Jeg leste denne artikkelen i dag. Den handler om hvordan pårørende, leger og annet helsepersonell kaster seg rundt i iveren etter å finne en korttidsplass til en pasient innlagt på sykehus. Det er litt av en mølle for å få det til; telefoner og meldinger mellom sykehus og kommunen, frustrerte telefoner fra pårørende. Ofte kan vi i hjemmesykepleien også hyle høyt og kjempe vår kamp når vi synes en pasient kommer for tidlig hjem, og kanskje gjorde også denne mannens hjemmesykepleiere nettopp det?
En korttidsplass ble hostet opp og sykepleier formidler det glade budskap til pasienten, men han svarer slettes ikke med jubel og gledestårer. Han sier forsiktig; "Nei takk. Jeg vil hjem, jeg". Så har man altså midt oppi dette glemt å spørre pasienten selv.
Denne historien får meg til å tenke på en egenopplevd historie et stykke bak i tid. Den handler om en klok datter jeg traff en gang. Moren hennes var på stadige gåturer alene med rullatoren. Det gikk på ren skjær flaks at hun ikke falt. Vi tilbød gåtreninger etter det vi hadde ressurser til. Og jeg spurte datteren hva hun tenkte om morens gåturer? Hun svarte ikke det jeg trodde hun skulle svare, men dette; "Vet du, mammas gåturer betyr enormt for henne. Vi har tenkt som dere, men gått noen runder med oss selv. Fratar vi mamma lov til å gå disse turene så sperrer vi henne også inne i et fengsel. Hun er nok avhengig av hjelp som det er. Det er kanskje stygt og si det, men faller hun på en av disse gåturene så håper jeg hun faller så stygt at det er det siste hun gjør. Det er en stor risiko med disse turene, men den tar vi og vi er forberedt på at noe kan skje. Så tar vi utfordringene som kommer om de kommer."
Jeg synes det var så klokt sagt, og jeg tar det med meg videre. Er litt mindre hysterisk for om de gamle beveger seg litt rundt på egenhånd. Tilrettelegger etter beste evne, fjerner tepper og snublefeller, skaffer ganghjelpemidler. Tar den praten om hva som kan skje hvis de går på egenhånd og hva vi kan tilby, men står ikke like ofte med pekefingeren og sier "du må ikke gå alene!!". Jeg lar det være litt opp til dem og deres familie. Det handler om å leve til man dør, og der er vi forskjellige. Det å få bevege seg fritt, eller være hjemme med de kalkulerte risikoene det kan være, kan bety livskvalitet for noen. Det å få en sykehjemsplass kan være viktig for noen andre. Jeg har virkelig sansen for helseministerens viktigste spørsmål; "Hva er viktig for deg?". Det spørsmålet er inngangsport for mange samtaler, og kanskje noen uventede svar. Spørsmålet kan vi jo stille både til pasienten, pårørende, til oss selv som helsepersonell, og til selve tjenesten.
Ta med deg dette spørsmålet inn i arbeidsuka. Neste gang du står mellom flere valgmuligheter, det kan – satt på spissen – brukes til alt fra hva pasienten vil spise i dag eller hvilket tøy hun vil ha, til om hun vil bo hjemme eller ikke. Implementer det i ryggmargen først som sist.
Og siden det i dag er dagen hvor vi, som demokrati, kan være med å bestemme hvem som skal styre skuta de neste 4 årene så oppfordrer jeg deg til å stemme det som er riktig for deg, ved å stille deg selv spørsmålet "hva er viktig for meg?"
Sååå, med et riktig lekkert bilde; hva er viktig for DEG? 🙂
Historien om en dusj, og betraktninger rundt egen sykepleieutøvelse.
Jeg var ny student på skjerma avdeling for demente. Det var 8 pasienter på avdelingen, alle med en langtkommen demenssykdom.
Mitt oppdrag for dagen var å dusje en gammel dame. Endelig god tid, tenkte jeg som var vant til å jobbe i hjemmesykepleien der dagsagendaen stort sett bestod av 4 stell og et par dusjer på en formiddag, og kanskje med hodet hos neste pasient mens mitt fysiske jeg var hos den pasienten som stod foran på lista. Det gode stellet. Godt håndlag. Tid til å dulle litt ekstra. Intensjonene var bare gode.
Jeg fant frem alt jeg trengte og fikk plassert damen i dusjen. Det hele startet fint. Jeg justerte temperaturen på vannet riktig, og tenkte at nå skulle hun få en skikkelig velværestund. Jeg kom omtrent til første omgang shampoo da jeg så at noe skjedde. Hun begynte å bli sint, men uten å evne å gi uttrykk for hva som plaget henne. Jeg dusjet videre før hun plutselig slår etter meg og hyler FAEN!!! Jeg ble litt perpleks. Hva hadde jeg gjort galt? Absolutt ingenting annet enn at jeg rett og slett brukte for lang tid, og kanskje viste jeg en slags ydmykhet som kunne oppfattes som usikkerhet ved mitt kroppsspråk. For henne var det ikke velvære i en lang og god dusj, og ved en lett nølende “vil du ha det sånn eller slik” mine fra min side så ble hun kanskje både redd og usikker. Jeg ble for utydelig, jeg ga henne kanskje flere valg enn hun evnet å håndtere? Og hun fikk kanskje en følelse av å miste kontrollen, uten at det var noen der som tok kontrollen for henne, og med rak rygg og erfaren mine utførte det som skulle utføres, slik at det føltes trygt. Jeg fikk såvidt skylt ut første omgang shampoo, og det ble med den ene omgangen før jeg måtte avslutte det hele og gå løs på tørkingen. Jeg fikk ikke vasket henne godt mellom tærne, smurt henne inn med fuktighetskrem, eller gjort gjort et nedentilstell helt etter boka og følte meg ikke fornøyd med meg selv. Jeg forsøkte alle triksene jeg hadde i boka for å avlede henne mens jeg tørket og hjalp med påkledning. Geleidet henne ut i spisesalen, og da var hun heldigvis såre fornøyd igjen. Når noe ikke går etter boka så liker jeg å lage en liten analyse av situasjonen for meg selv, for å lære til neste gang. Jeg er ikke feilfri, og blir det aldri, men jeg blir heller aldri bedre om ikke jeg er mann for mine feil. Jeg øver meg på å tenke at noen ganger må “godt nok” være godt nok, selv om det ikke er ideelt. Sånn ble den dusjen den dagen, men mange andre dager så var det noen som lykkes med det. Den dagen var ikke jeg en prima pleier, en ener eller best i klassen liksom. Men det er jo ikke mine behov for å føle at jeg gjør en tilfredstillende jobb som er det viktigste, men hvordan pasienten har det.
Senere lærte jeg pasientgruppen å kjenne. Jeg har aldri delt ut så mange klemmer, og så mange bekreftelser noensinne. “Nei, så fin du er på håret!” “Så hyggelig å se deg i dag!! Har du en klem å gi bort, eller?”. Sånn gikk dagene. Det ville vært fullstendig bakvendtland om jeg skulle sagt sånt til kognitivt friske pasienter. De hadde trolig blitt meget fornærmet på meg, når jeg sa det var hyggelig å se dem for tiende gang den dagen. Det viktigste var å være tilstede, og la beboerne føle at jeg faktisk var det.
Jeg forsøkte meg optimistisk på en liten sangstund, for det synes jeg var koselig. Dessuten var det jo fint å huke av som utført på lista mi og kanskje skrive om det i refleksjonsnotatet for å få kreditt som flink student. Også her varte det ikke særlig lenge før uroen ulmet og noen synes vi var ferdig med det. De ble rett og slett overstimulert av veldig lite, og det beste var stille stunder med rolig musikk, dempet belysning og masse bekreftelse. En totalt annerledes måte å jobbe på. Reiste jeg meg, så reiste de seg. Satt jeg, så satt de. Det føltes utrolig uvant og ikke “gjøre noe”. At det beste jeg kunne gjøre faktisk var å sitte helt stille, ikke si særlig mye, og bare bevare ro og en god atmosfære. Man annonserte aldri sin ankomst, ei heller når man forlot rommet – om det var for å spise lunsj, eller for å gå hjem for dagen. Et “takk for i dag!” eller “ha det bra, nå går jeg hjem!” kunne utløse stor uro og det var noe man bare ikke sa eller gjorde.
Demensomsorgen er fascinerende. Jeg ble så vanvittig imponert over hvor flinke personalet var! De var topptrent i å se folk, fange uro på et tidlig stadie og avverge noen store opptrinn. Man kan tenke på det som en dans, der man veksler på å føre og bli ført. Det er jo ingenting som er så lett som å danse med en som er god til å føre, som ikke tråkker deg på tærna eller gjør et uventet stunt. En som leder deg stødig, trygt og rakrygget, og som du kan være helt sikker på at ikke slenger deg i veggen eller mister deg i gulvet i noen strabasiøse stunt. En slik fører kan få selv den mest ukoordinerte festdanser til å føle seg som en av deltakerne som havner i toppsjiktet i “Skal vi danse!”. Man kan snakke om å ha følerne ute for hva som passer seg i de fleste situasjoner, men maken til følere i demensomsorgen! Maken til oppmerksomme dansepartnere! Ikke bare var de oppmerksomme mot beboerne, men også mot hverandre, og mot meg som student, ny og ukjent. “Hei, så hyggelig å se deg!” “Har du det bra i dag?”. De kunne navnet mitt fra første stund. Det er godt å bli sett – også for oss uten en demenslidelse, og den biten vil jeg ta med meg både som kollega og sykepleier til alle type pasienter. Se den enkelte, huske på en liten detalj som er unik for den enkelte, slik at de føler seg som et menneske, og ikke bare en pasient. Jeg husket med gru tilbake til enkeltepisoder på et annet praksissted, der en av de ansatte satt midt i studentflokken og annonserte hvor pesete hun synes det var med studenter og at hun nektet å ha med seg noen student dagen etter. Midt blant oss studenter. Da føler man seg skikkelig velkommen… Damen var sikkert knallgod i alskens prosedyrer, men når man leser mennesker så dårlig at man tillater seg å sitte å si sånt… Som sykepleier nå så må jeg innrømme at jeg lurer på hvordan hun møtte pasienter i en sårbar fase?
Jeg ble en bedre fører i dansen underveis, og jeg lærte at ikke alle setter pris på et langt og godt stell med mye oppmerksomhet. Selv om det var og er noe jeg synes føles veldig riktig. Det er ikke jeg som skal kunne krysse av på lista og føle meg som flink sykepleier når den er ferdig krysset. Noen ganger må godt nok være godt nok. Det å jobbe tett med sårbare og syke mennesker handler om å ha følerne ute hele tiden. Hva passer seg? Ikke alltid det som står i skolebøkene ihvertfall! Sykehjem anses som “kjedelig”, og jeg skal innrømme at jeg tenkte litt i de baner selv. Etter noen uker på sykehjem så skal jeg være den første til å innrømme at kjedelig ikke er et ord som passer inn i beskrivelsen. Det er helt annerledes enn det å jobbe i hjemmesykepleien, der vi ofte har høyt tempo og hektiske dager. Jeg kan nok sette mange kryss på “utført”-lista etter en dag på jobb, men jobbet mer enn de som jobber på sykehjem, det har jeg ikke. Det var ikke alltid alle var ferdigstelt til pause. Ikke fordi vi ikke hadde tid, men fordi de enda ikke var mottakelige for hjelp. Det handlet om å catche det gyldne øyeblikket. Øyeblikket der beboeren var klar til å bli med på badet av egen fri vilje. Og vi vil, og skal jo så langt vi klarer, unngå å bruke makt eller tvang. Så lenge det ikke går utover liv og helse å gå i pysjen til klokka 12, så er det jo helt ok. Selv om vi kanskje tenker “hva sier de pårørende hvis de kommer nå??!”
Det å jobbe med mennesker som selv ikke konkret kan gi uttrykk for sine behov, det er veldig utfordrende! De kan ikke si at de har vondt eller føler seg urolige, men utbruddet til damen i fortellingen var et uttrykk for at noe ikke var som det skulle. Om hun hadde vondt, eller følte seg usikker og sårbar? Om hun følte det krenkende å sitte naken på en dusjstol? Om hun hadde vært utsatt for et eller annet i barndommen, som trigget dette raseriutbruddet? Eller om jeg rett og slett ikke føltes trygg nok som fører i vår dans. Jeg vet ikke.
Kanskje er det helt feil, men jeg kan ikke helt la vær å trekke paralleller til det å jobbe med dyr. Misforstå meg rett, jeg ser ikke på mennesker med demens som dyr, men jeg kan bruke litt av samme tankegang. Jeg har hatt et par ekstremt følsomme hester der jeg måtte være veldig bevisst på mitt eget kroppsspråk. Gikk jeg direkte mot Brá, med “bredsiden” rett mot henne, øyne som så direkte på henne og en selvsikker mine, da nærmest satt hun skjelvende med rompa mot boksveggen og store oppspilte øyne og et ønske om å komme seg vekk. Hadde jeg fortsatt rett mot henne med samme mine så ville hun nok vendt rompa til meg, og i ytterste konsekvens kunne hun forsvart seg med å lette på et bakben. Hun var ingen slem hest, men hun var veldig følsom og usikker. Og hun hadde ingen fluktmulighet innestengt i en boks. Nærmet jeg meg henne med blikket ned og skulderen senket, der jeg med kroppen min sa at jeg ikke ville henne noe vondt, møtte hun meg med senket hode og avslappet prusting. Jeg tror jeg har lært mye om kroppsspråk ved å være så mye sammen med ulike dyr som det jeg har vært gjennom livet. Disse følerne, og kroppsspråket er så etablert i ryggmargen min at jeg gjør det helt automatisk. I denne dusjen tror jeg ikke at jeg leste damen godt nok. Jeg var for fokusert på det jeg ville ha utført, og det jeg mente var velvære for henne. Og jeg ville være flink student og ha det utført før frokost slik at jeg kunne huke av “check” på lista over dagens gjøremål og motta anerkjennelse for at jeg hadde gjort unna det. Jeg leste henne ikke, slik jeg leste Brá, jeg tok ikke advarslene, jeg var ingen god fører i dansen og derfor kom hun med bakbeinet. Rett og slett for å forsvare seg selv da det var eneste muligheten hun hadde fordi hennes sykdom gjorde at hun ikke hadde mulighet til å fortelle meg verbalt at det jeg gjorde ikke var greit.
Går du i deg selv når noe ikke går etter planen? Skylder du på hesten eller bikkja hvis den ikke adlyder deg? Er pasienten “vanskelig”? Har du tenkt på at du kanskje kan gå litt utenfor boksen, utenfor lærebokas anbefalinger og avdelingens ønske om å ha alle ferdigstelt før frokost? Har du tenkt på at det kan være smerter med i bildet? Eller at du etter en stresset morgen, eller med viten om en lang liste med gjenstående oppdrag, kanskje utsonderer stress og utrygghet? Ser du på det som et nederlag og ikke komme i mål, at du ikke får høstet din anerkjennelse eller får følelsen av og lykkes? Vi jobber med levende og unike individer, med ulike behov for hvordan man kan være en god fører i dansen. En stiv og usikker dansepartner lar seg ikke kaste rundt i en avansert svingom på parketten. Men dansen kan bli harmonisk og fin, bare du forenkler den og fører på rette måten. Og det er vår jobb, som sykepleiere, å være gode dansepartnere.
Helge – en reddhare som lærte meg mye om kroppsspråk og selvbeherskelse!
Om nærhet, intimitet og seksualitet ved alvorlig sykdom.
Jeg er jo en eldre mann og jeg har hatt min tid…
Den eldre mannen hadde nylig gjennomgått total prostatektomi, altså kirurgisk fjerning av prostata. Han så på meg, og jeg synes kanskje jeg kunne skimte spor av sårhet i det han sa det. En slik operasjon kan i mange tilfeller medføre sviktende, eller totalt manglende evne til å oppnå ereksjon. Og hva innebærer dette for en mann, uansett alder? Tap av manndom. Følelse av og ikke lenger være en hel mann.
Jeg har nylig startet på en videreutdanning i palliativ omsorg, omsorg for alvorlig syke og døende. En av de første forelesningene våre handlet om nettopp dette med nærhet, intimitet og seksualitet for denne pasientgruppen.
Den nyopererte mannen skulle kanskje leve et liv videre, kanskje til og med det langt liv. Hva vet jeg? Våre veier krysset hverandre raskt etter nylig gjennomgått operasjon, og han forsvant ut av avdelingen og hans historie videre vet jeg ingenting om. Likevel bærer jeg ham med meg.
Som sagt har vi hatt forelesning om dette emnet, og det kom mange innspill og erfaringer fra alle personene rundt i klasserommet. Historien om mannen som vegret seg for å få lagt inn permanent kateter, til tross for hyppige urinretensjoner – manglende evne til å tømme blæra, og påfølgende hyppige tømminger med engangskateter. Vi sykepleiere har kanskje lett for å si “jammen, burde han ikke fått et permanent kateter?”. Et permanent kateter som går inn i urinrøret via penis. Skjønner dere tegninga?
Det var paret der han var alvorlig syk, og det var behov for sykeseng for å lette pleietyngden for personellet i hjemmesykepleien. Paret vegret seg. Ingen spurte dem, eller tenkte over at dette paret kanskje mer enn noen gang trengte å ligge side om side, med mulighet for å ligge inntil, holde rundt hverandre i lange netter med vonde tanker. Oxytocin – kjærlighetshormonet som skapes ved nærhet og berøring. Som bidrar til å skape ro, velvære, og som når det mangler kan skape uro og stress. Er det en situasjon der man trenger all den Oxytocin man kan få, så er det vel i en situasjon der livet slettes ikke er forutsigbart, ja kanskje til og med skal ta slutt.
Spørsmålet “hvordan går det egentlig med dere som par?” er det få som spør. I denne NRK-artikkelen fra 2014, treffer man Haakon Wiig, som levde 10 år med kreftsyke Unni. Etter utallige møter med ulike leger og sykepleiere var det ingen som spurte dem om deres sexliv. Hvordan de hadde det som par. Hvordan de klarte å leve et liv til tross for sykdom.
Med stadig utvikling på behandlingsfronten finnes det mange kreftoverlevere. Og det finnes mange som lever lenge med uhelbredelig kreft. Spørsmålet om hvordan de lever sitt liv, som par, etter å ha overlevd kreft, er kanskje viktigere enn noensinne. Fokuset på rekonstruksjon etter gjennomgått mastektomi, fjerning av bryst ved brystkreft, er større og mer selvsagt enn før. Man tenker på hvordan man legger snittet ved fjerning av brystet, med tanke på rekonstruksjon. Bryst rekonstrueres nå ofte samtidig som det syke brystet fjernes. Journalisten Lise Askvik, som sammen med Astrid Gunnestad, var kjent som en av meggene i P4, kjempet en viktig kamp for retten til rekonstruksjon av bryst etter brystkreft og fikk faktisk regjeringen til å sette av 50 millioner til rekonstruksjon av bryst for norske kvinner operert for brystkreft. Brystene er en viktig del av det å være kvinne, og følelsen av å bli hel kvinne igjen etter gjennomgått brystkreftoperasjon, er veldig viktig. Flere kjendiser har gått ut offentlig med sine historier om brystkreft og rekonstruksjon. Angelina Jolie opererte bort begge brystene med forebyggende hensikt, etter å ha testet positivt for BRCA1 genet, som ga henne hele 87% sjanse for å utvikle brystkreft. Også hun har fått gjort en rekonstruksjon.
Det å ha to bryster, eller evnen til å få ereksjon, er viktig for ethvert menneske. Det er en del av seksualiteten, et grunnleggende behov hos mennesket, kanskje nesten på lik linje med behovene for mat og drikke.
Temaet er så utrolig viktig, og åpenhet rundt dette er viktigere enn man skulle tro. Som helsepersonell må man føle seg frem når man snakker om temaet, men spørsmålet bør reises, som alle andre viktige spørsmål. Vi er gode til å spørre “spiser du godt?”, “har du smerter?”, “får du kommet ordentlig på do?”. Men det viktige “hvordan går det med dere som par?”, eller bare tenke litt lenger når en mann, eller kvinne for den saks skyld, vegrer seg for å få innlagt et permanent kateter. Hvordan vi kan bidra til at et par fortsatt skal få ligge tett i tett om nettene, selv om behovet for sykeseng er der. Og ikke minst, viktigheten av å få god informasjon om hva fjerning av prostata kan innebære, og muligheten til å få utført en nervebesparende operasjon, slik at man kanskje kan bevare evnen til ereksjon, også etter gjennomgått operasjon.
Kveldens tankevekker til alle oss som møter pasienter som har blitt frarøvet så mye her i livet. Still det viktige spørsmålet, tenk deg om to ganger når noen vegrer seg for noe – kanskje tør de ikke å fortelle hvorfor de vegrer seg?
Jeg har akkurat sittet og lest Per Fugellis takketale til velferdsstaten Norge. En takketale for et samfunn tuftet på rettferdighet. En takketale for at alle er like mye verdt og får like god helsehjelp, uansett sosial status. Jeg har også for kort tid siden besøkt min nydelige gamle grandtante og hørt historier fra krigen. Vi har nylig markert at det er 6 år siden tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Summen av dette får meg til å undre litt, og jeg får lyst til å undre litt høyt for dere.
Per Fugelli er født under krigen, og han er oppvokst i etterkrigstiden. Tante Edith er endel eldre. Hun fortalte om at de bare eide et par, eller kanskje to par sko hver under krigen. Hun fortalte en historie om at de gikk over isen fra Skåtøy til Kragerø, og at det var sørpe på toppen så de ble kliss våte på føttene. Siden de bare hadde et par sko hver så måtte de ha de på hele veien inn til Oslo, noe som ikke var noen kort tur den gangen. Det var vinter, og det var kaldt. Og Tante Edith fikk smake sin første og eneste likør i livet for å få varmen i kroppen. Hun fortalte også om at det var rått og kaldt der de bodde, og at de hutra og frøs stadigvekk. Noe så enkelt som sko. Hvor mange par har jeg? Det er ikke få. Jeg får litt dårlig samvittighet etter storoppryddingen i klesskapet mitt i sommer. Jeg tror det gikk 6-7 bæreposer med hele, fullt brukbare, ikke veldig slitte klær i containeren. Jeg tenkte at de var for stygge for Fretex. For umoderne. Noe hadde lappen på, trolig et av mange impulskjøp som jeg lurer på hvor jeg hadde hodet da jeg gjorde, for bruke de klærne ville jeg aldri. Jeg kaster også mat. Mye mat egentlig. Liker ikke når brødet ikke er helt ferskt, kaster et halvt og kjøper et nytt. Får ikke somla meg til å lage middag av alt jeg kjøper, så det ligger i kjøleskapet, går ut på dato og vel så det. Også kaster jeg det. Jeg har vært kald og jeg har frosset, men jeg har aldri vært langt unna tilgang på varme, enten gjennom en varm bil eller et varmt hus. Jeg har også alltid hatt tilgang på en varm dusj etter en kald vinterdag utendørs. Jeg aner ikke hvordan det føles og fryse, og ikke ha tilgang på hverken rikelig med varme klær eller et varmt tilfluktssted.
Jeg trenger ikke å gå lenger enn meg selv og min nevnte nonchalanse. Jeg har aldri kjent på sult, eller nød. Jeg har kjent på dårlig råd i form av og ikke ha råd til å kjøpe meg akkurat det jeg har lyst på.. Men er det egentlig å ha dårlig råd? Jeg har jo alltid hatt det jeg har trengt. Jeg har aldri behøvd å legge meg sulten. Kanskje legger jeg meg sulten fordi jeg ikke gidder å smøre ei skive brød, men aldri fordi jeg faktisk ikke har mat. Jeg har alltid hatt overflod av klær å ha på meg. Jeg har hatt tørre sko å bytte til, hvis de jeg hadde på ble våte. Jeg har hatt bil siden jeg fikk lappen som 19 åring, og aldri kjent på at det å komme seg fra Tønsberg til hovedstaden var en dagsreise. Det nærmeste jeg har opplevd tragedie som rammet en hel nasjon er terroren på Utøya i 2011. Da fikk man se hvordan vi stod sammen som en nasjon. Sammen mot terror. Sammen mot det vonde. Vi favnet om alle de rammede som nasjon. Det er ikke glemt i 2017, men livet går videre og de helt ubetydelige bekymringene i en slik sammenheng, er det som får størst plass blant den gjennomsnittlige nordmanns bekymringer. Når man da skal tenke litt videre. Per Fugellis takketale til velferdsstaten. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden, av mennesker som har kjent på hvordan det er å eie bare et par sko. Av mennesker som kanskje selv har lagt seg sultne, fordi de ikke hadde mat. Eller i det minste kjent noen som har lidd slik nød. Hva skjer med denne i fremtiden? Når det er min generasjon som skal forvalte ressursene?
Hvor var du under krigen? Hvordan levde dere under krigen? Disse spørsmålene har jeg stilt til noen av mine gamle pasienter i etterkant av besøket hos Tante Edith. Vi kan lese om krigen i historiebøkene, men de som faktisk har opplevd den, og som har sine historier – de sitter jo foran meg hver dag og siden mange av de jeg er hos nå er født under krigen, så begynner også disse å bli en utdøende generasjon. Snart har vi bare historiebøkene igjen, og jeg kjenner at for min del så kan det være smart å lytte litt til de som ikke bare har levd i overflod. Kanskje kan det gjøre noe med min nonchalanse, og higen etter mer av det meste? Kanskje kan det gjøre noe med mitt perspektiv? Jeg håper flere av dere benytter muligheten til å lytte til historiene til de av den eldre garde som dere kjenner. Jeg håper dere, og vi, som samfunn, klarer å tenke på hvor heldige vi faktisk er. Slik at også fremtidens generasjoner kan skrive takketaler a’la Fugelli når de blir gamle. For det er faktisk ingen selvfølge å sette pris på noe som bare er der, og som er implementert som en selvfølge i livene til de fleste av oss. Vi som aldri har kjent på nød, sult, og som stort sett eier flere par sko… 😉
Det er jo heller ingen selvfølge å eie en hel hest, kun til glede og fornøyelse….
Det er sol og sommer. Tid for å sanke minner man kan leve på til vinteren!
For det må vel være noe av vitsen med sommer, sol, ferieliv og hygge? Det er kanskje nettopp derfor vi er pålagt å ta ut 5 uker ferie i løpet av et år? Det er rett og slett sunt for helsa!
Fra tidenes morgen har mennesker sanket for å overleve vinteren. De har sanket frukt og bær. Jaktet om høsten. Utviklet metoder for konservering.
I 2017 trenger vi ikke jobbe så mye med vinterforrådet. Man får stort sett kjøpt det man trenger.
Jeg jobber likevel med min form for vinterforråd; jeg sanker minner og opplevelser som jeg kan lagre i kroppen og tenke på i litt mer traurige dager enn solskinnsdagene og denne deilige årstiden vi lever i nå. Jeg gjør mitt beste for å konservere opplevelsene på best mulig måte slik at jeg kan leve lenge på dem. Har begynt å glede meg til ferie og latmannsliv. Tjuvstartet litt i pinsa med en deilig tur til Seljord med hesten Dögg og en morsom jentegjeng i en campingvogn. Sanket meg noen gode minner, og noen fine bilder.
Så, hvordan står det til med deg? Jobber du med sanking og konservering av gode minner? To keep your winters wam…
Den åpne munnen tatt i betraktning; det er kanskje ikke så rart jeg tok ei flue til frokost den dagen??!
Vi blir titt og ofte budt på diverse godis vi såkalte engler i hvitt eller blått. Og det er veldig hyggelig, men vi har våre triks i ermet, basert på erfaringer fra et yrkesliv. Hør bare her.
Meg: “Nei, takk du! Hakke godt av det vettu..” (Er jo lov å prøve seg!)
Gammel dame: “Joooda, deeet tåler du! Kom igjen!” (Jeg frykter hva jeg har i vente…)
Meg: “Okei da, takk, tar’n på vei ut jeg!” (Med håp om å finne en søppelkasse på veien, det stikker litt i magen og kaste noe man får, men….)
Gammel dame: “Neida, ta en bit nå!”
Jeg: “Ehe, ja, jo…” (Jeg tygger febrilsk, lukker nesa og gjør mitt beste for å skjule en grimase. Som jeg trodde; det var visst likør i den….)
Tindrende øyne som ser på meg og sier “var’n ikke god?!” Jeg: “Hehe, joda, kjeeempegod…! Tusen takk” Hvorpå hun kvitterer med; “Jammen, ta en til da…!!” Meg: “*Host, host* Jotakk! Ha en fin dag da!” (Jeg løper rett til nærmeste søppelbøtte…)
Del 2 – Håndknuga kamferdrops:
Hun knuger kamferdropsene godt i hånden sin, slik har hun sittet lenge og vel. Jeg aner ikke hvor den hånden har vært før, og hvor nøye den er vasket… Og jeg vet ikke om hun har smakt litt på dropsene selv.
“Her, ta et drops!!” Hun har langtkommen demens og jeg vet hun blir sint hvis jeg sier nei. Tar i mot dropset og slipper det med en godt innøvd bevegelse ned i lommen mens hånda er på vei mot munnen før jeg smatter fornøyd og sier “Tusen takk, så snill du er!”
Del 3 – M&M:
Den gamle damen har en skål med sjokolade på bordet sitt. Hun byr villig vekk av den og noen tar sikkert i mot. Noen som ikke vet at det er M&M uten det fargesprakende skallet på. Hun liker nemlig bare skallet selv.
Del 4 – Sjokoladebonanza i lomma
Jeg har vært på kveldsrunden min og mer enn én har insistert på å fylle lommen min med Twist på vei ut døra. Hun som sa “du er sånn lubben og god du!” har jo rett i det. Jeg ser ut som en som setter pris på å få lommen fylt med Twist. Og noen ganger frister det skikkelig. Så har vi de gangene det ikke frister, og jeg glemmer sjokoladebitene i lomma. Kroppsvarme innpakkede Twistbiter lekker ut av papiret sitt til slutt, det skal jeg love deg! Og mot slutten av kvelden er både telefon, nøkler, håndsprit og innsiden av lommen skikkelig sjokolademarinert.
Del 5 – Kvikk Lunsj-damen
Jeg er skikkelig glad i Kvikk Lunsj. Mens andre stadig legger den på bordet til felles glede skal jeg love at jeg sjelden gjør det. Jeg liker hun med Kvikk Lunsjen. Hun bidrar godt til at jeg holder meg “lubben og god”.
Det er ofte noen sier “åh, jeg beundrer dere som orker å jobbe i helsevesenet”. De ramser opp tunge løft, tøffe møter, triste skjebner og tidspress før de spør hvordan jeg orker. Selv gleder jeg meg til å gå på jobb. Alltid. Hvorfor, lurer du kanskje på?
Da jeg var ung og lovende skulle jeg bli noe med dyr trodde jeg. Tok agronomutdannelse, jobba som avløser i melkefjøs. Så for meg en eller annen landbruksorientert utdannelse på Ås. Trodde en stund at noe med hest måtte være det store, men tok heldigvis til vettet og forstod at hest var en fin hobby mer enn et levebrød. Livets tilfeldigheter gjorde at jeg begynte å ta vakter i hjemmesykepleien, og før opplæringsvaktene var unnagjort skjønte jeg at dette var noe jeg ville elske. Med tid og stunder ble det sykepleier av meg.
Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker på veien. Mennesker som har preget og formet meg. Gamle og kloke mennesker. Unge mennesker. Snille og gode mennesker, og mennesker som har kjeftet meg huden full eller stilt krav som gjorde at dørtersklene var litt høye å tråkke over. At gamlemor med grått hår og foldeskjørt kunne være helt på bølgelengde med meg i humor hadde jeg aldri trodd. Historier fra gamledager. Historier fra en svunnen tid. En tid jeg, som aldri har lagt meg sulten fordi det ikke fantes mat, ikke kunne forestille meg noe om. Damen som var uten mannen sin under hele krigen og fikk et telegram hvor det stod “Jeg lever” da fredsklokkene kimet. Ulike historier om hvor de forskjellige var da Vallø ble bombet rett før krigen var slutt. Joda, jeg har da fulgt med i historietimene og lest historiebøkene, men noe helt annet blir det å møte mennesker som har opplevd det som står i dem.
Mer enn én gammel dame har fortalt om hvordan de strikket og heklet sanitetsbind. Hvordan de vasket og kokte tøybleier. Vasket tøy i bekken. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg det, jeg som synes det kan være jobb nok og ta ut av vaskemaskinen og henge opp ei vask.
Tidlig start på yrkeslivet. Gamlefar var til sjøs som 15-åring, fikk sigarettetui i konfirmasjonspresang og startet voksenlivet. Den moderne 15-åring hadde vel nesten sultet foran brødboksen hvis alle omsorgspersoner forsvant. Jenter som tok huspost og gjorde alle oppgaver en husmor må kunne. Jobb fra tidlig morgen til sen kveld, dagens 15 åringer har mer enn nok med å holde rommet rent og ryddig. Den tidens ungdom fikk dog ikke mye skolegang, men som de satte pris på det lille de fikk! En gammel dames sirlige løkkeskrift vitner om nitidig øvelse på å få snirklene så pene som mulig. Datagenerasjonen, meg selv inkludert, hadde nok fått stryk i skjønnskrift.
På bunn er vi like, uansett alder. Min gamle venninne på 97 år sa titt og ofte at hun slettes ikke følte seg som 97 i hodet. Hun fortalte gladelig fra ungdomsliv, festlige lag og hun dro noen riktig gode historier før hun dro til med en drikkevise som jeg, etter litt overtalelse, var beæret og fikk høre – hun pleide ellers aldri å synge den for noen, det sømmet seg ikke. Hun elsket å høre mine historier fra hva jeg var med på. Hun fortalte historier om folk som “måtte gifte seg”, og om “korte svangerskap”. Dagens ungdom har vel jevnt over hatt en partner eller fler før de finner “den rette”. En annen sa “det er lurt å ha prøvd ut litt, hoppe litt fra blomst til blomst, bare man ikke er en madrass for alle og enhver”. Freskt sagt av en eldre dame;-)
Intriger på gamlehjemmet. Forelskelse trenger ikke å ha noen aldersgrense, blodet kan bruse også i gamle hjerter, og innimellom kan det bruse litt for samme fyren. Og det er bare en som trekker det lengste strået, mens de andre står igjen. Omtrent som i Skam, og livet ellers. Misunnelse og misforståelser. Av og til tenker jeg inni meg at de skulle visst hva jeg visste om de forskjellige – hvilke kvaliteter den enkelte hadde bak fasaden. Da hadde de kanskje tenkt helt annerledes om hverandre. Kan helt klart overføres til mitt liv; kanskje har personene jeg ikke føler meg på bølgelengde med, kvaliteter jeg ikke ser?
Det fineste tror jeg, er møtet med alvorlig syke og hvordan perspektivet på hva som er viktig i livet endres for selv den fineste frue. Hvordan kalde mennesker blir varme mennesker. Hvordan fortidens familiefeider feies til side. Hvor ubetydelig det egentlig er hvem du er, hva du er og hva du har. For faktisk er vi ganske like på bunn når alle de ytre faktorene fjernes.
Joda, det kan være travelt. Det kan gå ei kule varmt. Det er tøffe møter og triste skjebner. Men heldigvis, når alt kommer til alt så overskygges det kjipe av alt det fine. De fine møtene, historiene og alle menneskene som har fått en plass i hjertet mitt i årenes løp. De står sterkere enn travle vakter, frustrasjon og triste avskjeder. Både i hverdagsmøtene, der noen mennesker og besøk gir power og piff til å stå i det som er tungt. Men også i det lange løp. Jeg kan ikke annet enn å fremsnakke det å jobbe i helsevesenet. Det er en berikelse i eget liv. Om du bare har øynene oppe for alt gullet så blir du styrtrik. Om ikke på gods og gull, så hvertfall på gode opplevelser og fine møter. Man må tåle litt vind for og trives, men jammen får man både god utsikt og innsikt av å kjenne på vind og blåst!
Det er dagen før dagen for oss korpsfolk. Uniformen er like trang som i fjor og året før der, notene er på plass i rekkefølge, vår tradisjonelle 16.mai konsert er unnagjort og jeg tror jeg er klar. Klar for årets høydepunkt for oss korpsmusikanter. Jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg i 17.mai og korps! Heldigvis fikk jeg fri fra jobb også i år, ingen selvfølge for en turnusarbeider. Det gjør at jeg snart skal ut på min 22. 17.mai vandring i rekken. La oss håpe jobben og livet vil det slik at jeg slipper avbrudd akkurat denne dagen. Jeg jobber heller kveldsvakt julaften. Sånn helt seriøst.
Jeg vet ikke hva det er som gjør at det er så stas, og at jeg er så innmari stolt av korpset mitt. Egentlig er ikke marsjering det beste jeg vet. Instrumentet hopper og notene danser. Dårlig kondis har jeg og. Ambisen er heldigvis bedre enn kondisen! Men 17.mai… Det er noe spesielt!
Dagen vår starter tidlig. Kvart på sju på morgenen og i år er det vår tur til å ha morgenkonserten på Slottsfjellet. Det er et passe underholdende skue når musikerkroppene skal kjempe seg opp de bratte bakkene opp til Slottsfjelltårnet. Ærlig talt tror jeg vel ikke det er da vi er på vårt stiligste, med tungene hengende ute som slips og er tamburmajoren riktig grei med oss så blåser han opp til marsj før vi har fått igjen pusten. Pjuh! Men åh, det er stemning allerede da! Speidernes flaggborg, bunadskledde Tønsbergfolk som også har klatret opp fjellet og står klare for morgenkonsert før salutten smeller kl 08.
Når morgensalutten er unnagjort bærer det ned til Midtløkken og frokost for vår del. Vi er heldige og får god servering gjennom dagen, og det er jo viktig for å holde ut. Etter frokosten er det barnetoget. I år skal vi gå sist, og har vi riktig flaks blir vi stående oppstilt slik at vi får sett nesten hele toget. Det er moro å høre de andre korpsene, og å se glade, festpynta barn. Ekstra stas, synes jeg, er når det også synges! Jeg har også blitt mer og mer glad i marsjer. I min ungdom var det Smoke on the water og YMCA i gata og jeg skjønte ikke greia med marsjer. Nå blir jeg varm i hjertet av Kronprins Olavs Honnørmarsj, National Emblem og Den norske løve. Alderdomstegn?!
Etter barnetoget er det igjen tid for mat på Midtløkken før vi skal ned på brygga for å spille konsert. Da er det nasjonale sanger som står på programmet, sammen med noen marsjer. No livnar det i lunder, Mellom bakkar og berg.. Norske nasjonalskatter. I dag, dagen før dagen, har vi vært innom Grieg og Halvorsen. Solveigs sang og Jan Magne Førdes Bruremarsj før kalaset ble avsluttet med Valdresmarsj. Så heldige vi er som får bli kjent med så mye flott musikk! Jeg hadde antakeligvis ikke ant noe om det om ikke jeg hadde spilt i korps. Om det hadde vært et savn? Tja?! Men det er helt klart en berikelse å få stadig nye input av gammel og ny musikk i skjønn forening, slik vi korpsmusikere får.
Vi avslutter vår dag med tog på Hogsnes og Vear. Sistnevnte er nyeste tilskudd til Tønsberg Kommune, og det blir jo litt stas å få gå i tog der.
Når det siste toget er over, er både lepper og føtter ganske såre og det er sofatjeneste resten av dagen for min del.
Hipp hurra for Norge, 17.mai og for alle korpsmusikanter i hele landet! Vær stolt av dere selv, løft hodet, smil, vær glad, spill ut og kos deg med instrumentet og gode venner! Hva hadde vel 17.mai vært uten korps?!
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!
Someday I’ll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney top
That’s where you’ll find me.
Sånn kan man jo godt tenke seg at det er. Livet etter døden. Smertefritt. Problemfritt. Fritt og deilig. Frisk og sprek kropp, ben som løper lekende lett over grønne enger. Bekymringsfritt. Konfliktfritt. Og problemene, de smelter som drops på tungen innen du rekker å tenke at de er problemer. Ikke minst så kanskje man treffer igjen mennesker og dyr man har sagt farvel til gjennom livet, mens man enda kjenner den friske smaken av sitrondrops på tunga. For en deilig tanke!
Så hvordan er det å være de som er igjen? De som skal leve et helt liv før de får komme over regnbuen og møte igjen de man har mistet. De som skal leve videre etter å ha mistet en av sine kjære. De som kjenner på en sorg så vond at man kan lure på om man noen gang blir hel igjen. Jeg tror det er viktig å sette ord på sorgen. Ord på følelsene. Jeg tror det er viktig å innrømme for seg selv og for omgivelsene at man har det skikkelig vondt. Ubearbeidet sorg kan nemlig gi sykdom. Det er ikke sunt å bære det inni seg. Det er ikke sunt å holde tårene tilbake. Men jeg tror også at det er viktig å gi seg lov til å være glad. Den du har mistet hadde aldri ønsket for deg at deres bortgang skulle ødelegge resten av ditt liv. Kanskje kan man smile og le litt etter kort tid – tillat deg det! Kanskje trenger du lengre tid. Det er også greit. Kanskje er det godt å komme tilbake til jobb tidlig i prosessen, kanskje er det jobben som gir deg det nødvendige pusterommet slik at sorgen ikke spiser deg fullstendig opp. Kanskje har du en kjær hobby som gir deg det nødvendige pusterommet? Gode venner? Kanskje trenger du tid før du orker å se noen. Alt er like riktig. Husk at det er kun du som eier dine følelser! Likevel vil jeg si at det er viktig og ikke la sorgen spise deg fullstendig opp. Det er viktig å gjøre ting som gir pusterom, uansett hva du gjør og om du gjør det alene eller sammen med noen. En hyggelig tur i skogen. Finne de menneskene som gjør deg glad, og være sammen med dem. Finne de menneskene som deler din sorg, kanskje også om ikke du kjente dem spesielt godt mens den du sørger over levde? Lese sladderblader og husmorporno. Eller om ikke annet spille et teit, hjernedødt mobilspill.
Somewhere over the rainbow, blue birds fly
Birds fly over the rainbow
Why then, oh why can’t I?
Sorg. Savn. Ønsket om å få lov til å komme over regnbuen for å få hilse på de som ikke lenger er her. Dessverre kommer man ikke fysisk over den regnbuen. Livets avskjeder er kanskje det aller verste med livet. Og avskjedene er det ingen som slipper unna, så spørsmålet er heller hvordan man kan leve gjennom avskjedene? Man kan for eksempel ta vingene fatt og fly dit de gode felles minnene er, og få en følelse av å møtes igjen på den måten. Du kan si det du så gjerne skulle hatt sagt ut i lufta. Du kan gi de klemmene du gjerne skulle hatt gitt i drømmene dine. Og du kan tenke på alt det fine og gode du fikk gjort for den du savner mens han enda var her. For jeg er sikker på at du gjorde mye godt, selv om det er lett å fokusere på det du ikke fikk gjort når du er i sorg. Finn din måte å komme over regnbuen, komme nær. Kanskje er det på kirkegården ved grava? Kanskje er det et sted dere var sammen? Kanskje er det ved å se på bilder? Eller ved å være sammen med mennesker dere begge kjente, der dere kan snakke sammen og dele minner. Finn din måte å få sagt det du angrer på at du ikke sa. Bruk erfaringen til å fortelle de som er igjen det du ikke vil ha usagt. Så kommer det noe godt ut av det som er så vondt.
FOTO: Kristian T Bollæren
If happy little bluebirds fly beyond the rainbow
Why, oh why can’t I?
Sangen heter Here’s to life og er opprinnelig sunget av Shirley Horn. Jeg hørte den for første gang med Grethe Kausland og Antonsen Big Band for flere år siden. Det var et eller annet ved den. Siden leste jeg at Grethe Kausland sang den i sin egen begravelse, og den ble utgitt samme året som hun døde. Det gjør teksten enda mer ekte og inderlig, for sannsynligvis har hun vært alvorlig syk da hun sang den inn. På den måten eier hun både sangen og teksten på en helt spesiell måte. Teksten handler om å klore seg fast i livet. Og man kan jo godt tenke seg at den kan handle om å klore seg fast i et liv, når man plutselig skjønner at man står litt lenger fremme i køen til livets ende. Den handler om å være fornøyd med det livet man har levd, men være sugen og sulten på mer. Nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving, eller over neste fjelltopp.
Akkurat sånn tror jeg det er å være alvorlig syk. Det å akseptere, forsone seg og etterhvert gi slipp.. Det er en prosess. For det bor i de fleste, at man er sulten på mer. Man vil kjenne flere solstråler i ansiktet. Man vil følge med på livene til dem man er glad i. Man vil gjerne gjøre det man liker flere ganger. Man har ikke fått nok, rett og slett.
“Beklager, vi kan dessverre ikke gjøre mer for deg”. Game over, liksom. Det er da den evige streben etter ekstra-liv starter. Jeg tror at hvis jeg hadde fått en sånn beskjed så hadde jeg ikke helt trodd på det. Det ligger i oss det og. Så lenge det er liv er det håp heter det. Man kan også fint snu det til så lenge man har håpet så har man livet også. Jeg tror man kommer litt lenger med håp. Håpet må dog justeres. Håp kan være mye gjennom et liv. Fra “jeg håper jeg får det jeg ønsker meg til bursdagen min”, til “jeg håper jeg står på eksamen”. Håp om et langt og rikt liv. Håp om og lykkes. Håp om å vinne i Lotto. Håp og drømmer, ikke alltid realistiske, men en nødvendig del av et liv. Håp driver oss gjennom hele livet. Plutselig får man beskjed om at det er game over. Man tror ikke helt på det. Så kommer det fra tid til annen funksjonsfall som stadige påminnelser om at, nei; det er ikke tull. Det er da man må justere håpet, en kunst i seg selv. Man kan ikke lenger håpe man får det man ønsker seg til bursdagen, for det er ikke sikkert det blir en bursdag til. Man kan ikke strebe etter de lengste turene eller de høyeste fjelltoppene. Det handler heller om å nyte øyeblikkene hjemme i egen stue. Nyte at morgenkaffen i dag smakte. Så langt som om man klarer å få i seg litt middag trenger man ikke tenke, men man kan jo håpe. Nyte en god samtale. Et hyggelig besøk. Velge menneskene som løfter deg opp.
Funny how… Funny how the time just flies. How love can go from warm hellos, to sad goodbyes. And leave you with the memories, you’ve memorized. To keep your winters warm.
Minner. Gode minner man kan varme seg på, bli glad av. Hvile alvorets tanker på. Jeg liker å se på bilder og kjenne på følelsen jeg hadde da jeg tok dem. Ofte, for andre, intetsigende bilder. Kanskje av en solnedgang eller skogen mellom hesteører. For meg er det mine minner. Gode minner. Finn dine minner, i gjenstander, bilder eller rett og slett minner i ditt eget hode. Plukk dem frem for å gjøre dagene lysere. Når noen har erklært at det er game over for deg; bruk tiden godt. Gjør det du har lyst til. Blås i det andre har lyst til at du skal ha lyst til. For as long as you’re still in the game… Nyt det, bruk det. Sank ekstra-liv så lenge det går.
May all your storms be weathered. And all that’s good get bettered. Here’s to life. Here’s to love. Here’s to you.
