Historien om en dusj, og betraktninger rundt egen sykepleieutøvelse. 

Jeg var ny student på skjerma avdeling for demente. Det var 8 pasienter på avdelingen, alle med en langtkommen demenssykdom. 

Mitt oppdrag for dagen var å dusje en gammel dame. Endelig god tid, tenkte jeg som var vant til å jobbe i hjemmesykepleien der dagsagendaen stort sett bestod av 4 stell og et par dusjer på en formiddag, og kanskje med hodet hos neste pasient mens mitt fysiske jeg var hos den pasienten som stod foran på lista. Det gode stellet. Godt håndlag. Tid til å dulle litt ekstra. Intensjonene var bare gode. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg fant frem alt jeg trengte og fikk plassert damen i dusjen. Det hele startet fint. Jeg justerte temperaturen på vannet riktig, og tenkte at nå skulle hun få en skikkelig velværestund. Jeg kom omtrent til første omgang shampoo da jeg så at noe skjedde. Hun begynte å bli sint, men uten å evne å gi uttrykk for hva som plaget henne. Jeg dusjet videre før hun plutselig slår etter meg og hyler FAEN!!! Jeg ble litt perpleks. Hva hadde jeg gjort galt? Absolutt ingenting annet enn at jeg rett og slett brukte for lang tid, og kanskje viste jeg en slags ydmykhet som kunne oppfattes som usikkerhet ved mitt kroppsspråk. For henne var det ikke velvære i en lang og god dusj, og ved en lett nølende “vil du ha det sånn eller slik” mine fra min side så ble hun kanskje både redd og usikker. Jeg ble for utydelig, jeg ga henne kanskje flere valg enn hun evnet å håndtere? Og hun fikk kanskje en følelse av å miste kontrollen, uten at det var noen der som tok kontrollen for henne, og med rak rygg og erfaren mine utførte det som skulle utføres, slik at det føltes trygt. Jeg fikk såvidt skylt ut første omgang shampoo, og det ble med den ene omgangen før jeg måtte avslutte det hele og gå løs på tørkingen. Jeg fikk ikke vasket henne godt mellom tærne, smurt henne inn med fuktighetskrem, eller gjort gjort et nedentilstell helt etter boka og følte meg ikke fornøyd med meg selv. Jeg forsøkte alle triksene jeg hadde i boka for å avlede henne mens jeg tørket og hjalp med påkledning. Geleidet henne ut i spisesalen, og da var hun heldigvis såre fornøyd igjen. Når noe ikke går etter boka så liker jeg å lage en liten analyse av situasjonen for meg selv, for å lære til neste gang. Jeg er ikke feilfri, og blir det aldri, men jeg blir heller aldri bedre om ikke jeg er mann for mine feil. Jeg øver meg på å tenke at noen ganger må “godt nok” være godt nok, selv om det ikke er ideelt. Sånn ble den dusjen den dagen, men mange andre dager så var det noen som lykkes med det. Den dagen var ikke jeg en prima pleier, en ener eller best i klassen liksom. Men det er jo ikke mine behov for å føle at jeg gjør en tilfredstillende jobb som er det viktigste, men hvordan pasienten har det. 

Senere lærte jeg pasientgruppen å kjenne. Jeg har aldri delt ut så mange klemmer, og så mange bekreftelser noensinne. “Nei, så fin du er på håret!” “Så hyggelig å se deg i dag!! Har du en klem å gi bort, eller?”. Sånn gikk dagene. Det ville vært fullstendig bakvendtland om jeg skulle sagt sånt til kognitivt friske pasienter. De hadde trolig blitt meget fornærmet på meg, når jeg sa det var hyggelig å se dem for tiende gang den dagen. Det viktigste var å være tilstede, og la beboerne føle at jeg faktisk var det. 

Jeg forsøkte meg optimistisk på en liten sangstund, for det synes jeg var koselig. Dessuten var det jo fint å huke av som utført på lista mi og kanskje skrive om det i refleksjonsnotatet for å få kreditt som flink student. Også her varte det ikke særlig lenge før uroen ulmet og noen synes vi var ferdig med det. De ble rett og slett overstimulert av veldig lite, og det beste var stille stunder med rolig musikk, dempet belysning og masse bekreftelse. En totalt annerledes måte å jobbe på. Reiste jeg meg, så reiste de seg. Satt jeg, så satt de. Det føltes utrolig uvant og ikke “gjøre noe”. At det beste jeg kunne gjøre faktisk var å sitte helt stille, ikke si særlig mye, og bare bevare ro og en god atmosfære. Man annonserte aldri sin ankomst, ei heller når man forlot rommet – om det var for å spise lunsj, eller for å gå hjem for dagen. Et “takk for i dag!” eller “ha det bra, nå går jeg hjem!” kunne utløse stor uro og det var noe man bare ikke sa eller gjorde.

Demensomsorgen er fascinerende. Jeg ble så vanvittig imponert over hvor flinke personalet var! De var topptrent i å se folk, fange uro på et tidlig stadie og avverge noen store opptrinn. Man kan tenke på det som en dans, der man veksler på å føre og bli ført. Det er jo ingenting som er så lett som å danse med en som er god til å føre, som ikke tråkker deg på tærna eller gjør et uventet stunt. En som leder deg stødig, trygt og rakrygget, og som du kan være helt sikker på at ikke slenger deg i veggen eller mister deg i gulvet i noen strabasiøse stunt. En slik fører kan få selv den mest ukoordinerte festdanser til å føle seg som en av deltakerne som havner i toppsjiktet i “Skal vi danse!”. Man kan snakke om å ha følerne ute for hva som passer seg i de fleste situasjoner, men maken til følere i demensomsorgen! Maken til oppmerksomme dansepartnere! Ikke bare var de oppmerksomme mot beboerne, men også mot hverandre, og mot meg som student, ny og ukjent. “Hei, så hyggelig å se deg!” “Har du det bra i dag?”. De kunne navnet mitt fra første stund. Det er godt å bli sett – også for oss uten en demenslidelse, og den biten vil jeg ta med meg både som kollega og sykepleier til alle type pasienter. Se den enkelte, huske på en liten detalj som er unik for den enkelte, slik at de føler seg som et menneske, og ikke bare en pasient. Jeg husket med gru tilbake til enkeltepisoder på et annet praksissted, der en av de ansatte satt midt i studentflokken og annonserte hvor pesete hun synes det var med studenter og at hun nektet å ha med seg noen student dagen etter. Midt blant oss studenter. Da føler man seg skikkelig velkommen… Damen var sikkert knallgod i alskens prosedyrer, men når man leser mennesker så dårlig at man tillater seg å sitte å si sånt… Som sykepleier nå så må jeg innrømme at jeg lurer på hvordan hun møtte pasienter i en sårbar fase? 

Jeg ble en bedre fører i dansen underveis, og jeg lærte at ikke alle setter pris på et langt og godt stell med mye oppmerksomhet. Selv om det var og er noe jeg synes føles veldig riktig. Det er ikke jeg som skal kunne krysse av på lista og føle meg som flink sykepleier når den er ferdig krysset. Noen ganger må godt nok være godt nok. Det å jobbe tett med sårbare og syke mennesker handler om å ha følerne ute hele tiden. Hva passer seg? Ikke alltid det som står i skolebøkene ihvertfall! Sykehjem anses som “kjedelig”, og jeg skal innrømme at jeg tenkte litt i de baner selv. Etter noen uker på sykehjem så skal jeg være den første til å innrømme at kjedelig ikke er et ord som passer inn i beskrivelsen. Det er helt annerledes enn det å jobbe i hjemmesykepleien, der vi ofte har høyt tempo og hektiske dager. Jeg kan nok sette mange kryss på “utført”-lista etter en dag på jobb, men jobbet mer enn de som jobber på sykehjem, det har jeg ikke. Det var ikke alltid alle var ferdigstelt til pause. Ikke fordi vi ikke hadde tid, men fordi de enda ikke var mottakelige for hjelp. Det handlet om å catche det gyldne øyeblikket. Øyeblikket der beboeren var klar til å bli med på badet av egen fri vilje. Og vi vil, og skal jo så langt vi klarer, unngå å bruke makt eller tvang. Så lenge det ikke går utover liv og helse å gå i pysjen til klokka 12, så er det jo helt ok. Selv om vi kanskje tenker “hva sier de pårørende hvis de kommer nå??!”

Det å jobbe med mennesker som selv ikke konkret kan gi uttrykk for sine behov, det er veldig utfordrende! De kan ikke si at de har vondt eller føler seg urolige, men utbruddet til damen i fortellingen var et uttrykk for at noe ikke var som det skulle. Om hun hadde vondt, eller følte seg usikker og sårbar? Om hun følte det krenkende å sitte naken på en dusjstol? Om hun hadde vært utsatt for et eller annet i barndommen, som trigget dette raseriutbruddet? Eller om jeg rett og slett ikke føltes trygg nok som fører i vår dans. Jeg vet ikke. 

Kanskje er det helt feil, men jeg kan ikke helt la vær å trekke paralleller til det å jobbe med dyr. Misforstå meg rett, jeg ser ikke på mennesker med demens som dyr, men jeg kan bruke litt av samme tankegang. Jeg har hatt et par ekstremt følsomme hester der jeg måtte være veldig bevisst på mitt eget kroppsspråk. Gikk jeg direkte mot Brá, med “bredsiden” rett mot henne, øyne som så direkte på henne og en selvsikker mine, da nærmest satt hun skjelvende med rompa mot boksveggen og store oppspilte øyne og et ønske om å komme seg vekk. Hadde jeg fortsatt rett mot henne med samme mine så ville hun nok vendt rompa til meg, og i ytterste konsekvens kunne hun forsvart seg med å lette på et bakben. Hun var ingen slem hest, men hun var veldig følsom og usikker. Og hun hadde ingen fluktmulighet innestengt i en boks. Nærmet jeg meg henne med blikket ned og skulderen senket, der jeg med kroppen min sa at jeg ikke ville henne noe vondt, møtte hun meg med senket hode og avslappet prusting. Jeg tror jeg har lært mye om kroppsspråk ved å være så mye sammen med ulike dyr som det jeg har vært gjennom livet. Disse følerne, og kroppsspråket er så etablert i ryggmargen min at jeg gjør det helt automatisk. I denne dusjen tror jeg ikke at jeg leste damen godt nok. Jeg var for fokusert på det jeg ville ha utført, og det jeg mente var velvære for henne. Og jeg ville være flink student og ha det utført før frokost slik at jeg kunne huke av “check” på lista over dagens gjøremål og motta anerkjennelse for at jeg hadde gjort unna det. Jeg leste henne ikke, slik jeg leste Brá, jeg tok ikke advarslene, jeg var ingen god fører i dansen og derfor kom hun med bakbeinet. Rett og slett for å forsvare seg selv da det var eneste muligheten hun hadde fordi hennes sykdom gjorde at hun ikke hadde mulighet til å fortelle meg verbalt at det jeg gjorde ikke var greit. 

Går du i deg selv når noe ikke går etter planen? Skylder du på hesten eller bikkja hvis den ikke adlyder deg? Er pasienten “vanskelig”? Har du tenkt på at du kanskje kan gå litt utenfor boksen, utenfor lærebokas anbefalinger og avdelingens ønske om å ha alle ferdigstelt før frokost? Har du tenkt på at det kan være smerter med i bildet?  Eller at du etter en stresset morgen, eller med viten om en lang liste med gjenstående oppdrag, kanskje utsonderer stress og utrygghet? Ser du på det som et nederlag og ikke komme i mål, at du ikke får høstet din anerkjennelse eller får følelsen av og lykkes? Vi jobber med levende og unike individer, med ulike behov for hvordan man kan være en god fører i dansen. En stiv og usikker dansepartner lar seg ikke kaste rundt i en avansert svingom på parketten. Men dansen kan bli harmonisk og fin, bare du forenkler den og fører på rette måten. Og det er vår jobb, som sykepleiere, å være gode dansepartnere. 

Helge – en reddhare som lærte meg mye om kroppsspråk og selvbeherskelse!

Om nærhet, intimitet og seksualitet ved alvorlig sykdom.

Jeg er jo en eldre mann og jeg har hatt min tid… 

Den eldre mannen hadde nylig gjennomgått total prostatektomi, altså kirurgisk fjerning av prostata. Han så på meg, og jeg synes kanskje jeg kunne skimte spor av sårhet i det han sa det. En slik operasjon kan i mange tilfeller medføre sviktende, eller totalt manglende evne til å oppnå ereksjon. Og hva innebærer dette for en mann, uansett alder? Tap av manndom. Følelse av og ikke lenger være en hel mann. 

Jeg har nylig startet på en videreutdanning i palliativ omsorg, omsorg for alvorlig syke og døende. En av de første forelesningene våre handlet om nettopp dette med nærhet, intimitet og seksualitet for denne pasientgruppen. 

Den nyopererte mannen skulle kanskje leve et liv videre, kanskje til og med det langt liv. Hva vet jeg? Våre veier krysset hverandre raskt etter nylig gjennomgått operasjon, og han forsvant ut av avdelingen og hans historie videre vet jeg ingenting om. Likevel bærer jeg ham med meg. 

Som sagt har vi hatt forelesning om dette emnet, og det kom mange innspill og erfaringer fra alle personene rundt i klasserommet. Historien om mannen som vegret seg for å få lagt inn permanent kateter, til tross for hyppige urinretensjoner – manglende evne til å tømme blæra, og påfølgende hyppige tømminger med engangskateter. Vi sykepleiere har kanskje lett for å si “jammen, burde han ikke fått et permanent kateter?”. Et permanent kateter som går inn i urinrøret via penis. Skjønner dere tegninga? 

Det var paret der han var alvorlig syk, og det var behov for sykeseng for å lette pleietyngden for personellet i hjemmesykepleien. Paret vegret seg. Ingen spurte dem, eller tenkte over at dette paret kanskje mer enn noen gang trengte å ligge side om side, med mulighet for å ligge inntil, holde rundt hverandre i lange netter med vonde tanker. Oxytocin – kjærlighetshormonet som skapes ved nærhet og berøring. Som bidrar til å skape ro, velvære, og som når det mangler kan skape uro og stress. Er det en situasjon der man trenger all den Oxytocin man kan få, så er det vel i en situasjon der livet slettes ikke er forutsigbart, ja kanskje til og med skal ta slutt. 

Spørsmålet “hvordan går det egentlig med dere som par?” er det få som spør. I denne NRK-artikkelen fra 2014, treffer man Haakon Wiig, som levde 10 år med kreftsyke Unni. Etter utallige møter med ulike leger og sykepleiere var det ingen som spurte dem om deres sexliv. Hvordan de hadde det som par. Hvordan de klarte å leve et liv til tross for sykdom. 

Med stadig utvikling på behandlingsfronten finnes det mange kreftoverlevere. Og det finnes mange som lever lenge med uhelbredelig kreft. Spørsmålet om hvordan de lever sitt liv, som par, etter å ha overlevd kreft, er kanskje viktigere enn noensinne. Fokuset på rekonstruksjon etter gjennomgått mastektomi, fjerning av bryst ved brystkreft, er større og mer selvsagt enn før. Man tenker på hvordan man legger snittet ved fjerning av brystet, med tanke på rekonstruksjon. Bryst rekonstrueres nå ofte samtidig som det syke brystet fjernes. Journalisten Lise Askvik, som sammen med Astrid Gunnestad, var kjent som en av meggene i P4, kjempet en viktig kamp for retten til rekonstruksjon av bryst etter brystkreft og fikk faktisk regjeringen til å sette av 50 millioner til rekonstruksjon av bryst for norske kvinner operert for brystkreft. Brystene er en viktig del av det å være kvinne, og følelsen av å bli hel kvinne igjen etter gjennomgått brystkreftoperasjon, er veldig viktig. Flere kjendiser har gått ut offentlig med sine historier om brystkreft og rekonstruksjon. Angelina Jolie opererte bort begge brystene med forebyggende hensikt, etter å ha testet positivt for BRCA1 genet, som ga henne hele 87% sjanse for å utvikle brystkreft. Også hun har fått gjort en rekonstruksjon. 

Det å ha to bryster, eller evnen til å få ereksjon, er viktig for ethvert menneske. Det er en del av seksualiteten, et grunnleggende behov hos mennesket, kanskje nesten på lik linje med behovene for mat og drikke. 

Temaet er så utrolig viktig, og åpenhet rundt dette er viktigere enn man skulle tro. Som helsepersonell må man føle seg frem når man snakker om temaet, men spørsmålet bør reises, som alle andre viktige spørsmål. Vi er gode til å spørre “spiser du godt?”, “har du smerter?”, “får du kommet ordentlig på do?”. Men det viktige “hvordan går det med dere som par?”, eller bare tenke litt lenger når en mann, eller kvinne for den saks skyld, vegrer seg for å få innlagt et permanent kateter. Hvordan vi kan bidra til at et par fortsatt skal få ligge tett i tett om nettene, selv om behovet for sykeseng er der. Og ikke minst, viktigheten av å få god informasjon om hva fjerning av prostata kan innebære, og muligheten til å få utført en nervebesparende operasjon, slik at man kanskje kan bevare evnen til ereksjon, også etter gjennomgått operasjon.

Kveldens tankevekker til alle oss som møter pasienter som har blitt frarøvet så mye her i livet. Still det viktige spørsmålet, tenk deg om to ganger når noen vegrer seg for noe – kanskje tør de ikke å fortelle hvorfor de vegrer seg?

Vi blir titt og ofte budt på diverse godis vi såkalte engler i hvitt eller blått. Og det er veldig hyggelig, men vi har våre triks i ermet, basert på erfaringer fra et yrkesliv. Hør bare her. 

Sanne historier fra helsevesenet

Del 1 – Sjokolade med fyll

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gammel dame: “Ta en sjokolade da!”

Meg: “Nei, takk du! Hakke godt av det vettu..” (Er jo lov å prøve seg!)

Gammel dame: “Joooda, deeet tåler du! Kom igjen!” (Jeg frykter hva jeg har i vente…)

Meg: “Okei da, takk, tar’n på vei ut jeg!”  (Med håp om å finne en søppelkasse på veien, det stikker litt i magen og kaste noe man får, men….)

Gammel dame: “Neida, ta en bit nå!”

Jeg: “Ehe, ja, jo…” (Jeg tygger febrilsk, lukker nesa og gjør mitt beste for å skjule en grimase. Som jeg trodde; det var visst likør i den….)

Tindrende øyne som ser på meg og sier “var’n ikke god?!” Jeg: “Hehe, joda, kjeeempegod…! Tusen takk” Hvorpå hun kvitterer med; “Jammen, ta en til da…!!” Meg: “*Host, host* Jotakk! Ha en fin dag da!” (Jeg løper rett til nærmeste søppelbøtte…)

Del 2 – Håndknuga kamferdrops:

Hun knuger kamferdropsene godt i hånden sin, slik har hun sittet lenge og vel. Jeg aner ikke hvor den hånden har vært før, og hvor nøye den er vasket… Og jeg vet ikke om hun har smakt litt på dropsene selv.

“Her, ta et drops!!” Hun har langtkommen demens og jeg vet hun blir sint hvis jeg sier nei. Tar i mot dropset og slipper det med en godt innøvd bevegelse ned i lommen mens hånda er på vei mot munnen før jeg smatter fornøyd og sier “Tusen takk, så snill du er!”

Del 3 – M&M:

Den gamle damen har en skål med sjokolade på bordet sitt. Hun byr villig vekk av den og noen tar sikkert i mot. Noen som ikke vet at det er M&M uten det fargesprakende skallet på. Hun liker nemlig bare skallet selv. 

Del 4 – Sjokoladebonanza i lomma

Jeg har vært på kveldsrunden min og mer enn én har insistert på å fylle lommen min med Twist på vei ut døra. Hun som sa “du er sånn lubben og god du!” har jo rett i det. Jeg ser ut som en som setter pris på å få lommen fylt med Twist. Og noen ganger frister det skikkelig. Så har vi de gangene det ikke frister, og jeg glemmer sjokoladebitene i lomma. Kroppsvarme innpakkede Twistbiter lekker ut av papiret sitt til slutt, det skal jeg love deg! Og mot slutten av kvelden er både telefon, nøkler, håndsprit og innsiden av lommen skikkelig sjokolademarinert. 

Del 5 – Kvikk Lunsj-damen

Jeg er skikkelig glad i Kvikk Lunsj. Mens andre stadig legger den på bordet til felles glede skal jeg love at jeg sjelden gjør det. Jeg liker hun med Kvikk Lunsjen. Hun bidrar godt til at jeg holder meg “lubben og god”. 

Det er ofte noen sier “åh, jeg beundrer dere som orker å jobbe i helsevesenet”. De ramser opp tunge løft, tøffe møter, triste skjebner og tidspress før de spør hvordan jeg orker. Selv gleder jeg meg til å gå på jobb. Alltid. Hvorfor, lurer du kanskje på?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var ung og lovende skulle jeg bli noe med dyr trodde jeg. Tok agronomutdannelse, jobba som avløser i melkefjøs. Så for meg en eller annen landbruksorientert utdannelse på Ås. Trodde en stund at noe med hest måtte være det store, men tok heldigvis til vettet og forstod at hest var en fin hobby mer enn et levebrød. Livets tilfeldigheter gjorde at jeg begynte å ta vakter i hjemmesykepleien, og før opplæringsvaktene var unnagjort skjønte jeg at dette var noe jeg ville elske. Med tid og stunder ble det sykepleier av meg. 

Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker på veien. Mennesker som har preget og formet meg. Gamle og kloke mennesker. Unge mennesker. Snille og gode mennesker, og mennesker som har kjeftet meg huden full eller stilt krav som gjorde at dørtersklene var litt høye å tråkke over. At gamlemor med grått hår og foldeskjørt kunne være helt på bølgelengde med meg i humor hadde jeg aldri trodd. Historier fra gamledager. Historier fra en svunnen tid. En tid jeg, som aldri har lagt meg sulten fordi det ikke fantes mat, ikke kunne forestille meg noe om. Damen som var uten mannen sin under hele krigen og fikk et telegram hvor det stod “Jeg lever” da fredsklokkene kimet. Ulike historier om hvor de forskjellige var da Vallø ble bombet rett før krigen var slutt. Joda, jeg har da fulgt med i historietimene og lest historiebøkene, men noe helt annet blir det å møte mennesker som har opplevd det som står i dem. 

Mer enn én gammel dame har fortalt om hvordan de strikket og heklet sanitetsbind. Hvordan de vasket og kokte tøybleier. Vasket tøy i bekken. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg det, jeg som synes det kan være jobb nok og ta ut av vaskemaskinen og henge opp ei vask. 

Tidlig start på yrkeslivet. Gamlefar var til sjøs som 15-åring, fikk sigarettetui i konfirmasjonspresang og startet voksenlivet. Den moderne 15-åring hadde vel nesten sultet foran brødboksen hvis alle omsorgspersoner forsvant. Jenter som tok huspost og gjorde alle oppgaver en husmor må kunne. Jobb fra tidlig morgen til sen kveld, dagens 15 åringer har mer enn nok med å holde rommet rent og ryddig. Den tidens ungdom fikk dog ikke mye skolegang, men som de satte pris på det lille de fikk! En gammel dames sirlige løkkeskrift vitner om nitidig øvelse på å få snirklene så pene som mulig. Datagenerasjonen, meg selv inkludert, hadde nok fått stryk i skjønnskrift. 

På bunn er vi like, uansett alder. Min gamle venninne på 97 år sa titt og ofte at hun slettes ikke følte seg som 97 i hodet. Hun fortalte gladelig fra ungdomsliv, festlige lag og hun dro noen riktig gode historier før hun dro til med en drikkevise som jeg, etter litt overtalelse, var beæret og fikk høre – hun pleide ellers aldri å synge den for noen, det sømmet seg ikke. Hun elsket å høre mine historier fra hva jeg var med på. Hun fortalte historier om folk som “måtte gifte seg”, og om “korte svangerskap”. Dagens ungdom har vel jevnt over hatt en partner eller fler før de finner “den rette”. En annen sa “det er lurt å ha prøvd ut litt, hoppe litt fra blomst til blomst, bare man ikke er en madrass for alle og enhver”. Freskt sagt av en eldre dame;-)

Intriger på gamlehjemmet. Forelskelse trenger ikke å ha noen aldersgrense, blodet kan bruse også i gamle hjerter, og innimellom kan det bruse litt for samme fyren. Og det er bare en som trekker det lengste strået, mens de andre står igjen. Omtrent som i Skam, og livet ellers. Misunnelse og misforståelser. Av og til tenker jeg inni meg at de skulle visst hva jeg visste om de forskjellige – hvilke kvaliteter den enkelte hadde bak fasaden. Da hadde de kanskje tenkt helt annerledes om hverandre. Kan helt klart overføres til mitt liv; kanskje har personene jeg ikke føler meg på bølgelengde med, kvaliteter jeg ikke ser? 

Det fineste tror jeg, er møtet med alvorlig syke og hvordan perspektivet på hva som er viktig i livet endres for selv den fineste frue. Hvordan kalde mennesker blir varme mennesker. Hvordan fortidens familiefeider feies til side. Hvor ubetydelig det egentlig er hvem du er, hva du er og hva du har. For faktisk er vi ganske like på bunn når alle de ytre faktorene fjernes. 

Joda, det kan være travelt. Det kan gå ei kule varmt. Det er tøffe møter og triste skjebner. Men heldigvis, når alt kommer til alt så overskygges det kjipe av alt det fine. De fine møtene, historiene og alle menneskene som har fått en plass i hjertet mitt i årenes løp. De står sterkere enn travle vakter, frustrasjon og triste avskjeder. Både i hverdagsmøtene, der noen mennesker og besøk gir power og piff til å stå i det som er tungt. Men også i det lange løp. Jeg kan ikke annet enn å fremsnakke det å jobbe i helsevesenet. Det er en berikelse i eget liv. Om du bare har øynene oppe for alt gullet så blir du styrtrik. Om ikke på gods og gull, så hvertfall på gode opplevelser og fine møter. Man må tåle litt vind for og trives, men jammen får man både god utsikt og innsikt av å kjenne på vind og blåst! 

Someday I’ll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney top
That’s where you’ll find me​. 

Sånn kan man jo godt tenke seg at det er. Livet etter døden. Smertefritt. Problemfritt. Fritt og deilig. Frisk og sprek kropp, ben som løper lekende lett over grønne enger. Bekymringsfritt. Konfliktfritt. Og problemene, de smelter som drops på tungen innen du rekker å tenke at de er problemer. Ikke minst så kanskje man treffer igjen mennesker og dyr man har sagt farvel til gjennom livet, mens man enda kjenner den friske smaken av sitrondrops på tunga. For en deilig tanke!

Så hvordan er det å være de som er igjen? De som skal leve et helt liv før de får komme over regnbuen og møte igjen de man har mistet. De som skal leve videre etter å ha mistet en av sine kjære. De som kjenner på en sorg så vond at man kan lure på om man noen gang blir hel igjen. Jeg tror det er viktig å sette ord på sorgen. Ord på følelsene. Jeg tror det er viktig å innrømme for seg selv og for omgivelsene at man har det skikkelig vondt. Ubearbeidet sorg kan nemlig gi sykdom. Det er ikke sunt å bære det inni seg. Det er ikke sunt å holde tårene tilbake. Men jeg tror også at det er viktig å gi seg lov til å være glad. Den du har mistet hadde aldri ønsket for deg at deres bortgang skulle ødelegge resten av ditt liv. Kanskje kan man smile og le litt etter kort tid – tillat deg det! Kanskje trenger du lengre tid. Det er også greit. Kanskje er det godt å komme tilbake til jobb tidlig i prosessen, kanskje er det jobben som gir deg det nødvendige pusterommet slik at sorgen ikke spiser deg fullstendig opp. Kanskje har du en kjær hobby som gir deg det nødvendige pusterommet? Gode venner? Kanskje trenger du tid før du orker å se noen. Alt er like riktig. Husk at det er kun du som eier dine følelser! Likevel vil jeg si at det er viktig og ikke la sorgen spise deg fullstendig opp. Det er viktig å gjøre ting som gir pusterom, uansett hva du gjør og om du gjør det alene eller sammen med noen. En hyggelig tur i skogen. Finne de menneskene som gjør deg glad, og være sammen med dem. Finne de menneskene som deler din sorg, kanskje også om ikke du kjente dem spesielt godt mens den du sørger over levde? Lese sladderblader og husmorporno. Eller om ikke annet spille et teit, hjernedødt mobilspill. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Somewhere over the rainbow, blue birds fly
Birds fly over the rainbow
Why then, oh why can’t I?
 

Sorg. Savn. Ønsket om å få lov til å komme over regnbuen for å få hilse på de som ikke lenger er her. Dessverre kommer man ikke fysisk over den regnbuen. Livets avskjeder er kanskje det aller verste med livet. Og avskjedene er det ingen som slipper unna, så spørsmålet er heller hvordan man kan leve gjennom avskjedene? Man kan for eksempel ta vingene fatt og fly dit de gode felles minnene er, og få en følelse av å møtes igjen på den måten. Du kan si det du så gjerne skulle hatt sagt ut i lufta. Du kan gi de klemmene du gjerne skulle hatt gitt i drømmene dine. Og du kan tenke på alt det fine og gode du fikk gjort for den du savner mens han enda var her. For jeg er sikker på at du gjorde mye godt, selv om det er lett å fokusere på det du ikke fikk gjort når du er i sorg. Finn din måte å komme over regnbuen, komme nær. Kanskje er det på kirkegården ved grava? Kanskje er det et sted dere var sammen? Kanskje er det ved å se på bilder? Eller ved å være sammen med mennesker dere begge kjente, der dere kan snakke sammen og dele minner. Finn din måte å få sagt det du angrer på at du ikke sa. Bruk erfaringen til å fortelle de som er igjen det du ikke vil ha usagt. Så kommer det noe godt ut av det som er så vondt. 

FOTO: Kristian T Bollæren
 

If happy little bluebirds fly beyond the rainbow
Why, oh why can’t I?

(Utrag fra Over the rainbow,  Judy Garland – Somewhere Over The Rainbow Lyrics | MetroLyrics )

… I wanna play. For laughs. For life. For love. 

Sangen heter Here’s to life og er opprinnelig sunget av Shirley Horn. Jeg hørte den for første gang med Grethe Kausland og Antonsen Big Band for flere år siden. Det var et eller annet ved den. Siden leste jeg at Grethe Kausland sang den i sin egen begravelse, og den ble utgitt samme året som hun døde. Det gjør teksten enda mer ekte og inderlig, for sannsynligvis har hun vært alvorlig syk da hun sang den inn. På den måten eier hun både sangen og teksten på en helt spesiell måte. Teksten handler om å klore seg fast i livet. Og man kan jo godt tenke seg at den kan handle om å klore seg fast i et liv, når man plutselig skjønner at man står litt lenger fremme i køen til livets ende. Den handler om å være fornøyd med det livet man har levd, men være sugen og sulten på mer. Nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving, eller over neste fjelltopp. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Akkurat sånn tror jeg det er å være alvorlig syk. Det å akseptere, forsone seg og etterhvert gi slipp.. Det er en prosess. For det bor i de fleste, at man er sulten på mer. Man vil kjenne flere solstråler i ansiktet. Man vil følge med på livene til dem man er glad i. Man vil gjerne gjøre det man liker flere ganger. Man har ikke fått nok, rett og slett. 

“Beklager, vi kan dessverre ikke gjøre mer for deg”. Game over, liksom. Det er da den evige streben etter ekstra-liv starter. Jeg tror at hvis jeg hadde fått en sånn beskjed så hadde jeg ikke helt trodd på det. Det ligger i oss det og. Så lenge det er liv er det håp heter det. Man kan også fint snu det til så lenge man har håpet så har man livet også. Jeg tror man kommer litt lenger med håp. Håpet må dog justeres. Håp kan være mye gjennom et liv. Fra “jeg håper jeg får det jeg ønsker meg til bursdagen min”, til “jeg håper jeg står på eksamen”. Håp om et langt og rikt liv. Håp om og lykkes. Håp om å vinne i Lotto. Håp og drømmer, ikke alltid realistiske, men en nødvendig del av et liv. Håp driver oss gjennom hele livet. Plutselig får man beskjed om at det er game over. Man tror ikke helt på det. Så kommer det fra tid til annen funksjonsfall som stadige påminnelser om at, nei; det er ikke tull. Det er da man må justere håpet, en kunst i seg selv. Man kan ikke lenger håpe man får det man ønsker seg til bursdagen, for det er ikke sikkert det blir en bursdag til. Man kan ikke strebe etter de lengste turene eller de høyeste fjelltoppene. Det handler heller om å nyte øyeblikkene hjemme i egen stue. Nyte at morgenkaffen i dag smakte. Så langt som om man klarer å få i seg litt middag trenger man ikke tenke, men man kan jo håpe. Nyte en god samtale. Et hyggelig besøk. Velge menneskene som løfter deg opp. 

Funny how… Funny how the time just flies. How love can go from warm hellos, to sad goodbyes. And leave you with the memories, you’ve memorized. To keep your winters warm. 

Minner. Gode minner man kan varme seg på, bli glad av. Hvile alvorets tanker på. Jeg liker å se på bilder og kjenne på følelsen jeg hadde da jeg tok dem. Ofte, for andre, intetsigende bilder. Kanskje av en solnedgang eller skogen mellom hesteører. For meg er det mine minner. Gode minner. Finn dine minner, i gjenstander, bilder eller rett og slett minner i ditt eget hode. Plukk dem frem for å gjøre dagene lysere. Når noen har erklært at det er game over for deg; bruk tiden godt. Gjør det du har lyst til. Blås i det andre har lyst til at du skal ha lyst til. For as long as you’re still in the game… Nyt det, bruk det. Sank ekstra-liv så lenge det går. 

May all your storms be weathered. And all that’s good get bettered. Here’s to life. Here’s to love. Here’s to you. 

“Alle vet at de skal dø en gang, men det er nå en gang slik at jeg leder litt. Jeg har liksom ikke all verdens tid til å få gjort det jeg tenker jeg skal gjøre”. 

Plutselig måtte hun agere og handle, for å være forberedt til det vi alle skal. Hun hadde innsett at hun nok skulle dit før oss andre. Jeg synes det var så godt sagt. Humoristisk, men også ærlig og viktig. Ærlig og rett fram, slik er ofte samtalene jeg har med alvorlig syke og døende pasienter. I egenskap av å være sykepleier. En nøytral samtalepartner. Det er lettere å være ærlig med noen man ikke er moren, søsteren, venninnen eller datteren til. Noen som ikke har sin egen sorg i forbindelse med din sykdom, og kanskje ikke er like forsonet med det som du selv er. Noen som ikke bagatelliserer det som er viktig for deg. I den delen av livet kan det ofte være godt å ha noen å være ærlig med. Noen som har vært igjennom slike forløp før og kanskje sitter på erfaring. Noen som tåler at du prater uten filter. Noen ganger kan jeg også være tilstede i samtaler mellom familiemedlemmer, det kan være lettere å prate om det vanskelige, om noen andre leder samtalen eller kan svare på spørsmålene.

En NRK-journalist har fulgt Irene, kreftkoordinator i Tønsberg Kommune, gjennom en arbeidsdag. Artikkelen er ærlig. Den gir en innføring i hva Irenes arbeidshverdag går ut på; å prate med alvorlig syke og døende mennesker. Den forteller om viktigheten av å ha en person å forholde seg til, en slags klippe i et liv som ikke ble det man så for seg. Det er nå en gang sånn at man ikke er forberedt på døden, selv om vi skal dit alle som en. Og ikke minst forberedt på alle de viktige spørsmålene som følger med døden. Spørsmålene som jeg tror er en del av en viktig forsoningsprosess. En forsoning med det at man er litt lengre fremme i køen på reisen mot døden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Har du tenkt på begravelsen din? Vil du planlegge den ned til minste detalj, eller er det noe du ikke bryr deg om? Begge deler er like normalt. For noen kan det være godt å tenke ut hvilken musikk som skal spilles. Hva som skal sies. Hvilke blomster? En spesiell prest? En spesiell organist? Hvilken kirke? Tenker du kistebegravelse eller kremasjon? Ønsker du din egen grav, eller er minnetavle et alternativ? Jeg har flere ganger vært med på å drodle rundt planlegging av begravelse, mens personen fremdeles var høyst levende. Jeg pleier å anbefale dem å skrive ned ønskene slik at de som skal organisere det ser at det fantes ønsker. Har du noen tanker om hvordan det er å dø? Ser du for deg at du kommer til et bedre sted? Klarer du å tenke deg at døden kan være en befrielse til slutt?

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav. (Trøstesang/Lars Martin Myhre)

Har du tenkt på hvor du vil dø? For 100 år siden var det en selvfølge at man døde hjemme. Døden var en del av livet, noe man forholdt seg til. I dag er nok døden i stor grad institusjonalisert og fremmedgjort. På sett og vis også tabubelagt. Mange dør på sykehjem og sykehus. Det gledelige, synes jeg, er at flere også velger hjemmedød. Man kan lage så utrolig fine rammer rundt en hjemmedød. Et hjem med bilder på veggene, kjent inventar. Og ikke minst plass. Jeg tror plass er viktig for de pårørende. Det er godt å være i et hus der det finnes en krok man kan puste i helt for seg selv, hvis man trenger det. Det er godt at det finnes et rom der man kan gråte og prate uforstyrret. Kanskje det finnes en ekstra seng eller sofa man kan sove på. Det føles for mange helt feil å reise hjem, men søvn må man ha. Det er godt at det finnes kjente gater å gå seg en luftetur i. Ikke minst finnes det nå muligheter for å gi god lindrende pleie i hjemmet. I Tønsberg har vi altså Irene, og vi har et palliativt team opprettet fra sykehuset. De sitter på ekspertise innen smertelindring, og lindring generelt. Tryggheten Irene og det palliative teamet gir, har gjort at også vi ansatte føler trygghet i slike situasjoner. Vi føler oss trygge på at vi klarer å lindre og bidra til å gi en verdig død. Det å få æren av å følge noen ut på den aller siste reise, er noe av det flotteste og mest givende jeg vet om. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Og med det så tror jeg også at vi er i ferd med å ta døden tilbake til en del av livet. 

Ventetiden på døden består heldigvis ikke bare av å prate om døden. Uhelbredelig syke mennesker ser også på teite TV-program, surfer på nettet, leser blogger, irriterer seg over teite utsagn på Facebook. De bekymrer seg over livets trivialiteter, men kanskje i mindre grad enn før. For meg er det sunt med en prat med en som står litt lengre fremme i køen. Det minner meg på at mine problemer ikke er så store, og får meg til å sette større pris på det jeg har. På kreftavdelingen der jeg hadde praksis lå det flust med Se og Hør på personalrommet. Se og Hør ble anbefalt som lektyre når hjernen trenger pause fra livets alvor. Det er ikke sunt å tenke for mye på livets viktigste spørsmål, men det ER viktig å tenke på dem og forholde seg til dem som realiteter. For når man først står der og man ikke snakker år og måneder, men kanskje uker, dager eller timer. Da ER det godt å ha fordøyd og bearbeidet det uunngåelige.

Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden. Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld. (Himmelhøge sti, Elle Melle).

Lurer du på hvordan det er å være helsepersonell i livets kanskje viktigste begivenhet? Her er litt av mine tanker rundt temaet.

Hun var liten, nett og munter – den gamle damen med det morsomme, og kloke utsagnet. Jovisst var hun dement, men jammen var hun også misunnelsesverdig lettbeint og sprek!

Det å miste hukommelsen og til slutt oss selv står som en stor frykt for mange. Kanskje mister man hemninger, kanskje glir personligheten over i det ugjenkjennelige. Det er så trist, så trist, men likevel realiteten for så mange som 70.000 mennesker i den norske befolkning. De aller fleste av oss vil en eller flere ganger i løpet av livet få demens tett på livet, og antakeligvis vil flere av dere som leser dette bli rammet. Og kanskje jeg som skriver dette.

Min morfar hadde en demenssykdom. En frontallappdemens. En demensform som endrer trekk i personligheten. En demensform som gir ukritiske utsagn. En demensform som gir mange sårende ord. En demensform hvor hukommelsen ikke var veldig sterkt nedsatt. En demensform som gjorde at han lett tok opp ting i verste mening og ble såret og fornærmet. Lenge. Veldig lenge. Man prøver å tenke at det er sykdommen, likevel er ordene vonde å høre. Og den nærmest uopprettelige fornærmelsen over noen ord man ikke veide godt nok før de kom ut og ble misforstått av mottakeren. Eller fordi man var sliten etter en lang arbeidsdag og ikke gikk inn like rakrygget som man visste man burde. Viste et snev av usikkerhet eller ubesluttsomhet. Nok til å få den sovende dragen til å sprute ild. Måten man måtte gå som om man gikk på nåler. Den tidligere velkledde mannen som plutselig bare ville ha joggebukse på. Den tidligere så pertentlige og renslige mannen som nå synes at det å dusje var tull og tøys. Den tidligere så blyge og sjenerte mannen som nå dro ned underbuksa og stod i nettoen foran meg for å vise frem arret etter hofteoperasjonen. 

Som sykepleier treffer jeg mange personer med demens. I dag er 70.000 nordmenn rammet av demens. Alle disse har trolig en familie rundt seg. I vår familie var Far rammet av demens. Far, og et 10-talls personer rundt ham – hans familie. Som sykepleier treffer jeg personene med demens. Og deres familier. Ofte unike ektefeller. Unike døtre. Unike sønner. Det er tårer og det er humor. Men ikke minst er det kjærlighet, mye kjærlighet. Det er omsorg, og det er en enorm respekt for den syke. Og det er samhold. I min familie tror jeg sykdommen skapte et veldig sterkt samhold. Vi var sammen om noe. Men samholdet har fortsatt også etter at Far døde. Man kan si det kom noe godt ut av det vonde også. 

Jeg kjenner en fantastisk flott dame, med en mann rammet av demenssykdom. Måten hun snakker til ham. Henter ham med i samtalene når han blir glassaktig i blikket og mister tråden. Måten hun hjelper ham med å bevare sin identitet, integritet og egenverd. Det er kjærlighet, det! Men det koster, det er jeg helt sikker på! 

Også vi som helsepersonell kan, med god hjelp fra gode pårørende, hjelpe til med å opprettholde personen bak sykdommen. Personen som ikke lenger selv klarer å fremstå som seg. Vi kan hjelpe til med personlig hygiene. Vi kan fortsette med å ta på det pene tøyet. Rulle håret pent opp. Møter vi motgang har vi smarte triks i ermet som gjør at vi kommer i mål likevel. Vi er profesjonelle, distanserte så vi tåler litt eder og galle, men likevel nære så vi også kan være en trygg havn. Vi kan minne om det som en gang var. Og om det som er. Det finnes et fint skjema kalt “Min livshistorie”, der skriver man ned minner den rammede ikke selv kan formidle, men som kan være hyggelige å prate om, og viktige for å bevare identitet og integritet. Det kan være fra barndom og minner fra fortiden, hva het foreldrene og hva jobbet de med? Minner som hos mange kommer lettere fram enn det som skjedde i går. Det er gjort mye forskning på demens, og det gjøres mye forskning på demens. Det er ingenting som kan stoppe sykdommen. Det er ingen medisin som gjør en frisk. Det er bremsemedisiner, med noe uviss effekt. Men det finnes hjelp å få! Det finnes fantastiske mennesker med et engasjement av de sjeldne. Her i min kommune har vi to flotte dagsenter, med dyktige, dedikerte ansatte. Vi har sykehjem med spisskompetanse på demens. Jeg var så heldig å få ha praksis ved en langtidsavdeling for personer med demens. Aldri har jeg delt ut så mange klemmer, så mye bekreftelse. “Så hyggelig å se deg!!” “Har du en klem til meg i dag, da?” “Så fin du er på håret i dag!”. Alle mennesker trenger bekreftelse, å føle at de blir sett. Og spesielt personer som glemmer at de nettopp fikk en bekreftelse. Gode øyeblikk og god følelse sitter lagret i kroppen selv om minnet er hvisket ut med det samme. Vi vil opprettholde den gode følelsen, og mate den jevnt og trutt. 

Ikke minst kan vi hjelpe og støtte de pårørende. Hjemmesykepleierne var viktige personer for Mor. Ikke bare fordi de hjalp Far, men fordi de også så henne. De slo av en prat. De tok seg noen minutter til å se på hagen hennes samtidig som de pratet om hvordan det egentlig gikk der hjemme. De tok i mot frukt og bær – delt glede er dobbel glede! De var gode støttespillere. Jeg tar det med meg som sykepleier, og prøver å være god støtte for de pårørende jeg treffer på min ferd. Prøver å gjøre det lille ekstra som koster så lite, men betyr alt. For støtte til pårørende er enormt viktig. Faller de pårørende sammen, så faller også det trygge holdepunktet i tilværelsen til pasienten sammen.

I min kommune finnes det også en pårørendeskole som går vår og høst. Et treffpunkt for pårørende til personer med demens. Et sted å lære om sykdommen og de ulike demensformene. Et sted man kan treffe helsepersonell med spisskompetanse på demens. Et sted man kan treffe andre i samme båt. Jeg vil varmt anbefale pårørendeskole – kanskje er det første steg mot åpenhet? Jeg tror nemlig på åpenhet! Jeg ser, gang på gang, hvor viktig det er med åpenhet! Selv var vi ikke så åpne til å begynne med, fordi vi ikke riktig så forandringen som hadde kommet snikende så sakte at det unormale var normalt og vi innimellom lurte på om det var oss selv om var unormale? Det var godt å få på plass en diagnose. Det er demens! Det ble lettere å ta Far med ut blant folk. “Han har demens, dessverre” – så ble han tilgitt om han kommenterte noe litt for høyt. Ikke minst ble han snakket til og med, for ingen var redde for hvordan de skulle møte ham, takket være åpenheten. Han fikk bekreftelser og han skaffet seg nye venner og bekjentskap slik han hadde gjort gjennom livet, også på sykehjemmet. 

Trilletur til gamle trakter!

Reisen sammen med en demensrammet kan være humplete, tøff og vond, men det er også gode øyeblikk bare man ser dem.

Jovisst var hun dement, men jammen virket bena godt.

Jeg så en videoartikkel fra TV2 om sykepleierstudent Gyda som ikke finner seg i at studentene skal bruke hverandre for å øve på kroppsvask. Det er fra høgskolen sin side et planlagt scenarie der studentene blir bedt om å ta på seg egnet undertøy for en slik seanse, det er altså ikke snakk om å ligge i stringtrusa og blotte rompa for medstudentene. Og intimvask gjøres på dukker. Selvsagt.

Før jeg fikk stikke folk måtte både appelsiner og øvingsdukker til pers. Og medstudenter. 
 

Jeg har prøvd å bli vasket og stelt av medstudenter. Ja, det føltes rart, ubehagelig på et vis. Langt innenfor intimgrensa, selv med undertøyet på og kroppen dekket med håndkler etter alle kunstens regler. Men for en god læring det var! Da forstod jeg virkelig hva det gode håndlaget ville si, faste, men samtidig forsiktige bevegelser. Det er terapi og trygghet i gode hender. Dette må øves på. Dette må kjennes. Dette må man reflektere over! Jeg hadde også mange år som pleieassistent på baken, slik Gyda sier hun har, men jeg fikk likevel aha-opplevelser på dette. 

Jeg synes det er interessant å kjenne på hvordan det er å være pasient. Hvordan det er å “legge livet sitt” i andres hender. Jeg har prøvd flere typer personløftere. Jeg har vært pasient ved sengeskift i seng. Jeg har vært pasient i ulike former for leiring i seng. Alt var gode erfaringer som jeg kunne ta med meg som sykepleier. 

Jeg hadde en gang en pasient som overhodet ikke kunne tenke seg å bli løftet i en seilheis, en heis der du henger i lufta slik som her. Jeg ble koblet på seilet hans, heiset opp og trillet rundt. Etterpå fikk han prøve selv. Jeg kunne aldri overbevist ham om at det ville være trygt hvis jeg ikke hadde prøvd å bli løftet i en seilheis før. Jeg gikk jo også ut av comfortsona mi ved å sette meg i heisen hjemme hos ham. 

Vi møter stadigvekk brukere med ulike stomier. Jeg har fått en hjemmelekse av ei jeg kjenner som jobber med stomiutstyr. Jeg skal ikle meg en stomipose fylt med yoghurt. Også skal jeg gå ut, leve livet mitt, gjøre det jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner bare at planleggingen av dette stuntet, der jeg må tenke på hva jeg skal ha på meg, hvor bukselinningen skal gå. Hvor jeg skal, hva jeg skal. Er det et toalett der? Ha med ekstra skift og noen engangskluter i tilfelle lekkasje. Bare planleggingen av mitt eget stunt, gir meg enorm respekt for de som lever med dette hver dag. Og jeg risikerer bare en yoghurtlekkasje. Hva det lærer meg? Viktigheten av at man kan stole på stomiutstyret sitt, slik at hyppige lekkasjer ikke er opplevelser man får i erfaringsboksen, men heller opplevelser av at det går bra. Og JEG kan hjelpe stomipasientene til å finne bedre utstyr. Ikke fordi jeg selv kan stomi fra A til Å, men fordi jeg vet hvor det er hjelp å få. 

Den gang stolt sykepleierstudent, nå stolt sykepleier. 
 

Å være sykepleier handler om å gå innenfor andres intimgrenser hver eneste dag. Det argumenteres med at studentene kan ha gode grunner og egne historier som gjør at de synes dette er svært ubehagelig. Eller de kan tilhøre en religion der nakenhet er tabu. Jeg tror vel i utgangspunktet at skolene og den enkelte lærer tar hensyn hvis det er noen som bare ikke fikser det. Men jeg synes majoriteten skal prøve, trosse egne intimgrenser og comfortsoner – det ER lærerikt å kjenne på følelsen av å være pasient!  Alle, uansett historie eller religion risikerer å bli pasienter og alle risikerer vi å møte pasienter med sine historier eller sin religion som gjør nakenhet vanskelig. Det er ubehagelig, men jeg kan anbefale å hoppe i det likevel. 

Jeg leste en kronikk i Dagbladet for en tid siden, skrevet av datteren til en 92 år gammel dame med demenssykdom. Artikkelen beskrev både den velkjente historien om en dame i grenselandet mellom to omsorgsnivåer – hjemme med hjemmesykepleie, men snart moden for sykehjem. Hun hadde flere fall, men det gikk stort sett bra. Hun ringte mye til familien fordi hun var engstelig eller hadde rotet bort noe. Det var litt slitsomt, men det gikk sin skjeve gang. Og det store spørsmålet lå hele tiden og gnagde på familien: hvor mye lenger går dette? Skader hun seg neste gang? 

Damen var av den heldige sorten, hun hadde en stor familie rundt seg og de besøkte henne flere ganger i uken. Familiens besøk hos damen bestod ofte i å rydde, ta ut søppel, vaske tøy, forsøke å lage struktur og system så godt de klarte. 

En dag var det et eller annet som var forandret. Det var plutselig mer orden i leiligheten. Håndklene på badet lå pent brettet. Det var kommet opp merker på veggen med “oventil” og “nedentil”. Søppelkassen var alltid tom og sengen pent oppredd. Og var ikke moren litt gladere? Litt roligere? Litt mindre forvirret? Ikke minst var hun alltid så fin og velstelt på håret!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På morens kalender stod det stadig hyggelige hilsener. Det stod hva hun var blitt servert til frokost. Familien skrev hyggelige hilsener som “god helg” osv tilbake. 

Etter en tid fikk familien vite at moren var med i et prosjekt i kommunen. Et prosjekt der de fokuserte på kontinuitet, og sendte den samme personen til moren hver dag; Alice. Det var Alice som tok seg av alle de daglige oppgavene hos moren – fra personlig stell og pleie, matlaging, opprydning og husvask. Alice ble kjent med den gamle damen. Hun fant ut at hun var glad i å synge, og hver morgen sang de “La vie en rose”. Alice hadde fanget opp at moren alltid hadde vært opptatt av å være velstelt i tøyet og på håret, og hun hjalp henne med å ivareta dette. Familien visste om alle de små vanene Alice og moren hadde i hverdagen, så kunne de følge opp med å synge “La vie en rose” når ikke Alice var der. Det fikk moren til å spørre “Er det lenge til Alice kommer igjen?”. Det høres helt fantastisk fint ut, og jeg får lyst til å si at alle skulle få ha sin egen Alice. 

MEN: Datteren beskriver også hvordan hele morens liv og tilværelse raser sammen når Alice har ferie. Hvordan de teller ned dager til Alice igjen er på plass. Jeg husker jeg leste et sitat i en sykepleiebok, jeg TROR det var Nightingale, men er ikke riktig sikker. Ikke husker jeg sitatet ordrett heller, men essensen i det var at man som sykepleier ikke kan være “den eneste ene” for en pasient. Man kan og skal ikke gjøre pasienten så avhengig av en person at hele hans tilværelse raser sammen om ikke denne personen kommer på jobb. 

Jeg tror på kontinuitet, men jeg tror på det via god datasamling og primærkontakter som “trekker i trådene”, kommuniserer med pasient og pårørende underveis “Hvordan går det nå?” “Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?” “Har det oppstått nye behov eller situasjoner?” Gode pleieplaner. Innsamling av “min livshistorie” i arbeid med personer med demens, og ellers en god evne til å skape en god relasjon basert på tillit mellom pleier og pasient/pårørende. Det er lov å ha litt bedre kjemi med noen enn med andre, det er fint hvis det er en Alice til hver pasient. En Alice som samler tråder og følger litt med, en Alice som lager et godt opplegg som gjør det lett for kollegene å gjøre den samme gode jobben som hun gjør. En Alice som formidler at pasienten gjerne vil synge “La vie en rose” under morgenstellet, at det er viktig å holde orden i håndklene på badet, ta ut søppel, vite navnet på pasientens barn og viktige relasjoner i livet. En Alice som formidler viten om et levd liv, og viktige hendelser i det. En Alice som sørger for at det er en beskjedbok mellom pårørende og hjemmesykepleien i de hjemmene der personen selv ikke evner å formidle alt som skjer i løpet av en dag. Og kolleger som forstår hvor mye det betyr når de tar seg et minutt eller to til å skrive hva pasienten med demens spiste til frokost, at de sang en sang eller pratet om gamle dager, at humøret var godt i dag, om kroppen var vond. Det koster så lite, men betyr så mye. Det viser at vi anerkjenner og ser pasienten som en person bak en syk kropp eller et hode som ikke tenker like klart som før. Det skaper trygghet og forutsigbarhet hos pårørende. De blir kjent med oss som personer, vi er plutselig Lene, Sara, Ingrid og Camilla, og ikke “de blåkledde” eller “hjemmesykepleieren”. Men det blir altså for sårbart om det kun skal gå en person dit hele uka. Det blir vondt når helgen kommer, eller det er ferietid og hele opplegget raser. Det er fullt mulig å lage et godt fungerende opplegg rundt et pasient, et opplegg som gjør det enkelt å gjøre en god jobb, for fast ansatte og for vikarer. Et opplegg som fungerer også i helger og ferier. For sånn er hjemmesykepleien strukturert. Man jobber turnus med dag, kveld og natt. Det er mange aktører inne i bildet når det er snakk om 4 besøk hver dag 7 dager i uka. Det er litt tidkrevende å lage et godt opplegg, men jeg tror vi sparer mye tid, penger, og kanskje noen sykehjemsplasser på det. 

Jeg har fått lov til å være Alice for flere personer oppigjennom årene. Jeg blir nok både hønemor og beskytter, men jeg ønsker å være, og gjør mitt beste for å være en Alice som også slipper til andre. Det kan virkelig anbefales. Det finnes ingen bedre følelse enn følelsen av å se at pleieplaner følges, at tilnærmingen man har foreslått fungerer og gjør at man kommer i mål med selve målet: gi god og omsorgsfull helsehjelp. 

Hadde du ogsåhund en gang? Da kan vi jo alltid dele gode hundehistorier. Det skal ikke mer til for å ha en felles forståelse med de vi hjelper – et godt hjelpemiddel til å skape en god relasjon.