hits

Historien om Mathilde..

"Vi kan ikke behandle brukerne som om de var familiemedlemmene våre!". 

Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker at jeg var grunnleggende uenig allerede da, som ufaglært assistent. Og jeg er grunnleggende uenig i dag. Misforstå meg rett - jeg kan ikke elske hver enkelt bruker som min egen bestemor, men jeg kan jobbe med tanken om verdien de har som noens bestemor i bakhodet. Behandle dem slik jeg vil at min bestemor skal behandles en gang i framtiden. Jobbe for en kultur der vi tar vare på andres bestemødre, slik vi vil at våre skal tas vare på. 

I dag leser jeg Mathildes historie - en ytring fra en av hennes pårørende. En pårørende som selv jobber innenfor utdanning av helsepersonell. Kort fortalt har Mathilde hjertesvikt, med alle de følgetilstander det kan gi. Men Mathilde er også et helt og verdifullt menneske. Et menneske som vil leve. Men hun får ikke stelt sårene sine etter alle kunstens regler. Hun blir ansett som masete fordi hun ringer mye på alarmen, og til med matgleden hennes - kanskje en av få gleder hun har igjen, kritiseres. Mathilde blir for tykk av å spise så godt uttales det. Hun sendes alene hjem i taxi, og det aksepteres at hun er i delir - en akutt forvirringstilstand som gjerne har utspring i en eller annen infeksjon i kroppen, fremfor å identifisere årsaken til deliriumet og gjøre noe med det. Hun anses som masete og vrang, når fakta er at hun er livredd og fylt av angst. Og hun blir en kasteball i systemet; hit og dit, det er ikke plass eller hun passer ikke inn. 

Vi som helsepersonell har en så utrolig viktig jobb. Faktisk kan vi gjøre forskjell på liv og død for disse gamle skrøpelige, og jeg har sett mange eldre som jeg tør påstå er i live i dag nettopp pga godt stell og livsglede fordi de stelles pent med i hverdagen. Og jeg tror cluet er nettopp det at man hele tiden har i bakhodet at dette er noens bestemor og behandler dem deretter.

Jeg forsøker å jobbe etter det prinsippet, at dette er noens bestemor eller mor. Dette er et menneske noen er like glad i, som det jeg er i mine bestemødre. Da må jeg gjøre jobben min, være i forkant på observasjoner, sette i gang tiltak, ta ting på alvor og gjøre en forskjell..! Og det skal virkelig så lite til!

"Vi har ikke tid til å gi dem kokt egg hver dag!" er en annen frase som har gått igjen. Hvorfor har vi ikke det? Organiserer vi arbeidsdagen vår rett, så kan vel alle de som ikke kan koke egg selv, få kokt egg hver dag hvis de vil ha det. Det er da virkelig ikke vanskelig å sette over kjelen med egg som det første man gjør, sette på klokka på mobilen mange av oss har i lomma, eller brukerens egen eggeklokke og ta den med seg inn på soverommet mens man starter på dagens morgenstell. Er man riktig smart så setter man på flere egg, så kan nestemann bruke det som pålegg. Stort sett er egget klart til avkjøling lenge før vi er halvveis i oppdraget inne hos brukeren. 

En av våre assistenter smører de lekreste brødfatene til brukerne - det er en fryd å se! Hun har akkurat de samme råvarene tilgjengelig som alle dem som klasker sammen to tørre halve med brunost. Mamma smurte alltid de lekreste matboksene til oss. Et lite salatblad under kjøttpålegget, alltid litt agurk eller paprika som pynt. Maten blir så innmari mye mer appetittelig med litt pynt. Bare måten man danderer påleggsskivene kan gjøre den store forskjellen. Skjære skivene på skrå framfor rett over, så ser de og riktig lekre ut. Et godt måltid starter jo med synsinntrykket. 

Hva har Mathilde likt å spise før? Kanskje dere kan kjøpe inn noe av det hun liker? Pårørende er sjeldent vonde å be. Eventuelt kan vi skrive det opp på handelista til hjemmehjelpen. Kanskje trenger hun noen nye håndkler eller litt nytt undertøy. En velduftende dusjsåpe eller en god bodylotion. Finfine jule og bursdagsgaver til gamle damer, men også noe de fleste har råd til å spandere på seg i hverdagen. Vi går i flere møblerte hjem, enn kummerlige, så jevnt over er dette også lett å få kjøpt inn. Det koster så lite, men gjør den store forskjellen. 

"Vi dusjer bare folk en gang i uka!" Hva skjer med personsentrert omsorg - parkinsonpasienten med bivirkninger av medisiner (svette og fett hår/hud) trenger dusj minst to ganger i uka for å opprettholde en akseptabel opplevelse av velvære og opprettholde fortidens fjonghet. For på gamle bilder ser jeg at hun var en riktig så fjong dame. Hvorfor skulle hun da ikke fortsette å være det, fordi hun nå er en gammel dame som etter normen bare dusjer en gang i uka? 

Den gamle damen med gjentatte urinveisinfeksjoner som gjorde henne steindårlig med stadig behov for antibiotika. UVI'ene var utløst av jevnt siv av avføring. En årvåken og faglig sterk hjelpepleier iverksatte Movicol annenhver dag og regelmessig tømming så det aldri lenger var avføringssiv. Mirakuløst forsvant også urinveisinfeksjonene som dugg for solen. Om bare flere tenkte slik! 

Damen med de tilbakevendende leggsårene og den skjøre huden. Et sår var knapt grodd før et nytt kom. "Du må faktisk bruke kompresjon hvis du skal ha håp om at sårene dine skal gro! Det hjelper ikke hvor flotte bandasjer vi legger på, om ikke vi fjerner årsaken til at du stadig får sår!". 1,2,3 og vips var sårene historie. Så må man forebygge med bruk av en god fuktighetskrem, og selvsagt videre kompresjon. Her var kommunikasjon, god informasjon og sikre at den også ble forstått, det essensielle. Damen var slettes ikke motvillig til å bruke kompresjon bare hun ble fortalt hvorfor og overtalt til å gi det en sjanse.

Det store trykksåret hos damen med sonde. Sondemat spesialtilpasset for tilheling av trykksår i kombinasjon med total avlastning, og voila - sårene var historie. 

Det er en så vanvittig takknemlig jobb å gjøre "det lille ekstra" som ikke tar noe lengre tid bare vi planlegger dagen godt, eller tenker litt lenger en nesetippen. I mange tilfeller er det faktisk også ressurs og tidsbesparende om vi jobber forebyggende. Jeg tror ingen sjef er uenig i gode argumenter lenket i faglighet. 

Det å involvere pårørende som en del av brukermedvirkningen, når brukeren er såpass skrøpelig at hun kanskje ikke selv kan sette ord på sine behov, er også utrolig viktig. Ta seg noen minutter til å informere pårørende litt om hvorfor mor med sin demens, plutselig er så sint og lite samarbeidsvillig. Hvorfor hun, som alltid har vært så nøye, nå knapt vil at de skal vaske tøyet hennes. Det er en stor overgang å "overkjøre" de som en gang var dine omsorgspersoner, når rollene snur til at det nå er du som er din mors omsorgsperson. Litt støtte i at det er greit å sette på en klesvask for moren din(når hun uansett ikke kommer seg ut på vaskerommet og får sett at du gjør det), uten å informere mor om at du gjør det. Eller informasjon og tips om at hun ikke lenger klarer en hel masse valgmuligheter så du kanskje bare må handle inn det pålegget du vet hun er glad i fremfor å spørre henne hva hun vil ha, og dermed utløse sinne bunnet i manglende evne til å takle flere valgmuligheter. 

Jeg får vondt i hjertet av å lese om Mathilde. Samtidig ser jeg at hennes case ikke er unik, faktisk heller ganske klassisk. På et eller annet vis så er de eldre ikke øverst på prioriteringslista i helsevesenet. Kanskje er de ikke "spennende" nok? Selv om også de er mennesker med historier, levde liv, men ikke minst livslyst og gnist. Jeg synes faktisk de kan være vel så spennende mennesker å bli kjent med, og snakke med! For noen historier de har å fortelle! For noen kule personligheter de kan være! Ja til livsglede også når man blir gammel, og ja til å gjøre det vi kan for å bidra til det! Alle vi som jobber i helsevesenet kan starte med å gå i oss selv og våre egne holdninger, så bidrar vi til å unngå slike historier som den Mathilde fikk. 

 

Et lite årsregnskap..

"Hver kveld så setter jeg meg her", sa hun før hun for å vise meg, satte seg ned i godstolen og slang beina på en krakk. "Her sitter jeg med et glass vin og takker for dagen og tenker over små og store ting i livet". 

Jeg prøver å finne sånne små gyldne øyeblikk i møte med de jeg treffer, og dette var et av dem. Vi fortsatte med en liten prat om livet, om gode tider og om motgangstider som setter livet i perspektiv. 

Jeg tror et godt liv er en balanse mellom å ha det bra, og å kjenne på motgang. For jeg tror vi blir mer takknemlig for dagene våre hvis vi også møter litt motgang og utfordringer. Det er det som er selve livet. 

Det er lille julaften, en dag for å mimre litt og tenke igjennom året som har gått, og året som kommer. En dag for å være takknemlig for det man har, men også en dag hvor man kan kjenne litt på det som er leit i livet. En dag for å tenke på de man har møtt, og på de som har forsvunnet i løpet av året. Jeg har jo en jobb hvor jeg stadig opplever at noen forsvinner. Noen av de jeg ønsket god jul i fjor, er ikke her i år. Noen var gamle og hadde levd lange gode liv, andre var ikke like heldige. Jeg tenker på de som har en mindre å kjøpe julegave til i år, som har en person mindre å regne med når de skal planlegge årets julemiddag. Tradisjonstider som julen, gjør ofte at slikt merkes ekstra godt. Jeg har vært en rask tur innom kirkegården i solnedgangen. Flere av dem jeg sa god jul til i fjor, hviler nå der. Farfar, som jeg var og sa hei til, lå der i fjor og de siste 20 lillejulaftenene. Jeg hadde Evert Taube, favoritttrubaduren hans på øret, mens jeg tenkte på at gitaren på gravstøtta kunne trenge å få litt oppfriskning i fyllet. 

Det er også en dag hvor jeg tenker på alt jeg har opplevd i året som har gått. Gode opplevelser. Morsomme kurs med hesten. At vi har fått Lykke til å bli en sånn prima kjørehest. At ridningen går stadig fremover. Jeg gleder meg til stevnene i kommende sesong og håper jeg kan forbedre mine egne resultater. Jeg forventer jo ikke å vinne alt, det er jo noe med å se sin egen begrensning.. Men kan jeg bare få en bekreftelse på at min lille egentrening går framover, at følelsen av at vi har kommet noen skritt lenger faktisk stemmer - ja så skal jeg være fornøyd. Også tenker jeg tilbake på små og store opplevelser i året som har gått. På alle de nye menneskene jeg har fått bli kjent med, og på hvor heldig jeg er som får støtte til å ta videreutdanning via jobben. Jeg tenker på deilige sommerdager i plaskebassenget i hagen med tanteungene. Gærne tante Hanna som synes det er like festlig som dem å plaske rundt oppi der. For ikke å snakke om alle de fine turene til favorittplassen min på jord; hytta i Risør. I år har jeg vært ekstra heldig, og virkelig fått utnyttet mulighetene til å være der så mye som mulig. Ikke er jeg helt ferdig for i år heller; det blir jammen nyttår der nede. Det gleder jeg meg til. Det er jo viktig å ha noe å se fram til, og det er viktig å gjøre de tingene du har mulighet til. 

Lotto-gevinsten gikk i vasken i kveld også. Alle skjønner at det ikke er noe man kan bruke energi på å bli veldig skuffa over. Men det er da litt gøy å leke med drømmer om hva man skulle gjort hvis man faktisk skulle være så heldig.. For sånne små drømmer og håp er jo viktige i et liv. Men enda viktigere er det å bruke de mulighetene man faktisk har til å være takknemlig over dagen fremfor å se frem til det man kanskje aldri vil oppleve, om det er Lotto-gevinsten eller pensjonisttida. Når man setter seg ned i godstolen med rødvinsglasset og skal gjøre opp regnskap med dagen og livet, eller kommer til kvelden før kvelden og tenker litt over livet, så kan man jo ta mest med i betraktningen takknemligheten for det man har fått oppleve, og de realistiske framtidsgledene. 

Du lever bare en gang. Et velkjent uttrykk som vi har lett for å slenge ut av oss. I dag leste jeg en artikkel med tittelen "Du dør bare en gang". Og det er så sant. Du lever hver eneste dag, men du dør bare en gang. 

Vi har alle noe vi stadig ser fram til. Vi har lett for å leve litt i fremtiden, eller se fram til og glede oss til framtiden. Kanskje så langt fremme som i pensjonisttiden som lokker der i det fjerne. DA skal vi leve da! Så hender det for flere, at man ikke rekker å bli pensjonist. Hva da? 

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav. 

Trøstesang. Lars Martin Myhre

Lars Martin Myhre, en vise og tekstkunstner av de helt sjeldne. Han mottok nettopp Prøysenprisen, velfortjent. Også Prøysen var en ordkunstner av de sjeldne, og mange av hans viser lever evig. Jeg har jo skrevet om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo flere ganger for å presisere at vi på bunnen er ganske like, selv om fasaden og livene vi lever er forskjellige. Når alt kommer til alt og tones ned i det som virkelig betyr noe her i livet. Da er det ikke så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo likevel. 

På disse turene med skuta, så er det du og jeg som bestemmer hvilke havner vi har lyst til å svinge innom på veien. Eller om vi bare har lyst til å la skuta flyte fritt i medvind mens vi nyter det. Noen ganger er også skuta tyngre å ro, og vi opplever litt motstrøm og dønninger. Av og til går skuta helt av seg selv, driver i motstrøm og nekter å svinge innom de havnene vi gjerne vil se. Noen ganger seiler den fortere enn vi liker. For den lever noen ganger sitt eget liv, slik livet gjør, uten at vi har sjans til å styre den. 

I dag har mildværet satt inn og det var plutselig farlig glatt ute. Runden i skogen med bikkjene tok mer enn dobbelt så lang tid med museskritt på stive bein. Det var heller ingen enkel sak å få inn hestene i kveld - jeg tror jeg må finne frem broddene! Alt i alt så tok alt jeg skulle gjøre, et par timer mer enn jeg tenkte. Jeg hadde tenkt til å diske opp med noe god mat, men da alt var unnagjort så orka jeg ikke mer enn å skjenke opp et glass rødvin, spise et par klementiner og ei brødskive. Jeg kunne jo blitt grinete over det, som man kan bli når planene går i vasken.. Men tja.. Rødvinen er god den, og den gode maten kan jeg jo spise i romjula og. Forsåvidt kommer jeg ikke til å lide noen nød i matverdenen de neste dagene likevel, så ei brødskive i dag er jo ikke et stort tap. Mange skritt på fitbiten fikk jeg og - og inntatte kalorier i dag er garantert mindre enn forbrente. Det gode er at jeg ikke gikk på rompa en eneste gang! Så alt i alt er dagsregnskapet okei likevel. Når jeg bare sier meg fornøyd med det jeg fikk til, framfor og tenke på det jeg ikke fikk til.. :-)

Med dette lille tankespinneriet så vil jeg ønske alle jeg kjenner en riktig god jul! Ta vare på hverandre, minnene og dagene - så dere har noe å varme dere på i motgangstider.. :-) 

 

 

Det er rart...

Det er så rart, sa hun. Rart å tenke på at jeg ikke skal få følge mine lenger. Ikke få se hva som skjer videre.

Hun var ganske nær ved å fullføre sitt liv, damen bak disse ordene. Jeg hadde gått ut og inn av dørene i hjemmet de siste dagene, vi hadde blitt kjent og fått en slags relasjon. "Har du barn?" spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke har det, men at jeg har noen tantebarn jeg er veldig glad i. De er liksom litt mine og. Hun fortalte meg om sine barn og barnebarn. Hun hadde spurt meg om andre ting om meg og mitt også. Man må gi litt av seg selv for å få lov til å få innblikk i deres livsverden. Gå litt utover komfortsoner noen ganger. Vi er opplært til å være "profesjonelle". Hva ligger i ordet, undres jeg? Distansert? Hvor distansert? "Klemmer dere pasientene deres?", var et tema i en tråd i et sykepleierforum på nett, på bakgrunn av en artikkel hvor klemming av pasienter ble diskutert. Det var ulikt syn på det. Noen klemte mye, andre synes det ble for intimt. Jeg klemmer mine. Jeg klemmer mye. Jeg klemmer de som vil ha en klem, og selvsagt ikke de som ikke vil ha. Noen klemmer jeg ikke. Den demente mannen som ville tatt dette som en invitasjon til noe mer, og som ville blitt fryktelig lei seg i det jeg måtte irettesette ham når han klapset meg på rompa i det jeg passerte etterpå. Den psykisk syke mannen som ble forelsket i folk som smilte til ham på gata. Da hadde det vært feil av meg å klemme dem. Det hadde ikke vært terapeutisk. Men i mange tilfeller er en klem absolutt terapeutisk. Jeg forteller gjerne litt om meg selv til mange, og ingenting til enkelte. Jeg blir personlig med noen, og distansert med andre. Alt etter om det er terapeutisk eller ikke. Hun med de illeluktene sårene, som følte seg ekkel og fremmed i egen kropp og hadde distansert seg fra det meste av sitt nettverk, hun fikk gjerne en klem. Hun følte seg litt som vanlig igjen når vi var hos henne - vi var jo vant til sårene. Samtalene mine med disse pasientene, ofte mens jeg gjør prosedyrene jeg skal gjøre, er ofte et bidrag til å føle seg vanlig i det uvanlige. Det er godt å snakke litt om gårsdagens Farmen-episode, eller hvor flinke de i The Voice var på siste sending. Godt med en pustepause. Noen ganger er det også godt å være stille sammen. Ikke si så mye. Pinlig stillhet er kleint, og for mange av oss er kanskje stillhet sammen med et menneske vi ikke kjenner så godt, pinlig og ukomfortabelt? For mye tomprat kan også være slitsomt for pasienten. Man må føle seg frem og ha antennene ute hele tiden. Samtidig som det skal føles naturlig. Her er det kun øvelse som gjør mester. 

Jeg blir glad i mange av pasientene mine. Mange av dem gjør arbeidsdagen min litt eller mye hyggeligere. De er jo selve grunnen til at jeg er i denne jobben. Et vennlig ord, å dele en god historie hvor vi kanskje vrir oss i latter. Sammen. Jeg kan drite ut meg selv litt, "vet du, jeg fant ikke igjen bilen i parkeringshuset på sykehuset da jeg var inne for å hente medisinene dine. Jeg leita i 20 minutter! Gikk rundt og rundt der i hvite klær og lot som om jeg hadde peila inn bilen. Tenk om det var overvåkningskameraer der?". Om pasienten lo? Fra latter til tårer. Har vi delt slike gode historier, rett og slett vært to mennesker som treffes uten at rollen jeg:sykepleier, du:pasient, er så tydelig, så opplever jeg at de lettere deler det vonde med meg. Forteller meg når livet er jævlig kjipt og hva sykdommen gjør med eksistensen. Samtidig som nettopp det at jeg er sykepleier, at jeg har taushetsplikt og ikke er en venninne som forteller betroelsene videre i vennegjengen, er en vesentlig og viktig del. Jeg er ikke bare en prosedyresykepleier, jeg gjør ikke bare den rent praktiske biten, men hjelper gjerne med det rundt også. Hvis jeg får lov. Det skal litt til for å få lov til å hjelpe der. Det er en ære når man får slippe inn. En ære når man får lov til å hjelpe mennesker på sitt mest sårbare. Hjelpe med mer enn det rent praktiske. Bidra til at de får fullføre sitt liv. Da må det en god relasjon til. Kanskje man må klemme, kanskje man må fortelle om man har barn eller ikke. Kanskje må man dra en morsom historie. Og kanskje toucher man såre punkt for noen av oss profesjonelle hjelpere? Kanskje møter vi vår egen sårbarhet i noe vi må dele. Kanskje blir man tatt litt på senga? Selvsagt skal mine pasienter aldri være mine psykologer eller støttespillere i vanskelige ting i mitt liv, men det hender de tråkker litt over hva jeg er komfortabel med å snakke om. Noen ganger må jeg sette noen grenser, men da er det om å gjøre å sette dem uten at det blir pinlig for pasienten. Det hender jeg må deale med situasjoner som kan bli vel like private situasjoner jeg har stått i slik at jeg må gå noen runder med meg selv. Jeg synes slettes ikke det er uprofesjonelt å bli litt personlig med mange av mine. Så lenge det er terapeutisk for pasienten. Cathrin, som har mangeårig erfaring som psykiatrisk pasient, skriver så fint;

 I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Hvis livet mitt var veldig vanskelig, hvis du hadde mye bagasje i ryggsekken din. ville du fortalt om det til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers ikke sa noe om seg selv, som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør fikk du noe fint til jul, og svaret er det snakker vi ikke om? Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..

Jeg leste en fin artikkel i Aftenposten i dag. En artikkel om å fullføre livet, og om sykepleiere ved pallativ avdeling på Ahus som reiser på hjemmebesøk til pasienter i palliativ fase. Den er veldig gjenkjennelig. Jeg har også møtt alle disse pasientene, de hadde andre navn og andre diagnoser. Ofte har jeg truffet dem over lang tid. Fulgt dem i mange kamper. Fått innblikk i det mest personlige og private for dem. For gammelt guff fra fortiden kommer ofte frem i dagen når sykdom rammer og døden banker på døra. Det er et stort ansvar å bære andres hemmeligheter. Det å få beskjed om at det ikke er mer å gjøre for å bli frisk i dag, er ikke det samme som at du ikke kan leve ganske lenge med sykdom. Og kanskje trenger du litt hjelp underveis. Praktisk hjelp. Kanskje tror du ikke at du trenger hjelp, men så dukker det opp problemstillinger som du kunne trengt hjelp med likevel. Jeg fascineres ofte over menneskets tilpasningsevne. Når kroppen er totalforandra og livet snudd på hodet, hvordan folk likevel greier å oppleve livskvalitet. Hun var ganske syk og hadde mange begrensninger i livet sitt, damen som sa til meg; "kan jeg bare ha det sånn som nå, så kan jeg leve lenge jeg!". 

Vi kan hjelpe med å tilrettelegge for å gjøre viktige ting på veien til å fullføre et liv. F.eks å dra på drømmereisen. Vi kan ikke følge dem fysisk, men vi kan lære pasienten å sette sprøyte på seg selv, eller backe dem opp ift å reise med en stomi eller eventuelle andre fysiske utfordringer som følger sykdommen. Vi kan drømme om reiser, og snakke om hvilke hindringer som ligger i veien for å utføre reisene. For det er ofte begrensningen ligger hos personen selv, mer enn det praktiske og at reisene slettes ikke er noen umulighet. Hva er det verste som kan skje? Hva frykter du at kan skje? Vi kan legge en backup-plan hvis noe skulle inntreffe. Vi kan finne adresse og telefonnummer til nærmeste gode sykehus, minne om helsetrygdekort ved utenlandsreiser, og hjelpe med nødvendig opplæring på prosedyrer. Vi kan tilrettelegge for at de får hjemmesykepleie på hytta si. Eller hos folk de skal på besøk til. Vi kan tilrettelegge besøkene våre og vise fleksibilitet i når vi kommer, slik at de ikke lever livet etter sykdommen og besøkene fra oss i hjemmesykepleien med de begrensninger det gir. For sykdommen gir jammen nok begrensninger som det er. Jeg leste om Liverpoolsupporteren. Han som så gjerne ville rekke en siste tur til Liverpool. Han hadde fått en tur etter at han ble syk, det hadde alltid vært et ønske å få komme dit, men aldri blitt prioritert. Ikke før han skjønte at han stod litt lenger fremme i køen til livets ende, og var det noe han ville få gjort, så måtte han gjøre det nå. Nå var det viktig for ham å få en siste tur dit. Det å få gjøre unna ting på bucketlisten før man blir så syk at det ikke er mulig, kan gjøre det enklere å fullføre et liv. Det kan gi gode opplevelser og livskvalitet mens man lever, og uerstattelige minner for de som skal leve videre. For å hjelpe med alt dette kreves det at vi er litt mer enn praktikere og prosedyresykepleiere. Vi må også være medmennesker.

For det må være rart, det og ikke få følge sine lenger. 

Kan vi krangle...?

Om ventesorg og uvisshet. Og undring over om det er lov med en aldri så liten krangel midt oppi det hele? 

Sykdommen spør ikke, den kommer bare. Den viser ingen barmhjertighet, og den fordeles slettes ikke med rettferdighet utover i samfunnet. 

Jeg har akkurat lest en nydelig liten bok; "Oscar og den rosa damen" av Eric-Emmanuel Schmitt. Boka handler om Oscar. Han er 10 år, han har en alvorlig leukemidiagnose og han skal dø. Problemet er at ingen vil snakke med Oscar om døden. Ingen andre enn Rose-Bestemor - en dame fra frivillighetstjenesten på sykehuset der Oscar ligger. Foreldrene til Oscar snakker med legene uten at Oscar er tilstede, de vet ikke at Oscar står i bøttekottet og lytter til morens gråt og farens fortvilelse. De vet ikke at Oscar hører dem si at de ikke vet hvordan de skal fortelle ham det. De vet ikke at Oscar hører at de sier at de ikke orker å se ham i dag, fordi han snart skal dø. Heldigvis finnes Rose-Bestemor. Rose-Bestemor forteller eventyr om livet sitt, og hun får Oscar til å leve sitt liv mye fortere enn normalen, men likevel fullt og helt - omtrent som en hund som sluker et herremåltid ser jeg for meg. Dag for dag. På ti dager lever Oscar et helt liv, fra ung gutt til en gammel mann som er mett av dage. Hver dag skriver han brev til Gud, der han forteller om livet sitt og epoken han har vært igjennom den dagen. Jeg skal ikke røpe hele handlingen i boka, men den er absolutt en søt liten snutt om ferden gjennom livet. For Oscars del, en litt raskre ferd, men likevel et liv. 

Mens Oscar lever sitt liv, har foreldrene hans det vondt. Foreldrene til Oscar tror det hjelper å kjøpe gaver til ham, og Oscar får flere gaver enn noen tiåring kan drømme om. Oscar ønsker seg ikke gaver, han ønsker seg ærlighet og kjærlighet i den tiden han har igjen. 

En sånn liten bok får meg til å tenke og reflektere over livet, og over alle skjebnene rundt omkring. Reflektere om følelsene rundt når livet snur. Den får meg til å tenke tilbake på møter jeg har hatt. Møter med pasienter i kriser, og familier i kriser. Møter med familier som har levd med sykdom, uvisshet og ventesorg tett på livet i mange år. Hvordan lever man et godt liv da? Hvordan prioriterer man viktige og uviktige ting? Når timeglasset er i ferd med å renne ut, så skjønner man at man ikke prioriterer en real krangel. Men når sanden renner sakte ut, så må man kanskje elske, hate, leve og krangle litt underveis? Men uvissheten gjør at det jammen ikke er lett å vite om man burde bite i seg den krangelen, eller ikke. 

Vi mennesker er vanedyr. Mange er mer vanedyr enn andre. Vi trenger rammer og rutiner, det er selve fundamentet i livene våre. Vi setter oss på de samme plassene i et klasserom el.l. Selv hadde jeg stort sett fast plass på bussen, om plassen "min" var opptatt og jeg måtte sette meg i et annet sete, så var det noe jeg tenkte over. Det gjorde litt vondt i OCD'en liksom. Selvsagt ødela det ikke dagen min, men jeg skjenket det en tanke. Vi hadde faste plasser ved middagsbordet hjemme, og det kunne føre til krangel i søskenflokken om noen tok plassen til en annen. Som om det egentlig betyr noe?! På jobben får vi utdelt arbeidslister ved hver vaktstart, vi ser igjennom lista og forbereder oss at det er den ruta vi skal ut på i dag. De brukerne vi skal hjelpe. Plutselig kanskje en person f.eks grunnet kompetanse ikke kan gå den lista, vi har sykdom og må omrokkere. Da er det ikke like lett å omstille seg på bytte av liste, jeg har det sånn selv - samme hvor teit det høres ut. Jeg har kanskje bare visst i 2 minutter at jeg "eide" den lista i dag, og nå må bytte til en annen. Hadde jeg fått den andre fra begynnelsen hadde jeg ikke brydd meg liksom. Så altså, når vi opplever selv små endringer, opplever vi også et innvendig stress. 

Så da tenker jeg på når sykdommen plutselig rammer og det virkelig viktige fundamentet i livet er truet. Når neste sommers ferietur ikke kan planlegges. Når man kanskje ikke kan love seg bort til neste uke en gang...? Fundamentet, vanene og forutsigbarheten i livet rammer ikke bare den syke, men også de rundt. Foreldrene til Oscar blir til strutser som stikker hodene i sanden, de bor langt unna og må visstnok på jobb (må man det når man har et dødssykt barn?) så de kan bare besøke han en dag i uka (jeg håper det er litt fiktivt sånn sett). Når de besøker ham er de kunstige, og de har med masse gaver. Som leser får jeg følelsen av at de er tilstede, men ikke tilstede likevel. Men Rose-Bestemor er hjertelig tilstede. Rose-Bestemor er også en slags profesjonell hjelper. Som profesjonell hjelper er det kanskje ofte litt lettere å være en god hjelper, for du sørger ikke din egen sorg også. Tenker jeg. 

På et slags vis blir jo også ventesorgen en slags vane i livet. Likevel er fundamentet mer ustøtt enn før, svakere enn før. Det skal ikke så mye til før reisverket raser over et fundament som smuldrer bort. Man går på tå hev, lever, og lever ikke. Føler av og til på det normale, midt i alt det unormale. Og det er altså da man lurer på om det er lov med en liten krangel?

Tja? Det er kanskje det, tenker jeg. Man kan jo ihvertfall prøve seg på en, og se hvordan dét går. For det er jo deilig å kjenne litt på det normale i det unormale. Og en liten uenighet er jo på ingen måte unormalt, og selv Oscar har sine krangler på sin 10 dagers reise fra 10 til 110 år. Jeg tenker det er svar nok. 

 

Ridefilosofering...

Jeg har vært på nok et vellykket helgekurs med Iben i helgen. Nå har jeg ridd for Iben i et år, og jeg sitter her og filosoferer over utviklingen hos både meg og hesten.

Dögg, min stolte ganger og gode venn på 4 bein.. Hun er en hest med gode gangarter, hun kan være himmel og helvete å ri i en og samme økt. Men jeg kjenner henne som min egen bukselomme og vet hvor jeg har henne sånn i forhold til hvor trygg hun er, men også problemer og styrkene hennes. Forrige kurs red jeg en ung Røyslandshest da Dögg var sykemeldt. Da kjente jeg på det å være kledd naken som rytter. Det var ikke en svakhet som ikke kom frem i dagen der, hverken av de jeg visste om eller de jeg ikke hadde tenkt over. Likevel var jeg stolt over å sette meg på en ung og fremmed hest, uten sommerfugler i magen. Etter et par hester jeg har hatt, av et heller uforutsigbart kaliber kan jeg si at jeg setter pris på det trygge, safe, kjente... Overraskelser? Nei takk! Det har hemmet meg ikke rent lite, og egentlig har jeg bare hatt lyst til å ri min egen og ellers kjente hester. Samtidig som jeg jo egentlig har veldig lyst til å ri masse forskjellig! Tidligere i hestelivet elsket jeg å prøve nye hester. Jeg synes det var kjempemoro å være stuntrytter på unghester. Og jeg synes de trygge og forutsigbare var kjedelige. Da jeg søkte utfordringer fikk jeg litt mer enn jeg ble komfortabel med og jeg har ikke utvidet horisonten på hestefronten noe større de siste årene. Derfor var det så utrolig moro bare det å sitte på et par andre hester. Nå følte jeg meg litt tilbake på gamle spor ved å ri denne hoppa og hennes venninne - både mestring ved å sette seg opp, men også sunnheten i å ri forskjellige hester med forskjellige utfordringer. 2 nye hester på under en uke da gitt! Uten skrupler eller spor av angst.

Jeg lærte mangt og meget på det forrige kurset. F eks å ri frem. Jeg har vel jevnt over i mitt hesteliv vært velsignet med hester med egen motor i ulik grad. Vón hadde sånn unghestpropp i rompa. Hun liksom tenkte ikke fram selv, og prøvde seg på om det faktisk var nødvendig å tenke fram med meg på ryggen?! Jeg sleit endel med det å få henne fram, samle opp energi, forholdning, ettergift, mate på mer energi og det uten en eneste hvilepause hvor det tikket i vei. Siste dag knakk jeg koden, og du så moro det var! Jeg fikk virkelig en aha-opplevelse på mangt og meget da! FOR en forskjell i gangartskvalitet bl a... Med motor vs uten motor.. Hvor løse skuldrene ble, følelsen av å holde hesten foran sjenkel. At den tenker fram, men også venter på neste beskjed. Det er rett og slett en vidunderlig følelse når man kommer dit!

Denne helgen har det vært Dögg og meg igjen. Og jeg tenker på hvor mye som har skjedd for oss på det året jeg har ridd for Iben.

Dögg kan bli fryktelig sterk og seig, hvis ikke jeg er nøye med paradene mine. Forholdning, ettergift, men også balansegangen mellom for lite, for mye og akkurat nok. Og det og ikke gjøre noe når alt er perfekt.

I helgen har vi jobbet i alle gangarter. For nå er jevnt over kvaliteten på dem ikke så gæren at det ikke er noen vi fokuserer mer eller mindre på enn andre. Fokuset har vært mye å gjøre henne løsere i sidene. Lettere å bøye. Og selvfølgelig lett til kontakten. Samtidig som hun skal tenke frem uten å slå på dieselmotoren og buse av sted som reine traktoren med full motorkraft på. Være foran sjenkel, men vente på neste beskjed.

Følelsen når alt virkelig klaffer og hun traver med fjærputer under høvene, som i en dans. Nyte det, men samtidig fange opp planen om å skyte opp nesen og senke ryggen før det er mer enn en plan. Tølt i selvbæring. Hvor stor forskjell det er på takta, gangartskvaliteten og hele følelsen ved å sitte på henne når hun gjør det. Halslengde og dens innvirkning på steglengden - i alle gangarter. Paradene som skal senke frekvensen, men uten å miste hesten. En hest som venter på neste beskjed og danser dansen sammen med deg. De smoothe overgangene mellom skritt og trav som vi fikk til gang på gang. Og påminnelsen om at vi visst ikke har trent galoppfatninger fra skritt. Hjelp til å jobbe med nedtagningsproblemet vårt; Dögg tenker - YES fri!! (Jeg tror, eller vet det er min feil, en innlært en - jeg har hatt en lei tendens til å slippe tøylene og si bra og la henne rase ned i en ukontrollert nedtagning når jeg har vært fornøyd eller sliten selv etter jobbing i hurtiggangart). Da slipper hun hvertfall ryggen og følelsen er å sitte på nakken på en marionette-dukke der noen klipper alle trådene. De ble bedre, om ikke perfekte.

Jeg har nok jobbet henne mye på tre spor, og glemt bort å ri rett frem - så det må jobbes med. Ettergift, der har jeg nok i hovedsak fokusert på ettergift ned og frem, og ikke ettergift bøyd til innertøyle. Jeg tror egentlig jeg har litt lett for å tenke mest på de siste verktøyene jeg lærte og de siste problemområdene vi identifiserte og jobbe mye med dem, også glemme resten. Å sette hele ridelæren sammen til er puslespill er ikke bare bare, når man legger bort og glemmer noen brikker på veien.

Det første kurset med Iben så tror jeg hun red Dögg 2 av 4 ridetimer, for å komme gjennom problemet. Juks kan du kanskje si? Jeg er glad for det - for det gjorde at jeg fikk kjenne og føle hvordan det SKAL være, og ikke bare famle i halvblinde etter noe jeg ikke visste hvordan skulle kjennes ut. For meg er det effektiv læring, akkurat som jeg likte å se hvordan sykepleieprosedyrene skulle gjøres før jeg gjorde dem, eller liker at noen spiller et vanskelig parti i notene for meg slik at jeg hører hvordan det skal være.

Jeg sier ikke at jeg catcher ridekunstens budskap med en gang selv om hesten er programmert av Iben, men jeg får lettere følelsen av hvordan det skal være. For det er ikke lett å forstå hva man egentlig er ute etter, når man aldri har kjent på det og egentlig ikke riktig selv vet hva man sitter og ber hesten om. Det blir jo som om den halvblinde rytteren skal lede den helblinde hesten. Kanskje det går til slutt, men det er mange fallgruver underveis. Jada, instruktøren kan guide deg trinnvis, men da tror jeg neppe evnen til å tenke selv utvikles i særlig grad. Og siden vi stort sett rir selv resten av året, så må jo evnen til å tenke selv, identifisere problemer og gjøre noe med dem, helt for seg selv, utvikles. Og dit er vi stadig nærmere.

Nå rir ikke Iben like mye på hestene våre lengre. Det er ikke lenger like store problemer å fikse - for vi har lært oss å fikse de verste selv underveis. Men så dukker det jo stadig opp nye, og ikke minst blir vi modne for å kreve mer og komme til next level i ridningens kunst. Det jeg jobbet med for et år siden, er heldigvis historie i dag. Iben setter seg likevel alltid opp og kjenner på hestene og utfordringene vi har på nåværende stadie, men nå er det i større grad vi selv som rir gjennom problemene våre og fikser dem - også på timene. Fordi vi har fått kjenne nok på hvordan det skal være, til og kunne identifisere når noe er som det ikke skal. Også får vi nye verktøy til kassa vår, og nye brikker til ridepuslespillet.

Jeg er takknemlig når noen klubbvenninner følger med på timene mine, så kan vi bruke hverandre litt når vi er instruktørløse. Dessuten er det mye å lære ved å se også. Hvem kjenner ikke følelsen av å identifisere en annen rytters problem fra bakken, og klø etter og si «jammen, bare gjør sånn og slik!» Selv sitter jeg stadig på hesteryggen og skjønner ikke en dritt, får overload, kræsj og overspenning i topplokket, også gjør jeg mye, lite eller alt på en gang, mens noen helt sikkert står og tenker «voffor gör hon på detta viset??!» Så er det greit at vi kan guide hverandre når vi trener sammen og egentlig står på egne bein. Selv om vi er jevngode eller pluss/minus det til å ri, så kan vi likevel klare å se hverandres styrker og feil. Og med en gjensidig respekt så er det på ingen måte guffent å gi hverandre noen tips.

Jepp, da var det over og ut med kursing for i år og vi har lagt en plan for vinterens trening. Jeg gleder meg til vår og nytt kurs!

Noe å glede seg over sa du?!

I går var verdensdagen for psykisk helse. Temaet for dagen i år var «Noe å glede seg over».

Alle har en psykisk helse, akkurat som alle har en fysisk helse. Slik som vi blir forkjøla eller får andre forbigående nedturer i vår fysiske helse, kan vi også ha nedturer i vår psykiske helse. Nedturer som på ingen måte burde være noe mer skamfulle enn det er å si; «du, jeg er litt forkjøla jeg!» Forkjølelse er fullstendig akseptert og en legitim årsak til fravær fra jobb eller sosiale aktiviteter.

Men det er tabubelagt å si «jeg er helt kjørt», eller «nå har jeg det jævlig kjipt». Selv om det er sånn at livet innimellom gir motbakker som krever endel å forsere - slike motbakker vil vi alle møte. De føles håpløst tunge, men de går sakte oppover. Noen ganger skjønner man kanskje ikke hvorfor man føler man går i motbakke, men man gjør det likevel. Jeg har det litt sånn hormonelt, kan være håpløst dyster og tungsinnet en enkelt dag, også går det over og jeg kan le litt av det. Det gir likevel litt perspektiv på hvordan det er å ha det sånn kronisk. Og jeg tenker litt på temaet «noe å glede seg over». For i mine hormonelle dalsøkk har jeg kjent på følelsen av at det ikke finnes noe å glede seg over, og da kan man bli nesten småforbanna når noen ber deg finne noe å glede seg over?!

De uforståelige kroniske motbakkene er kanskje de vanskeligste å gå, og de vanskeligste motbakkene å være medvandrer i. Det å være mor, far, søsken eller venn av en som stadig er nede i dype dalsøkk kan ikke være lett.

Jeg er sikker på at alle har kjipe dager og nedturer innimellom, i varierende grad. Noen har flere enn andre. Og noen har veldig mange av dem, gjennom et helt liv.

Kanskje det ikke er så lett å finne noe å glede seg over når verdens er som mørkest? Eller jeg vet at det er sånn. Jeg har jo fått en smakebit av det. Men det jeg også vet er at det er på de dagene jeg ikke må ligge å telle plankene i taket eller kvisten i panelen mens jeg lar de destruktive tankene ta overhånd. Det er på de dagene jeg må ut å gjøre det som vanligvis gjør meg glad. Når lysten er på bånn, må vettet overta.

Et par av de som drar meg opp, ut og alltid er der da er hunden og hesten min. De trenger mat, tur og omsorg også på dager hvor jeg har lyst til å ligge under dyna og telle plankene i taket. Stort sett gleder jeg meg over de to. Og de dagene jeg ikke gleder meg til å gå ut med dem, må vettet mitt fortelle meg at jeg vil få det bedre etter en tur med dem. Jeg vil bli i bedre humør. Det samme gjelder å gå på jobb, dra på en fest når man ikke orker folk. Det blir bra bare man kommer dit. For til forskjell fra en forkjølelse der man bør holde senga, er de psykiske nedturene dager der man absolutt ikke bør holde senga eller være i eget selskap. Med litt åpenhet «har det kjipt i dag, men kommer likevel» blir det kanskje litt lettere å gå ut blant folk? Jeg tror ikke det bare er jeg som har sånne kjipe dager. Jeg tror jeg er temmelig gjennomsnittlig. Vi bare snakker ikke om de dagene slik vi villig vekk forteller om forkjølelser og fysiske vondter.

Først tenkte jeg «hva f...?» om temaet «Noe å glede seg over» for dagen for psykisk helse, og jeg tenkte på hvordan det ville virke inn på de mørkeste mørke som ikke har noe å glede seg over.. Men så tenkte jeg at jo; når man har dager hvor man ikke har noe å glede seg over så må man tvinge seg til å gjøre det man vanligvis liker.. Også blir man litt gladere likevel.

Så, hva gleder du deg over? Hva kan gjøre dine dystre dager bedre? Finn det, bruk det:-)

Kirkegårdsvandring

Bikkja svinser rundt bena mine. Jeg får akkurat stoppet henne i det hun tenker på å sette seg ned for å tisse. Hadde hun gjort det så hadde kanskje Nilsen blitt våt i hodet tenker jeg, og humrer litt for meg selv over tanken. Vi er på kirkegården. Det hender jeg legger turen min over her. Ikke fordi har noe stort behov for å gråte ved noens grav, men fordi jeg synes det er litt hyggelig å rusle her. Hyggelig på et snålt vis. Det er steiner så langt øyet kan se. Store, små, herskapelige, enkle. Noen med en fugl på toppen. Mange med ulike inskripsjoner; "høyt elsket, dypt savnet" er en gjenganger. Eller enkle "hvil i fred". 

Jeg snakker med hestebonden. Vi snakker om en gammel hest han har gående. Han sier "ho begynner å bli gammel, har ikke båret føll på årevis og jeg burde vel tatt livet av ho, har bare ikke kommet så langt.." "Men så tenker jeg", sier han mens han grunner litt på det.. "Ho har det jo helt greit, og det er jo et liv. Ho har jo bare et ho og, som alle oss andre.." Jeg synes det var fint sagt. Den gamle hoppa levde et godt liv hun, selv om hun ikke produserte noen verdens ting. Og hun har jo også bare det ene livet, og hvorfor skulle man ta det fra henne før det var nødvendig?

Jeg går og tenker på alle steinene. På alle livene de representerer. Lurer på hvem de har vært, alle disse menneskene? Var de hyggelige? Snille, slemme, intelligente eller dumme? Og en rekke andre båser vi har en tendens til å plassere folk i mens de lever. Og hvordan døde de? Noen ble gamle kan jeg se av datoene. Andre fikk ikke leve så lenge. Mange av steinene inneholder både 2 og 3 navn. Noen er familiegraver. Alle de som ligger der i evig hvile har hatt et hus, en seng, noen har vært glad i dem. De har elsket, hatet, de har ledd og de har grått. De har trolig hatt en jobb. De har levd stort sett vanlige liv vil jeg tro. Ikke utrettet noe stort som vil stå skrevet i historiebøkene. Hvor lenge de vil bli husket kommer vel an på hvor store spor de ellers har satt etter seg. De har vel vært like vanlige som meg. Jeg ser på den gamle damen med den elektriske rullestolen. Hun parkerer den pent, stavrer seg ut og bort til en grav med støtte av krykken. Hun er ordentlig, som gamle damer ofte er, kjører ikke på plenen selv om bena knapt vil bære henne bort til graven. Hun steller nok for mannen sin, tenker jeg. Det må være rart å besøke mannen sin på kirkegården. Men det er liksom livets gang. Hun ser fornøyd nok ut, der hun kniper litt på blomstene og inspiserer at det ser fint ut. Hun har nok forsonet seg med at det er sånn det er nå. Mitt liv har ikke kommet så langt enda, men jeg vet at jeg er der før jeg aner det og at i mellomtiden er det bare om å gjøre og leve. Jeg funderer over livets små og store bekymringer. Former dagene mine. Er glad, noen ganger trist, noen ganger deppa, noen ganger bekymra. Noen ganger sint. Stressa. Frustrert. En sjelden gang er jeg dritafull. Jeg går på jobb, jeg surrer rundt i stallen. Sover, spiser.. Tja.. Sånn går dagene. Og sånn gikk dagene for disse menneskene. Om hundre år er jeg glemt, om ikke lenge før. Da er jeg såvidt en uviktig plett i noen gamle kirkebøker. Døpt, konfirmert. Død. Det er kanskje smart å tenke på noen ganger, før man lar bekymringene tårne seg meterhøye oppover. Om hundre år er både du og bekymringene glemt. 

Jeg er på toget, det er fylt til randen. Folk står. Noen sover. Andre har startet arbeidsdagen på en datamaskin. Jeg er på bussen. Den er fylt til randen med mennesker. Med liv. For et ansvar, er tanken som streifer, når jeg ser på buss-sjåføren. Alle disse menneskene har hvert sitt hus, hvert sitt hjem. Sin familie. De er høyt elsket, men foreløpig ikke dypt savnet. Om hundre år er nok de fleste av dem også glemt. Og problemene og bekymringene de grunner på er hvertfall glemt. Det er rart dette livet, men som med den gamle hoppa så har vi bare et liv alle sammen, og uansett hvor lite eller mye viktige vi er i historien, så er vi viktige her og nå. Mens bekymringene våre kanskje ikke er så viktige som vi forestiller oss?

Bikkja har nye planer om å huke seg ned, denne gang for å gjøre fru Svendsen våt i panna. Jeg får stoppet henne. Kirkegårder er ikke hundetoalett, og hun har da fått tisset fra seg før vi kom hit, og skal få tisse fra seg etterpå så hun lider ingen nød. Hun bare gjør det hunder gjør; snuser og tisser. Her har jeg vært. liksom. Det er det ikke verdt å hisse opp fru Svendsen for. Kanskje hun ikke engang likte hunder? 

Også bikkja er et liv forresten. Hun har bare et, som alle andre. Og for meg er hun ekstremt viktig. Selv om ingen vil huske hunden Rips om 100 år. 

 

Hva er viktig for deg?

Jeg leste denne artikkelen i dag. Den handler om hvordan pårørende, leger og annet helsepersonell kaster seg rundt i iveren etter å finne en korttidsplass til en pasient innlagt på sykehus. Det er litt av en mølle for å få det til; telefoner og meldinger mellom sykehus og kommunen, frustrerte telefoner fra pårørende. Ofte kan vi i hjemmesykepleien også hyle høyt og kjempe vår kamp når vi synes en pasient kommer for tidlig hjem, og kanskje gjorde også denne mannens hjemmesykepleiere nettopp det?

En korttidsplass ble hostet opp og sykepleier formidler det glade budskap til pasienten, men han svarer slettes ikke med jubel og gledestårer. Han sier forsiktig; "Nei takk. Jeg vil hjem, jeg". Så har man altså midt oppi dette glemt å spørre pasienten selv.

Denne historien får meg til å tenke på en egenopplevd historie et stykke bak i tid. Den handler om en klok datter jeg traff en gang. Moren hennes var på stadige gåturer alene med rullatoren. Det gikk på ren skjær flaks at hun ikke falt. Vi tilbød gåtreninger etter det vi hadde ressurser til. Og jeg spurte datteren hva hun tenkte om morens gåturer? Hun svarte ikke det jeg trodde hun skulle svare, men dette; "Vet du, mammas gåturer betyr enormt for henne. Vi har tenkt som dere, men gått noen runder med oss selv. Fratar vi mamma lov til å gå disse turene så sperrer vi henne også inne i et fengsel. Hun er nok avhengig av hjelp som det er. Det er kanskje stygt og si det, men faller hun på en av disse gåturene så håper jeg hun faller så stygt at det er det siste hun gjør. Det er en stor risiko med disse turene, men den tar vi og vi er forberedt på at noe kan skje. Så tar vi utfordringene som kommer om de kommer."

Jeg synes det var så klokt sagt, og jeg tar det med meg videre. Er litt mindre hysterisk for om de gamle beveger seg litt rundt på egenhånd. Tilrettelegger etter beste evne, fjerner tepper og snublefeller, skaffer ganghjelpemidler. Tar den praten om hva som kan skje hvis de går på egenhånd og hva vi kan tilby, men står ikke like ofte med pekefingeren og sier "du må ikke gå alene!!". Jeg lar det være litt opp til dem og deres familie. Det handler om å leve til man dør, og der er vi forskjellige. Det å få bevege seg fritt, eller være hjemme med de kalkulerte risikoene det kan være, kan bety livskvalitet for noen. Det å få en sykehjemsplass kan være viktig for noen andre. Jeg har virkelig sansen for helseministerens viktigste spørsmål; "Hva er viktig for deg?". Det spørsmålet er inngangsport for mange samtaler, og kanskje noen uventede svar. Spørsmålet kan vi jo stille både til pasienten, pårørende, til oss selv som helsepersonell, og til selve tjenesten.

Ta med deg dette spørsmålet inn i arbeidsuka. Neste gang du står mellom flere valgmuligheter, det kan - satt på spissen - brukes til alt fra hva pasienten vil spise i dag eller hvilket tøy hun vil ha, til om hun vil bo hjemme eller ikke. Implementer det i ryggmargen først som sist.

Og siden det i dag er dagen hvor vi, som demokrati, kan være med å bestemme hvem som skal styre skuta de neste 4 årene så oppfordrer jeg deg til å stemme det som er riktig for deg, ved å stille deg selv spørsmålet "hva er viktig for meg?"

Sååå, med et riktig lekkert bilde; hva er viktig for DEG? :-)

Faen!

Historien om en dusj, og betraktninger rundt egen sykepleieutøvelse. 

Jeg var ny student på skjerma avdeling for demente. Det var 8 pasienter på avdelingen, alle med en langtkommen demenssykdom. 

Mitt oppdrag for dagen var å dusje en gammel dame. Endelig god tid, tenkte jeg som var vant til å jobbe i hjemmesykepleien der dagsagendaen stort sett bestod av 4 stell og et par dusjer på en formiddag, og kanskje med hodet hos neste pasient mens mitt fysiske jeg var hos den pasienten som stod foran på lista. Det gode stellet. Godt håndlag. Tid til å dulle litt ekstra. Intensjonene var bare gode. 

Jeg fant frem alt jeg trengte og fikk plassert damen i dusjen. Det hele startet fint. Jeg justerte temperaturen på vannet riktig, og tenkte at nå skulle hun få en skikkelig velværestund. Jeg kom omtrent til første omgang shampoo da jeg så at noe skjedde. Hun begynte å bli sint, men uten å evne å gi uttrykk for hva som plaget henne. Jeg dusjet videre før hun plutselig slår etter meg og hyler FAEN!!! Jeg ble litt perpleks. Hva hadde jeg gjort galt? Absolutt ingenting annet enn at jeg rett og slett brukte for lang tid, og kanskje viste jeg en slags ydmykhet som kunne oppfattes som usikkerhet ved mitt kroppsspråk. For henne var det ikke velvære i en lang og god dusj, og ved en lett nølende "vil du ha det sånn eller slik" mine fra min side så ble hun kanskje både redd og usikker. Jeg ble for utydelig, jeg ga henne kanskje flere valg enn hun evnet å håndtere? Og hun fikk kanskje en følelse av å miste kontrollen, uten at det var noen der som tok kontrollen for henne, og med rak rygg og erfaren mine utførte det som skulle utføres, slik at det føltes trygt. Jeg fikk såvidt skylt ut første omgang shampoo, og det ble med den ene omgangen før jeg måtte avslutte det hele og gå løs på tørkingen. Jeg fikk ikke vasket henne godt mellom tærne, smurt henne inn med fuktighetskrem, eller gjort gjort et nedentilstell helt etter boka og følte meg ikke fornøyd med meg selv. Jeg forsøkte alle triksene jeg hadde i boka for å avlede henne mens jeg tørket og hjalp med påkledning. Geleidet henne ut i spisesalen, og da var hun heldigvis såre fornøyd igjen. Når noe ikke går etter boka så liker jeg å lage en liten analyse av situasjonen for meg selv, for å lære til neste gang. Jeg er ikke feilfri, og blir det aldri, men jeg blir heller aldri bedre om ikke jeg er mann for mine feil. Jeg øver meg på å tenke at noen ganger må "godt nok" være godt nok, selv om det ikke er ideelt. Sånn ble den dusjen den dagen, men mange andre dager så var det noen som lykkes med det. Den dagen var ikke jeg en prima pleier, en ener eller best i klassen liksom. Men det er jo ikke mine behov for å føle at jeg gjør en tilfredstillende jobb som er det viktigste, men hvordan pasienten har det. 

Senere lærte jeg pasientgruppen å kjenne. Jeg har aldri delt ut så mange klemmer, og så mange bekreftelser noensinne. "Nei, så fin du er på håret!" "Så hyggelig å se deg i dag!! Har du en klem å gi bort, eller?". Sånn gikk dagene. Det ville vært fullstendig bakvendtland om jeg skulle sagt sånt til kognitivt friske pasienter. De hadde trolig blitt meget fornærmet på meg, når jeg sa det var hyggelig å se dem for tiende gang den dagen. Det viktigste var å være tilstede, og la beboerne føle at jeg faktisk var det. 

Jeg forsøkte meg optimistisk på en liten sangstund, for det synes jeg var koselig. Dessuten var det jo fint å huke av som utført på lista mi og kanskje skrive om det i refleksjonsnotatet for å få kreditt som flink student. Også her varte det ikke særlig lenge før uroen ulmet og noen synes vi var ferdig med det. De ble rett og slett overstimulert av veldig lite, og det beste var stille stunder med rolig musikk, dempet belysning og masse bekreftelse. En totalt annerledes måte å jobbe på. Reiste jeg meg, så reiste de seg. Satt jeg, så satt de. Det føltes utrolig uvant og ikke "gjøre noe". At det beste jeg kunne gjøre faktisk var å sitte helt stille, ikke si særlig mye, og bare bevare ro og en god atmosfære. Man annonserte aldri sin ankomst, ei heller når man forlot rommet - om det var for å spise lunsj, eller for å gå hjem for dagen. Et "takk for i dag!" eller "ha det bra, nå går jeg hjem!" kunne utløse stor uro og det var noe man bare ikke sa eller gjorde.

Demensomsorgen er fascinerende. Jeg ble så vanvittig imponert over hvor flinke personalet var! De var topptrent i å se folk, fange uro på et tidlig stadie og avverge noen store opptrinn. Man kan tenke på det som en dans, der man veksler på å føre og bli ført. Det er jo ingenting som er så lett som å danse med en som er god til å føre, som ikke tråkker deg på tærna eller gjør et uventet stunt. En som leder deg stødig, trygt og rakrygget, og som du kan være helt sikker på at ikke slenger deg i veggen eller mister deg i gulvet i noen strabasiøse stunt. En slik fører kan få selv den mest ukoordinerte festdanser til å føle seg som en av deltakerne som havner i toppsjiktet i "Skal vi danse!". Man kan snakke om å ha følerne ute for hva som passer seg i de fleste situasjoner, men maken til følere i demensomsorgen! Maken til oppmerksomme dansepartnere! Ikke bare var de oppmerksomme mot beboerne, men også mot hverandre, og mot meg som student, ny og ukjent. "Hei, så hyggelig å se deg!" "Har du det bra i dag?". De kunne navnet mitt fra første stund. Det er godt å bli sett - også for oss uten en demenslidelse, og den biten vil jeg ta med meg både som kollega og sykepleier til alle type pasienter. Se den enkelte, huske på en liten detalj som er unik for den enkelte, slik at de føler seg som et menneske, og ikke bare en pasient. Jeg husket med gru tilbake til enkeltepisoder på et annet praksissted, der en av de ansatte satt midt i studentflokken og annonserte hvor pesete hun synes det var med studenter og at hun nektet å ha med seg noen student dagen etter. Midt blant oss studenter. Da føler man seg skikkelig velkommen... Damen var sikkert knallgod i alskens prosedyrer, men når man leser mennesker så dårlig at man tillater seg å sitte å si sånt... Som sykepleier nå så må jeg innrømme at jeg lurer på hvordan hun møtte pasienter i en sårbar fase? 

Jeg ble en bedre fører i dansen underveis, og jeg lærte at ikke alle setter pris på et langt og godt stell med mye oppmerksomhet. Selv om det var og er noe jeg synes føles veldig riktig. Det er ikke jeg som skal kunne krysse av på lista og føle meg som flink sykepleier når den er ferdig krysset. Noen ganger må godt nok være godt nok. Det å jobbe tett med sårbare og syke mennesker handler om å ha følerne ute hele tiden. Hva passer seg? Ikke alltid det som står i skolebøkene ihvertfall! Sykehjem anses som "kjedelig", og jeg skal innrømme at jeg tenkte litt i de baner selv. Etter noen uker på sykehjem så skal jeg være den første til å innrømme at kjedelig ikke er et ord som passer inn i beskrivelsen. Det er helt annerledes enn det å jobbe i hjemmesykepleien, der vi ofte har høyt tempo og hektiske dager. Jeg kan nok sette mange kryss på "utført"-lista etter en dag på jobb, men jobbet mer enn de som jobber på sykehjem, det har jeg ikke. Det var ikke alltid alle var ferdigstelt til pause. Ikke fordi vi ikke hadde tid, men fordi de enda ikke var mottakelige for hjelp. Det handlet om å catche det gyldne øyeblikket. Øyeblikket der beboeren var klar til å bli med på badet av egen fri vilje. Og vi vil, og skal jo så langt vi klarer, unngå å bruke makt eller tvang. Så lenge det ikke går utover liv og helse å gå i pysjen til klokka 12, så er det jo helt ok. Selv om vi kanskje tenker "hva sier de pårørende hvis de kommer nå??!"

Det å jobbe med mennesker som selv ikke konkret kan gi uttrykk for sine behov, det er veldig utfordrende! De kan ikke si at de har vondt eller føler seg urolige, men utbruddet til damen i fortellingen var et uttrykk for at noe ikke var som det skulle. Om hun hadde vondt, eller følte seg usikker og sårbar? Om hun følte det krenkende å sitte naken på en dusjstol? Om hun hadde vært utsatt for et eller annet i barndommen, som trigget dette raseriutbruddet? Eller om jeg rett og slett ikke føltes trygg nok som fører i vår dans. Jeg vet ikke. 

Kanskje er det helt feil, men jeg kan ikke helt la vær å trekke paralleller til det å jobbe med dyr. Misforstå meg rett, jeg ser ikke på mennesker med demens som dyr, men jeg kan bruke litt av samme tankegang. Jeg har hatt et par ekstremt følsomme hester der jeg måtte være veldig bevisst på mitt eget kroppsspråk. Gikk jeg direkte mot Brá, med "bredsiden" rett mot henne, øyne som så direkte på henne og en selvsikker mine, da nærmest satt hun skjelvende med rompa mot boksveggen og store oppspilte øyne og et ønske om å komme seg vekk. Hadde jeg fortsatt rett mot henne med samme mine så ville hun nok vendt rompa til meg, og i ytterste konsekvens kunne hun forsvart seg med å lette på et bakben. Hun var ingen slem hest, men hun var veldig følsom og usikker. Og hun hadde ingen fluktmulighet innestengt i en boks. Nærmet jeg meg henne med blikket ned og skulderen senket, der jeg med kroppen min sa at jeg ikke ville henne noe vondt, møtte hun meg med senket hode og avslappet prusting. Jeg tror jeg har lært mye om kroppsspråk ved å være så mye sammen med ulike dyr som det jeg har vært gjennom livet. Disse følerne, og kroppsspråket er så etablert i ryggmargen min at jeg gjør det helt automatisk. I denne dusjen tror jeg ikke at jeg leste damen godt nok. Jeg var for fokusert på det jeg ville ha utført, og det jeg mente var velvære for henne. Og jeg ville være flink student og ha det utført før frokost slik at jeg kunne huke av "check" på lista over dagens gjøremål og motta anerkjennelse for at jeg hadde gjort unna det. Jeg leste henne ikke, slik jeg leste Brá, jeg tok ikke advarslene, jeg var ingen god fører i dansen og derfor kom hun med bakbeinet. Rett og slett for å forsvare seg selv da det var eneste muligheten hun hadde fordi hennes sykdom gjorde at hun ikke hadde mulighet til å fortelle meg verbalt at det jeg gjorde ikke var greit. 

Går du i deg selv når noe ikke går etter planen? Skylder du på hesten eller bikkja hvis den ikke adlyder deg? Er pasienten "vanskelig"? Har du tenkt på at du kanskje kan gå litt utenfor boksen, utenfor lærebokas anbefalinger og avdelingens ønske om å ha alle ferdigstelt før frokost? Har du tenkt på at det kan være smerter med i bildet?  Eller at du etter en stresset morgen, eller med viten om en lang liste med gjenstående oppdrag, kanskje utsonderer stress og utrygghet? Ser du på det som et nederlag og ikke komme i mål, at du ikke får høstet din anerkjennelse eller får følelsen av og lykkes? Vi jobber med levende og unike individer, med ulike behov for hvordan man kan være en god fører i dansen. En stiv og usikker dansepartner lar seg ikke kaste rundt i en avansert svingom på parketten. Men dansen kan bli harmonisk og fin, bare du forenkler den og fører på rette måten. Og det er vår jobb, som sykepleiere, å være gode dansepartnere. 

Helge - en reddhare som lærte meg mye om kroppsspråk og selvbeherskelse!

 

Jeg er vel kanskje ferdig med sånt....?

Om nærhet, intimitet og seksualitet ved alvorlig sykdom.

Jeg er jo en eldre mann og jeg har hatt min tid... 

Den eldre mannen hadde nylig gjennomgått total prostatektomi, altså kirurgisk fjerning av prostata. Han så på meg, og jeg synes kanskje jeg kunne skimte spor av sårhet i det han sa det. En slik operasjon kan i mange tilfeller medføre sviktende, eller totalt manglende evne til å oppnå ereksjon. Og hva innebærer dette for en mann, uansett alder? Tap av manndom. Følelse av og ikke lenger være en hel mann. 

Jeg har nylig startet på en videreutdanning i palliativ omsorg, omsorg for alvorlig syke og døende. En av de første forelesningene våre handlet om nettopp dette med nærhet, intimitet og seksualitet for denne pasientgruppen. 

Den nyopererte mannen skulle kanskje leve et liv videre, kanskje til og med det langt liv. Hva vet jeg? Våre veier krysset hverandre raskt etter nylig gjennomgått operasjon, og han forsvant ut av avdelingen og hans historie videre vet jeg ingenting om. Likevel bærer jeg ham med meg. 

Som sagt har vi hatt forelesning om dette emnet, og det kom mange innspill og erfaringer fra alle personene rundt i klasserommet. Historien om mannen som vegret seg for å få lagt inn permanent kateter, til tross for hyppige urinretensjoner - manglende evne til å tømme blæra, og påfølgende hyppige tømminger med engangskateter. Vi sykepleiere har kanskje lett for å si "jammen, burde han ikke fått et permanent kateter?". Et permanent kateter som går inn i urinrøret via penis. Skjønner dere tegninga? 

Det var paret der han var alvorlig syk, og det var behov for sykeseng for å lette pleietyngden for personellet i hjemmesykepleien. Paret vegret seg. Ingen spurte dem, eller tenkte over at dette paret kanskje mer enn noen gang trengte å ligge side om side, med mulighet for å ligge inntil, holde rundt hverandre i lange netter med vonde tanker. Oxytocin - kjærlighetshormonet som skapes ved nærhet og berøring. Som bidrar til å skape ro, velvære, og som når det mangler kan skape uro og stress. Er det en situasjon der man trenger all den Oxytocin man kan få, så er det vel i en situasjon der livet slettes ikke er forutsigbart, ja kanskje til og med skal ta slutt. 

Spørsmålet "hvordan går det egentlig med dere som par?" er det få som spør. I denne NRK-artikkelen fra 2014, treffer man Haakon Wiig, som levde 10 år med kreftsyke Unni. Etter utallige møter med ulike leger og sykepleiere var det ingen som spurte dem om deres sexliv. Hvordan de hadde det som par. Hvordan de klarte å leve et liv til tross for sykdom. 

Med stadig utvikling på behandlingsfronten finnes det mange kreftoverlevere. Og det finnes mange som lever lenge med uhelbredelig kreft. Spørsmålet om hvordan de lever sitt liv, som par, etter å ha overlevd kreft, er kanskje viktigere enn noensinne. Fokuset på rekonstruksjon etter gjennomgått mastektomi, fjerning av bryst ved brystkreft, er større og mer selvsagt enn før. Man tenker på hvordan man legger snittet ved fjerning av brystet, med tanke på rekonstruksjon. Bryst rekonstrueres nå ofte samtidig som det syke brystet fjernes. Journalisten Lise Askvik, som sammen med Astrid Gunnestad, var kjent som en av meggene i P4, kjempet en viktig kamp for retten til rekonstruksjon av bryst etter brystkreft og fikk faktisk regjeringen til å sette av 50 millioner til rekonstruksjon av bryst for norske kvinner operert for brystkreft. Brystene er en viktig del av det å være kvinne, og følelsen av å bli hel kvinne igjen etter gjennomgått brystkreftoperasjon, er veldig viktig. Flere kjendiser har gått ut offentlig med sine historier om brystkreft og rekonstruksjon. Angelina Jolie opererte bort begge brystene med forebyggende hensikt, etter å ha testet positivt for BRCA1 genet, som ga henne hele 87% sjanse for å utvikle brystkreft. Også hun har fått gjort en rekonstruksjon. 

Det å ha to bryster, eller evnen til å få ereksjon, er viktig for ethvert menneske. Det er en del av seksualiteten, et grunnleggende behov hos mennesket, kanskje nesten på lik linje med behovene for mat og drikke. 

Temaet er så utrolig viktig, og åpenhet rundt dette er viktigere enn man skulle tro. Som helsepersonell må man føle seg frem når man snakker om temaet, men spørsmålet bør reises, som alle andre viktige spørsmål. Vi er gode til å spørre "spiser du godt?", "har du smerter?", "får du kommet ordentlig på do?". Men det viktige "hvordan går det med dere som par?", eller bare tenke litt lenger når en mann, eller kvinne for den saks skyld, vegrer seg for å få innlagt et permanent kateter. Hvordan vi kan bidra til at et par fortsatt skal få ligge tett i tett om nettene, selv om behovet for sykeseng er der. Og ikke minst, viktigheten av å få god informasjon om hva fjerning av prostata kan innebære, og muligheten til å få utført en nervebesparende operasjon, slik at man kanskje kan bevare evnen til ereksjon, også etter gjennomgått operasjon.

Kveldens tankevekker til alle oss som møter pasienter som har blitt frarøvet så mye her i livet. Still det viktige spørsmålet, tenk deg om to ganger når noen vegrer seg for noe - kanskje tør de ikke å fortelle hvorfor de vegrer seg?

En undringstime

Jeg har akkurat sittet og lest Per Fugellis takketale til velferdsstaten Norge. En takketale for et samfunn tuftet på rettferdighet. En takketale for at alle er like mye verdt og får like god helsehjelp, uansett sosial status. Jeg har også for kort tid siden besøkt min nydelige gamle grandtante og hørt historier fra krigen. Vi har nylig markert at det er 6 år siden tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Summen av dette får meg til å undre litt, og jeg får lyst til å undre litt høyt for dere. 

Per Fugelli er født under krigen, og han er oppvokst i etterkrigstiden. Tante Edith er endel eldre. Hun fortalte om at de bare eide et par, eller kanskje to par sko hver under krigen. Hun fortalte en historie om at de gikk over isen fra Skåtøy til Kragerø, og at det var sørpe på toppen så de ble kliss våte på føttene. Siden de bare hadde et par sko hver så måtte de ha de på hele veien inn til Oslo, noe som ikke var noen kort tur den gangen. Det var vinter, og det var kaldt. Og Tante Edith fikk smake sin første og eneste likør i livet for å få varmen i kroppen. Hun fortalte også om at det var rått og kaldt der de bodde, og at de hutra og frøs stadigvekk. Noe så enkelt som sko. Hvor mange par har jeg? Det er ikke få. Jeg får litt dårlig samvittighet etter storoppryddingen i klesskapet mitt i sommer. Jeg tror det gikk 6-7 bæreposer med hele, fullt brukbare, ikke veldig slitte klær i containeren. Jeg tenkte at de var for stygge for Fretex. For umoderne. Noe hadde lappen på, trolig et av mange impulskjøp som jeg lurer på hvor jeg hadde hodet da jeg gjorde, for bruke de klærne ville jeg aldri. Jeg kaster også mat. Mye mat egentlig. Liker ikke når brødet ikke er helt ferskt, kaster et halvt og kjøper et nytt. Får ikke somla meg til å lage middag av alt jeg kjøper, så det ligger i kjøleskapet, går ut på dato og vel så det. Også kaster jeg det. Jeg har vært kald og jeg har frosset, men jeg har aldri vært langt unna tilgang på varme, enten gjennom en varm bil eller et varmt hus. Jeg har også alltid hatt tilgang på en varm dusj etter en kald vinterdag utendørs. Jeg aner ikke hvordan det føles og fryse, og ikke ha tilgang på hverken rikelig med varme klær eller et varmt tilfluktssted.

Jeg trenger ikke å gå lenger enn meg selv og min nevnte nonchalanse. Jeg har aldri kjent på sult, eller nød. Jeg har kjent på dårlig råd i form av og ikke ha råd til å kjøpe meg akkurat det jeg har lyst på.. Men er det egentlig å ha dårlig råd? Jeg har jo alltid hatt det jeg har trengt. Jeg har aldri behøvd å legge meg sulten. Kanskje legger jeg meg sulten fordi jeg ikke gidder å smøre ei skive brød, men aldri fordi jeg faktisk ikke har mat. Jeg har alltid hatt overflod av klær å ha på meg. Jeg har hatt tørre sko å bytte til, hvis de jeg hadde på ble våte. Jeg har hatt bil siden jeg fikk lappen som 19 åring, og aldri kjent på at det å komme seg fra Tønsberg til hovedstaden var en dagsreise. Det nærmeste jeg har opplevd tragedie som rammet en hel nasjon er terroren på Utøya i 2011. Da fikk man se hvordan vi stod sammen som en nasjon. Sammen mot terror. Sammen mot det vonde. Vi favnet om alle de rammede som nasjon. Det er ikke glemt i 2017, men livet går videre og de helt ubetydelige bekymringene i en slik sammenheng, er det som får størst plass blant den gjennomsnittlige nordmanns bekymringer. Når man da skal tenke litt videre. Per Fugellis takketale til velferdsstaten. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden, av mennesker som har kjent på hvordan det er å eie bare et par sko. Av mennesker som kanskje selv har lagt seg sultne, fordi de ikke hadde mat. Eller i det minste kjent noen som har lidd slik nød. Hva skjer med denne i fremtiden? Når det er min generasjon som skal forvalte ressursene? 

Hvor var du under krigen? Hvordan levde dere under krigen? Disse spørsmålene har jeg stilt til noen av mine gamle pasienter i etterkant av besøket hos Tante Edith. Vi kan lese om krigen i historiebøkene, men de som faktisk har opplevd den, og som har sine historier - de sitter jo foran meg hver dag og siden mange av de jeg er hos nå er født under krigen, så begynner også disse å bli en utdøende generasjon. Snart har vi bare historiebøkene igjen, og jeg kjenner at for min del så kan det være smart å lytte litt til de som ikke bare har levd i overflod. Kanskje kan det gjøre noe med min nonchalanse, og higen etter mer av det meste? Kanskje kan det gjøre noe med mitt perspektiv? Jeg håper flere av dere benytter muligheten til å lytte til historiene til de av den eldre garde som dere kjenner. Jeg håper dere, og vi, som samfunn, klarer å tenke på hvor heldige vi faktisk er. Slik at også fremtidens generasjoner kan skrive takketaler a'la Fugelli når de blir gamle. For det er faktisk ingen selvfølge å sette pris på noe som bare er der, og som er implementert som en selvfølge i livene til de fleste av oss. Vi som aldri har kjent på nød, sult, og som stort sett eier flere par sko... ;-)

Det er jo heller ingen selvfølge å eie en hel hest, kun til glede og fornøyelse....

Memories you've memorized, to keep your winters warm..

Det er sol og sommer. Tid for å sanke minner man kan leve på til vinteren!

For det må vel være noe av vitsen med sommer, sol, ferieliv og hygge? Det er kanskje nettopp derfor vi er pålagt å ta ut 5 uker ferie i løpet av et år? Det er rett og slett sunt for helsa!

Fra tidenes morgen har mennesker sanket for å overleve vinteren. De har sanket frukt og bær. Jaktet om høsten. Utviklet metoder for konservering. 

I 2017 trenger vi ikke jobbe så mye med vinterforrådet. Man får stort sett kjøpt det man trenger. 

Jeg jobber likevel med min form for vinterforråd; jeg sanker minner og opplevelser som jeg kan lagre i kroppen og tenke på i litt mer traurige dager enn solskinnsdagene og denne deilige årstiden vi lever i nå. Jeg gjør mitt beste for å konservere opplevelsene på best mulig måte slik at jeg kan leve lenge på dem. Har begynt å glede meg til ferie og latmannsliv. Tjuvstartet litt i pinsa med en deilig tur til Seljord med hesten Dögg og en morsom jentegjeng i en campingvogn. Sanket meg noen gode minner, og noen fine bilder. 

Så, hvordan står det til med deg? Jobber du med sanking og konservering av gode minner? To keep your winters wam... 






Den åpne munnen tatt i betraktning; det er kanskje ikke så rart jeg tok ei flue til frokost den dagen??!








 

 

Gamle folk og godteri...

Vi blir titt og ofte budt på diverse godis vi såkalte engler i hvitt eller blått. Og det er veldig hyggelig, men vi har våre triks i ermet, basert på erfaringer fra et yrkesliv. Hør bare her. 

Sanne historier fra helsevesenet

Del 1 - Sjokolade med fyll

Gammel dame: "Ta en sjokolade da!"

Meg: "Nei, takk du! Hakke godt av det vettu.." (Er jo lov å prøve seg!)

Gammel dame: "Joooda, deeet tåler du! Kom igjen!" (Jeg frykter hva jeg har i vente...)

Meg: "Okei da, takk, tar'n på vei ut jeg!"  (Med håp om å finne en søppelkasse på veien, det stikker litt i magen og kaste noe man får, men....)

Gammel dame: "Neida, ta en bit nå!"

Jeg: "Ehe, ja, jo..." (Jeg tygger febrilsk, lukker nesa og gjør mitt beste for å skjule en grimase. Som jeg trodde; det var visst likør i den....)

Tindrende øyne som ser på meg og sier "var'n ikke god?!" Jeg: "Hehe, joda, kjeeempegod...! Tusen takk" Hvorpå hun kvitterer med; "Jammen, ta en til da...!!" Meg: "*Host, host* Jotakk! Ha en fin dag da!" (Jeg løper rett til nærmeste søppelbøtte...)

Del 2 - Håndknuga kamferdrops:

Hun knuger kamferdropsene godt i hånden sin, slik har hun sittet lenge og vel. Jeg aner ikke hvor den hånden har vært før, og hvor nøye den er vasket... Og jeg vet ikke om hun har smakt litt på dropsene selv.

"Her, ta et drops!!" Hun har langtkommen demens og jeg vet hun blir sint hvis jeg sier nei. Tar i mot dropset og slipper det med en godt innøvd bevegelse ned i lommen mens hånda er på vei mot munnen før jeg smatter fornøyd og sier "Tusen takk, så snill du er!"

Del 3 - M&M:

Den gamle damen har en skål med sjokolade på bordet sitt. Hun byr villig vekk av den og noen tar sikkert i mot. Noen som ikke vet at det er M&M uten det fargesprakende skallet på. Hun liker nemlig bare skallet selv. 

Del 4 - Sjokoladebonanza i lomma

Jeg har vært på kveldsrunden min og mer enn én har insistert på å fylle lommen min med Twist på vei ut døra. Hun som sa "du er sånn lubben og god du!" har jo rett i det. Jeg ser ut som en som setter pris på å få lommen fylt med Twist. Og noen ganger frister det skikkelig. Så har vi de gangene det ikke frister, og jeg glemmer sjokoladebitene i lomma. Kroppsvarme innpakkede Twistbiter lekker ut av papiret sitt til slutt, det skal jeg love deg! Og mot slutten av kvelden er både telefon, nøkler, håndsprit og innsiden av lommen skikkelig sjokolademarinert. 

Del 5 - Kvikk Lunsj-damen

Jeg er skikkelig glad i Kvikk Lunsj. Mens andre stadig legger den på bordet til felles glede skal jeg love at jeg sjelden gjør det. Jeg liker hun med Kvikk Lunsjen. Hun bidrar godt til at jeg holder meg "lubben og god". 



 

Du vet - vil du ha utsikt, må du tåle litt vind..

Det er ofte noen sier "åh, jeg beundrer dere som orker å jobbe i helsevesenet". De ramser opp tunge løft, tøffe møter, triste skjebner og tidspress før de spør hvordan jeg orker. Selv gleder jeg meg til å gå på jobb. Alltid. Hvorfor, lurer du kanskje på?



 

Da jeg var ung og lovende skulle jeg bli noe med dyr trodde jeg. Tok agronomutdannelse, jobba som avløser i melkefjøs. Så for meg en eller annen landbruksorientert utdannelse på Ås. Trodde en stund at noe med hest måtte være det store, men tok heldigvis til vettet og forstod at hest var en fin hobby mer enn et levebrød. Livets tilfeldigheter gjorde at jeg begynte å ta vakter i hjemmesykepleien, og før opplæringsvaktene var unnagjort skjønte jeg at dette var noe jeg ville elske. Med tid og stunder ble det sykepleier av meg. 

Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker på veien. Mennesker som har preget og formet meg. Gamle og kloke mennesker. Unge mennesker. Snille og gode mennesker, og mennesker som har kjeftet meg huden full eller stilt krav som gjorde at dørtersklene var litt høye å tråkke over. At gamlemor med grått hår og foldeskjørt kunne være helt på bølgelengde med meg i humor hadde jeg aldri trodd. Historier fra gamledager. Historier fra en svunnen tid. En tid jeg, som aldri har lagt meg sulten fordi det ikke fantes mat, ikke kunne forestille meg noe om. Damen som var uten mannen sin under hele krigen og fikk et telegram hvor det stod "Jeg lever" da fredsklokkene kimet. Ulike historier om hvor de forskjellige var da Vallø ble bombet rett før krigen var slutt. Joda, jeg har da fulgt med i historietimene og lest historiebøkene, men noe helt annet blir det å møte mennesker som har opplevd det som står i dem. 

Mer enn én gammel dame har fortalt om hvordan de strikket og heklet sanitetsbind. Hvordan de vasket og kokte tøybleier. Vasket tøy i bekken. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg det, jeg som synes det kan være jobb nok og ta ut av vaskemaskinen og henge opp ei vask. 

Tidlig start på yrkeslivet. Gamlefar var til sjøs som 15-åring, fikk sigarettetui i konfirmasjonspresang og startet voksenlivet. Den moderne 15-åring hadde vel nesten sultet foran brødboksen hvis alle omsorgspersoner forsvant. Jenter som tok huspost og gjorde alle oppgaver en husmor må kunne. Jobb fra tidlig morgen til sen kveld, dagens 15 åringer har mer enn nok med å holde rommet rent og ryddig. Den tidens ungdom fikk dog ikke mye skolegang, men som de satte pris på det lille de fikk! En gammel dames sirlige løkkeskrift vitner om nitidig øvelse på å få snirklene så pene som mulig. Datagenerasjonen, meg selv inkludert, hadde nok fått stryk i skjønnskrift. 

På bunn er vi like, uansett alder. Min gamle venninne på 97 år sa titt og ofte at hun slettes ikke følte seg som 97 i hodet. Hun fortalte gladelig fra ungdomsliv, festlige lag og hun dro noen riktig gode historier før hun dro til med en drikkevise som jeg, etter litt overtalelse, var beæret og fikk høre - hun pleide ellers aldri å synge den for noen, det sømmet seg ikke. Hun elsket å høre mine historier fra hva jeg var med på. Hun fortalte historier om folk som "måtte gifte seg", og om "korte svangerskap". Dagens ungdom har vel jevnt over hatt en partner eller fler før de finner "den rette". En annen sa "det er lurt å ha prøvd ut litt, hoppe litt fra blomst til blomst, bare man ikke er en madrass for alle og enhver". Freskt sagt av en eldre dame;-)

Intriger på gamlehjemmet. Forelskelse trenger ikke å ha noen aldersgrense, blodet kan bruse også i gamle hjerter, og innimellom kan det bruse litt for samme fyren. Og det er bare en som trekker det lengste strået, mens de andre står igjen. Omtrent som i Skam, og livet ellers. Misunnelse og misforståelser. Av og til tenker jeg inni meg at de skulle visst hva jeg visste om de forskjellige - hvilke kvaliteter den enkelte hadde bak fasaden. Da hadde de kanskje tenkt helt annerledes om hverandre. Kan helt klart overføres til mitt liv; kanskje har personene jeg ikke føler meg på bølgelengde med, kvaliteter jeg ikke ser? 

Det fineste tror jeg, er møtet med alvorlig syke og hvordan perspektivet på hva som er viktig i livet endres for selv den fineste frue. Hvordan kalde mennesker blir varme mennesker. Hvordan fortidens familiefeider feies til side. Hvor ubetydelig det egentlig er hvem du er, hva du er og hva du har. For faktisk er vi ganske like på bunn når alle de ytre faktorene fjernes. 

Joda, det kan være travelt. Det kan gå ei kule varmt. Det er tøffe møter og triste skjebner. Men heldigvis, når alt kommer til alt så overskygges det kjipe av alt det fine. De fine møtene, historiene og alle menneskene som har fått en plass i hjertet mitt i årenes løp. De står sterkere enn travle vakter, frustrasjon og triste avskjeder. Både i hverdagsmøtene, der noen mennesker og besøk gir power og piff til å stå i det som er tungt. Men også i det lange løp. Jeg kan ikke annet enn å fremsnakke det å jobbe i helsevesenet. Det er en berikelse i eget liv. Om du bare har øynene oppe for alt gullet så blir du styrtrik. Om ikke på gods og gull, så hvertfall på gode opplevelser og fine møter. Man må tåle litt vind for og trives, men jammen får man både god utsikt og innsikt av å kjenne på vind og blåst! 



 

En ode til korps

Det er dagen før dagen for oss korpsfolk. Uniformen er like trang som i fjor og året før der, notene er på plass i rekkefølge, vår tradisjonelle 16.mai konsert er unnagjort og jeg tror jeg er klar. Klar for årets høydepunkt for oss korpsmusikanter. Jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg i 17.mai og korps! Heldigvis fikk jeg fri fra jobb også i år, ingen selvfølge for en turnusarbeider. Det gjør at jeg snart skal ut på min 22. 17.mai vandring i rekken. La oss håpe jobben og livet vil det slik at jeg slipper avbrudd akkurat denne dagen. Jeg jobber heller kveldsvakt julaften. Sånn helt seriøst. 

Jeg vet ikke hva det er som gjør at det er så stas, og at jeg er så innmari stolt av korpset mitt. Egentlig er ikke marsjering det beste jeg vet. Instrumentet hopper og notene danser. Dårlig kondis har jeg og. Ambisen er heldigvis bedre enn kondisen! Men 17.mai... Det er noe spesielt! 

Dagen vår starter tidlig. Kvart på sju på morgenen og i år er det vår tur til å ha morgenkonserten på Slottsfjellet. Det er et passe underholdende skue når musikerkroppene skal kjempe seg opp de bratte bakkene opp til Slottsfjelltårnet. Ærlig talt tror jeg vel ikke det er da vi er på vårt stiligste, med tungene hengende ute som slips og er tamburmajoren riktig grei med oss så blåser han opp til marsj før vi har fått igjen pusten. Pjuh! Men åh, det er stemning allerede da! Speidernes flaggborg, bunadskledde Tønsbergfolk som også har klatret opp fjellet og står klare for morgenkonsert før salutten smeller kl 08. 

Du mer end tusen års gamle by....

Når morgensalutten er unnagjort bærer det ned til Midtløkken og frokost for vår del. Vi er heldige og får god servering gjennom dagen, og det er jo viktig for å holde ut. Etter frokosten er det barnetoget. I år skal vi gå sist, og har vi riktig flaks blir vi stående oppstilt slik at vi får sett nesten hele toget. Det er moro å høre de andre korpsene, og å se glade, festpynta barn. Ekstra stas, synes jeg, er når det også synges! Jeg har også blitt mer og mer glad i marsjer. I min ungdom var det Smoke on the water og YMCA i gata og jeg skjønte ikke greia med marsjer. Nå blir jeg varm i hjertet av Kronprins Olavs Honnørmarsj, National Emblem og Den norske løve. Alderdomstegn?! 

Etter barnetoget er det igjen tid for mat på Midtløkken før vi skal ned på brygga for å spille konsert. Da er det nasjonale sanger som står på programmet, sammen med noen marsjer. No livnar det i lunder, Mellom bakkar og berg.. Norske nasjonalskatter. I dag, dagen før dagen, har vi vært innom Grieg og Halvorsen. Solveigs sang og Jan Magne Førdes Bruremarsj før kalaset ble avsluttet med Valdresmarsj. Så heldige vi er som får bli kjent med så mye flott musikk! Jeg hadde antakeligvis ikke ant noe om det om ikke jeg hadde spilt i korps. Om det hadde vært et savn? Tja?! Men det er helt klart en berikelse å få stadig nye input av gammel og ny musikk i skjønn forening, slik vi korpsmusikere får. 

Vi avslutter vår dag med tog på Hogsnes og Vear. Sistnevnte er nyeste tilskudd til Tønsberg Kommune, og det blir jo litt stas å få gå i tog der. 

Når det siste toget er over, er både lepper og føtter ganske såre og det er sofatjeneste resten av dagen for min del. 

Hipp hurra for Norge, 17.mai og for alle korpsmusikanter i hele landet! Vær stolt av dere selv, løft hodet, smil, vær glad, spill ut og kos deg med instrumentet og gode venner! Hva hadde vel 17.mai vært uten korps?!

La det runge fra gaten og torget, 
Over landet som nordmenn har fått: 
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! 
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

GRATULERER MED DAGEN!!! 

 

Somewhere, over the rainbow...

Someday I'll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney top
That's where you'll find me​. 

Sånn kan man jo godt tenke seg at det er. Livet etter døden. Smertefritt. Problemfritt. Fritt og deilig. Frisk og sprek kropp, ben som løper lekende lett over grønne enger. Bekymringsfritt. Konfliktfritt. Og problemene, de smelter som drops på tungen innen du rekker å tenke at de er problemer. Ikke minst så kanskje man treffer igjen mennesker og dyr man har sagt farvel til gjennom livet, mens man enda kjenner den friske smaken av sitrondrops på tunga. For en deilig tanke!

Så hvordan er det å være de som er igjen? De som skal leve et helt liv før de får komme over regnbuen og møte igjen de man har mistet. De som skal leve videre etter å ha mistet en av sine kjære. De som kjenner på en sorg så vond at man kan lure på om man noen gang blir hel igjen. Jeg tror det er viktig å sette ord på sorgen. Ord på følelsene. Jeg tror det er viktig å innrømme for seg selv og for omgivelsene at man har det skikkelig vondt. Ubearbeidet sorg kan nemlig gi sykdom. Det er ikke sunt å bære det inni seg. Det er ikke sunt å holde tårene tilbake. Men jeg tror også at det er viktig å gi seg lov til å være glad. Den du har mistet hadde aldri ønsket for deg at deres bortgang skulle ødelegge resten av ditt liv. Kanskje kan man smile og le litt etter kort tid - tillat deg det! Kanskje trenger du lengre tid. Det er også greit. Kanskje er det godt å komme tilbake til jobb tidlig i prosessen, kanskje er det jobben som gir deg det nødvendige pusterommet slik at sorgen ikke spiser deg fullstendig opp. Kanskje har du en kjær hobby som gir deg det nødvendige pusterommet? Gode venner? Kanskje trenger du tid før du orker å se noen. Alt er like riktig. Husk at det er kun du som eier dine følelser! Likevel vil jeg si at det er viktig og ikke la sorgen spise deg fullstendig opp. Det er viktig å gjøre ting som gir pusterom, uansett hva du gjør og om du gjør det alene eller sammen med noen. En hyggelig tur i skogen. Finne de menneskene som gjør deg glad, og være sammen med dem. Finne de menneskene som deler din sorg, kanskje også om ikke du kjente dem spesielt godt mens den du sørger over levde? Lese sladderblader og husmorporno. Eller om ikke annet spille et teit, hjernedødt mobilspill. 

Somewhere over the rainbow, blue birds fly
Birds fly over the rainbow
Why then, oh why can't I?

 

Sorg. Savn. Ønsket om å få lov til å komme over regnbuen for å få hilse på de som ikke lenger er her. Dessverre kommer man ikke fysisk over den regnbuen. Livets avskjeder er kanskje det aller verste med livet. Og avskjedene er det ingen som slipper unna, så spørsmålet er heller hvordan man kan leve gjennom avskjedene? Man kan for eksempel ta vingene fatt og fly dit de gode felles minnene er, og få en følelse av å møtes igjen på den måten. Du kan si det du så gjerne skulle hatt sagt ut i lufta. Du kan gi de klemmene du gjerne skulle hatt gitt i drømmene dine. Og du kan tenke på alt det fine og gode du fikk gjort for den du savner mens han enda var her. For jeg er sikker på at du gjorde mye godt, selv om det er lett å fokusere på det du ikke fikk gjort når du er i sorg. Finn din måte å komme over regnbuen, komme nær. Kanskje er det på kirkegården ved grava? Kanskje er det et sted dere var sammen? Kanskje er det ved å se på bilder? Eller ved å være sammen med mennesker dere begge kjente, der dere kan snakke sammen og dele minner. Finn din måte å få sagt det du angrer på at du ikke sa. Bruk erfaringen til å fortelle de som er igjen det du ikke vil ha usagt. Så kommer det noe godt ut av det som er så vondt. 

 


FOTO: Kristian T Bollæren
 

If happy little bluebirds fly beyond the rainbow
Why, oh why can't I?

 

(Utrag fra Over the rainbow,  Judy Garland - Somewhere Over The Rainbow Lyrics | MetroLyrics )

 

As long as I am still in the game...

... I wanna play. For laughs. For life. For love. 

Sangen heter Here's to life og er opprinnelig sunget av Shirley Horn. Jeg hørte den for første gang med Grethe Kausland og Antonsen Big Band for flere år siden. Det var et eller annet ved den. Siden leste jeg at Grethe Kausland sang den i sin egen begravelse, og den ble utgitt samme året som hun døde. Det gjør teksten enda mer ekte og inderlig, for sannsynligvis har hun vært alvorlig syk da hun sang den inn. På den måten eier hun både sangen og teksten på en helt spesiell måte. Teksten handler om å klore seg fast i livet. Og man kan jo godt tenke seg at den kan handle om å klore seg fast i et liv, når man plutselig skjønner at man står litt lenger fremme i køen til livets ende. Den handler om å være fornøyd med det livet man har levd, men være sugen og sulten på mer. Nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving, eller over neste fjelltopp. 


 

Akkurat sånn tror jeg det er å være alvorlig syk. Det å akseptere, forsone seg og etterhvert gi slipp.. Det er en prosess. For det bor i de fleste, at man er sulten på mer. Man vil kjenne flere solstråler i ansiktet. Man vil følge med på livene til dem man er glad i. Man vil gjerne gjøre det man liker flere ganger. Man har ikke fått nok, rett og slett. 

"Beklager, vi kan dessverre ikke gjøre mer for deg". Game over, liksom. Det er da den evige streben etter ekstra-liv starter. Jeg tror at hvis jeg hadde fått en sånn beskjed så hadde jeg ikke helt trodd på det. Det ligger i oss det og. Så lenge det er liv er det håp heter det. Man kan også fint snu det til så lenge man har håpet så har man livet også. Jeg tror man kommer litt lenger med håp. Håpet må dog justeres. Håp kan være mye gjennom et liv. Fra "jeg håper jeg får det jeg ønsker meg til bursdagen min", til "jeg håper jeg står på eksamen". Håp om et langt og rikt liv. Håp om og lykkes. Håp om å vinne i Lotto. Håp og drømmer, ikke alltid realistiske, men en nødvendig del av et liv. Håp driver oss gjennom hele livet. Plutselig får man beskjed om at det er game over. Man tror ikke helt på det. Så kommer det fra tid til annen funksjonsfall som stadige påminnelser om at, nei; det er ikke tull. Det er da man må justere håpet, en kunst i seg selv. Man kan ikke lenger håpe man får det man ønsker seg til bursdagen, for det er ikke sikkert det blir en bursdag til. Man kan ikke strebe etter de lengste turene eller de høyeste fjelltoppene. Det handler heller om å nyte øyeblikkene hjemme i egen stue. Nyte at morgenkaffen i dag smakte. Så langt som om man klarer å få i seg litt middag trenger man ikke tenke, men man kan jo håpe. Nyte en god samtale. Et hyggelig besøk. Velge menneskene som løfter deg opp. 

Funny how... Funny how the time just flies. How love can go from warm hellos, to sad goodbyes. And leave you with the memories, you've memorized. To keep your winters warm. 

Minner. Gode minner man kan varme seg på, bli glad av. Hvile alvorets tanker på. Jeg liker å se på bilder og kjenne på følelsen jeg hadde da jeg tok dem. Ofte, for andre, intetsigende bilder. Kanskje av en solnedgang eller skogen mellom hesteører. For meg er det mine minner. Gode minner. Finn dine minner, i gjenstander, bilder eller rett og slett minner i ditt eget hode. Plukk dem frem for å gjøre dagene lysere. Når noen har erklært at det er game over for deg; bruk tiden godt. Gjør det du har lyst til. Blås i det andre har lyst til at du skal ha lyst til. For as long as you're still in the game... Nyt det, bruk det. Sank ekstra-liv så lenge det går. 

May all your storms be weathered. And all that's good get bettered. Here's to life. Here's to love. Here's to you. 



 

 

Livets viktigste spørsmål

"Alle vet at de skal dø en gang, men det er nå en gang slik at jeg leder litt. Jeg har liksom ikke all verdens tid til å få gjort det jeg tenker jeg skal gjøre". 

Plutselig måtte hun agere og handle, for å være forberedt til det vi alle skal. Hun hadde innsett at hun nok skulle dit før oss andre. Jeg synes det var så godt sagt. Humoristisk, men også ærlig og viktig. Ærlig og rett fram, slik er ofte samtalene jeg har med alvorlig syke og døende pasienter. I egenskap av å være sykepleier. En nøytral samtalepartner. Det er lettere å være ærlig med noen man ikke er moren, søsteren, venninnen eller datteren til. Noen som ikke har sin egen sorg i forbindelse med din sykdom, og kanskje ikke er like forsonet med det som du selv er. Noen som ikke bagatelliserer det som er viktig for deg. I den delen av livet kan det ofte være godt å ha noen å være ærlig med. Noen som har vært igjennom slike forløp før og kanskje sitter på erfaring. Noen som tåler at du prater uten filter. Noen ganger kan jeg også være tilstede i samtaler mellom familiemedlemmer, det kan være lettere å prate om det vanskelige, om noen andre leder samtalen eller kan svare på spørsmålene.

En NRK-journalist har fulgt Irene, kreftkoordinator i Tønsberg Kommune, gjennom en arbeidsdag. Artikkelen er ærlig. Den gir en innføring i hva Irenes arbeidshverdag går ut på; å prate med alvorlig syke og døende mennesker. Den forteller om viktigheten av å ha en person å forholde seg til, en slags klippe i et liv som ikke ble det man så for seg. Det er nå en gang sånn at man ikke er forberedt på døden, selv om vi skal dit alle som en. Og ikke minst forberedt på alle de viktige spørsmålene som følger med døden. Spørsmålene som jeg tror er en del av en viktig forsoningsprosess. En forsoning med det at man er litt lengre fremme i køen på reisen mot døden.

Har du tenkt på begravelsen din? Vil du planlegge den ned til minste detalj, eller er det noe du ikke bryr deg om? Begge deler er like normalt. For noen kan det være godt å tenke ut hvilken musikk som skal spilles. Hva som skal sies. Hvilke blomster? En spesiell prest? En spesiell organist? Hvilken kirke? Tenker du kistebegravelse eller kremasjon? Ønsker du din egen grav, eller er minnetavle et alternativ? Jeg har flere ganger vært med på å drodle rundt planlegging av begravelse, mens personen fremdeles var høyst levende. Jeg pleier å anbefale dem å skrive ned ønskene slik at de som skal organisere det ser at det fantes ønsker. Har du noen tanker om hvordan det er å dø? Ser du for deg at du kommer til et bedre sted? Klarer du å tenke deg at døden kan være en befrielse til slutt?

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav. (Trøstesang/Lars Martin Myhre)

Har du tenkt på hvor du vil dø? For 100 år siden var det en selvfølge at man døde hjemme. Døden var en del av livet, noe man forholdt seg til. I dag er nok døden i stor grad institusjonalisert og fremmedgjort. På sett og vis også tabubelagt. Mange dør på sykehjem og sykehus. Det gledelige, synes jeg, er at flere også velger hjemmedød. Man kan lage så utrolig fine rammer rundt en hjemmedød. Et hjem med bilder på veggene, kjent inventar. Og ikke minst plass. Jeg tror plass er viktig for de pårørende. Det er godt å være i et hus der det finnes en krok man kan puste i helt for seg selv, hvis man trenger det. Det er godt at det finnes et rom der man kan gråte og prate uforstyrret. Kanskje det finnes en ekstra seng eller sofa man kan sove på. Det føles for mange helt feil å reise hjem, men søvn må man ha. Det er godt at det finnes kjente gater å gå seg en luftetur i. Ikke minst finnes det nå muligheter for å gi god lindrende pleie i hjemmet. I Tønsberg har vi altså Irene, og vi har et palliativt team opprettet fra sykehuset. De sitter på ekspertise innen smertelindring, og lindring generelt. Tryggheten Irene og det palliative teamet gir, har gjort at også vi ansatte føler trygghet i slike situasjoner. Vi føler oss trygge på at vi klarer å lindre og bidra til å gi en verdig død. Det å få æren av å følge noen ut på den aller siste reise, er noe av det flotteste og mest givende jeg vet om. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Og med det så tror jeg også at vi er i ferd med å ta døden tilbake til en del av livet. 

Ventetiden på døden består heldigvis ikke bare av å prate om døden. Uhelbredelig syke mennesker ser også på teite TV-program, surfer på nettet, leser blogger, irriterer seg over teite utsagn på Facebook. De bekymrer seg over livets trivialiteter, men kanskje i mindre grad enn før. For meg er det sunt med en prat med en som står litt lengre fremme i køen. Det minner meg på at mine problemer ikke er så store, og får meg til å sette større pris på det jeg har. På kreftavdelingen der jeg hadde praksis lå det flust med Se og Hør på personalrommet. Se og Hør ble anbefalt som lektyre når hjernen trenger pause fra livets alvor. Det er ikke sunt å tenke for mye på livets viktigste spørsmål, men det ER viktig å tenke på dem og forholde seg til dem som realiteter. For når man først står der og man ikke snakker år og måneder, men kanskje uker, dager eller timer. Da ER det godt å ha fordøyd og bearbeidet det uunngåelige.

Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden. Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld. (Himmelhøge sti, Elle Melle).

Lurer du på hvordan det er å være helsepersonell i livets kanskje viktigste begivenhet? Her er litt av mine tanker rundt temaet.

 

 

Jeg er dement, men beina mine virker!

Hun var liten, nett og munter - den gamle damen med det morsomme, og kloke utsagnet. Jovisst var hun dement, men jammen var hun også misunnelsesverdig lettbeint og sprek!

Det å miste hukommelsen og til slutt oss selv står som en stor frykt for mange. Kanskje mister man hemninger, kanskje glir personligheten over i det ugjenkjennelige. Det er så trist, så trist, men likevel realiteten for så mange som 70.000 mennesker i den norske befolkning. De aller fleste av oss vil en eller flere ganger i løpet av livet få demens tett på livet, og antakeligvis vil flere av dere som leser dette bli rammet. Og kanskje jeg som skriver dette.

Min morfar hadde en demenssykdom. En frontallappdemens. En demensform som endrer trekk i personligheten. En demensform som gir ukritiske utsagn. En demensform som gir mange sårende ord. En demensform hvor hukommelsen ikke var veldig sterkt nedsatt. En demensform som gjorde at han lett tok opp ting i verste mening og ble såret og fornærmet. Lenge. Veldig lenge. Man prøver å tenke at det er sykdommen, likevel er ordene vonde å høre. Og den nærmest uopprettelige fornærmelsen over noen ord man ikke veide godt nok før de kom ut og ble misforstått av mottakeren. Eller fordi man var sliten etter en lang arbeidsdag og ikke gikk inn like rakrygget som man visste man burde. Viste et snev av usikkerhet eller ubesluttsomhet. Nok til å få den sovende dragen til å sprute ild. Måten man måtte gå som om man gikk på nåler. Den tidligere velkledde mannen som plutselig bare ville ha joggebukse på. Den tidligere så pertentlige og renslige mannen som nå synes at det å dusje var tull og tøys. Den tidligere så blyge og sjenerte mannen som nå dro ned underbuksa og stod i nettoen foran meg for å vise frem arret etter hofteoperasjonen. 

Som sykepleier treffer jeg mange personer med demens. I dag er 70.000 nordmenn rammet av demens. Alle disse har trolig en familie rundt seg. I vår familie var Far rammet av demens. Far, og et 10-talls personer rundt ham - hans familie. Som sykepleier treffer jeg personene med demens. Og deres familier. Ofte unike ektefeller. Unike døtre. Unike sønner. Det er tårer og det er humor. Men ikke minst er det kjærlighet, mye kjærlighet. Det er omsorg, og det er en enorm respekt for den syke. Og det er samhold. I min familie tror jeg sykdommen skapte et veldig sterkt samhold. Vi var sammen om noe. Men samholdet har fortsatt også etter at Far døde. Man kan si det kom noe godt ut av det vonde også. 

Jeg kjenner en fantastisk flott dame, med en mann rammet av demenssykdom. Måten hun snakker til ham. Henter ham med i samtalene når han blir glassaktig i blikket og mister tråden. Måten hun hjelper ham med å bevare sin identitet, integritet og egenverd. Det er kjærlighet, det! Men det koster, det er jeg helt sikker på! 

Også vi som helsepersonell kan, med god hjelp fra gode pårørende, hjelpe til med å opprettholde personen bak sykdommen. Personen som ikke lenger selv klarer å fremstå som seg. Vi kan hjelpe til med personlig hygiene. Vi kan fortsette med å ta på det pene tøyet. Rulle håret pent opp. Møter vi motgang har vi smarte triks i ermet som gjør at vi kommer i mål likevel. Vi er profesjonelle, distanserte så vi tåler litt eder og galle, men likevel nære så vi også kan være en trygg havn. Vi kan minne om det som en gang var. Og om det som er. Det finnes et fint skjema kalt "Min livshistorie", der skriver man ned minner den rammede ikke selv kan formidle, men som kan være hyggelige å prate om, og viktige for å bevare identitet og integritet. Det kan være fra barndom og minner fra fortiden, hva het foreldrene og hva jobbet de med? Minner som hos mange kommer lettere fram enn det som skjedde i går. Det er gjort mye forskning på demens, og det gjøres mye forskning på demens. Det er ingenting som kan stoppe sykdommen. Det er ingen medisin som gjør en frisk. Det er bremsemedisiner, med noe uviss effekt. Men det finnes hjelp å få! Det finnes fantastiske mennesker med et engasjement av de sjeldne. Her i min kommune har vi to flotte dagsenter, med dyktige, dedikerte ansatte. Vi har sykehjem med spisskompetanse på demens. Jeg var så heldig å få ha praksis ved en langtidsavdeling for personer med demens. Aldri har jeg delt ut så mange klemmer, så mye bekreftelse. "Så hyggelig å se deg!!" "Har du en klem til meg i dag, da?" "Så fin du er på håret i dag!". Alle mennesker trenger bekreftelse, å føle at de blir sett. Og spesielt personer som glemmer at de nettopp fikk en bekreftelse. Gode øyeblikk og god følelse sitter lagret i kroppen selv om minnet er hvisket ut med det samme. Vi vil opprettholde den gode følelsen, og mate den jevnt og trutt. 

Ikke minst kan vi hjelpe og støtte de pårørende. Hjemmesykepleierne var viktige personer for Mor. Ikke bare fordi de hjalp Far, men fordi de også så henne. De slo av en prat. De tok seg noen minutter til å se på hagen hennes samtidig som de pratet om hvordan det egentlig gikk der hjemme. De tok i mot frukt og bær - delt glede er dobbel glede! De var gode støttespillere. Jeg tar det med meg som sykepleier, og prøver å være god støtte for de pårørende jeg treffer på min ferd. Prøver å gjøre det lille ekstra som koster så lite, men betyr alt. For støtte til pårørende er enormt viktig. Faller de pårørende sammen, så faller også det trygge holdepunktet i tilværelsen til pasienten sammen.

I min kommune finnes det også en pårørendeskole som går vår og høst. Et treffpunkt for pårørende til personer med demens. Et sted å lære om sykdommen og de ulike demensformene. Et sted man kan treffe helsepersonell med spisskompetanse på demens. Et sted man kan treffe andre i samme båt. Jeg vil varmt anbefale pårørendeskole - kanskje er det første steg mot åpenhet? Jeg tror nemlig på åpenhet! Jeg ser, gang på gang, hvor viktig det er med åpenhet! Selv var vi ikke så åpne til å begynne med, fordi vi ikke riktig så forandringen som hadde kommet snikende så sakte at det unormale var normalt og vi innimellom lurte på om det var oss selv om var unormale? Det var godt å få på plass en diagnose. Det er demens! Det ble lettere å ta Far med ut blant folk. "Han har demens, dessverre" - så ble han tilgitt om han kommenterte noe litt for høyt. Ikke minst ble han snakket til og med, for ingen var redde for hvordan de skulle møte ham, takket være åpenheten. Han fikk bekreftelser og han skaffet seg nye venner og bekjentskap slik han hadde gjort gjennom livet, også på sykehjemmet. 

Trilletur til gamle trakter!

Reisen sammen med en demensrammet kan være humplete, tøff og vond, men det er også gode øyeblikk bare man ser dem.

Jovisst var hun dement, men jammen virket bena godt.

Men graset er grønt, for aille...

Jørgen Hattemaker. En av de aller fineste tekstene jeg vet om. Prøysen, en ordkunstner av de sjeldne. Utad en trubadur og kunstner. En mann forut for sin tid. En mann som også kjente på hva livet hadde å by på.

Teksten handler om ulikheter, og om likheter. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, sier noen. Når alt kommer til alt og tones ned til de små tingene i livet, så er det også mange likheter. Jeg tror lett vi ser bort på naboen eller vennene våre og tenker at de har det så mye bedre enn oss selv. Av og til har jeg fått påminnelser i livet, f.eks denne; "det ser ut som dere har det så hyggelig dere søsknene i mellom, dere er heldige som er så mange og så tette!". Jeg har tatt dem for gitt, søsknene mine. De er bare der. Jovisst har vi det hyggelig, og ja - det er en klar berikelse i livet å ha dem. Selv om jeg i barndommen kunne misunne enebarnet som slapp å dele på goder og oppmerksomhet. I dag misunner jeg ikke enebarnet, som står alene i veldig mye. Og jeg setter enormt pris på at jeg har tre personer som alltid vil være der i livet mitt. 

I dag går tankene mine til tre søstre som, etter en tragisk ulykke, har blitt til to. Til en mamma som har mistet den yngste datteren sin. Til en stefar som har mistet stedatteren sin. Til barna som har mistet sin altoppofrende supertante. Til venner som har mistet en venninne. Til en kjæreste som har mistet sin kjæreste. Og til en hund som har en mindre å logre velkommen hjem. 

Ikke minst går tankene mine til tre søstre der jeg har tenkt "åh, så heldige de er som har hverandre! Det ser ut som de har det så morsomt sammen!". Nå er den av dem som jeg kjente best, borte. Jeg kan ikke klare tanken på hvordan det ville vært for meg å miste en av mine, og derfor kan jeg kanskje ane følelsen av hvor vondt dette gjør for dem som er igjen. Jeg vet ikke om det finnes ord som kan trøste. 

Det jeg vet er at jeg kan prøve å bruke dette til å sette pris på det jeg har selv. Jeg vet jo faktisk aldri om eller når det skulle snu. 

I drømmene kan Jørgen bli Kong Salomo, mens Salomo selv står og svarver hatter i hattemakergrend. Alt i alt er de like, og det vil være like vondt for både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo å miste noen de er glade i. 

I livet videre får vi huske på at graset er grønt, for aille - og det er noe vi alle kan sette pris på. 

Foto; Sara Stensby

Når Salomo sitt måltid, har vin og fylte fat, jeg suger på harde skorper, og kaller det for mat. Men det vi gir i fra oss, dit vi i lønndom går, blir gras til hyrdens hvite lam, og Sarons sorte får. 
 

Det har vært sesongavslutning i NRK-serien SKAM i dag. Serien hele Norge, langt utenfor målgruppen på 15 år, har trykket til brystet. Serien som har fått danskene til å bli nysgjerrige på det norske språket og islandske ungdommer til å øve på norske gloser. Serien der rettighetene er kjøpt opp av selveste Simon Fuller, med planer om å lage en amerikansk versjon.

Jeg kan godt skjønne hvorfor den har blitt så stor. FOR et konsept! For noen skuespillere! For noen historier! På sett og vis historier der de fleste av oss kan kjenne oss igjen. Eller relatere det til noen vi kjenner. Så enkelt. Så vanlig. Og så vanvittig bra skildret.

Årets sesong trodde vi skulle handle om homofili. Om å komme ut av skapet. Så viser det seg at dette slettes ikke er hovedproblemstillingen når det kommer frem at Isaks kjæreste er bipolar, samtidig som Isaks venner en etter en synes det er helt fint at han liker gutter. Bipolar. Det blåses opp til et stort problem. Vi tror det skal gjøre ende på Isak og Even. Hormonbomba Magnus, som for det meste er opptatt av når han skal få pult for første gang, sprekker bobla. Moren hans er bipolar. Han snakker om det som noe helt vanlig. Normaliserer det. Gir kloke råd. Når alt kjennes vanskelig ta en dag av gangen. Når det kjennes håpløst - ta en time av gangen. Når det kjennes svart - ta et minutt av gangen. Det var ikke akkurat det holdet vi hadde regnet med at de kloke rådene kom fra. Men herregud så sant det er! Minutt for minutt - i verste fall..! Og homofili - det er etterhvert helt normalt, og ikke noen big deal. 

Så avsluttes det. Og uansett, hva man tror på; Gud, Jesus, Allah eller evulosjonsteorien. Om man må ta livet minutt for minutt, eller i større jafs.. Så er det bare en ting som er sikkert. At livet er. NÅ. 

Så enkelt, så banalt og så innmari sant. Livet er NÅ. Vi har bare fått et liv utdelt og det er NÅ. 



 

Når det negative får bli en definisjon

Mennesker er underlige skapninger. Kanskje særlig nordmenn, der janteloven forteller at du er klysete om du tror du er noe? 

Jeg har lett for å spore inn på det negative og tenker å skrive litt om det, som en hjelp til selvhjelp.

Når noen sier "Hanna du er flink til..." avfeier jeg det med "pffft, er jeg vel ikke?!". Også begynner jeg kanskje og analysere - "hva var baktanken med at han sa jeg var flink til det?" Jeg har vanskelig med å ta til meg at jeg er faktisk er flink. 

Er det derimot noen som sier "Hanna, du må bli bedre til..." eller "Du er litt..." Jeg sluker det rått. Lar det definere meg. Lar det bli en sannhet. Lar det bli meg. Også analyserer jeg det, og legger på noen ekstra negative sannheter til meg selv, og tenker tilbake til annen kritikk eller kjeft jeg har fått tidligere. Også får jeg det litt vondt, blir veldig såret. Mye mer enn personen som ga meg kritikk nok mente at jeg skulle bli. 

Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje vi er litt sånn alle sammen? Vi avfeier ros og sluker kritikken rått. Vi lar det negative få definere oss. 

Jeg kan også lett la meg prege av negative opplevelser. Er Dögg, hesten, en klyse EN tur, så kan jeg la det overskygge alle de 100 fine turene vi ellers har hatt. 9,9 av 10 turer er hun jo en perle. Også kan altså den ene 0,1 prosenten godt få definere henne som en overhormonell merr og meg til en udugelig rytter, hvis vi en dag ikke har dagen. Det er helt teit egentlig!

På spilleøvelser er det en ting som er ganske typisk når vi er i ferd med å øve inn noe. Man spiller et parti i et stykke som stort sett er grei skuring, man pleier å spille riktig der. Så spiller man feil EN gang, og dirigenten påpeker "du spilte feil der!". "Tenk, det merket jeg selv også" kan jeg tenke inni meg. Også får jeg lyst til å si "har du ikke hørt at jeg spilte riktig de 10 forrige repetisjonene?". For å dra den videre ut i livet, kanskje man ikke trenger å påpeke når folk gjør feil EN gang? Når de ellers pleier å gjøre ting riktig? Det blir jo veldig negativt. Jeg mener ikke at ikke dirigenten skal få si "skjerpings" eller "gå hjem og øv" når jeg gang på gang spiller samme feilen. Men det er noe med det å påpeke flere feil eller positive ting... 

Overse ulåtene i litt større grad, og jeg er ganske sikker på at man får flere godlåter i betaling.

I trening av hund snakker man om positiv forsterkning. Man heier fram det hunden gjør bra. Og man heier veldig. Bikkja blir vill av arbeidsglede og gjør alt den kan for deg. Hunder er jo enkle sjeler - gjør alt for en godbit eller en runde med favorittleken. Men hundetrening, eller trening av dyr generelt burde i større grad vært overført til mennesker. Man gir hunden rom for å prøve. Rom for å gjøre feil, og når den gjør riktig så får den ros i bøtter og spann. Jeg tror på positiv forsterkning også mellom folk. Positiv forsterkning skaper trygghet til å tørre å prøve. Og da tror jeg helt ærlig at man ikke gjør så mye feil, for man er ikke redd for å gjøre feil. Jeg vet med meg selv at jeg spiller mindre feil når jeg ikke er redd for å spille feil. 

Så, kjære deg, og kjære meg - en oppgave til oss selv framover; Gi ros! Det er hyggelig å gi ros, og får man nok ros så kanskje man greier å tro det til slutt? Og la det positive få definere for en gangs skyld.. ;-) La det bli flere logrende, glade hunder, som tør å prøve ute i samfunnet vårt! :-)

Bruk av egen kropp som øvingsdukke

Jeg så en videoartikkel fra TV2 om sykepleierstudent Gyda som ikke finner seg i at studentene skal bruke hverandre for å øve på kroppsvask. Det er fra høgskolen sin side et planlagt scenarie der studentene blir bedt om å ta på seg egnet undertøy for en slik seanse, det er altså ikke snakk om å ligge i stringtrusa og blotte rompa for medstudentene. Og intimvask gjøres på dukker. Selvsagt.


Før jeg fikk stikke folk måtte både appelsiner og øvingsdukker til pers. Og medstudenter. 
 

Jeg har prøvd å bli vasket og stelt av medstudenter. Ja, det føltes rart, ubehagelig på et vis. Langt innenfor intimgrensa, selv med undertøyet på og kroppen dekket med håndkler etter alle kunstens regler. Men for en god læring det var! Da forstod jeg virkelig hva det gode håndlaget ville si, faste, men samtidig forsiktige bevegelser. Det er terapi og trygghet i gode hender. Dette må øves på. Dette må kjennes. Dette må man reflektere over! Jeg hadde også mange år som pleieassistent på baken, slik Gyda sier hun har, men jeg fikk likevel aha-opplevelser på dette. 

Jeg synes det er interessant å kjenne på hvordan det er å være pasient. Hvordan det er å "legge livet sitt" i andres hender. Jeg har prøvd flere typer personløftere. Jeg har vært pasient ved sengeskift i seng. Jeg har vært pasient i ulike former for leiring i seng. Alt var gode erfaringer som jeg kunne ta med meg som sykepleier. 

Jeg hadde en gang en pasient som overhodet ikke kunne tenke seg å bli løftet i en seilheis, en heis der du henger i lufta slik som her. Jeg ble koblet på seilet hans, heiset opp og trillet rundt. Etterpå fikk han prøve selv. Jeg kunne aldri overbevist ham om at det ville være trygt hvis jeg ikke hadde prøvd å bli løftet i en seilheis før. Jeg gikk jo også ut av comfortsona mi ved å sette meg i heisen hjemme hos ham. 

Vi møter stadigvekk brukere med ulike stomier. Jeg har fått en hjemmelekse av ei jeg kjenner som jobber med stomiutstyr. Jeg skal ikle meg en stomipose fylt med yoghurt. Også skal jeg gå ut, leve livet mitt, gjøre det jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner bare at planleggingen av dette stuntet, der jeg må tenke på hva jeg skal ha på meg, hvor bukselinningen skal gå. Hvor jeg skal, hva jeg skal. Er det et toalett der? Ha med ekstra skift og noen engangskluter i tilfelle lekkasje. Bare planleggingen av mitt eget stunt, gir meg enorm respekt for de som lever med dette hver dag. Og jeg risikerer bare en yoghurtlekkasje. Hva det lærer meg? Viktigheten av at man kan stole på stomiutstyret sitt, slik at hyppige lekkasjer ikke er opplevelser man får i erfaringsboksen, men heller opplevelser av at det går bra. Og JEG kan hjelpe stomipasientene til å finne bedre utstyr. Ikke fordi jeg selv kan stomi fra A til Å, men fordi jeg vet hvor det er hjelp å få. 


Den gang stolt sykepleierstudent, nå stolt sykepleier. 
 

Å være sykepleier handler om å gå innenfor andres intimgrenser hver eneste dag. Det argumenteres med at studentene kan ha gode grunner og egne historier som gjør at de synes dette er svært ubehagelig. Eller de kan tilhøre en religion der nakenhet er tabu. Jeg tror vel i utgangspunktet at skolene og den enkelte lærer tar hensyn hvis det er noen som bare ikke fikser det. Men jeg synes majoriteten skal prøve, trosse egne intimgrenser og comfortsoner - det ER lærerikt å kjenne på følelsen av å være pasient!  Alle, uansett historie eller religion risikerer å bli pasienter og alle risikerer vi å møte pasienter med sine historier eller sin religion som gjør nakenhet vanskelig. Det er ubehagelig, men jeg kan anbefale å hoppe i det likevel. 

Å være noens Alice

Jeg leste en kronikk i Dagbladet for en tid siden, skrevet av datteren til en 92 år gammel dame med demenssykdom. Artikkelen beskrev både den velkjente historien om en dame i grenselandet mellom to omsorgsnivåer - hjemme med hjemmesykepleie, men snart moden for sykehjem. Hun hadde flere fall, men det gikk stort sett bra. Hun ringte mye til familien fordi hun var engstelig eller hadde rotet bort noe. Det var litt slitsomt, men det gikk sin skjeve gang. Og det store spørsmålet lå hele tiden og gnagde på familien: hvor mye lenger går dette? Skader hun seg neste gang? 

Damen var av den heldige sorten, hun hadde en stor familie rundt seg og de besøkte henne flere ganger i uken. Familiens besøk hos damen bestod ofte i å rydde, ta ut søppel, vaske tøy, forsøke å lage struktur og system så godt de klarte. 

En dag var det et eller annet som var forandret. Det var plutselig mer orden i leiligheten. Håndklene på badet lå pent brettet. Det var kommet opp merker på veggen med "oventil" og "nedentil". Søppelkassen var alltid tom og sengen pent oppredd. Og var ikke moren litt gladere? Litt roligere? Litt mindre forvirret? Ikke minst var hun alltid så fin og velstelt på håret!

På morens kalender stod det stadig hyggelige hilsener. Det stod hva hun var blitt servert til frokost. Familien skrev hyggelige hilsener som "god helg" osv tilbake. 

Etter en tid fikk familien vite at moren var med i et prosjekt i kommunen. Et prosjekt der de fokuserte på kontinuitet, og sendte den samme personen til moren hver dag; Alice. Det var Alice som tok seg av alle de daglige oppgavene hos moren - fra personlig stell og pleie, matlaging, opprydning og husvask. Alice ble kjent med den gamle damen. Hun fant ut at hun var glad i å synge, og hver morgen sang de "La vie en rose". Alice hadde fanget opp at moren alltid hadde vært opptatt av å være velstelt i tøyet og på håret, og hun hjalp henne med å ivareta dette. Familien visste om alle de små vanene Alice og moren hadde i hverdagen, så kunne de følge opp med å synge "La vie en rose" når ikke Alice var der. Det fikk moren til å spørre "Er det lenge til Alice kommer igjen?". Det høres helt fantastisk fint ut, og jeg får lyst til å si at alle skulle få ha sin egen Alice. 

MEN: Datteren beskriver også hvordan hele morens liv og tilværelse raser sammen når Alice har ferie. Hvordan de teller ned dager til Alice igjen er på plass. Jeg husker jeg leste et sitat i en sykepleiebok, jeg TROR det var Nightingale, men er ikke riktig sikker. Ikke husker jeg sitatet ordrett heller, men essensen i det var at man som sykepleier ikke kan være "den eneste ene" for en pasient. Man kan og skal ikke gjøre pasienten så avhengig av en person at hele hans tilværelse raser sammen om ikke denne personen kommer på jobb. 

Jeg tror på kontinuitet, men jeg tror på det via god datasamling og primærkontakter som "trekker i trådene", kommuniserer med pasient og pårørende underveis "Hvordan går det nå?" "Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?" "Har det oppstått nye behov eller situasjoner?" Gode pleieplaner. Innsamling av "min livshistorie" i arbeid med personer med demens, og ellers en god evne til å skape en god relasjon basert på tillit mellom pleier og pasient/pårørende. Det er lov å ha litt bedre kjemi med noen enn med andre, det er fint hvis det er en Alice til hver pasient. En Alice som samler tråder og følger litt med, en Alice som lager et godt opplegg som gjør det lett for kollegene å gjøre den samme gode jobben som hun gjør. En Alice som formidler at pasienten gjerne vil synge "La vie en rose" under morgenstellet, at det er viktig å holde orden i håndklene på badet, ta ut søppel, vite navnet på pasientens barn og viktige relasjoner i livet. En Alice som formidler viten om et levd liv, og viktige hendelser i det. En Alice som sørger for at det er en beskjedbok mellom pårørende og hjemmesykepleien i de hjemmene der personen selv ikke evner å formidle alt som skjer i løpet av en dag. Og kolleger som forstår hvor mye det betyr når de tar seg et minutt eller to til å skrive hva pasienten med demens spiste til frokost, at de sang en sang eller pratet om gamle dager, at humøret var godt i dag, om kroppen var vond. Det koster så lite, men betyr så mye. Det viser at vi anerkjenner og ser pasienten som en person bak en syk kropp eller et hode som ikke tenker like klart som før. Det skaper trygghet og forutsigbarhet hos pårørende. De blir kjent med oss som personer, vi er plutselig Lene, Sara, Ingrid og Camilla, og ikke "de blåkledde" eller "hjemmesykepleieren". Men det blir altså for sårbart om det kun skal gå en person dit hele uka. Det blir vondt når helgen kommer, eller det er ferietid og hele opplegget raser. Det er fullt mulig å lage et godt fungerende opplegg rundt et pasient, et opplegg som gjør det enkelt å gjøre en god jobb, for fast ansatte og for vikarer. Et opplegg som fungerer også i helger og ferier. For sånn er hjemmesykepleien strukturert. Man jobber turnus med dag, kveld og natt. Det er mange aktører inne i bildet når det er snakk om 4 besøk hver dag 7 dager i uka. Det er litt tidkrevende å lage et godt opplegg, men jeg tror vi sparer mye tid, penger, og kanskje noen sykehjemsplasser på det. 

Jeg har fått lov til å være Alice for flere personer oppigjennom årene. Jeg blir nok både hønemor og beskytter, men jeg ønsker å være, og gjør mitt beste for å være en Alice som også slipper til andre. Det kan virkelig anbefales. Det finnes ingen bedre følelse enn følelsen av å se at pleieplaner følges, at tilnærmingen man har foreslått fungerer og gjør at man kommer i mål med selve målet: gi god og omsorgsfull helsehjelp. 

Hadde du ogsåhund en gang? Da kan vi jo alltid dele gode hundehistorier. Det skal ikke mer til for å ha en felles forståelse med de vi hjelper - et godt hjelpemiddel til å skape en god relasjon. 


 

Om å glemme seg selv

Det er godt kroppen min henger sammen, ellers er jeg stygt redd jeg hadde glemt en arm her og et bein der. Det er jammen ikke lett å være så distré at man kunne glemt igjen seg selv!

Jeg er aldeles fullstendig håpløst distré noen ganger. I tillegg er jeg fullstendig desorientert hva stedsans måtte gjelde. Jeg trenger en app hvor jeg kan søke opp det meste jeg eier. Eller ikke eier. For eksempel hjemmesykepleiebilen. 

To dager på rad nå har jeg leita etter bilen. Først en kveld der jeg parkerte utenfor et leilighetskompleks der de fleste husene ser temmelig like ut i mine øyne. Jeg gikk visst inn en dør, og ut en helt annen og da jeg stod på utsida skjønte jeg rett og slett ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Jeg trengte et par minutter før jeg klarte å orientere meg. Noen mennesker har et innebygd kompass i kroppen. Øst, vest, nord, sør. For meg er det bare ord. Jeg veit hvor øst er hjemme på Ringshaug hos foreldrene mine, for der ser man over til Østfold. Jeg har fått med meg at sola står opp i øst og går ned i vest, så akkurat rundt soloppgang eller solnedgang vil jeg kanskje muligens være i stand til å finne øst og vest. Ellers er jeg helt fullstendig blank på hvilke retninger jeg skal ta. Og det er litt upraktisk i hverdagen, og spesielt dumt når man står der og er på jobb, midt blant en masse like hus og ikke aner i hvilken retning bilen befinner seg. Etter litt fram og tilbake klarte jeg å orientere meg nok til å finne bilen.

En annen ting jeg er håpløs på er parkeringshus. På Farmandstredet står jeg alltid på samme plan, og er det ikke ledig der så er det faktisk litt krise. Når jeg er smart og har hjernen koblet på kroppen klarer jeg å være lur nok til å ta bilde av hvilket plan jeg står på eller noe sånt. Det gjorde jeg ikke her om dagen, da jeg var på jobb og skulle et ærend inn til byen for å hente noe. Skulle skyndte meg, det var ingen ledige plasser der jeg pleier å stå og jeg måtte en runde eller tre videre før jeg fant en plass med grønt lys over. Satte fra meg bilen, gjorde mitt ærend og skulle så finne igjen bilen. Det var visst lettere sagt gjort. Jeg gikk og jeg gikk. Ble så fortvila at jeg nesten begynte å grine, samtidig som jeg holdt på å le meg i hjel av hvor fullstendig håpløs jeg er. Det er bare jeg som kan klare noe sånt, det er jeg sikker på. Jeg rakk å tenke mange tanker: har jeg feilparkert og blitt taua bort? Så hissa jeg meg opp: taue bort en hjemmesykepleiebil - makan!! Så måtte jeg tenke: kjørte jeg lysgrå, mørkgrå eller rød bil?! Vurderte å ringe inn til kontoret og dele min fortvilelse. Var også på parkeringsautomaten og leita etter nummeret til parkeringsselskapet for å ringe å gi dem inn for og kanskje ha taua vekk bilen min.. Nøyde meg med å ringe søstra mi og klage min nød. Det verste var at jeg følte at ALLE så at jeg var fullstendig lost og at jeg var sikker på at jeg møtte de samme menneskene på nytt runde etter runde. Jeg gikk selvfølgelig med målbevisst gange mens jeg leita desperat etter bilen med sidesynet - ingen skulle se at jeg hadde gått meg vill... Antrekket var ikke spesielt diskré heller - man blir lagt merke til i hjemmesykepleieuniform. Også hadde jeg ikke tatt med jakka, så spesielt varmt var det heller ikke.

Endelig, etter 20 minutter der jeg hadde rykket tilbake til start x antall ganger så la jeg merke til at det gikk en vei opp og en vei ned, og at jeg nok hadde valgt den opp, eller kanskje den ned, hele tida. Jeg prøvde den andre muligheten og jeg har aldri vært så glad for å se denne her igjen! 

Jeg trøster meg med at jeg husker stort sett på de viktige tingene i livet. Så får det heller være at jeg bruker ganske mye tid på å lete etter det mindre viktige.
 

Å spise kirsebær med de små..

Jeg har jo skrevet om Louis Jacoby og hans tekster også tidligere. En av mine Jacoby favoritter er "Å spise kirsebær med de små". Nok en vise som minner oss på å sette pris på det vi har. Søk den opp på Spotify. Lytt på den. Les og føl.

Tenk på livet. Tenk på hvor du spiser kirsebær. Og med hvem. Ønsker du at det var noen andre du spiste kirsebær med? Eller på et helt annet sted enn på en grønn gren?

Livet kan tidvis være et evig jag etter den komplette lykke. Et jag etter bedre tid. Mer penger. Bedre tider. Såpass til jag at man kanskje glemmer her og nå? Glemmer nuet? 

Noe av det beste jeg vet i livet er de to små tantebarna mine. 2,5 år. Herlige, ubekymrede små mennesker. Nu vel, en og annen bekymring har også de. Men sjelden av en uopprettelig art. Jeg elsker å dukke ned i deres verden. Synge fantorangen. Danse rundt på gulvet. Lese Mamma Mø. Det som er synd er at jeg like fort går ut av deres verden, og over i min egen stressede hverdag. 

Jeg  burde være flinkere til å lese Mamma Mø.

Eller ta morsomme snapchatbilder.





 

For de beste stunder, som livet gir oss, er å spise kirsebær med de små. 

Tida flyr med kjappe vinger. Bestemødre som har vært ryper og bestefedre som en gang var tøffe typer er plutselig gamle og grå. En dag har man ikke bestemødre lenger. Eller bestefedre. En dag er foreldrene borte og. En dag henger puppene mens håret gråner. Og på veien har man slettes ikke kosa seg med kirsebærene her og nå, men tenkt mer på hvordan framtidas kirsebær skal nytes. Med hvem. Og hvor. Og hvordan. 

Hvis man er så heldig at man fortsatt kan spise kirsebær. 

Tygg litt på det. Nyt framtidens kirsebær der de er, helst fra en grønn gren der du kan spytte steinene så langt du bare klarer. Med de menneskene du virkelig vil nyte dem med. <3

 

Å leve lykkelig, med sukker på..

Oppå Lauvåsen veks det jordbær. Gode jordbær. Fine jordbær. Hele verda er bærre jordbær, finn et strå og træ dom på. Et er for gammalt, det skal få stå. Et er for grønt, det går vi i frå. Men æille andre skal vi ta med hematt. Og leve lykkelig med sukker på. 

Livet kan by på noen trøkker for noen og enhver. Noen får mer enn andre. Når man rammes av sykdom, får et handicap eller rammes av et tap så stort at man lurer på hvordan man skal klare å reise seg igjen, så kan man kanskje begynne å lure på meninga med livet? 


Jordbær, minner... Finn et strå og træ dom på... <3

Foto: Jorid Nilsen

Hvordan skal livet få kvalitet igjen etter dette? Hvordan kan man leve et godt liv etter et stort tap? Et tap enten i form av varig funksjonsnedsettelse, eller et tap i form av å ha mistet noen man aldri får tilbake. 

Jeg tror ikke jeg har noen fullgode svar på disse spørsmålene, men jeg har gjort meg opp noen tanker. Jeg har møtt mennesker som har mistet mye. Eller skal miste mye. Kanskje så mye som livet. Det er lite som føles så meningsløst og urettferdig. Og det er veldig mange ulike mestringsstrategier i møte med tap. Det gjelder å jakte på de gode jordbærene. La de gamle få stå, gå i fra de grønne i påvente av at de modnes. I mellomtiden kan man tre de gode på et strå.

Jeg tror forsoning og aksept er den aller viktigste brikken i evnen til mestring. Videre tror jeg på åpenhet. Sånn er det. Sånn har jeg det. Men åpenhet må ikke gå over i dyrking. Dyrking av sykdom. Dyrking av sorg. Man må gjøre valg. Skal jeg være meg, eller skal jeg være sykdommen min? Tapet mitt?

Isolasjon. Isolasjon fra omverdenen. Isolasjon fra et liv med innhold. Isolasjon som flukt. Flukt fra å forholde seg til virkeligheten. Men kanskje også isolasjon fordi isolasjon har blitt en vane. Omstillinger. Evnen til å tilrettelegge et liv som ikke ble slik man hadde tenkt, slik at det likevel kan være et godt liv. Evnen til å se løsninger framfor problemer. Evnen til å ta i mot hjelp og veiledning i det som føles håpløst. Og når det håpløse har fått ta over i en slik grad at du kanskje ikke selv ser det? Eller er det bare jeg som synes det ser håpløst ut å være deg, mens du egentlig lever godt i din livsverden? Det vokser minner på Lauvåsen. Gærne minner. Gode minner. Finn et strå, og tre minnene på dem. Minner kan være gode i motgangstider. Gode minner. Gærne minner. Alle minner. Noen minner er for grønne og må få stå, til de er modne nok.

Så hva er et godt liv? Hva er livskvalitet? Hva var livskvalitet før? Hva kan bli livskvalitet i din nye situasjon? Du eier ditt liv og du velger hva som er livskvalitet for deg. Samtidig trenger du kanskje et puff i riktig retning? Et puff til å få tilbake livet. Eller trenger jeg et puff? For å forstå at du faktisk har det helt greit? 

Markjordbær på strå.. Sommertær.. Å leve lykkelig, med sukker på!

Foto: Jorid Nilsen


Hvorfor meg? Hvorfor deg? Hvorfor han, og ikke meg? Har det meningsløse noen mening? Kan vi klare å finne en mening med det meningsløse? Vi mennesker er finurlig laget, med vårt behov for å finne en mening i det vi utsettes for. Og ikke minst vår evne til å finne en mening. Det å finne en mening kan være et verktøy for å overleve. Noen ganger kan vi også gjøre det meningsløse meningsfullt. Lage mening, gi mening. 

Jeg har ingen fasit, men jeg har mange spørsmål. Kanskje kan nettopp disse spørsmålene hjelpe nettopp deg til å finne din egen fasit? Eller til å stille deg selv de spørsmålene du trenger? Spørsmålene som kan hjelpe deg å kjøpe sukker til livets markjordbær. Så du kan leve lykkelig, med sukker på.

ylrkdroFOSY

Noen skal få stå. Men æille andre skal vi ta med hematt... <3 

 

Om rosa sløyfer og kreftstatuser

Det er oktober, og tid for å kle seg i rosa, sette rosa sløyfer på profilbildene på facebook for å vise at man støtter brystkreftsaken. Også kommer "kreftstatusene" på Facebook. De går i perioder året gjennom, men kommer nok ekstra godt fram denne måneden. En hjerteskjærende tekst, og til slutt står det: "Lim inn denne hvis noen du bryr deg om har hatt kreft". 

Vi bryr oss om kreft. Og krefstatusene forteller oss at vi ikke bryr oss hvis vi ikke kopierer dem og deler dem videre. De spiller på samvittigheten vår. Jeg er en av de som ikke bryr meg. Liksom. 

Faren min har hatt kreft. Onkelen min har hatt kreft. Farfar døde av kreft. Flere ganger i året tar jeg avskjed med pasienter som dør av kreft. Selvsagt bryr jeg meg om kreft. Og om kreftforskning. Men jeg bryr meg ikke om å dele en status for å fortelle at jeg bryr meg om alle som er rammet av kreft. Uten å gjøre noe mer enn å dele den statusen. Hadde det enda stått "Sett denne på profilen din for å vise at du har donert 100 kr til kreftforskning", da hadde det vært helt fint. 

Så denne måneden vil jeg gjerne utfordre dere som kan: gi et lite beløp til kreftsaken. Dere kan enten støtte Rosa sløyfe aksjonen her. Eller gi et valgfritt beløp til Kreftforeningen her. Etterpå kan du gjerne dele en status på at du har gjort det, hva du har gitt er din sak. Husk at alle monner drar, har du 50 kr å gi, så gi det. Det er tanken som teller! <3 


Hun går for rosa, gjør du? <3
 

Kunsten å gi faen

Selvutvikling er i vinden som aldri før. Alle skal vi bli en ny og bedre utgave av oss selv. Hvorfor? For å takle stress, mas, jag og press både her og der? Et press som bunner i et press om å være best? 

Jeg leste en interessant artikkel sist uke. En artikkel om noen som har skrevet en antiselvutviklingsbok. Den fikk meg til å tenke. Dagens samfunn er et prestasjonssamfunn. Alle skal "bli noe". Alle skal studere, minst en bachelor og veldig, veldig mange går for en master også. Det er et evig jag etter å bli bedre. Mer vellykket. Man sammenligner seg selv med kusina, naboen, eller fetteren til en venn. Man sammenligner karakterer, man jakter på bekreftelse. Flest mulig "likes" på Facebook eller Instagram. Vi skal vise et strøkent hjem, en vellykket karriere og opptil flere hobbyer. I tillegg til at vi skal trene på treningssenter. Selvsagt. Den perfekte kroppen er viktig. Og kostholdet. De sunneste lunsj-matboksene. Alle skal være best. Hvertfall når det kommer til fasaden. Verre er det når fasaden slår sprekker, men det er en annen historie. På veien til et perfekt ytre, og et godt selvbilde er det mange som har behov for å snakke nedsettende om andre for å heve seg selv, eller føle seg bedre. "Så du de gardinene til Gunda?! Gå'kke an! Hu eier ikke smak den dama! Kunne jeg aldri hatt!!" "Nå har Brita jammen lagt på seg! Glad det ikke er meg altså!". 


Dette ser gjennomarbeidet og fasadefint ut, ikke sant? Det er tatt ut av bilvinduet på nattevakt, og kjørt gjennom alle Instagrams filtere før det fikk komme ut på nett. Alle de filtrene vi gjerne setter på livene våre generelt. 
 

Større eller mindre psykiske problemer er i vinden som aldri før. Hvorfor? Kan det ha noe med presset og frykten for og ikke strekke til? Frykten for å være Brita som har lagt på seg, eller Gunda som har bomma på gardinvalget? Følelsen av og ikke ha høy nok utdannelse eller fin nok jobb. Fint nok hus. Ryddig og rent nok hjem. Det perfekte antallet unger og en passe allright mann. 

Selv safet jeg. Jeg ble sykepleier. Traust, trygt og i noens øyne sikkert kjedelig. 3 års studier, også er man nærmest garantert jobb etterpå. Det meldes om skrikende behov etter sykepleiere. Min fremtid er sikret i så måte. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første. Trolig aldri. Jeg tenker meg i utgangspunktet at god sykepleie er teamwork og ikke selvstendige prestasjoner. Det passer meg godt. I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i konkurranse, ihvertfall ikke når det er blodig alvor i det å bli best. Få flest bekreftelser. For meg holder det med en og annen bekreftelse fra en pasient, en pårørende eller en kollega, på at JEG gjør en forskjell. Vi er nå en gang laget sånn at vi trenger litt bensin for å virke. Noen av oss trenger mer bensin enn andre. Og jeg tror det er her man kanskje kan jobbe litt med seg selv. Trenger man mye bensin, mye bekreftelse, er man kanskje litt usikker på seg selv? Da må man øve. På å fortelle at man selv er god nok, akkurat som man er. At man tør å be gjester inn i et rotete hjem, og til og med lever fint med det. Jeg tror vi mister mange av hverdagsgjestene, de som stikker innom på en kaffe, ved å være så redd for å vise at man ikke har det strøkent. Selv elsker jeg å komme på besøk til folk som har klesstativet i stua og tannkremflekker på speilet på badet. Og ikke unnskylder det. På siste ridekurs jeg var på snakket vi om islendinger og deres mentalitet: alltid tid til å supe kaffe med dem som kommer innom. Man viser fram det man bor i, om det så er en rotete ombygget garasje. Og man er stolt av det man har. Her bor jeg, velkommen inn! Man blir ikke stresset av å få planene "spolert" av et uventet kaffebesøk. Og man er ikke redd for å spolere noens planer med et overraskende kaffebesøk. Man jobber bare litt lenger utover kvelden, så rekker man alt man skal likevel. Når man er gjest er man innom passelig lenge, også går man videre. Jeg tror vi burde adoptere den mentaliteten i større grad. Selv har jeg mye å jobbe med her: jeg får ryddeangst om det banker uventet på døren. Shit, hvem er det? Tåler de å se leiligheten min sånn? 


Han blir sannsynligvis ikke noen Mozart selv om bildet kunne fremstilt ham som et musikalsk vidunderbarn der han satt og banket løs på pianoet, sånn halvannetåringer trakterer et piano Vår oppgave, som de voksne rundt ham, er å fortelle ham at han er god nok, uansett hva han blir.
 

På sett og vis er jeg også ganske avslappet. Jeg vil ihvertfall være avslappet, og jeg jobber med å være det. Jeg skal dog innrømme at jeg sliter i blant jeg og. Jeg har aldri satt mine føtter på et treningssenter, og jeg tar meg gjerne en cola til lunsj hvis jeg har lyst på det. Jeg har en hest, en litt tykk en som sådan, men vi hygger oss sammen. Vi kommer nok ikke til å vinne NM noen gang i karrieren. Trolig stiller vi ikke en gang til start. Vi er godt fornøyd med å være med, på en liten Telecup f.eks. Jeg trenger nemlig litt motivasjon, og da synes jeg konkurranser er en fin måte å få det på. Først og fremst konkurrerer jeg med meg selv og mine egne resultater fra de forrige stevnene, også kanskje konkurrerer jeg litt godhjertet mot en og annen klubbvenninne eller gjenganger på stevnene. Men det koster meg ikke så veldig mye, hverken ære eller stolthet, om jeg trekker det korteste strået. 

Budskapet? Tja. Gi litt mer faen i alt, og tenk litt mindre på hva alle måtte mene. Ta deg en cola til lunsj hvis du har lyst på det.Kanskje ikke hver dag, da smaker'n ikke like godt. Smil til de rundt deg, back dem opp framfor og snakke dem ned. Så blir, om ikke annet, din egen hverdag litt hyggeligere. Selv skal jeg øve på å ta i mot besøk i rotete hus. For det er stort sett alltid litt rotete, og kan jeg ikke slappe av med det så kan jeg heller aldri ha besøk. Og det ville jo vært litt trist. 


Det er ikke alle som er skapt for å hoppe de høyeste hindrene, men husk at vi jo kan ha det bra likevel! Noen må jo også være der og heie fram og glede seg over de som hopper høyest! :-)
 

Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre. Jeg er like nervøs hver gang jeg publiserer en ny blogg. Hva synes folk? Er jeg helt rar? Hver eneste lille like eller kommentar er bensin til å tørre å publisere nye blogger i framtiden. 

 

Så husk at denne dag må du ta vare på...

Den forsvinner mellom fingra dine nå... 



 

Hverdag. Louis Jacoby. Min aller første konsert, som jeg bare såvidt kan huske. 

Visa har fulgt meg gjennom hele livet. Først ufrivillig - gjennom kassettradioen i mine foreldres gamle Volvo 240. Som voksen har jeg lyttet til teksten, mange, mange ganger. Det er kloke ord, ord vi burde leve etter alle som en. 

Det er jo ofte sånn at vi er misfornøyd med noe i livene våre. Jeg er ihvertfall stadigvekk det. Livet er en evig søken etter å bli lykkeligere. Mer vellykket. Gjøre de rette tingene. Ha de rette vennene. Jeg er stadigvekk utslitt etter jobb. Jeg får ikke døgnets timer til å strekke til. Jeg har det ofte mer rotete enn jeg liker. Jeg skulle ønske jeg rakk flere rideturer i løpet av en uke. Jeg skulle ønske hunden fikk lengre turer. Jeg skulle ønske jeg rakk å øve mer på saksofonen min. Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid til å pleie vennskap. Jeg skuler bort på andre. De får til så mye, virker så fornøyde med tilværelsen og livet. Mens jeg har en sofa-dag. Antakeligvis har vi det ganske likt. Alle har vel sofadager?. Kanskje skuler de bort på meg, og tenker at jeg får til mye? Når jeg havner i dette tankespinnet er det jeg tenker meg tilbake til Louis Jacobys refreng. Jeg kunne hatt det mye verre, det har jeg prøvd, og da angrer jeg på at jeg ikke satte pris på det jeg hadde. Man vet aldri hva som har skjedd i livet om noen dager, uker, eller om et år. 

Så nyt det du har her og nå. Kanskje det ikke er så gærent, tross alt?

En gang vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

I mitt neste liv skal jeg bli en hest.

Begge foto: Sara Stensby
 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017