Jeg har akkurat levert en skoleoppgave. Det er like deilig hver gang – når innleveringsfristen er over og det ikke er noen vei tilbake. På dette studiet har jeg vært flinkere med å være i rute enn under grunnutdanninga, hvor det meste ble gjort i tolvte time. Og jeg har i grunn vært veldig fornøyd med følelsen av å levere inn noe i god tid før fristen, selv om jeg aldri slapper heeelt av før vi er ved point of no return, når datoen og klokkeslettet for innlevering er passert og det ikke er mulig å trekke oppgaven. Men denne gangen har travelt program og mye jobbing gjort at jeg er tilbake til gode, gamle siste liten. Heldigvis jobber jeg godt under press.
Jeg har en eller annen fiks idé; jeg må liksom se på utløpsdatoen på melkekartongen. Av og til stresser den meg; f.eks hvis deadlinen på en skoleoppgave er så nær at melka går ut på dato den dagen den skal leveres inn. Andre ganger så gleder jeg meg; når utløpsdatoen på melka er på eller over datoen for noe jeg ser frem til.
Snodig greie. Tvangstanke, tenker du kanskje? Vi har alle vårt. Dagens melkekartong har utløpsdato på lønningsdag. 12. hver måned er vel en dato mange kommuneansatte ser frem til. Spesielt de av oss som har jobba mer overtid enn fornuftig og sunt er den siste måneden. Mange kan sikkert tenke at siden melk ikke holder i årevis så er det god trøst i at neste lønning kommer før melka er sur.
Andre ganger kan utløpsdatoen være over et månedskifte. Oi – er det snart april vil vi snart tenke. Utløpsdato i påsken, selvom jeg skal jobbe hele skapte påsken og i grunn ikke trenger å tenke så mye over at det er påske. Når utløpsdatoen plutselig er over julaften så blir jeg stressa for alle julegavene jeg ikke har fått kjøpt enda, også blir jeg litt sånn; jaja, når denne melka går ut, da er hele moroa over da.
Heldigvis kan også utløpsdatoer være noe jeg gleder meg til; julaften, bursdag, en eller annen hyggelig happening eller dato for sensurfrist på en eksamen.
Såh.. Sorry folkens. Kanskje noen av dere aldri mer får det samme forholdet til melkekartonger og best før datoer?
Da er det vi må huske på det nye; best før, men ikke dårlig etter… Lurer på om det argumentet holder for innlevering av neste skoleoppgave..?
“Har du litt tid?” Hun så på meg med håp i blikket. Jeg så for meg hjelp til et eller annet praktisk, og svarte “Joda, jeg har litt tid. Hva tenkte du på?”. -“Jeg bakte eplekake i går og jeg har så lyst til at du skal smake!”
Så satt vi der. Hun og jeg. På hennes kjøkken. Hun disket opp med kaffe og eplekake, på en helt vanlig hverdag. Jeg kommer aldri til å glemme den eplekaka. Javisst var den god, men først og fremst vil jeg ikke glemme den fordi den var et eksempel på noe av det beste jeg har gjort for en pasient som sykepleier. Høres rart ut tenker du. Dessuten bryter det jo med rammene for tradisjonell hjelper og pasient-relasjon, jeg burde også hatt skikkelig dårlig samvittighet for kollegaene som jobbet mens jeg spiste eplekake. Da jeg tenkte meg om etterpå så kom jeg frem til at det også var en jobb å spise eplekake, kanskje en enda mer betydningsfull jobb enn ukens dusj for en av de andre pasientene. I hvertfall helt klart en like viktig jobb.
Hun var alvorlig syk, med kort forventet levetid. Det var langt i fra alle dager hvor hun var i stand til å bake eplekake. Den siste måneden hadde det vært stort sett bare dårlige dager, men dagen før så hadde det løsnet litt og hun følte seg bedre. Hun hadde funnet frem bakebollen og bakt eplekake. Kvelden i går hadde vært nesten som før sykdommen rammet, for storfamilien som fikk servert kake. Baking hadde vært hennes store lidenskap. En viktig del av hennes identitet. En del av henne som jeg ikke ante eksisterte før hun fortalte det. Jeg så den svært kreftsyke damen med mange bekymringer, og følelsene på utsiden av kroppen. Vi snakket om medisiner, praktiske utfordringer i hjemmet og følelser rundt døden. En viktig del av det å gi god palliativ omsorg, omsorg til uhelbredelig syke, er å se hele mennesket. Hvem har du vært? Hva har vært viktig for deg? Det er viktig å tenke på pasienten som et helt menneske. En person. Et individ med følelser og tanker. Ikke bare et navn. Ikke bare en pasient.
Sykdom tar mye. Den tar livet. Før den tar livet, så spiser den deg opp bit for bit. Du klarer ikke det du klarte før. Du mister identiteten din bit for bit. Enten raskt og brutalt, eller over lang, lang tid, som seigpining. Alle har vi en identitet. Jeg har beskrevet min med fire ord under tittelen på bloggen min. Sykepleier, hestejente, korpsnerd. Og skrivekløe. Det er meg. Jeg er tante, datter, barnebarn, niese og venninne også. Jeg har alltid vært opptatt av historien til de forskjellige menneskene jeg treffer. Hvem er du, hva har du vært? Jeg kom rett hjem hos damen med frontallappsdemens. Hun sleit med å styre sinnet og kunne være temmelig ufyselig mot folk. Denne dagen var jeg sen, fordi det hadde skjedd noe hos en annen pasient. Jeg gikk inn i rommet, startet med å si “så hyggelig å få komme til deg i dag. Det er lenge siden jeg har sett deg, får jeg en klem eller?”, litt for å avvæpne henne før sinnet over at jeg var sen fikk bygget seg opp, men også fordi jeg oppriktig mente at det var hyggelig å se henne. Jeg fikk klem og smil. Jeg fortsatte “Den trengte jeg! Huff, i dag er jeg så sen altså! Men du vet jo hvordan det er du som også har vært i dette yrket! Det er ikke alltid ting går på skinner når man jobber med mennesker”. Hun var gammel hjelpepleier, og jeg tok i bruk min viten om hennes historie. “Nei, huff altså!” svarte hun meg og fortsatte; “Det er jaggu litt av hvert en må rydde opp i noen ganger!”. Så var vi på lag, hun og jeg. To mennesker som visste hvor uforutsigbart det kunne være å jobbe i helsevesenet. Besøket mitt hos henne var bare hyggelig fra start til slutt. Det at jeg var sen den morgenen kunne ødelagt hele dagen hennes. Det kunne være det hun fortalte datteren sin når hun fikk besøk senere på dagen. Men jeg tror faktisk ikke hun hadde kommet på å nevne det, hvertfall ikke på den måten. Jeg kan heller se for meg at hun sa “Ja, stakkars Hanna var sein i dag! Du veit jo åssen det er; man veit aldri hva man møter når man går inn døra hos folk!”. Tenk hvis ikke jeg visste at hun var gammel hjelpepleier! Tenk hvis ikke hun ved tidligere besøk hadde fått kjenne at jeg virkelig så henne og var interessert i hvem hun var. Denne dagen, og mange andre, ga det meg en stor toleransegrense hos henne. En fin ting, hos en med sykdom som rammer nettopp den delen av hjernen som går på empati. Jeg brukte hennes identitet på å minne henne på at hun fortsatt var empatisk. Ikke ved å si “Du må’kke tru du er den eneste pasienten min!!”, men ved å spille på lag. Du&jeg, liksom. “Det var godt det var deg jeg skulle til når det først var sånn, for du vet jo hva dette er!”, sa jeg til henne. Sannheten er at det var det verste stedet jeg kunne vært sein, hvis ikke jeg hadde den relasjonen jeg hadde, og ikke hadde vært nysgjerrig på hvem hun var, samtidig som jeg ga litt av meg. Jeg tror det ga henne bedre dager også. At jeg var sein var uunngåelig. At hun slapp at det ødela dagen hennes var en god ting for henne (og omgivelsene).
Det er mange former for utfordringer vi møter, og mange levde liv. Mange historier. Historier som gir identitet. Jeg tenker at det å hjelpe et menneske med å være den personen han eller hun har vært, og ta vare på identiteten, er utrolig viktig. Det er viktig for personen selv. Slik det var for hun med eplekaken, at jeg den dagen tok meg tid til å smake på og anerkjenne baksten. Eller på den gamle hjelpepleieren med frontallappsdemens, som trengte litt påminnelse om hvem hun var, når impulskontrollen var rimelig svekket.
Jeg kan ikke takke ja til kake og kaffe hele tiden. Ofte sier jeg høflig at det er hyggelig at de spør, men at jeg får ha den til gode. Men en gang innimellom, når det føles riktig, så gjør jeg det. Det at jeg har en kopp med kaffe og et stykke kake å spise opp før jeg går, signaliserer at vi har litt tid til å prate. Det gir åpningsport for samtale rundt vanskelige temaer. Ikke minst gir det pasienten en følelse av å gi noe tilbake. Det er mye takknemlighet og omsorg i en vaffelplate på vei ut av døra, en kaffedråpe, eller et eple i lomma. Og i grunn gjør det meg glad også. Det er godt å gi omsorg, men det er også godt å få litt selv. At de tenker på meg som et menneske, og ikke “dere”, som de ofte omtaler oss som en tjeneste. For alle mennesker er det godt å bli sett, godt å bli bekreftet. Uansett hvem man er.
Jeg har sjelden følt så stor takknemlighet eller mottatt så mange “tuuusen takk”, som da jeg tok meg tid til å spise eplekake bakt av en som synes det å bake kaker var det beste i verden. Og som virkelig hadde vært god til det. Som ville ramset opp det som et av ordene som kunne beskrive hennes identitet. Det var så viktig akkurat da. Og der kunne jeg ikke si “jeg får ha den til gode”. For det var nok den siste eplekaka hun bakte. Det visste både hun og jeg.
Sofaliggende og stillesittende i en uke, med unntak av daglige påkrevde rusleturer med dogsa. Forkjølelsen har inntatt skroget med renter for alle forkjølelsen jeg har sluppet unna. Ispedd litt manflu. Men i dag så føltes formen såpass at jeg dristet meg til å kombinere heste og hundeaktivitet. Tanken var vel egentlig at jeg kunne bli transportert rundt til hest mens jeg lufta bikkja. Det hele skulle gå stille, rolig og idyllisk for seg. Og den ideen var jo ikke så dum i utgangspunktet. Men hør nå bare her…
Jeg har altså et makaløst eksemplar av en engelsk setter (fillebikkje!), jfr Jaktprat med Øystein Sunde. Dårlige ører, men ganske allright nese, lukter pannekaker og sånn, da kommern med en gang. Bra bikkje det gitt.. Hmm.. Og siden bikkja ikke har peiling selv så setter jeg peiler på den. En sånn jaktdings. Så har jeg oversikt over hvor den er og hva den gjør, når den for lengst har glemt hvor jeg er og hva vi egentlig gjør (f eks går tur. Sammen.)
Salte på fru hest og tok altså med fuglebikkja og skulle gjøre skogen. Fru hest, en ellers sindig dame på 15 år, hadde plutselig blitt ung og yr. Og skvetten. Og jeg omdøpte henne raskt til islandsk apekatt. Siden denne trioen ikke burde møte på folk (redd det hadde blitt litt sinte folk), så la vi ut på tur på en tid der alle andre folk ser på TV og tar seg et glass rødt.
Jeg vandret halve skogen før jeg slapp spetakkelet, for å være sikker på at vi hadde skogen for oss selv.
Satte meg på fru hest. Sjekka peilern og den som bar den hadde ikke peiling, og var altså 300 meter unna i vestgående retning før jeg hadde begge beina i stigbøylene. Altså motsatt retning av meg.
Så var det å snu og gå etter, rope med stemmen jeg ikke har. Men plystre kunne jeg. Fant spetakkelet og det andre spetakkelet, som jeg tilfeldigvis satt på ryggen til, fikk helt noja ved synet av en løshund. Altså løshunden vi hadde med oss. Ga henne to tette og sa at sånt driver ikke gamle hester med. (Hun var litt småsur og tverr i utgangspunktet, rett og slett litt merr, derav oppstrammeren og påminnelsen om at sånt er tull).
Så fortsatte ferden videre og igjen var fuglehunden på ville veier. Igjen skvatt apekatthesten i levader og piruetter jeg ikke visste hun hadde i kroppen. Og sånn fortsatte vi en grei runde før løsbikkja kom og skremte apekatthesten til sirkushestmoves igjen. Da ga jeg opp ridninga. Føltes for risikabelt for pysete gamle damer. Vondt i halebeinet fikk jeg også i en av piruettene.
Jeez altså. De dyra, de dyra. I morgen blir det hver for seg på dem. En skal øve på å holde kontakt og det skal forsåvidt apekatten også, sammen med litt lydighetsarbeid. De hadde glemt alle kunster begge to i dag… Nå tok jeg hele dagsdosen med hostesaft i en kjeft og er på god vei inn i deilig morfinrus og hostefri natt.
At fitbiten runda drøye 15000 på denne turen ga vel kroppen sjokk, etter sengeleiet. Kanskje, og forhåpentligvis fikk jeg svetta hele forkjølelsen ut av legemet?! At mesteparten av de 15000 var på egne bein var heller ikke planen. Men når den snille transportøren forandres til en ukontrollerbar fullblods i sinn så var egne ben bedre enn hennes. Ellers kunne denne sykemeldinga fort blitt mye lengre.
Over og ut.
Pynter opp med radarparet. Lydig 1&2 fra en litt hyggeligere tur.
“Vi kan ikke behandle brukerne som om de var familiemedlemmene våre!”.
Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker at jeg var grunnleggende uenig allerede da, som ufaglært assistent. Og jeg er grunnleggende uenig i dag. Misforstå meg rett – jeg kan ikke elske hver enkelt bruker som min egen bestemor, men jeg kan jobbe med tanken om verdien de har som noens bestemor i bakhodet. Behandle dem slik jeg vil at min bestemor skal behandles en gang i framtiden. Jobbe for en kultur der vi tar vare på andres bestemødre, slik vi vil at våre skal tas vare på.
I dag leser jeg Mathildes historie – en ytring fra en av hennes pårørende. En pårørende som selv jobber innenfor utdanning av helsepersonell. Kort fortalt har Mathilde hjertesvikt, med alle de følgetilstander det kan gi. Men Mathilde er også et helt og verdifullt menneske. Et menneske som vil leve. Men hun får ikke stelt sårene sine etter alle kunstens regler. Hun blir ansett som masete fordi hun ringer mye på alarmen, og til med matgleden hennes – kanskje en av få gleder hun har igjen, kritiseres. Mathilde blir for tykk av å spise så godt uttales det. Hun sendes alene hjem i taxi, og det aksepteres at hun er i delir – en akutt forvirringstilstand som gjerne har utspring i en eller annen infeksjon i kroppen, fremfor å identifisere årsaken til deliriumet og gjøre noe med det. Hun anses som masete og vrang, når fakta er at hun er livredd og fylt av angst. Og hun blir en kasteball i systemet; hit og dit, det er ikke plass eller hun passer ikke inn.
Vi som helsepersonell har en så utrolig viktig jobb. Faktisk kan vi gjøre forskjell på liv og død for disse gamle skrøpelige, og jeg har sett mange eldre som jeg tør påstå er i live i dag nettopp pga godt stell og livsglede fordi de stelles pent med i hverdagen. Og jeg tror cluet er nettopp det at man hele tiden har i bakhodet at dette er noens bestemor og behandler dem deretter.
Jeg forsøker å jobbe etter det prinsippet, at dette er noens bestemor eller mor. Dette er et menneske noen er like glad i, som det jeg er i mine bestemødre. Da må jeg gjøre jobben min, være i forkant på observasjoner, sette i gang tiltak, ta ting på alvor og gjøre en forskjell..! Og det skal virkelig så lite til!
“Vi har ikke tid til å gi dem kokt egg hver dag!” er en annen frase som har gått igjen. Hvorfor har vi ikke det? Organiserer vi arbeidsdagen vår rett, så kan vel alle de som ikke kan koke egg selv, få kokt egg hver dag hvis de vil ha det. Det er da virkelig ikke vanskelig å sette over kjelen med egg som det første man gjør, sette på klokka på mobilen mange av oss har i lomma, eller brukerens egen eggeklokke og ta den med seg inn på soverommet mens man starter på dagens morgenstell. Er man riktig smart så setter man på flere egg, så kan nestemann bruke det som pålegg. Stort sett er egget klart til avkjøling lenge før vi er halvveis i oppdraget inne hos brukeren.
En av våre assistenter smører de lekreste brødfatene til brukerne – det er en fryd å se! Hun har akkurat de samme råvarene tilgjengelig som alle dem som klasker sammen to tørre halve med brunost. Mamma smurte alltid de lekreste matboksene til oss. Et lite salatblad under kjøttpålegget, alltid litt agurk eller paprika som pynt. Maten blir så innmari mye mer appetittelig med litt pynt. Bare måten man danderer påleggsskivene kan gjøre den store forskjellen. Skjære skivene på skrå framfor rett over, så ser de og riktig lekre ut. Et godt måltid starter jo med synsinntrykket.
Hva har Mathilde likt å spise før? Kanskje dere kan kjøpe inn noe av det hun liker? Pårørende er sjeldent vonde å be. Eventuelt kan vi skrive det opp på handelista til hjemmehjelpen. Kanskje trenger hun noen nye håndkler eller litt nytt undertøy. En velduftende dusjsåpe eller en god bodylotion. Finfine jule og bursdagsgaver til gamle damer, men også noe de fleste har råd til å spandere på seg i hverdagen. Vi går i flere møblerte hjem, enn kummerlige, så jevnt over er dette også lett å få kjøpt inn. Det koster så lite, men gjør den store forskjellen.
“Vi dusjer bare folk en gang i uka!” Hva skjer med personsentrert omsorg – parkinsonpasienten med bivirkninger av medisiner (svette og fett hår/hud) trenger dusj minst to ganger i uka for å opprettholde en akseptabel opplevelse av velvære og opprettholde fortidens fjonghet. For på gamle bilder ser jeg at hun var en riktig så fjong dame. Hvorfor skulle hun da ikke fortsette å være det, fordi hun nå er en gammel dame som etter normen bare dusjer en gang i uka?
Den gamle damen med gjentatte urinveisinfeksjoner som gjorde henne steindårlig med stadig behov for antibiotika. UVI’ene var utløst av jevnt siv av avføring. En årvåken og faglig sterk hjelpepleier iverksatte Movicol annenhver dag og regelmessig tømming så det aldri lenger var avføringssiv. Mirakuløst forsvant også urinveisinfeksjonene som dugg for solen. Om bare flere tenkte slik!
Damen med de tilbakevendende leggsårene og den skjøre huden. Et sår var knapt grodd før et nytt kom. “Du må faktisk bruke kompresjon hvis du skal ha håp om at sårene dine skal gro! Det hjelper ikke hvor flotte bandasjer vi legger på, om ikke vi fjerner årsaken til at du stadig får sår!”. 1,2,3 og vips var sårene historie. Så må man forebygge med bruk av en god fuktighetskrem, og selvsagt videre kompresjon. Her var kommunikasjon, god informasjon og sikre at den også ble forstått, det essensielle. Damen var slettes ikke motvillig til å bruke kompresjon bare hun ble fortalt hvorfor og overtalt til å gi det en sjanse.
Det store trykksåret hos damen med sonde. Sondemat spesialtilpasset for tilheling av trykksår i kombinasjon med total avlastning, og voila – sårene var historie.
Det er en så vanvittig takknemlig jobb å gjøre “det lille ekstra” som ikke tar noe lengre tid bare vi planlegger dagen godt, eller tenker litt lenger en nesetippen. I mange tilfeller er det faktisk også ressurs og tidsbesparende om vi jobber forebyggende. Jeg tror ingen sjef er uenig i gode argumenter lenket i faglighet.
Det å involvere pårørende som en del av brukermedvirkningen, når brukeren er såpass skrøpelig at hun kanskje ikke selv kan sette ord på sine behov, er også utrolig viktig. Ta seg noen minutter til å informere pårørende litt om hvorfor mor med sin demens, plutselig er så sint og lite samarbeidsvillig. Hvorfor hun, som alltid har vært så nøye, nå knapt vil at de skal vaske tøyet hennes. Det er en stor overgang å “overkjøre” de som en gang var dine omsorgspersoner, når rollene snur til at det nå er du som er din mors omsorgsperson. Litt støtte i at det er greit å sette på en klesvask for moren din(når hun uansett ikke kommer seg ut på vaskerommet og får sett at du gjør det), uten å informere mor om at du gjør det. Eller informasjon og tips om at hun ikke lenger klarer en hel masse valgmuligheter så du kanskje bare må handle inn det pålegget du vet hun er glad i fremfor å spørre henne hva hun vil ha, og dermed utløse sinne bunnet i manglende evne til å takle flere valgmuligheter.
Jeg får vondt i hjertet av å lese om Mathilde. Samtidig ser jeg at hennes case ikke er unik, faktisk heller ganske klassisk. På et eller annet vis så er de eldre ikke øverst på prioriteringslista i helsevesenet. Kanskje er de ikke “spennende” nok? Selv om også de er mennesker med historier, levde liv, men ikke minst livslyst og gnist. Jeg synes faktisk de kan være vel så spennende mennesker å bli kjent med, og snakke med! For noen historier de har å fortelle! For noen kule personligheter de kan være! Ja til livsglede også når man blir gammel, og ja til å gjøre det vi kan for å bidra til det! Alle vi som jobber i helsevesenet kan starte med å gå i oss selv og våre egne holdninger, så bidrar vi til å unngå slike historier som den Mathilde fikk.
“Hver kveld så setter jeg meg her”, sa hun før hun for å vise meg, satte seg ned i godstolen og slang beina på en krakk. “Her sitter jeg med et glass vin og takker for dagen og tenker over små og store ting i livet”.
Jeg prøver å finne sånne små gyldne øyeblikk i møte med de jeg treffer, og dette var et av dem. Vi fortsatte med en liten prat om livet, om gode tider og om motgangstider som setter livet i perspektiv.
Jeg tror et godt liv er en balanse mellom å ha det bra, og å kjenne på motgang. For jeg tror vi blir mer takknemlig for dagene våre hvis vi også møter litt motgang og utfordringer. Det er det som er selve livet.
Det er lille julaften, en dag for å mimre litt og tenke igjennom året som har gått, og året som kommer. En dag for å være takknemlig for det man har, men også en dag hvor man kan kjenne litt på det som er leit i livet. En dag for å tenke på de man har møtt, og på de som har forsvunnet i løpet av året. Jeg har jo en jobb hvor jeg stadig opplever at noen forsvinner. Noen av de jeg ønsket god jul i fjor, er ikke her i år. Noen var gamle og hadde levd lange gode liv, andre var ikke like heldige. Jeg tenker på de som har en mindre å kjøpe julegave til i år, som har en person mindre å regne med når de skal planlegge årets julemiddag. Tradisjonstider som julen, gjør ofte at slikt merkes ekstra godt. Jeg har vært en rask tur innom kirkegården i solnedgangen. Flere av dem jeg sa god jul til i fjor, hviler nå der. Farfar, som jeg var og sa hei til, lå der i fjor og de siste 20 lillejulaftenene. Jeg hadde Evert Taube, favoritttrubaduren hans på øret, mens jeg tenkte på at gitaren på gravstøtta kunne trenge å få litt oppfriskning i fyllet.
Det er også en dag hvor jeg tenker på alt jeg har opplevd i året som har gått. Gode opplevelser. Morsomme kurs med hesten. At vi har fått Lykke til å bli en sånn prima kjørehest. At ridningen går stadig fremover. Jeg gleder meg til stevnene i kommende sesong og håper jeg kan forbedre mine egne resultater. Jeg forventer jo ikke å vinne alt, det er jo noe med å se sin egen begrensning.. Men kan jeg bare få en bekreftelse på at min lille egentrening går framover, at følelsen av at vi har kommet noen skritt lenger faktisk stemmer – ja så skal jeg være fornøyd. Også tenker jeg tilbake på små og store opplevelser i året som har gått. På alle de nye menneskene jeg har fått bli kjent med, og på hvor heldig jeg er som får støtte til å ta videreutdanning via jobben. Jeg tenker på deilige sommerdager i plaskebassenget i hagen med tanteungene. Gærne tante Hanna som synes det er like festlig som dem å plaske rundt oppi der. For ikke å snakke om alle de fine turene til favorittplassen min på jord; hytta i Risør. I år har jeg vært ekstra heldig, og virkelig fått utnyttet mulighetene til å være der så mye som mulig. Ikke er jeg helt ferdig for i år heller; det blir jammen nyttår der nede. Det gleder jeg meg til. Det er jo viktig å ha noe å se fram til, og det er viktig å gjøre de tingene du har mulighet til.
Lotto-gevinsten gikk i vasken i kveld også. Alle skjønner at det ikke er noe man kan bruke energi på å bli veldig skuffa over. Men det er da litt gøy å leke med drømmer om hva man skulle gjort hvis man faktisk skulle være så heldig.. For sånne små drømmer og håp er jo viktige i et liv. Men enda viktigere er det å bruke de mulighetene man faktisk har til å være takknemlig over dagen fremfor å se frem til det man kanskje aldri vil oppleve, om det er Lotto-gevinsten eller pensjonisttida. Når man setter seg ned i godstolen med rødvinsglasset og skal gjøre opp regnskap med dagen og livet, eller kommer til kvelden før kvelden og tenker litt over livet, så kan man jo ta mest med i betraktningen takknemligheten for det man har fått oppleve, og de realistiske framtidsgledene.
Du lever bare en gang. Et velkjent uttrykk som vi har lett for å slenge ut av oss. I dag leste jeg en artikkel med tittelen “Du dør bare en gang”. Og det er så sant. Du lever hver eneste dag, men du dør bare en gang.
Vi har alle noe vi stadig ser fram til. Vi har lett for å leve litt i fremtiden, eller se fram til og glede oss til framtiden. Kanskje så langt fremme som i pensjonisttiden som lokker der i det fjerne. DA skal vi leve da! Så hender det for flere, at man ikke rekker å bli pensjonist. Hva da?
Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav.
Trøstesang. Lars Martin Myhre
Lars Martin Myhre, en vise og tekstkunstner av de helt sjeldne. Han mottok nettopp Prøysenprisen, velfortjent. Også Prøysen var en ordkunstner av de sjeldne, og mange av hans viser lever evig. Jeg har jo skrevet om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo flere ganger for å presisere at vi på bunnen er ganske like, selv om fasaden og livene vi lever er forskjellige. Når alt kommer til alt og tones ned i det som virkelig betyr noe her i livet. Da er det ikke så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo likevel.
På disse turene med skuta, så er det du og jeg som bestemmer hvilke havner vi har lyst til å svinge innom på veien. Eller om vi bare har lyst til å la skuta flyte fritt i medvind mens vi nyter det. Noen ganger er også skuta tyngre å ro, og vi opplever litt motstrøm og dønninger. Av og til går skuta helt av seg selv, driver i motstrøm og nekter å svinge innom de havnene vi gjerne vil se. Noen ganger seiler den fortere enn vi liker. For den lever noen ganger sitt eget liv, slik livet gjør, uten at vi har sjans til å styre den.
I dag har mildværet satt inn og det var plutselig farlig glatt ute. Runden i skogen med bikkjene tok mer enn dobbelt så lang tid med museskritt på stive bein. Det var heller ingen enkel sak å få inn hestene i kveld – jeg tror jeg må finne frem broddene! Alt i alt så tok alt jeg skulle gjøre, et par timer mer enn jeg tenkte. Jeg hadde tenkt til å diske opp med noe god mat, men da alt var unnagjort så orka jeg ikke mer enn å skjenke opp et glass rødvin, spise et par klementiner og ei brødskive. Jeg kunne jo blitt grinete over det, som man kan bli når planene går i vasken.. Men tja.. Rødvinen er god den, og den gode maten kan jeg jo spise i romjula og. Forsåvidt kommer jeg ikke til å lide noen nød i matverdenen de neste dagene likevel, så ei brødskive i dag er jo ikke et stort tap. Mange skritt på fitbiten fikk jeg og – og inntatte kalorier i dag er garantert mindre enn forbrente. Det gode er at jeg ikke gikk på rompa en eneste gang! Så alt i alt er dagsregnskapet okei likevel. Når jeg bare sier meg fornøyd med det jeg fikk til, framfor og tenke på det jeg ikke fikk til.. 🙂
Med dette lille tankespinneriet så vil jeg ønske alle jeg kjenner en riktig god jul! Ta vare på hverandre, minnene og dagene – så dere har noe å varme dere på i motgangstider.. 🙂
Det er så rart, sa hun. Rart å tenke på at jeg ikke skal få følge mine lenger. Ikke få se hva som skjer videre.
Hun var ganske nær ved å fullføre sitt liv, damen bak disse ordene. Jeg hadde gått ut og inn av dørene i hjemmet de siste dagene, vi hadde blitt kjent og fått en slags relasjon. “Har du barn?” spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke har det, men at jeg har noen tantebarn jeg er veldig glad i. De er liksom litt mine og. Hun fortalte meg om sine barn og barnebarn. Hun hadde spurt meg om andre ting om meg og mitt også. Man må gi litt av seg selv for å få lov til å få innblikk i deres livsverden. Gå litt utover komfortsoner noen ganger. Vi er opplært til å være “profesjonelle”. Hva ligger i ordet, undres jeg? Distansert? Hvor distansert? “Klemmer dere pasientene deres?”, var et tema i en tråd i et sykepleierforum på nett, på bakgrunn av en artikkel hvor klemming av pasienter ble diskutert. Det var ulikt syn på det. Noen klemte mye, andre synes det ble for intimt. Jeg klemmer mine. Jeg klemmer mye. Jeg klemmer de som vil ha en klem, og selvsagt ikke de som ikke vil ha. Noen klemmer jeg ikke. Den demente mannen som ville tatt dette som en invitasjon til noe mer, og som ville blitt fryktelig lei seg i det jeg måtte irettesette ham når han klapset meg på rompa i det jeg passerte etterpå. Den psykisk syke mannen som ble forelsket i folk som smilte til ham på gata. Da hadde det vært feil av meg å klemme dem. Det hadde ikke vært terapeutisk. Men i mange tilfeller er en klem absolutt terapeutisk. Jeg forteller gjerne litt om meg selv til mange, og ingenting til enkelte. Jeg blir personlig med noen, og distansert med andre. Alt etter om det er terapeutisk eller ikke. Hun med de illeluktene sårene, som følte seg ekkel og fremmed i egen kropp og hadde distansert seg fra det meste av sitt nettverk, hun fikk gjerne en klem. Hun følte seg litt som vanlig igjen når vi var hos henne – vi var jo vant til sårene. Samtalene mine med disse pasientene, ofte mens jeg gjør prosedyrene jeg skal gjøre, er ofte et bidrag til å føle seg vanlig i det uvanlige. Det er godt å snakke litt om gårsdagens Farmen-episode, eller hvor flinke de i The Voice var på siste sending. Godt med en pustepause. Noen ganger er det også godt å være stille sammen. Ikke si så mye. Pinlig stillhet er kleint, og for mange av oss er kanskje stillhet sammen med et menneske vi ikke kjenner så godt, pinlig og ukomfortabelt? For mye tomprat kan også være slitsomt for pasienten. Man må føle seg frem og ha antennene ute hele tiden. Samtidig som det skal føles naturlig. Her er det kun øvelse som gjør mester.
Jeg blir glad i mange av pasientene mine. Mange av dem gjør arbeidsdagen min litt eller mye hyggeligere. De er jo selve grunnen til at jeg er i denne jobben. Et vennlig ord, å dele en god historie hvor vi kanskje vrir oss i latter. Sammen. Jeg kan drite ut meg selv litt, “vet du, jeg fant ikke igjen bilen i parkeringshuset på sykehuset da jeg var inne for å hente medisinene dine. Jeg leita i 20 minutter! Gikk rundt og rundt der i hvite klær og lot som om jeg hadde peila inn bilen. Tenk om det var overvåkningskameraer der?”. Om pasienten lo? Fra latter til tårer. Har vi delt slike gode historier, rett og slett vært to mennesker som treffes uten at rollen jeg:sykepleier, du:pasient, er så tydelig, så opplever jeg at de lettere deler det vonde med meg. Forteller meg når livet er jævlig kjipt og hva sykdommen gjør med eksistensen. Samtidig som nettopp det at jeg er sykepleier, at jeg har taushetsplikt og ikke er en venninne som forteller betroelsene videre i vennegjengen, er en vesentlig og viktig del. Jeg er ikke bare en prosedyresykepleier, jeg gjør ikke bare den rent praktiske biten, men hjelper gjerne med det rundt også. Hvis jeg får lov. Det skal litt til for å få lov til å hjelpe der. Det er en ære når man får slippe inn. En ære når man får lov til å hjelpe mennesker på sitt mest sårbare. Hjelpe med mer enn det rent praktiske. Bidra til at de får fullføre sitt liv. Da må det en god relasjon til. Kanskje man må klemme, kanskje man må fortelle om man har barn eller ikke. Kanskje må man dra en morsom historie. Og kanskje toucher man såre punkt for noen av oss profesjonelle hjelpere? Kanskje møter vi vår egen sårbarhet i noe vi må dele. Kanskje blir man tatt litt på senga? Selvsagt skal mine pasienter aldri være mine psykologer eller støttespillere i vanskelige ting i mitt liv, men det hender de tråkker litt over hva jeg er komfortabel med å snakke om. Noen ganger må jeg sette noen grenser, men da er det om å gjøre å sette dem uten at det blir pinlig for pasienten. Det hender jeg må deale med situasjoner som kan bli vel like private situasjoner jeg har stått i slik at jeg må gå noen runder med meg selv. Jeg synes slettes ikke det er uprofesjonelt å bli litt personlig med mange av mine. Så lenge det er terapeutisk for pasienten. Cathrin, som har mangeårig erfaring som psykiatrisk pasient, skriver så fint;
I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Hvis livet mitt var veldig vanskelig, hvis du hadde mye bagasje i ryggsekken din. ville du fortalt om det til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers ikke sa noe om seg selv, som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør fikk du noe fint til jul, og svaret er det snakker vi ikke om? Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..
Jeg leste en fin artikkel i Aftenposten i dag. En artikkel om å fullføre livet, og om sykepleiere ved pallativ avdeling på Ahus som reiser på hjemmebesøk til pasienter i palliativ fase. Den er veldig gjenkjennelig. Jeg har også møtt alle disse pasientene, de hadde andre navn og andre diagnoser. Ofte har jeg truffet dem over lang tid. Fulgt dem i mange kamper. Fått innblikk i det mest personlige og private for dem. For gammelt guff fra fortiden kommer ofte frem i dagen når sykdom rammer og døden banker på døra. Det er et stort ansvar å bære andres hemmeligheter. Det å få beskjed om at det ikke er mer å gjøre for å bli frisk i dag, er ikke det samme som at du ikke kan leve ganske lenge med sykdom. Og kanskje trenger du litt hjelp underveis. Praktisk hjelp. Kanskje tror du ikke at du trenger hjelp, men så dukker det opp problemstillinger som du kunne trengt hjelp med likevel. Jeg fascineres ofte over menneskets tilpasningsevne. Når kroppen er totalforandra og livet snudd på hodet, hvordan folk likevel greier å oppleve livskvalitet. Hun var ganske syk og hadde mange begrensninger i livet sitt, damen som sa til meg; “kan jeg bare ha det sånn som nå, så kan jeg leve lenge jeg!”.
Vi kan hjelpe med å tilrettelegge for å gjøre viktige ting på veien til å fullføre et liv. F.eks å dra på drømmereisen. Vi kan ikke følge dem fysisk, men vi kan lære pasienten å sette sprøyte på seg selv, eller backe dem opp ift å reise med en stomi eller eventuelle andre fysiske utfordringer som følger sykdommen. Vi kan drømme om reiser, og snakke om hvilke hindringer som ligger i veien for å utføre reisene. For det er ofte begrensningen ligger hos personen selv, mer enn det praktiske og at reisene slettes ikke er noen umulighet. Hva er det verste som kan skje? Hva frykter du at kan skje? Vi kan legge en backup-plan hvis noe skulle inntreffe. Vi kan finne adresse og telefonnummer til nærmeste gode sykehus, minne om helsetrygdekort ved utenlandsreiser, og hjelpe med nødvendig opplæring på prosedyrer. Vi kan tilrettelegge for at de får hjemmesykepleie på hytta si. Eller hos folk de skal på besøk til. Vi kan tilrettelegge besøkene våre og vise fleksibilitet i når vi kommer, slik at de ikke lever livet etter sykdommen og besøkene fra oss i hjemmesykepleien med de begrensninger det gir. For sykdommen gir jammen nok begrensninger som det er. Jeg leste om Liverpoolsupporteren. Han som så gjerne ville rekke en siste tur til Liverpool. Han hadde fått en tur etter at han ble syk, det hadde alltid vært et ønske å få komme dit, men aldri blitt prioritert. Ikke før han skjønte at han stod litt lenger fremme i køen til livets ende, og var det noe han ville få gjort, så måtte han gjøre det nå. Nå var det viktig for ham å få en siste tur dit. Det å få gjøre unna ting på bucketlisten før man blir så syk at det ikke er mulig, kan gjøre det enklere å fullføre et liv. Det kan gi gode opplevelser og livskvalitet mens man lever, og uerstattelige minner for de som skal leve videre. For å hjelpe med alt dette kreves det at vi er litt mer enn praktikere og prosedyresykepleiere. Vi må også være medmennesker.
For det må være rart, det og ikke få følge sine lenger.
Om ventesorg og uvisshet. Og undring over om det er lov med en aldri så liten krangel midt oppi det hele?
Sykdommen spør ikke, den kommer bare. Den viser ingen barmhjertighet, og den fordeles slettes ikke med rettferdighet utover i samfunnet.
Jeg har akkurat lest en nydelig liten bok; “Oscar og den rosa damen” av Eric-Emmanuel Schmitt. Boka handler om Oscar. Han er 10 år, han har en alvorlig leukemidiagnose og han skal dø. Problemet er at ingen vil snakke med Oscar om døden. Ingen andre enn Rose-Bestemor – en dame fra frivillighetstjenesten på sykehuset der Oscar ligger. Foreldrene til Oscar snakker med legene uten at Oscar er tilstede, de vet ikke at Oscar står i bøttekottet og lytter til morens gråt og farens fortvilelse. De vet ikke at Oscar hører dem si at de ikke vet hvordan de skal fortelle ham det. De vet ikke at Oscar hører at de sier at de ikke orker å se ham i dag, fordi han snart skal dø. Heldigvis finnes Rose-Bestemor. Rose-Bestemor forteller eventyr om livet sitt, og hun får Oscar til å leve sitt liv mye fortere enn normalen, men likevel fullt og helt – omtrent som en hund som sluker et herremåltid ser jeg for meg. Dag for dag. På ti dager lever Oscar et helt liv, fra ung gutt til en gammel mann som er mett av dage. Hver dag skriver han brev til Gud, der han forteller om livet sitt og epoken han har vært igjennom den dagen. Jeg skal ikke røpe hele handlingen i boka, men den er absolutt en søt liten snutt om ferden gjennom livet. For Oscars del, en litt raskre ferd, men likevel et liv.
Mens Oscar lever sitt liv, har foreldrene hans det vondt. Foreldrene til Oscar tror det hjelper å kjøpe gaver til ham, og Oscar får flere gaver enn noen tiåring kan drømme om. Oscar ønsker seg ikke gaver, han ønsker seg ærlighet og kjærlighet i den tiden han har igjen.
En sånn liten bok får meg til å tenke og reflektere over livet, og over alle skjebnene rundt omkring. Reflektere om følelsene rundt når livet snur. Den får meg til å tenke tilbake på møter jeg har hatt. Møter med pasienter i kriser, og familier i kriser. Møter med familier som har levd med sykdom, uvisshet og ventesorg tett på livet i mange år. Hvordan lever man et godt liv da? Hvordan prioriterer man viktige og uviktige ting? Når timeglasset er i ferd med å renne ut, så skjønner man at man ikke prioriterer en real krangel. Men når sanden renner sakte ut, så må man kanskje elske, hate, leve og krangle litt underveis? Men uvissheten gjør at det jammen ikke er lett å vite om man burde bite i seg den krangelen, eller ikke.
Vi mennesker er vanedyr. Mange er mer vanedyr enn andre. Vi trenger rammer og rutiner, det er selve fundamentet i livene våre. Vi setter oss på de samme plassene i et klasserom el.l. Selv hadde jeg stort sett fast plass på bussen, om plassen “min” var opptatt og jeg måtte sette meg i et annet sete, så var det noe jeg tenkte over. Det gjorde litt vondt i OCD’en liksom. Selvsagt ødela det ikke dagen min, men jeg skjenket det en tanke. Vi hadde faste plasser ved middagsbordet hjemme, og det kunne føre til krangel i søskenflokken om noen tok plassen til en annen. Som om det egentlig betyr noe?! På jobben får vi utdelt arbeidslister ved hver vaktstart, vi ser igjennom lista og forbereder oss at det er den ruta vi skal ut på i dag. De brukerne vi skal hjelpe. Plutselig kanskje en person f.eks grunnet kompetanse ikke kan gå den lista, vi har sykdom og må omrokkere. Da er det ikke like lett å omstille seg på bytte av liste, jeg har det sånn selv – samme hvor teit det høres ut. Jeg har kanskje bare visst i 2 minutter at jeg “eide” den lista i dag, og nå må bytte til en annen. Hadde jeg fått den andre fra begynnelsen hadde jeg ikke brydd meg liksom. Så altså, når vi opplever selv små endringer, opplever vi også et innvendig stress.
Så da tenker jeg på når sykdommen plutselig rammer og det virkelig viktige fundamentet i livet er truet. Når neste sommers ferietur ikke kan planlegges. Når man kanskje ikke kan love seg bort til neste uke en gang…? Fundamentet, vanene og forutsigbarheten i livet rammer ikke bare den syke, men også de rundt. Foreldrene til Oscar blir til strutser som stikker hodene i sanden, de bor langt unna og må visstnok på jobb (må man det når man har et dødssykt barn?) så de kan bare besøke han en dag i uka (jeg håper det er litt fiktivt sånn sett). Når de besøker ham er de kunstige, og de har med masse gaver. Som leser får jeg følelsen av at de er tilstede, men ikke tilstede likevel. Men Rose-Bestemor er hjertelig tilstede. Rose-Bestemor er også en slags profesjonell hjelper. Som profesjonell hjelper er det kanskje ofte litt lettere å være en god hjelper, for du sørger ikke din egen sorg også. Tenker jeg.
På et slags vis blir jo også ventesorgen en slags vane i livet. Likevel er fundamentet mer ustøtt enn før, svakere enn før. Det skal ikke så mye til før reisverket raser over et fundament som smuldrer bort. Man går på tå hev, lever, og lever ikke. Føler av og til på det normale, midt i alt det unormale. Og det er altså da man lurer på om det er lov med en liten krangel?
Tja? Det er kanskje det, tenker jeg. Man kan jo ihvertfall prøve seg på en, og se hvordan dét går. For det er jo deilig å kjenne litt på det normale i det unormale. Og en liten uenighet er jo på ingen måte unormalt, og selv Oscar har sine krangler på sin 10 dagers reise fra 10 til 110 år. Jeg tenker det er svar nok.
Jeg har vært på nok et vellykket helgekurs med Iben i helgen. Nå har jeg ridd for Iben i et år, og jeg sitter her og filosoferer over utviklingen hos både meg og hesten.
Dögg, min stolte ganger og gode venn på 4 bein.. Hun er en hest med gode gangarter, hun kan være himmel og helvete å ri i en og samme økt. Men jeg kjenner henne som min egen bukselomme og vet hvor jeg har henne sånn i forhold til hvor trygg hun er, men også problemer og styrkene hennes. Forrige kurs red jeg en ung Røyslandshest da Dögg var sykemeldt. Da kjente jeg på det å være kledd naken som rytter. Det var ikke en svakhet som ikke kom frem i dagen der, hverken av de jeg visste om eller de jeg ikke hadde tenkt over. Likevel var jeg stolt over å sette meg på en ung og fremmed hest, uten sommerfugler i magen. Etter et par hester jeg har hatt, av et heller uforutsigbart kaliber kan jeg si at jeg setter pris på det trygge, safe, kjente… Overraskelser? Nei takk! Det har hemmet meg ikke rent lite, og egentlig har jeg bare hatt lyst til å ri min egen og ellers kjente hester. Samtidig som jeg jo egentlig har veldig lyst til å ri masse forskjellig! Tidligere i hestelivet elsket jeg å prøve nye hester. Jeg synes det var kjempemoro å være stuntrytter på unghester. Og jeg synes de trygge og forutsigbare var kjedelige. Da jeg søkte utfordringer fikk jeg litt mer enn jeg ble komfortabel med og jeg har ikke utvidet horisonten på hestefronten noe større de siste årene. Derfor var det så utrolig moro bare det å sitte på et par andre hester. Nå følte jeg meg litt tilbake på gamle spor ved å ri denne hoppa og hennes venninne – både mestring ved å sette seg opp, men også sunnheten i å ri forskjellige hester med forskjellige utfordringer. 2 nye hester på under en uke da gitt! Uten skrupler eller spor av angst.
Jeg lærte mangt og meget på det forrige kurset. F eks å ri frem. Jeg har vel jevnt over i mitt hesteliv vært velsignet med hester med egen motor i ulik grad. Vón hadde sånn unghestpropp i rompa. Hun liksom tenkte ikke fram selv, og prøvde seg på om det faktisk var nødvendig å tenke fram med meg på ryggen?! Jeg sleit endel med det å få henne fram, samle opp energi, forholdning, ettergift, mate på mer energi og det uten en eneste hvilepause hvor det tikket i vei. Siste dag knakk jeg koden, og du så moro det var! Jeg fikk virkelig en aha-opplevelse på mangt og meget da! FOR en forskjell i gangartskvalitet bl a… Med motor vs uten motor.. Hvor løse skuldrene ble, følelsen av å holde hesten foran sjenkel. At den tenker fram, men også venter på neste beskjed. Det er rett og slett en vidunderlig følelse når man kommer dit!
Denne helgen har det vært Dögg og meg igjen. Og jeg tenker på hvor mye som har skjedd for oss på det året jeg har ridd for Iben.
Dögg kan bli fryktelig sterk og seig, hvis ikke jeg er nøye med paradene mine. Forholdning, ettergift, men også balansegangen mellom for lite, for mye og akkurat nok. Og det og ikke gjøre noe når alt er perfekt.
I helgen har vi jobbet i alle gangarter. For nå er jevnt over kvaliteten på dem ikke så gæren at det ikke er noen vi fokuserer mer eller mindre på enn andre. Fokuset har vært mye å gjøre henne løsere i sidene. Lettere å bøye. Og selvfølgelig lett til kontakten. Samtidig som hun skal tenke frem uten å slå på dieselmotoren og buse av sted som reine traktoren med full motorkraft på. Være foran sjenkel, men vente på neste beskjed.
Følelsen når alt virkelig klaffer og hun traver med fjærputer under høvene, som i en dans. Nyte det, men samtidig fange opp planen om å skyte opp nesen og senke ryggen før det er mer enn en plan. Tølt i selvbæring. Hvor stor forskjell det er på takta, gangartskvaliteten og hele følelsen ved å sitte på henne når hun gjør det. Halslengde og dens innvirkning på steglengden – i alle gangarter. Paradene som skal senke frekvensen, men uten å miste hesten. En hest som venter på neste beskjed og danser dansen sammen med deg. De smoothe overgangene mellom skritt og trav som vi fikk til gang på gang. Og påminnelsen om at vi visst ikke har trent galoppfatninger fra skritt. Hjelp til å jobbe med nedtagningsproblemet vårt; Dögg tenker – YES fri!! (Jeg tror, eller vet det er min feil, en innlært en – jeg har hatt en lei tendens til å slippe tøylene og si bra og la henne rase ned i en ukontrollert nedtagning når jeg har vært fornøyd eller sliten selv etter jobbing i hurtiggangart). Da slipper hun hvertfall ryggen og følelsen er å sitte på nakken på en marionette-dukke der noen klipper alle trådene. De ble bedre, om ikke perfekte.
Jeg har nok jobbet henne mye på tre spor, og glemt bort å ri rett frem – så det må jobbes med. Ettergift, der har jeg nok i hovedsak fokusert på ettergift ned og frem, og ikke ettergift bøyd til innertøyle. Jeg tror egentlig jeg har litt lett for å tenke mest på de siste verktøyene jeg lærte og de siste problemområdene vi identifiserte og jobbe mye med dem, også glemme resten. Å sette hele ridelæren sammen til er puslespill er ikke bare bare, når man legger bort og glemmer noen brikker på veien.
Det første kurset med Iben så tror jeg hun red Dögg 2 av 4 ridetimer, for å komme gjennom problemet. Juks kan du kanskje si? Jeg er glad for det – for det gjorde at jeg fikk kjenne og føle hvordan det SKAL være, og ikke bare famle i halvblinde etter noe jeg ikke visste hvordan skulle kjennes ut. For meg er det effektiv læring, akkurat som jeg likte å se hvordan sykepleieprosedyrene skulle gjøres før jeg gjorde dem, eller liker at noen spiller et vanskelig parti i notene for meg slik at jeg hører hvordan det skal være.
Jeg sier ikke at jeg catcher ridekunstens budskap med en gang selv om hesten er programmert av Iben, men jeg får lettere følelsen av hvordan det skal være. For det er ikke lett å forstå hva man egentlig er ute etter, når man aldri har kjent på det og egentlig ikke riktig selv vet hva man sitter og ber hesten om. Det blir jo som om den halvblinde rytteren skal lede den helblinde hesten. Kanskje det går til slutt, men det er mange fallgruver underveis. Jada, instruktøren kan guide deg trinnvis, men da tror jeg neppe evnen til å tenke selv utvikles i særlig grad. Og siden vi stort sett rir selv resten av året, så må jo evnen til å tenke selv, identifisere problemer og gjøre noe med dem, helt for seg selv, utvikles. Og dit er vi stadig nærmere.
Nå rir ikke Iben like mye på hestene våre lengre. Det er ikke lenger like store problemer å fikse – for vi har lært oss å fikse de verste selv underveis. Men så dukker det jo stadig opp nye, og ikke minst blir vi modne for å kreve mer og komme til next level i ridningens kunst. Det jeg jobbet med for et år siden, er heldigvis historie i dag. Iben setter seg likevel alltid opp og kjenner på hestene og utfordringene vi har på nåværende stadie, men nå er det i større grad vi selv som rir gjennom problemene våre og fikser dem – også på timene. Fordi vi har fått kjenne nok på hvordan det skal være, til og kunne identifisere når noe er som det ikke skal. Også får vi nye verktøy til kassa vår, og nye brikker til ridepuslespillet.
Jeg er takknemlig når noen klubbvenninner følger med på timene mine, så kan vi bruke hverandre litt når vi er instruktørløse. Dessuten er det mye å lære ved å se også. Hvem kjenner ikke følelsen av å identifisere en annen rytters problem fra bakken, og klø etter og si «jammen, bare gjør sånn og slik!» Selv sitter jeg stadig på hesteryggen og skjønner ikke en dritt, får overload, kræsj og overspenning i topplokket, også gjør jeg mye, lite eller alt på en gang, mens noen helt sikkert står og tenker «voffor gör hon på detta viset??!» Så er det greit at vi kan guide hverandre når vi trener sammen og egentlig står på egne bein. Selv om vi er jevngode eller pluss/minus det til å ri, så kan vi likevel klare å se hverandres styrker og feil. Og med en gjensidig respekt så er det på ingen måte guffent å gi hverandre noen tips.
Jepp, da var det over og ut med kursing for i år og vi har lagt en plan for vinterens trening. Jeg gleder meg til vår og nytt kurs!
I går var verdensdagen for psykisk helse. Temaet for dagen i år var «Noe å glede seg over».
Alle har en psykisk helse, akkurat som alle har en fysisk helse. Slik som vi blir forkjøla eller får andre forbigående nedturer i vår fysiske helse, kan vi også ha nedturer i vår psykiske helse. Nedturer som på ingen måte burde være noe mer skamfulle enn det er å si; «du, jeg er litt forkjøla jeg!» Forkjølelse er fullstendig akseptert og en legitim årsak til fravær fra jobb eller sosiale aktiviteter.
Men det er tabubelagt å si «jeg er helt kjørt», eller «nå har jeg det jævlig kjipt». Selv om det er sånn at livet innimellom gir motbakker som krever endel å forsere – slike motbakker vil vi alle møte. De føles håpløst tunge, men de går sakte oppover. Noen ganger skjønner man kanskje ikke hvorfor man føler man går i motbakke, men man gjør det likevel. Jeg har det litt sånn hormonelt, kan være håpløst dyster og tungsinnet en enkelt dag, også går det over og jeg kan le litt av det. Det gir likevel litt perspektiv på hvordan det er å ha det sånn kronisk. Og jeg tenker litt på temaet «noe å glede seg over». For i mine hormonelle dalsøkk har jeg kjent på følelsen av at det ikke finnes noe å glede seg over, og da kan man bli nesten småforbanna når noen ber deg finne noe å glede seg over?!
De uforståelige kroniske motbakkene er kanskje de vanskeligste å gå, og de vanskeligste motbakkene å være medvandrer i. Det å være mor, far, søsken eller venn av en som stadig er nede i dype dalsøkk kan ikke være lett.
Jeg er sikker på at alle har kjipe dager og nedturer innimellom, i varierende grad. Noen har flere enn andre. Og noen har veldig mange av dem, gjennom et helt liv.
Kanskje det ikke er så lett å finne noe å glede seg over når verdens er som mørkest? Eller jeg vet at det er sånn. Jeg har jo fått en smakebit av det. Men det jeg også vet er at det er på de dagene jeg ikke må ligge å telle plankene i taket eller kvisten i panelen mens jeg lar de destruktive tankene ta overhånd. Det er på de dagene jeg må ut å gjøre det som vanligvis gjør meg glad. Når lysten er på bånn, må vettet overta.
Et par av de som drar meg opp, ut og alltid er der da er hunden og hesten min. De trenger mat, tur og omsorg også på dager hvor jeg har lyst til å ligge under dyna og telle plankene i taket. Stort sett gleder jeg meg over de to. Og de dagene jeg ikke gleder meg til å gå ut med dem, må vettet mitt fortelle meg at jeg vil få det bedre etter en tur med dem. Jeg vil bli i bedre humør. Det samme gjelder å gå på jobb, dra på en fest når man ikke orker folk. Det blir bra bare man kommer dit. For til forskjell fra en forkjølelse der man bør holde senga, er de psykiske nedturene dager der man absolutt ikke bør holde senga eller være i eget selskap. Med litt åpenhet «har det kjipt i dag, men kommer likevel» blir det kanskje litt lettere å gå ut blant folk? Jeg tror ikke det bare er jeg som har sånne kjipe dager. Jeg tror jeg er temmelig gjennomsnittlig. Vi bare snakker ikke om de dagene slik vi villig vekk forteller om forkjølelser og fysiske vondter.
Først tenkte jeg «hva f…?» om temaet «Noe å glede seg over» for dagen for psykisk helse, og jeg tenkte på hvordan det ville virke inn på de mørkeste mørke som ikke har noe å glede seg over.. Men så tenkte jeg at jo; når man har dager hvor man ikke har noe å glede seg over så må man tvinge seg til å gjøre det man vanligvis liker.. Også blir man litt gladere likevel.
Så, hva gleder du deg over? Hva kan gjøre dine dystre dager bedre? Finn det, bruk det:-)
Bikkja svinser rundt bena mine. Jeg får akkurat stoppet henne i det hun tenker på å sette seg ned for å tisse. Hadde hun gjort det så hadde kanskje Nilsen blitt våt i hodet tenker jeg, og humrer litt for meg selv over tanken. Vi er på kirkegården. Det hender jeg legger turen min over her. Ikke fordi har noe stort behov for å gråte ved noens grav, men fordi jeg synes det er litt hyggelig å rusle her. Hyggelig på et snålt vis. Det er steiner så langt øyet kan se. Store, små, herskapelige, enkle. Noen med en fugl på toppen. Mange med ulike inskripsjoner; “høyt elsket, dypt savnet” er en gjenganger. Eller enkle “hvil i fred”.
Jeg snakker med hestebonden. Vi snakker om en gammel hest han har gående. Han sier “ho begynner å bli gammel, har ikke båret føll på årevis og jeg burde vel tatt livet av ho, har bare ikke kommet så langt..” “Men så tenker jeg”, sier han mens han grunner litt på det.. “Ho har det jo helt greit, og det er jo et liv. Ho har jo bare et ho og, som alle oss andre..” Jeg synes det var fint sagt. Den gamle hoppa levde et godt liv hun, selv om hun ikke produserte noen verdens ting. Og hun har jo også bare det ene livet, og hvorfor skulle man ta det fra henne før det var nødvendig?
Jeg går og tenker på alle steinene. På alle livene de representerer. Lurer på hvem de har vært, alle disse menneskene? Var de hyggelige? Snille, slemme, intelligente eller dumme? Og en rekke andre båser vi har en tendens til å plassere folk i mens de lever. Og hvordan døde de? Noen ble gamle kan jeg se av datoene. Andre fikk ikke leve så lenge. Mange av steinene inneholder både 2 og 3 navn. Noen er familiegraver. Alle de som ligger der i evig hvile har hatt et hus, en seng, noen har vært glad i dem. De har elsket, hatet, de har ledd og de har grått. De har trolig hatt en jobb. De har levd stort sett vanlige liv vil jeg tro. Ikke utrettet noe stort som vil stå skrevet i historiebøkene. Hvor lenge de vil bli husket kommer vel an på hvor store spor de ellers har satt etter seg. De har vel vært like vanlige som meg. Jeg ser på den gamle damen med den elektriske rullestolen. Hun parkerer den pent, stavrer seg ut og bort til en grav med støtte av krykken. Hun er ordentlig, som gamle damer ofte er, kjører ikke på plenen selv om bena knapt vil bære henne bort til graven. Hun steller nok for mannen sin, tenker jeg. Det må være rart å besøke mannen sin på kirkegården. Men det er liksom livets gang. Hun ser fornøyd nok ut, der hun kniper litt på blomstene og inspiserer at det ser fint ut. Hun har nok forsonet seg med at det er sånn det er nå. Mitt liv har ikke kommet så langt enda, men jeg vet at jeg er der før jeg aner det og at i mellomtiden er det bare om å gjøre og leve. Jeg funderer over livets små og store bekymringer. Former dagene mine. Er glad, noen ganger trist, noen ganger deppa, noen ganger bekymra. Noen ganger sint. Stressa. Frustrert. En sjelden gang er jeg dritafull. Jeg går på jobb, jeg surrer rundt i stallen. Sover, spiser.. Tja.. Sånn går dagene. Og sånn gikk dagene for disse menneskene. Om hundre år er jeg glemt, om ikke lenge før. Da er jeg såvidt en uviktig plett i noen gamle kirkebøker. Døpt, konfirmert. Død. Det er kanskje smart å tenke på noen ganger, før man lar bekymringene tårne seg meterhøye oppover. Om hundre år er både du og bekymringene glemt.
Jeg er på toget, det er fylt til randen. Folk står. Noen sover. Andre har startet arbeidsdagen på en datamaskin. Jeg er på bussen. Den er fylt til randen med mennesker. Med liv. For et ansvar, er tanken som streifer, når jeg ser på buss-sjåføren. Alle disse menneskene har hvert sitt hus, hvert sitt hjem. Sin familie. De er høyt elsket, men foreløpig ikke dypt savnet. Om hundre år er nok de fleste av dem også glemt. Og problemene og bekymringene de grunner på er hvertfall glemt. Det er rart dette livet, men som med den gamle hoppa så har vi bare et liv alle sammen, og uansett hvor lite eller mye viktige vi er i historien, så er vi viktige her og nå. Mens bekymringene våre kanskje ikke er så viktige som vi forestiller oss?
Bikkja har nye planer om å huke seg ned, denne gang for å gjøre fru Svendsen våt i panna. Jeg får stoppet henne. Kirkegårder er ikke hundetoalett, og hun har da fått tisset fra seg før vi kom hit, og skal få tisse fra seg etterpå så hun lider ingen nød. Hun bare gjør det hunder gjør; snuser og tisser. Her har jeg vært. liksom. Det er det ikke verdt å hisse opp fru Svendsen for. Kanskje hun ikke engang likte hunder?
Også bikkja er et liv forresten. Hun har bare et, som alle andre. Og for meg er hun ekstremt viktig. Selv om ingen vil huske hunden Rips om 100 år.
