… I wanna play. For laughs. For life. For love.
Sangen heter Here’s to life og er opprinnelig sunget av Shirley Horn. Jeg hørte den for første gang med Grethe Kausland og Antonsen Big Band for flere år siden. Det var et eller annet ved den. Siden leste jeg at Grethe Kausland sang den i sin egen begravelse, og den ble utgitt samme året som hun døde. Det gjør teksten enda mer ekte og inderlig, for sannsynligvis har hun vært alvorlig syk da hun sang den inn. På den måten eier hun både sangen og teksten på en helt spesiell måte. Teksten handler om å klore seg fast i livet. Og man kan jo godt tenke seg at den kan handle om å klore seg fast i et liv, når man plutselig skjønner at man står litt lenger fremme i køen til livets ende. Den handler om å være fornøyd med det livet man har levd, men være sugen og sulten på mer. Nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving, eller over neste fjelltopp.
Akkurat sånn tror jeg det er å være alvorlig syk. Det å akseptere, forsone seg og etterhvert gi slipp.. Det er en prosess. For det bor i de fleste, at man er sulten på mer. Man vil kjenne flere solstråler i ansiktet. Man vil følge med på livene til dem man er glad i. Man vil gjerne gjøre det man liker flere ganger. Man har ikke fått nok, rett og slett.
“Beklager, vi kan dessverre ikke gjøre mer for deg”. Game over, liksom. Det er da den evige streben etter ekstra-liv starter. Jeg tror at hvis jeg hadde fått en sånn beskjed så hadde jeg ikke helt trodd på det. Det ligger i oss det og. Så lenge det er liv er det håp heter det. Man kan også fint snu det til så lenge man har håpet så har man livet også. Jeg tror man kommer litt lenger med håp. Håpet må dog justeres. Håp kan være mye gjennom et liv. Fra “jeg håper jeg får det jeg ønsker meg til bursdagen min”, til “jeg håper jeg står på eksamen”. Håp om et langt og rikt liv. Håp om og lykkes. Håp om å vinne i Lotto. Håp og drømmer, ikke alltid realistiske, men en nødvendig del av et liv. Håp driver oss gjennom hele livet. Plutselig får man beskjed om at det er game over. Man tror ikke helt på det. Så kommer det fra tid til annen funksjonsfall som stadige påminnelser om at, nei; det er ikke tull. Det er da man må justere håpet, en kunst i seg selv. Man kan ikke lenger håpe man får det man ønsker seg til bursdagen, for det er ikke sikkert det blir en bursdag til. Man kan ikke strebe etter de lengste turene eller de høyeste fjelltoppene. Det handler heller om å nyte øyeblikkene hjemme i egen stue. Nyte at morgenkaffen i dag smakte. Så langt som om man klarer å få i seg litt middag trenger man ikke tenke, men man kan jo håpe. Nyte en god samtale. Et hyggelig besøk. Velge menneskene som løfter deg opp.
Funny how… Funny how the time just flies. How love can go from warm hellos, to sad goodbyes. And leave you with the memories, you’ve memorized. To keep your winters warm.
Minner. Gode minner man kan varme seg på, bli glad av. Hvile alvorets tanker på. Jeg liker å se på bilder og kjenne på følelsen jeg hadde da jeg tok dem. Ofte, for andre, intetsigende bilder. Kanskje av en solnedgang eller skogen mellom hesteører. For meg er det mine minner. Gode minner. Finn dine minner, i gjenstander, bilder eller rett og slett minner i ditt eget hode. Plukk dem frem for å gjøre dagene lysere. Når noen har erklært at det er game over for deg; bruk tiden godt. Gjør det du har lyst til. Blås i det andre har lyst til at du skal ha lyst til. For as long as you’re still in the game… Nyt det, bruk det. Sank ekstra-liv så lenge det går.
May all your storms be weathered. And all that’s good get bettered. Here’s to life. Here’s to love. Here’s to you.
