Smil til de rundt deg, back dem opp framfor og snakke dem ned. Så blir, om ikke annet, din egen hverdag litt hyggeligere. Selv skal jeg øve på å ta i mot besøk i rotete hus. For det er stort sett alltid litt rotete, og kan jeg ikke slappe av med det så kan jeg heller aldri ha besøk. Og det ville jo vært litt trist.
Det er ikke alle som er skapt for å hoppe de høyeste hindrene, men husk at vi jo kan ha det bra likevel! Noen må jo også være der og heie fram og glede seg over de som hopper høyest! 🙂
Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre. Jeg er like nervøs hver gang jeg publiserer en ny blogg. Hva synes folk? Er jeg helt rar? Hver eneste lille like eller kommentar er bensin til å tørre å publisere nye blogger i framtiden.
Hverdag. Louis Jacoby. Min aller første konsert, som jeg bare såvidt kan huske.
Visa har fulgt meg gjennom hele livet. Først ufrivillig – gjennom kassettradioen i mine foreldres gamle Volvo 240. Som voksen har jeg lyttet til teksten, mange, mange ganger. Det er kloke ord, ord vi burde leve etter alle som en.
Det er jo ofte sånn at vi er misfornøyd med noe i livene våre. Jeg er ihvertfall stadigvekk det. Livet er en evig søken etter å bli lykkeligere. Mer vellykket. Gjøre de rette tingene. Ha de rette vennene. Jeg er stadigvekk utslitt etter jobb. Jeg får ikke døgnets timer til å strekke til. Jeg har det ofte mer rotete enn jeg liker. Jeg skulle ønske jeg rakk flere rideturer i løpet av en uke. Jeg skulle ønske hunden fikk lengre turer. Jeg skulle ønske jeg rakk å øve mer på saksofonen min. Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid til å pleie vennskap. Jeg skuler bort på andre. De får til så mye, virker så fornøyde med tilværelsen og livet. Mens jeg har en sofa-dag. Antakeligvis har vi det ganske likt. Alle har vel sofadager?. Kanskje skuler de bort på meg, og tenker at jeg får til mye? Når jeg havner i dette tankespinnet er det jeg tenker meg tilbake til Louis Jacobys refreng. Jeg kunne hatt det mye verre, det har jeg prøvd, og da angrer jeg på at jeg ikke satte pris på det jeg hadde. Man vet aldri hva som har skjedd i livet om noen dager, uker, eller om et år.
Så nyt det du har her og nå. Kanskje det ikke er så gærent, tross alt?
En gang vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå.
Piker vin og sang heter det så fint. Jeg er glad i vin jeg. Noen ganger så det monner godt også. Ofte blir det ikke, og det er i grunn like greit. Jeg er en pike (eller dame har jeg kanskje blitt, men da forsvinner jo det morsomme med ordspillet). At jeg også er glad i visesang er ikke like selvfølgelig. Men det er jeg altså.
For en stund siden fant jeg Farfar på Youtube. Gamle Oddvar Sandvik, født 1928, dro plekteret over gitarstrengene for siste gang for snart 20 år siden. Men jammen kom han ikke på YouTube i 2016.
Anledningen var Tønsbergs byjubileum i 1971, da byen angivelig ble 1100 år. Nå har jeg lest at byen visstnok er eldre enn som så, men i 1971 trodde de altså at Tønsberg ble 1100 år, og det ble behørig feiret med 1 times direktesending der representanter fra byens kulturliv var godt representert. I programmet “En time i Tønsberg” er faktisk både Farfar, og tanta mi. Den gangen visste ingen at de to familiene skulle bli lenket sammen, så de kjente hverandre ikke.
Farfar sitter på Slottsfjellet, spiller gitar og synger en nitrist vise om Edvard og Kunigunde.
Farfar spilte på det meste som hadde strenger. Han spilte også kornett i korps en gang i verden. Vi av barnebarna som har lært oss å traktere instrumenter har stort sett blitt blåsere, og en trommeslager. Møter gjennom musikken, der det oppstod annen type musikk, har gjort oldebarna hans. Farfar og hans musikk er i grunn opphavet til mye bra i vår familie.
Søstrene sisters på årets 17.mai. Påkledningen trolig pga en gitar og noen viser i barndommen.
Jeg har altså gode barndomsminner som inkluderer gitar og visesang. Jeg har nok fått Evert Taube og Erik Bye’s viser inn med morsmelka. Cornelis Vreeswijk har jeg vel egentlig oppdaget på egenhånd, tekstene sømmet seg neppe for barneører. 😉 Louis Jacobys er en viktig del av vår barndom med sine tekster. Også er jeg veldig svak for Alf Prøysen. Jeg trodde han var for barneører, men det er jammen mange underbudskap der som nok mest er for de voksne. Jeg banner kanskje i kirken når jeg sier at jeg vel så gjerne kan høre gode coverversjoner, altså versjoner av visene gjort av andre. At Alf Prøysen hadde en stemme som var noe særlig mer enn sjarmerende er det vel ingen som kan påstå. Det samme gjelder vel mye av de gamle, skurrete opptakene av Evert Taube. Men sjarm har de, originalene.
Viser er koselig. Viser er en del av vår kulturarv. Jeg kan godt anbefale en liten lyttings til både “Skomværsvalsen”, “Hönan Agda” og “Jørgen Hattemaker”.
Det betyr ikke så meget hvordan man er født, men det har uendelig meget å si hvordan man dør. -Søren Kierkegaard
Når et nytt liv starter så er alle i omgivelsene rundt inne i en boble i begivenhetens rus. Man kobler av livet mens man beundrer det nye livet som har startet. De små, ubrukte føttene. De små hendene som holder et godt tak rundt fingeren. Den lille munnen som søker brystet. Tankene. Hvem blir du? Hva kommer du til å gjøre med livet du er tildelt?
Så kommer hverdagen. Det er tross alt flest hverdager i et liv. Man blir vant til at livet tusler og går. Vant til livet. Man møter hverdagsgleder og sorger. Bekymringer. Små humper langs livets landevei. Humper og små bølgedaler er sunne påminnelser om hvor bra vi egentlig har det.
Så skjer det oss alle i løpet av livet. Vi må ta avskjed med noen vi er glad i. En dag er det noen som må ta avskjed med oss, det er tross alt det eneste som er sikkert her i livet.
I en avskjed kommer vi på nytt inn i en slik boble som vi er ved livets start. Vi er i nuet.
Jeg tok dette bildet på Skallevoldstranda på St.Hans i fjor. Det var egentlig masse folk der, men jeg fikk likevel et knips av båten i ensom majestet. Båten symboliserer livets slutt. Døden. En båt som glir inn til land for siste gang. Årene er lagt inn. Motoren slått av. Det er bare bølgene som hjelper til det siste stykket.
Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden…
Slik lyder de første strofene i Himmelhøge sti av Stavanger-bandet Elle Melle.
Sangen handler om døden. Om hvordan livet ebber ut, og hvordan minnene henger i.
Eg ser deg enno øveralt. I et lite blad som falt. I ei sky som dreiv forbi. På ein himmelhøge sti. Fly i fred, nå er du fri.
I jobben som sykepleier er møter med døden absolutt en del av livet. I den fasen av livet der årene er lagt inn, motoren er slått av, og bølgene hjelper til den siste biten inn mot land, vil mange møte behov for hjelp og støtte fra helsepersonell. Jeg skrev bacheloroppgaven min med døden som tema. Mitt fokus i oppgaven var pårørende til den døende pasienten. Hvordan møte disse? Hvordan støtte disse? Hva er viktig?
Evnen til å tilpasse seg hver unike situasjon er kanskje det aller viktigste. For å evne å tilpasse seg må man bli kjent med pasienten og hans pårørende. Danne en relasjon. Joyce Travelbee snakker så fint om møtet mellom sykepleier og pasient som et møte mellom to mennesker, uavhengig av roller. Hvem er du? Hvem er jeg? Hva har du gjort i livet ditt? Hva er viktig for deg? Eldgammel sykepleierteori som etter min mening og erfaring er like aktuell i dag. For selv om jeg er en profesjonell hjelper så er det viktig hvordan jeg er og hvordan jeg tilpasser meg situasjonene jeg møter, og ikke minst menneskene.
Alle pasienter og familier har sin historie. De har sine erfaringer fra møter med døden. Noen har kanskje lest kritiske kronikker om livets siste dager i mediene. Noen lurer på om ikke livet kan forlenges med litt intravenøs væske eller næringstilskudd? Noen er redde for å bli uklare ved inntak av smertestillende og beroligende, mens andre helst vil dopes ned i en døs om de kunne fått velge det. I alt dette skal sykepleier ta gode faglige vurderinger av hva som er hensiktsmessige tiltak og behandling. Alle opplevelser rører folk, og former dem til det de er. God kommunikasjon, og god informasjon om det som skjer og skal skje er svært viktig og kan ta mange problemer ved roten. Informasjonen må tilpasses. Pårørende som selv er helsepersonell har andre forutsetninger for å forstå hva som skjer, enn den vanlige mannen i gata har. Likevel skal man huske at det er stor forskjell på å være pårørende og på å være på jobb. Det har jeg selv kjent på. Man mister hodet på en annen måte når det er ens egne nære det handler om.
En sykepleier jeg kjente sa en gang noe om at sykepleiere må være gode skuespillere. Og det er til en viss grad sant. Samtidig må vi jo være ekte. Tilstede på ordentlig, og det er ikke skuespill. Jeg må være oppriktig interessert i å vite hva som er viktig for den enkelte for å kunne gjøre en god jobb.
I jobb ved siden av studiene har jeg flere ganger fått sitte fastvakt hos pasienter i livets siste fase. Fra og egentlig synes at døden var noe skummelt og fremmed, har det blitt noe av det fineste jeg vet.
Det å være tilstede. Kjenne på egne følelser. Bli nær og glad i mennesker som man vet man skal ta farvel med om kort tid. Jeg har tenkt og reflektert mye rundt dette. Fryktet å bli for glad i. Prøvd meg fram på hvilken balansegang og taktikk jeg skal velge om jeg skal kunne gjøre en god jobb i yrket samtidig som jeg også skal overleve det, i mange år. Jeg har fryktet, jeg har trukket meg unna og egentlig angret på det. Så har jeg gått “all in” og tenkt at jeg får ta smellen når den kommer. Det forunderlige er at smellen aldri kom. Selv om jeg tillater meg å være åpen, ekte, slippe folk under huden, bli ordentlig glad i, så får jeg en profesjonell sorg. Selv om jeg slettes ikke er noen skuespiller, men virkelig bryr meg om de jeg møter. Jeg blir lei meg, kjenner på sorg, vemod og tomhet, men det går over ganske fort og det tar ikke fra meg hverken nattesøvn eller energi på fritida. Jeg rir meg en lang tur, rir det av meg. Tenker mye, snufser kanskje litt på ferden gjennom skogen. Så går tristheten over i en stolthet mens jeg pakker opplevelsen og erfaringen ned. En stolthet over at lille jeg har fått bidra til en å gjøre en av livets største begivenheter til noe fint, både for den som ikke lenger lever, men ikke minst for de som var glad i denne personen og skal leve videre med minnene om hvordan vedkommende døde. For det er sant som Kierkegaard sier; det har uendelig meget å si hvordan man dør.
Alle som driver med hest rir på tur; om det er et par dager i uka som avlastning fra banetrening eller om det kanskje er det man liker aller best på hesteryggen. Jeg vil her gå inn på noen kloke, gjennomtenkte og velprøvde tanker om det å ri på tur. Ikke minst vil jeg gi dere en lett innføring i lovverket; Friluftsloven og allemannsretten.
I utgangspunkter prøver jeg å holde bloggene mine på max 1000 ord slik at folk orker å lese.. Denne er på det dobbelte. Du er herved advart… 😉
Hvorfor ri på tur?
Ut på tur med hest, en helt egen opplevelse. En tett på naturen opplevelse. En bekreftelse på et godt samarbeid mellom hest og rytter. Rekreasjon. Naturopplevelse. Spenning. Variasjon i trening. Utfordrende terreng.
Disse og mange andre ord kan beskrive verdien av en tur utenfor ridebanegjerdene. Her i landet er vi så heldige at de aller fleste områder er åpne for fri ferdsel for folk og dyr, og dette kan vi forhåpentligvis fortsette å nyte godt av om vi følger noen få, kloke huskeregler.
Den ultimate turglede; lang, lang rekke!
1. Hvor rir man og hvor rir man ikke?
Vi har i Norge et ganske unikt lovverk gjennom friluftsloven. Vi noe som heter Allemannsretten. Det er en lov som gir rett til fri ferdsel i utmarksområder, enkelt oversatt; en lov som sier at vi kan få lov til å ferdes i skog og mark.Her er link til en side som beskriver allemannsretten og ridning godt.
Når jeg rir ut på tur bruker jeg skogsstier, både de som blir mye brukte, og de som kanskje bare jeg bruker. Sistnevnte bør jo være en fordel; at jeg med hest tråkker opp/vedlikeholder stier som gående kan nyte godt av. Jeg har faktisk opp igjennom årene sett eksempler på stier vi hestefolk har “gjenoppdaget” og tråkket opp på nytt som siden har blitt populære turstier. En av stiene “våre” ble til og med merket som kultursti! Men det var en liten digresjon.
Jeg bruker altså skogsstier, men allerede her kommer første vurderingssak man må ta som ansvarlig turrytter; er skogsttien jeg rir på egnet for ridning? Tåler den at jeg og andre med firbeinte gangere tråkker her dag etter dag? Enkelte stier er for bløte, og ved mye bruk vil de rett og slett bli tråkket i stykker og bli ubrukelige for turgåere. Tar vi ikke slike hensyn skaffer vi oss raskt uvenner. Vi kan risikere å få masse kjeft, det er jo såklart ikke hyggelig, vi kan risikere avis-innlegg, men det verste for oss vil være at dette når menneskene i kommunens ører, og vi kan rett og slet risikere å få rideforbud, og da også på stier som er fullt brukelige for hest…
Jeg rir gjerne i skogen, men altså kun på stier som tåler hest. Rir jeg på stier som tåler det dårlig så skjer det kun en sjelden gang.
Skogen er utmark, og utmark har vi i utgangspunktet lov å bruke til ridning og ferdsel med hest. Hvorvidt vi vil få lov videre avhenger altså av hvordan vi bruker vettet.
Ingenting slår en god skogstur!
Du synes kanskje det ser fristende ut med en skikkelig galopp over flate, langstrakte jorder? Sorry, her må jeg nok skuffe deg; det er i utgangspunktet aldri lov å ferdes på jorder med hest. Aldri. Mennesker kan gå til fots når det er tele eller snø. Hest kan ikke, har jeg lært. Endel bønder synes derimot at det er helt greit med ridning på jordene, så en kjapp telefon så går kanskje galoppdrømmen i oppfyllelse likevel. Men husk; spør før du gjør det, ellers skaffer du deg selv og hestesporten motstandere. Dette handler mye om bøndenes frykt for floghavre – et fryktet ugras, spesielt for de som driver med produksjon av såkorn. De får faktisk ikke levere såkorn fra jorder med funn av floghavre i temmelig mange år etter funn.. Såvidt jeg husker. Floghavre sprer seg fort, tar opp plassen og næringa til det virkelige kornet, og er rett og slett et komplett unyttig ugras. Hester som spiser hel havre kan potensielt spre floghavre om de gjør fra seg på jordene. Jeg har i ettertid hørt at det ikke er så mye hold i dette, men tar det likevel med. I tillegg kan ikke vi vanlige mennesker vite om jordene er sådd med f.eks gjenlegg, og om vi da tråkker i stykker noe hvis vi rir der. Jorder er altså fy – om ikke man har spurt bonden.
Det kunne jo friste å prøve løpebeina litt her…. Men nei.
Noen av oss er så heldige å ha lange, vakre sandstrender i nærområdet vårt. Der har vi faktisk lov til å ri, om ikke det står skilt undertegnet kommunen med forbud om ridning. Men igjen må vi bruke hodet; på sommeren i badesesongen bør vi la vær å bruke stranda, hvertfall mens det er mye folk der, og aller helst hele tiden, selv om det er fristende med et bad på hesteryggen.. Folk flest synes nemlig ikke noe om at hesten bader i deres badevann, og enda mindre populær blir du om hesten gjør sitt fornødne i tillegg…. Hestemøkk kan også ved kontakt med sår gi stivkrampe, derfor hører ikke hest hjemme på plasser der halvnakne mennesker ferdes. Men tenk; hele høsten, vinteren og våren igjennom kan du kose deg med friske galopper på stranda, hvis du er grei og ikke skaffer deg eller oss andre i hestesporten uvenner, som igjen kan gi oss forbud… Og på stranda er det alltid mykt underlag, flott å trave og gallopere på når alt annet er for hardt..! Her i området er de badestrendene forbudt område for hest i badesesongen; 15.mai til 1.september. Utover det kan vi gjerne bruke stranda.
Vi er heldige som har tilgang på stranda – nesten hele året..!
Ellers vil jeg nevne for de av oss som rir i meget populære turområder… Enktelte mennesker tåler nesten ikke synet av en hest.. De synes ikke hest hører hjemme i deres turområder. Om hele stallen bestemmer seg for å dra på tur samtidlig, ikke gjør det på en søndag i beste turgåertid da, dere! Mange hester virker mer skremmende enn et par stykker, eller bare en enkelt hest. Det hestehatende turgåere ikke ser har de ikke vondt av, så lenge skogsstiene tåler å bli ridd på så ri gjerne på tur med hele stallen der, men bare ikke i beste turgåertid, som er søndag formiddag.
Kort oppsummering;
Ri kun på skogsstier egnet for hest.
Hold deg unna jorder uten avtale med grunneier.
Hold deg unna stranda om sommeren.
Begrens antall hester på tur samtidig i beste turgåer-tid(søndag formiddag i fint vær…!)
2. Hest og trafikk..
Når du rir på hest er du et kjøretøy. Du rir på høyre side av veien. Reglene sier også at du og hesten som ekvipasje, skal ferdes i veibanen og ikke på gang og sykkelstier. Enkelte steder er det og ferdes i veibanen med hest det reneste vanvidd, og det er da man tyr til sykkelstiene, sikkerheten skal gå først uansett. Men når vi da rir på ulovlig domene må vi ta ekstra hensyn:
Om hesten gjør sitt fornødne, for Guds skyld, gå av hesten og spark det uti grøftekanten slik at andre siden slipper å tråkke i det.
Passer ALLTID folk i skritt. Ser de redde ut, stopp gjerne hesten, oppsøk nærmeste oppkjørsel, grøfta etc for å gi plass. Folk med barnevogn eller gamle mennesker med rullatorer bør du ta ekstra hensyn til, de kommer seg faktisk INGEN vei kjapt nok om hesten din skulle bli skremt av noe og stikke til. Husk; en skremt hest ser seg ikke for.
Hester er kjøretøy og går på høyre side av veien.
På veien må du følge vanlige trafikkregler, signalisere hvor du har tenkt deg, om du har tenkt til å stoppe osv. Det kan også være lurt å be biler som passerer fort om å senke farten om du har med unghest eller utrygg hest eller rytter. Følgende signaler skal du bruke:
Ved sving: arm rett ut i den retningen du skal.
For å be folk senke farta kan du strekke armen nærmest veibanen ut og bevege den opp og ned.
Ved stopp; armen ut til siden, med knekk fra albuen, flat håndflate som sier “stopp”.
Ved ridning på smale, svingete veier bør du unngå å gå på høyre side for enhver pris, bruk fornuften, ri i yttersving.
Om man skal krysse trafikkert vei med en hel rekke hester; be alle om å ri over veien samtidig, det går mye kjappere.
3. På tur med mange hester
Jeg har jobbet i en bedrift som tilbyr turridning for turister som et av sine tilbud. I denne jobben lærte jeg mye rundt dette å ri på tur med kanskje 15-20 hester.
Tur med gode venner er halve moroa!
Jeg vil her gå igjennom grunnleggende regler som dere kanskje kan ha nytte av om dere f.eks skulle ta med hele stallen ut på tur;
En ekvipasje er leder-ekvipasjen, det bør være en trygg hest som går godt fram og ikke nøler med hvor den skal gå.
På rekke rir man ALDRI forbi hverandre. En løpsk hest blir stort sett til at hele flokken setter avgårde.
Beskjeder til/fra leder-rytter sendes bakover i rekke slik at alle får det med seg. F.eks ri til høyre på stien pga hull i bakken; en viktig ting å få med seg… Er man på tur sånn er det lett å glemme å ta ansvar for seg selv og sin egen hest hele tiden.
Hester som sparker etc bør gå bakerst i rekka. Man tuller ikke med sikkerhet, uansett hvor mye rytteren av sparke-hesten kunne tenke seg å ri lengre fram…
Leder-rytter bestemmer tempoet, derfor er det viktig at denne er erfaren og fornuftig nok til å se hvor man kan løpe og ikke. Leder-rytteren lytter til alle i følget og er heller for forsiktig enn for bråkjekk. Spesielt om man er mange hester i følget er dette veldig viktig! Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet! En så stor flokk i galopp over åpent jorde er sjelden noe sjakktrekk f.eks…
Farta avgjøres ALLTID med hensyn til minst erfarne rytter/hest.
4. Hensyn til dine medmennesker
Å ri på tur handler ikke bare om å gi deg selv en god turopplevelse, men også om å gi dine tilskuere et positivt syn på deg og på hestehold. Derfor enda flere regler fra meg;
Passer ALLTID folk i skritt! Stopp og vik fra stien om folk ser redde/usikre ut. Ta ekstra hensyn til folk uten fluktmulighet; folk med barnevogn og gamle mennesker med rullator.
Trav og galopper KUN der det er oversiktlig. Overvurder ikke dine egne evner i forhold til kontroll over hesten. Jeg, som hestemenneske, synes det er skummelt å møte hest i trav eller galopp som gående, jeg tør ikke å tenke på hva noen som ikke er hestevante føler…!
Hils og smil til de du møter på din vei!
Fjern/spark til side møkka etter deg.
Hvis mulig så la gjerne folk man møter få hilse på og klappe hestene. Det er veldig hyggelig, både for oss og for dem.
5. Bruk refleks!!
Refleks er viktig! Viktigere enn dere som enda ikke er bilførere tror.
Bruk alltid refleks i mørket og på dager med mye tåke og dårlig sikt.
Bruk gjerne refleks om du rir unghest etc.
Husk at du alltid blir lagt tidligere merke til av biler med refleks enn uten, til og med på høylys dag!
Til slutt….
I følge friluftsloven;
INGEN andre enn kommunen har lov til å sette opp skilt om ridning forbudt, heller ikke grunneier. Kommunen kan i enighet med grunneier fatte vedtak om rideforbud, dette må igjen stadfestes av fylkesmannen. Det er altså en liten prosess før det blir rideforbud en plass. Men hvem som helst kan altså sende kommunen klager på ridning og forslag om rideforbud i gitte områder, blir det mange nok klager er sjansen større for at det faktisk blir rideforbud..
Derfor…
Skal vi hestefolk huske på at HVER ENKELT av oss er ansvarlig for at turgåere og beboere i vårt nærområde skal like oss og synes godt om oss. Mange er i utgangspunktet ikke velvillig innstilt til hest, og noen få negative opplevelser kan raskt gi klager. Det at DU eller JEG ikke tar hensyn kan gi ringvirkninger til at NABOEN får kjeft. Eller i verste fall at vi alle får rideforbud og innskrenkede områder å ri på… I flere byer; bl.a Bergen, Kristiansand og Oslo, har hestefolket store innskrenkninger på hvor de kan ri, og noen steder har de rideforbud på helligdager. Hvis vi tar hensyn så håper jeg vi kan unngå det her i Tønsberg:-)
Følger du reglene jeg har skrevet om i denne (lange) bloggen så tror jeg du skal være ganske trygg…!
Ingenting i livet varer evig – ikke det kjipe. Ikke det gode. Det gjelder å skru på pauseknappen, lagre øyeblikkene og følelsene.
Jeg har friformiddag. Sitter og slapper av og gjør så lite som mulig. En slags del-innlevering på bacheloroppgaven er levert og jeg kan ta en liten pause frem til veiledning. Hestene er utlånt for dagen, og leiligheten er relativt ren og ryddig. Jeg kan drikke kaffe, lese og filosofere over livet – med god samvittighet. Da kommer jeg over denne bloggen av Pappahjerte – en av mine favorittbloggere.
Pappahjerte skriver veldig godt. Og jeg tror han er en klok mann. Ofte kan overskriftene gjøre at jeg tenker “i all verden, det høres ikke ut som noe han står for”. Også i dag var det slik – “Babybilder gjør meg kvalm” lyste det mot meg fra skjermen. Jøss, tenkte jeg. Du som egentlig baserer bloggen din på familielykke og barn. Så kom det fram hvorfor det gjorde ham kvalm – og da fikk han enda en stjerne i boka.
Jeg er tante til to. Med begge har jeg sittet og holdt dem som små nurk, og tenkt på hvor mye godt og hvor mye vondt de to små kroppene skal oppleve i livet. To små, fullstendig uformede sjeler, med ubrukte små hender og føtter. Klare for å entre verden. Følelsen er ganske mektig. De er to år nå. Livet er bekymringsfritt og godt stort sett. Noen små kriser på veien er det jo – et fall, et skrubbsår eller noen som tok den leka man ville ha. Men ingenting som ikke kan rettes opp med litt omsorg og kjærlighet. De har såvidt startet livets film. De er enda på introduksjonen.
For livet er som en film. Det snurrer og går, og veien fra komplett lykke til komplett ulykke kan være ubeskrivelig kort. Pappahjerte beskriver hvor fort tiden går, og hvordan man aldri får øyeblikkene tilbake. Livet går videre, klokka tikker og tiden flyr, om man vil eller ikke. Og i løpet klokkeslagene kommer opplevelsene, hendelsene, øyeblikkene, og ikke minst menneskene og dyrene man treffer, elsker eller hater. Altså; selve livet. Alt kommer, og alt har en ende.
I mitt yrke blir møtene og avskjedene noe som stadig skjer. Flere ganger i året tar vi farvel med noen. Jeg blir ofte glad i pasientene mine. Og jeg blir glad i familiene deres. Jeg bryr meg om dem og jeg er så takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell for dem når de havner i en vanskelig situasjon i livet. Jeg skriver bacheloroppgave i sykepleie nå, om det å være pårørende til de som er på vei inn i evigheten. Det er ikke fritt for at mye av det jeg leser og tenker på nå om dagen handler om livet, hvor skjørt og sårbart det er. Og ikke minst hvor mye hendelsene preger og former oss og reaksjonene våre.
Jeg sitter ved en seng med en person som er i motsatt ende av livet. Jeg tenker på at hånda jeg holder i en gang var liten nok til å holde rundt noens finger. Pulsen, som er svak, rask og hoppende var en gang et hjerte som slo jevnt og sterkt. Kroppen var en gang liten, frisk og ubrukt, med deilig babylukt. Klar for og brukes, klar for å leve. Nå er den så svak at den har reist seg opp fra senga for siste gang. Livet er levd, kroppen er oppbrukt. Livets film nærmer seg rulleteksten. Jeg tenker på hvor vondt det er for de rundt. Jeg kjenner at jeg synes det er mektig selv. Jeg skrur på pauseknappen i mitt eget liv der jeg sitter. Kjenner på roen og stemningen i rommet. Så fredfullt.
Livet har en pauseknapp, eller flere. Det trenger ikke å handle om et liv som begynner eller et liv som ebber ut hver gang. Det gjelder å finne sine pauseknapper, og bruke dem. Jeg har en type pauseknapp, hverdagspauseknappen; der jeg er i øyeblikket kan kan nyte det jeg har, sette pris på det og tenke at dette er noe jeg skal leve på når vinteren kommer og livet er mer kjipt.. Akkurat dét er det ofte jeg tenker når jeg sitter bak disse ørene. Bildet er tatt på Jomfruland i fjor. Ta med seg hestene til Jomfruland?! Jepp – det gjorde vi. Og det var helt utrolig fantastisk deilig! Noen ganger trenger jeg å sette livet på pause, roe ned den til enhver tid stressa kroppen og sjela, og bare være. Det gjør jeg hver gang jeg setter på pauseknappen, enten i møte med livets begynnelse eller livets slutt, men også i møte med hyggelige momenter i hverdagen. Noen ganger passer det helt utmerket å reise til en øy uten fastlandsforbindelse utover ferja som går i ny og ne. Man tvinges til å sette på pauseknappen og tenke at akkurat NÅ er livet veldig bra! Også tok jeg et bilde av øyeblikket og lagret det, både visuelt, men ikke minst følelsen. Det kan anbefales!
Det er vår, vinterpelsen løser i store tufser mens sommerpelsen venter på å få titte frem. Vi koser oss med gode hestedager på Stall Hangus. Helga har gått med til mye hestekos og fine turer.
På fredag var det tur med Vendela og nordlandshoppa Mariska, og Anne Linn med nordlandshoppa Lykke. Sistnevnte er min søster og hennes hest. De har akkurat flyttet tilbake til Stall Hangus. Vi fikk oss en fin tur i Ilebrekkeskogen på spreke hester. Vi fikk til og med prøvd oss som sprangryttere alle tre. Mariska valgte å hoppe et nedfallstre fra skritt, og de to andre skulle ikke være noe dårligere. Det kom brått på Anne Linn, som hater å hoppe, og det ble et syn for guder. Hun landet fint på beina, ved siden av Lykke.. Jeg, som heller ikke er så glad i å hoppe, stilte mer forberedt da Dögg gjorde et lignende stunt. Det ble en veldig morsom Snapstory av det, fra Anne Linns side.. 😉
På lørdag var det banetrening som stod på planen. Dögg er ikke mye skvetten av seg og synes det er helt okei at jeg kommer bort til henne når hun ligger. Det er ikke alle hester som synes det er greit, de er jo ekstra sårbare når de ligger. Siden de er byttedyr liker de best og kunne ta beina fatt hvis en fare skulle melde seg. Tamme hester har et mer avslappet forhold til dette, men instinktene sitter i. Det tok litt tid før Dögg ikke var rask med å reise seg når jeg kom, men nå kunne hun ikke brydd seg mindre og vi har stadig noen kosestunder. I går hadde vi en koselig stund i luftegården. Hun lå og slappa av, jeg satt ved siden av og klappet henne. Etter en stund la hun seg helt flatt, et tegn på at hun virkelig slapper av og stoler på at jeg ikke skal spise henne.
Dögg var litt slaff i leffa, og synes livet var deilig!
Etter en stund reiste hun seg opp og synes det var greit å bli med på en aldri så liten økt på banen. Banen var litt tung, jeg hadde klokker på henne og det var nok litt tungt det også. Hele seansen var rett og slett litt tung. Men jeg fikk de gangartene jeg ville ha – når jeg ville ha dem. Plukket av klokkene etterhvert og alt gikk litt lettere. 🙂
I dag har Dögg og jeg hatt en deilig runde i Essoskogen. Vi møtte hyggelige turgåere og barn som fikk klappe – det er viktig å gjøre seg populær så vi får fortsette å bruke et så fint turområde som Essoskogen er.
Dögg løsnet og ble virkelig fin å sitte på underveis på turen. Tidvis skulle jeg ønske det satt noen dommere som kunne se hvor fin hun var, rundt i trærne. Den gode ridefølelsen holder i massevis den også. Hun fikk frese godt fra seg i galopp også. Kondisen kunne vel vært litt bedre, hun blåste fælt på slutten. Det kommer seg utover nå som vær og føre er mer ridevennlig.
Kosestunder er like viktig som rideturer!
Lykke var sprek som ei loppe i dag. Hun har blitt et lite fellesprosjekt. Det er en familie som skal ha henne en del da Anne Linn ikke har så god tid. Lykke har hatt mye fri denne vinteren og har endel kilo hun må av med. Hun er også ute av form og stiv i kroppen. Det positive er at hun er veldig positiv og arbeidsvillig. Vi oppmuntrer henne med mye ros og gode ord, for hun prøver virkelig så godt hun kan. I dag trengte hun litt kjærlig tukt for å få ut litt krutt. Hun fikk noen runder i longe-lina på begge hender. Det var høy bakbeinsføring og mye galopp. Det tok ikke så lange tiden før hun var sliten da..
Etterpå fikk hun tante, altså meg, på ryggen. Hun er stiv, spesielt på den ene hånden og hun setter meg skjevt. Det positive er at hun lar seg rette opp. Hun søker også fint ned. Det blir nok en del dressurarbeid framover. I tillegg til turer og slankings. Det viktigste er at treningen er lysbetont.
Et stykk sprek hest! Vrooom!
Her har hun landet litt… 😉
Hun har vært hos oss en uke i morgen og er satt lett i gang med litt trim hver dag. Jeg synes hun har blitt mye bedre bare på denne uka, og håper hun er enda bedre neste uke. 🙂
Stadig leser jeg historier om hest og trafikk, både fra diverse facebookvenner, og f.eks dette innlegget fra Stavanger Aftenblad. Ingen er vel spesielt lystne på en elg i frontruta? Kjører du bil i områder med mye elg kjører du aktsomt. Har du da tenkt på at en hest i frontruta er akkurat like ille? Bilen din blir like ødelagt og du kan bli like hardt skadd. Og trolig skader du i tillegg et menneske eller flere. La meg fortelle deg litt om hest og trafikk. Bare til informasjon. Så kan du gjøre dine valg basert på det du vet etterpå.
En hest kan veie fra 200 kg og oppover til 7-800, og kanskje mer på de riktig store drågene. En gjennomsnittshest av de som ferdes langs norske veier, veier en 4-500 kg. Gjennomsnittshesten har gjennomsnittsryttere på ryggen. Noen bærer gamle damer, andre bærer unge jenter. Det finnes statistisk mest av sistnevnte. Noen bærer kloke, dyktige ryttere. Andre bærer ryttere som mangler både kunnskap og intelligens. Du risikerer å treffe på alle sorter ute i trafikken. Du, og jeg, kan mene så mye vi vil om at endel hester og ryttere ikke burde ferdes i trafikken. Faktum er at de gjør det. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Men vi kan gjøre noe for å unngå å få dem på frontruta eller skade bilen på annet vis. Og unngå at de løper ned og skader andre fordi vi skremmer dem med bilene våre. For det er oss selv og uskyldig forbipasserende det går utover, uansett hvor forbanna unødvendig vi måtte synes det er med hester langs veien. Det er også sånn at hester i følge loven ikke får ferdes på gang og sykkel-stier. Jeg skal innrømme at jeg selv bryter loven på dette området, for min egen og omgivelsenes sikkerhet. Jeg vil ikke ut i 60 km sone med mye tungtrafikk, på et levende dyr med egne meninger. Du tenker kanskje at jeg ikke burde ridd der da, men dessverre har jeg ikke så mye valg da mye av turløypene våre ligger ved denne veien. Politiet har sett oss flere ganger, og aldri sagt noe. Jeg tror de også bruker skjønn.
Ut på tur, aldri sur!
Jeg har to stikkord; fart og samhandling. Du passerer ikke en elg i 60 km timen, gjør du vel? Hvis elgen f.eks traver pent og pyntelig i veiskulderen. Du bremser antakeligvis helt ned og lar den få sjansen til å komme seg ut av veien. Antakeligvis nyter du også synet av den. Det skjer jo svært sjelden at man har slike tett på opplevelser med elg. Oftere ser man hester langs veien. Du kjenner irritasjonen vokser litt i deg. På samme måte som når du må sakke ned for et felt med syklister. Hestene har, i motsetning til elgen, ryttere på. Rytterne har ulik grad av kontroll og hestene har ulik grad av toleranse for biler. Stort sett er ikke hester redde for biler. Hester er redde for det som ikke lå i grøfta sist de gikk der. En flagrende plastpose f.eks. Siden bilene i hestens verden ikke er farlige, så hiver de seg gjerne ut i veibanen for å unngå plastposen. Det er noe i teksten til Sunde “500 kg muskler og bein, med hjerne som en plommestein”. Og hva skjer da, hvis du passerer en hest som blir skremt av en plastpose, og du kjører i 60 km i timen? Klarer du å stoppe? Neppe. Manøvrere unna? Kanskje, men du havner muligens i grøfta på andre siden.
Hvordan vi skulle ønske du passerte oss? Du trenger ikke å stoppe helt opp. Du trenger ikke å skru av motoren på bilen. Du trenger ikke å passere like forsiktig som en elg, hester er litt mer forutsigbare. Vi blir bare veldig takknemlig hvis du viser tegn til at du ser at vi er der og gir deg selv tid til å lese trafikkbildet. At du slakker ned farta slik at du får stoppet eller svingt unna hvis hesten hopper til over en plastpose. Vi er glade når vi slipper å sitte med hjertet i halsen på den veistrekningen vi er helt nødt til å ri for å komme til skogen.
Noen hester kan også bli skremt av lyder eller ulyder fra bilen, eller at du lydløse syklist eller rulleskiløper kommer i høy fart bakfra uten å varsle din ankomst eller slakke ned på farten. Hester er fluktdyr. Blir de veldig, veldig skremt så tar de beina fatt og løper. En hest i panikk tenker ikke konsekvenser. Går moren med barnevogn eller skoleungene på vei hjem fra skolen, i veien for dem der de flykter i vill galopp, ja så er sannsynligheten til stede for at de løper dem ned. I beste fall får de hoppet unna og slipper med skrekken. Du, med din uforsiktighet kan ha vært en utløsende faktor til en slik ulykke. Det kan være dine barn som står i veien for en hest i panikk den dagen. Igjen er stikkordene fart og samhandling.
Det er ikke bare bilførere, syklister og andre trafikkanter som skal ta hensyn. Det skal også ryttere og kusker gjøre. Etter min mening skal en rytter som rir på tur alene, være gammel nok til at hjernen er godt nok utviklet til å kunne lese et trafikkbilde sånn tålig – altså en 15-16 år. Man skal ha evnen til å samarbeide i trafikken. Du eier ikke hverken veien eller skogen selv om du sitter på en hest. Du skal sørge for at hesten du rir er rustet til å møte trafikkutfordringene du rir ut i, og du skal selv ha erfaring og kunnskap nok til å takle hesten din også utenfor ridebanen. Er du eller hesten uerfaren så sørger du for å markere dette ved å ha på godt med reflekser, skriv gjerne “unghest eller ung rytter – kjør forsiktig!” på ryggen på vesten din. Ikke minst bør du sørge for å ri sammen med en stødig ekvipasje som kan lose deg trygt gjennom trafikkerte områder. Om du er uerfaren rytter, eller om du rir på en uerfaren hest. Du bør også tenke litt på hvilken tid du legger ut på tur, det er lurt å unngå den tiden der alle skal til eller fra jobb.
Også en slik medtrafikant må tas hensyn til… 😉
Bussene langs veiene jeg rir på er utrolig flinke til å ta hensyn. De sakker ned farta, sjåførene smiler og vinker. I høst sendte jeg faktisk en mail til busselskapet her og takket for at rute 116 Skallevolds sjåfører var så hestevennlige. Etter det synes jeg faktisk de er enda mer hestevennlige. Kanskje de, som når man møter en elg, klarer å nyte synet og dele gleden rytteren har ved sin ridetur? Kanskje du og jeg skal prøve på noe lignende når vi møter syklister eller hester i trafikkbildet? Det koster oss så lite! 🙂
Korps. 17.mai tenker du. Uniformer, stakkars folk. Og dugnad. Nei, styr unna! Korps er så mye mer. En hobby livet ut! Bare la en korpsnerd få berette… 😉
Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk en fascinasjon for klarinetten. Jeg hadde en venninne som spilte klarinett og jeg synes det var så fint! Jeg husker jeg laget meg en klarinett av en treplanke. Sortfarget med gullfargede prikker til klaffer. Heldigvis varte det ikke lenge før jeg også fikk begynne i korps og fikk en ordentlig klarinett som det også gikk an å lage lyd med. Og selv om det har vært, og er, noen tøffe tak av og til så er jeg så glad for at jeg fortsatt, i en alder av 31, har spillehobbyen min.
Jeg er aktivt spillende på 21. året, eller er det blitt det 22? Samme det. Lenge begynner det å bli.
Volden og Ringshaug Skolekorps var det første korpset mitt. Rød uniform, båtlue og verdens stolteste duskebærer. Året etter var jeg jammen spillende musikant. Jeg var litt lat, også hadde jeg temmelig godt gehør så jeg spilte på øret og gadd ikke å lære noter. Passelig avslørt da jeg bare spilte melodistemmen og det ikke var det som stod i mine noter. Jeg måtte til pers, og etterhvert ble både løpe- og gå-notene, fortenedeler og styrketegn kjente saker.
Det hendte at jeg var skikkelig drittlei og ville slutte. Det var in og skulle slutte. Korps var jo teit sa folk. Vi turte ikke annet enn å si oss enig, men mente det vel egentlig ikke. Men vi kunne jo alltids si at vi snart skulle slutte. Dumme Mamma sa at jeg måtte gå sesongen ut, eller betale tilbake medlemskontigenten til henne. Det siste alternativet var uaktuelt, jeg hadde jo ingen penger. Jeg ble pent nødt til å fortsette året ut. Og året ble, som seg hør og bør, avsluttet med en korpstur. Etter korpsturen var det ingen som ville slutte. Slik holdt vi ut, år etter år. De av oss med sånne sære mammaer hvertfall.
Etterhvert kom fascinasjonen for saksofonene, omtrent i samme momentet som jeg oppdaget hvor kult det var med storband. Og jeg fant hjerteinstrumentet mitt; barytonsaxen. Det ble oss, og sånn har det vært siden. Med litt avbrekk på de andre saksofonene når det har vært det som har vært behovet de stedene jeg har spilt. Men barysaxen er gromhornet herfra til evigheten.
Skolekorpsvikar med gromhornet!
Jeg oppdaget altså storbandmusikken, og fra 15 årsalderen var det dette som var greia. Det ble mange morsomme spillejobber, artige syn på dansegulvet, øl-dusj over scenen da vi spilte “It’s raining men”, morsomme fester, turer og mange andre historier.
Etterhvert fikk jeg lyst til å lære mer og oppsøkte voksenkorpset. Tønsberg Janitsjar ble mitt korps, og der er jeg den dag i dag.
Maken til samhold som det er i et korps som Tønsberg Janitsjarkorps skal man lete lenge etter! Vi er som en stor korpsfamilie med mange dedikerte idealister. Sammen drifter vi Tønsberg Gjestehavn. Dette gir oss en stabil inntekt og god økonomi, som igjen tillater oss å hyre inn virkelig gode dirigenter. Vår faste dirigent er Rune Bergmann, sunnmøring og idealist. Rune er en opptatt mann som er mye ute og reiser, men vi lider ingen nød med flotte gjestedirigenter som Ray Farr og Helge Haukås.
“Jannis” spiller en rekke konserter gjennom sesongen, med repertoar fra marsjer, julemusikk, opera, NM-musikk, diverse stoff til vår tradisjonelle nasjonale festkonsert 16.mai, og jammen er vi ikke innom storbandsjangeren også. Vi blir med andre ord ganske allsidige!
Jeg nevnte noe om uniformer innledningsvis; vi er stolte av uniformene våre i Tønsberg Janitsjarkorps, men til konsertbruk så bruker vi ofte sort/sort. Man trenger altså ikke å ha uniformsskjorta nystrøket og klar til enhver tid, og marsj-skoa får rom for å støve ned mellom hver gang de er i bruk. Vi er mest et spillekorps, men litt marsjering blir det jo i vårsesongen.
Foto; Kristian T. Bollæren.
Foruten all spillingen er vi også glad i det sosiale liv, og litt festligheter. Vi reiser på seminar hver høst, med overnatting, masse spilling og en god fest. Vi reiser til Trondheim og NM janitsjar hver vår, også med overnattinger og mye sosialt i tillegg til det vi er der for; forsvare Tønsbergs ære i korpsøyemed. Vi har hvert år vår tradisjonelle julefest, “5.dagsfesten”. Da dekker vi fine bord, spiser god mat, prater, danser og har det moro langt ut i de små timer. På sommeren har vi rekelag med dans ut i de små timer. Det er mange gode vennskap, og til og med et og annet ekteskap som har blitt til gjennom bekjentskaper i Tønsberg Janitsjarkorps! 😉 Vår helt egne korpssang har vi også, skrevet på “Stein Song”. Den synges så ofte sjansen byr seg i festlige lag, og vi har også noter på den så den kan brukes ute. “Hellig er musikkens kall, aldri vi tonen mister..”
Ferdigpyntet 5.dagsbord!
Sånn på tampen; et aldri så lite frieri til deg som bor i Tønsberg og kjenner at det rykker i korpsnerva; vi trenger nye musikere i flere grupper..! Har du lyst til å bli med i vår store korpsfamilie er du hjertelig velkommen til å stikke innom oss på en øvelse, eller ta kontakt med vår dedikerte leder Monica Husby. Slagordet vårt er “Alt for tonekunsten”, og det passer godt! 🙂
Korpsets eldste medlem – jeg tror det er drøye 55 års medlemsskap nå! Med andre ord – korps er hyggelig!!
