Hestemagi

Min rekreasjon og hverdagsflukt. Lyden når hun tygger høyet sitt, ørene som flikker oppmerksomt mot meg i det jeg plystrer min hilsen til henne når jeg går ned til luftegården. Den bustete luggen som er full av høy. Den myke gode mulen som gir meg en liten nuss før den søker lomma mi etter noe godt. Kalde fingre inn under en lang man. Rufse litt i lang pels. Snuse inn den gode lukta. Ingenting kan senke pulsen min som det. Bli med meg inn i stallhverdagens magi.

Å stå med møkkagreipet. Sortere ut hestepærer og kaste dem i trillebåra – deilig, hjernedød aktivitet etter travle dager der hjernen og tankene stort sett ikke hviler. Gjøre det pent. Lage en pen seng for natten til min firbeinte venn. Blande klar mat. Legge klart høy. Bytte ut vannet i vannbøtta til friskt vann. Sope stallgang. Kanskje slå av en prat med noen andre i samme ærend. Den herlige vekslingen mellom å være sosial, eller trekke seg inn i sin egen boble hvis man vil det. Latteren og fjasingen på stallgangen. Stort sett er alle i godt humør – tilsynelatende. Stallen er et sted der man skal legge fra seg hverdagens stress, mas og frustrasjoner. Det er et sted for lave skuldre og hvilepuls – stort sett.

Foto: Sara Stensby

Jeg tar med grima og leietauet, henter henne inn. Børste pelsen pen og blank. Fola, fola blakken. Selv om hun er svart og jeg stort sett blakk, men hun er verdt det. Få bort sand og skitt så hun ikke får gnagsår av utstyret. Sjekke over etter sår, skrammer, hevelser i bein eller andre avvik fra normalen. Gi henne kroppspleie mens jeg prater hyggelig til henne. Forteller henne at hun er verdens fineste – for det er hun selvfølgelig! Hun glipper med øynene og leppa hennes dirrer litt – hun koser seg. 

Hente frem salen, legge den varsomt på – ingen skrukker på salunderlaget. Gjorden strammes forsiktig et og et hull på annenhver side. Blikket mitt vender oppmerksomt mot henne – hun gjør ikke mine til og synes det er ubehagelig. Jeg finner frem hodelaget. Det er høst og litt kaldt. Bittet varmes i hendene mine, før jeg legger det i munnen hennes. Hun gaper villig opp. Jeg tar på meg hjelmen og finner frem pisken før jeg løsner grima hennes. Vi er klare. 

Jeg setter meg på. Av og til slår ærefrykten meg; et stort dyr på 400 kg lar meg få sitte på ryggen hennes og bærer meg villig på tur. Mil etter mil. Hun spisser ørene. Innen vi har entret skogen en kilometer unna stallen har vi møtt bussen, noen tankbiler, massevis av vanlige biler, et par syklister og en rulleskiløper. Hun tar det med stoisk ro – min kloke ganger. Det er det ikke gitt at hun skal. Og jeg har hatt et par av de som overhodet ikke tok noe som helst med ro. Jeg vet derfor å sette enorm pris på at hun tar alt lugnt. 

Høstbladene på bakken. Trærne i høstdrakt – noen skrubbsår og merker på bladene – merket av å ha levd. Akkurat som mennesker i livets høst tar jeg meg i å tenke. Vi rusler avgårde i skritt på lange tøyler. Snuser inn den skarpe lufta. Lukten av fuktig bakke. Slurp, slurp når vi går i søla. Jeg ber om litt tølt – og det får jeg. Den deilige bonusgangarten hun har, fordi hun er en islandshest. Hun har hele tiden et bein i bakken i denne gangarten, ikke noe svevmoment og derfor ingen humping. Hun er løs og ledig i bevegelsene sine, lett regulerbar i tempo. Vi kommer til et fint strekke, jeg spør om hun vil gi mer. Hun slår villig over i galopp. Deilig kloppetiklopp. Jeg kjenner vinden i håret og tårene i øynene. Frihetsfølelse! Vi sakker ned igjen, det er litt humpete på veien og hun gir meg trav. Deilige, lange travsteg med godt svev. Vi traver et stykke før jeg tar henne ned i skritt og gir henne lange tøyler. Hun pruster mens vi fortsetter bortover. Vi treffer en jogger, litt lenger borte et pensjonistpar på tur – de smiler og sier hun er fin. Tusen takk, sier jeg og stopper opp litt. “Er dere på tur dere da?” sier paret. “Ja tenk, det var jammen godt observert!” sier jeg inni meg. Til dem sier jeg “ja, det er vi, dere også ser jeg!” Så veksler vi noen fraser om vær, vind og årstid. Den gamle mannen klapper henne på halsen før han drar en historie om da bestefaren hans hadde arbeidsgamp. Ikke rent sjeldent vi får sånne historier, men det er like hyggelig hver gang. Vi ønsker hverandre god tur før vi fortsetter i hver vår retning. Jeg rir innom utsiktsposten ved sjøen. Sniffer inn lukta av sjø, hører bølgene slå mot land og får enda litt lavere puls. Står sånn og titter litt. Tenker litt. Bare hun og jeg. 

 

Vi snur. Vender nesa hjemover. Hun gir meg enda en god galopp, jeg kjenner på hestekreftene, vinden og meninga med livet. For meg er hest en stor mening. Hesten gjør at jeg holder ut en krevende hverdag og møter med ulike skjebner. På hesten kan jeg koble ut verden bedre enn med noe annet.

Vel hjemme på stallgangen tar jeg av salen, børster over henne. Gir henne litt slikkegodis som takk for turen. Hun kommer inn i boksen, viser ingen interesse for høyet. Ser med håp i blikket på den rosa bøtta med kveldens grøt. Det er kveld, og hun får den. Hun er ikke rent lite bortskjemt blitt, men det gjør ingenting. Hun fortjener alt godt. 

Jeg setter meg ned ved boksen hennes. Hører på slafsingen mens hun spiser. Hører hun går løs på høyet. Lyden av at hun maler høyet med tennene sine er rene meditasjonen. 

Jeg kan sitte sånn – lenge.

#hest #islandshest #hesteliv #hverdagsglede #livskvalitet