As long as I am still in the game...

... I wanna play. For laughs. For life. For love. 

Sangen heter Here's to life og er opprinnelig sunget av Shirley Horn. Jeg hørte den for første gang med Grethe Kausland og Antonsen Big Band for flere år siden. Det var et eller annet ved den. Siden leste jeg at Grethe Kausland sang den i sin egen begravelse, og den ble utgitt samme året som hun døde. Det gjør teksten enda mer ekte og inderlig, for sannsynligvis har hun vært alvorlig syk da hun sang den inn. På den måten eier hun både sangen og teksten på en helt spesiell måte. Teksten handler om å klore seg fast i livet. Og man kan jo godt tenke seg at den kan handle om å klore seg fast i et liv, når man plutselig skjønner at man står litt lenger fremme i køen til livets ende. Den handler om å være fornøyd med det livet man har levd, men være sugen og sulten på mer. Nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving, eller over neste fjelltopp. 


 

Akkurat sånn tror jeg det er å være alvorlig syk. Det å akseptere, forsone seg og etterhvert gi slipp.. Det er en prosess. For det bor i de fleste, at man er sulten på mer. Man vil kjenne flere solstråler i ansiktet. Man vil følge med på livene til dem man er glad i. Man vil gjerne gjøre det man liker flere ganger. Man har ikke fått nok, rett og slett. 

"Beklager, vi kan dessverre ikke gjøre mer for deg". Game over, liksom. Det er da den evige streben etter ekstra-liv starter. Jeg tror at hvis jeg hadde fått en sånn beskjed så hadde jeg ikke helt trodd på det. Det ligger i oss det og. Så lenge det er liv er det håp heter det. Man kan også fint snu det til så lenge man har håpet så har man livet også. Jeg tror man kommer litt lenger med håp. Håpet må dog justeres. Håp kan være mye gjennom et liv. Fra "jeg håper jeg får det jeg ønsker meg til bursdagen min", til "jeg håper jeg står på eksamen". Håp om et langt og rikt liv. Håp om og lykkes. Håp om å vinne i Lotto. Håp og drømmer, ikke alltid realistiske, men en nødvendig del av et liv. Håp driver oss gjennom hele livet. Plutselig får man beskjed om at det er game over. Man tror ikke helt på det. Så kommer det fra tid til annen funksjonsfall som stadige påminnelser om at, nei; det er ikke tull. Det er da man må justere håpet, en kunst i seg selv. Man kan ikke lenger håpe man får det man ønsker seg til bursdagen, for det er ikke sikkert det blir en bursdag til. Man kan ikke strebe etter de lengste turene eller de høyeste fjelltoppene. Det handler heller om å nyte øyeblikkene hjemme i egen stue. Nyte at morgenkaffen i dag smakte. Så langt som om man klarer å få i seg litt middag trenger man ikke tenke, men man kan jo håpe. Nyte en god samtale. Et hyggelig besøk. Velge menneskene som løfter deg opp. 

Funny how... Funny how the time just flies. How love can go from warm hellos, to sad goodbyes. And leave you with the memories, you've memorized. To keep your winters warm. 

Minner. Gode minner man kan varme seg på, bli glad av. Hvile alvorets tanker på. Jeg liker å se på bilder og kjenne på følelsen jeg hadde da jeg tok dem. Ofte, for andre, intetsigende bilder. Kanskje av en solnedgang eller skogen mellom hesteører. For meg er det mine minner. Gode minner. Finn dine minner, i gjenstander, bilder eller rett og slett minner i ditt eget hode. Plukk dem frem for å gjøre dagene lysere. Når noen har erklært at det er game over for deg; bruk tiden godt. Gjør det du har lyst til. Blås i det andre har lyst til at du skal ha lyst til. For as long as you're still in the game... Nyt det, bruk det. Sank ekstra-liv så lenge det går. 

May all your storms be weathered. And all that's good get bettered. Here's to life. Here's to love. Here's to you. 



 

 

Livets viktigste spørsmål

"Alle vet at de skal dø en gang, men det er nå en gang slik at jeg leder litt. Jeg har liksom ikke all verdens tid til å få gjort det jeg tenker jeg skal gjøre". 

Plutselig måtte hun agere og handle, for å være forberedt til det vi alle skal. Hun hadde innsett at hun nok skulle dit før oss andre. Jeg synes det var så godt sagt. Humoristisk, men også ærlig og viktig. Ærlig og rett fram, slik er ofte samtalene jeg har med alvorlig syke og døende pasienter. I egenskap av å være sykepleier. En nøytral samtalepartner. Det er lettere å være ærlig med noen man ikke er moren, søsteren, venninnen eller datteren til. Noen som ikke har sin egen sorg i forbindelse med din sykdom, og kanskje ikke er like forsonet med det som du selv er. Noen som ikke bagatelliserer det som er viktig for deg. I den delen av livet kan det ofte være godt å ha noen å være ærlig med. Noen som har vært igjennom slike forløp før og kanskje sitter på erfaring. Noen som tåler at du prater uten filter. Noen ganger kan jeg også være tilstede i samtaler mellom familiemedlemmer, det kan være lettere å prate om det vanskelige, om noen andre leder samtalen eller kan svare på spørsmålene.

En NRK-journalist har fulgt Irene, kreftkoordinator i Tønsberg Kommune, gjennom en arbeidsdag. Artikkelen er ærlig. Den gir en innføring i hva Irenes arbeidshverdag går ut på; å prate med alvorlig syke og døende mennesker. Den forteller om viktigheten av å ha en person å forholde seg til, en slags klippe i et liv som ikke ble det man så for seg. Det er nå en gang sånn at man ikke er forberedt på døden, selv om vi skal dit alle som en. Og ikke minst forberedt på alle de viktige spørsmålene som følger med døden. Spørsmålene som jeg tror er en del av en viktig forsoningsprosess. En forsoning med det at man er litt lengre fremme i køen på reisen mot døden.

Har du tenkt på begravelsen din? Vil du planlegge den ned til minste detalj, eller er det noe du ikke bryr deg om? Begge deler er like normalt. For noen kan det være godt å tenke ut hvilken musikk som skal spilles. Hva som skal sies. Hvilke blomster? En spesiell prest? En spesiell organist? Hvilken kirke? Tenker du kistebegravelse eller kremasjon? Ønsker du din egen grav, eller er minnetavle et alternativ? Jeg har flere ganger vært med på å drodle rundt planlegging av begravelse, mens personen fremdeles var høyst levende. Jeg pleier å anbefale dem å skrive ned ønskene slik at de som skal organisere det ser at det fantes ønsker. Har du noen tanker om hvordan det er å dø? Ser du for deg at du kommer til et bedre sted? Klarer du å tenke deg at døden kan være en befrielse til slutt?

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav. (Trøstesang/Lars Martin Myhre)

Har du tenkt på hvor du vil dø? For 100 år siden var det en selvfølge at man døde hjemme. Døden var en del av livet, noe man forholdt seg til. I dag er nok døden i stor grad institusjonalisert og fremmedgjort. På sett og vis også tabubelagt. Mange dør på sykehjem og sykehus. Det gledelige, synes jeg, er at flere også velger hjemmedød. Man kan lage så utrolig fine rammer rundt en hjemmedød. Et hjem med bilder på veggene, kjent inventar. Og ikke minst plass. Jeg tror plass er viktig for de pårørende. Det er godt å være i et hus der det finnes en krok man kan puste i helt for seg selv, hvis man trenger det. Det er godt at det finnes et rom der man kan gråte og prate uforstyrret. Kanskje det finnes en ekstra seng eller sofa man kan sove på. Det føles for mange helt feil å reise hjem, men søvn må man ha. Det er godt at det finnes kjente gater å gå seg en luftetur i. Ikke minst finnes det nå muligheter for å gi god lindrende pleie i hjemmet. I Tønsberg har vi altså Irene, og vi har et palliativt team opprettet fra sykehuset. De sitter på ekspertise innen smertelindring, og lindring generelt. Tryggheten Irene og det palliative teamet gir, har gjort at også vi ansatte føler trygghet i slike situasjoner. Vi føler oss trygge på at vi klarer å lindre og bidra til å gi en verdig død. Det å få æren av å følge noen ut på den aller siste reise, er noe av det flotteste og mest givende jeg vet om. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Og med det så tror jeg også at vi er i ferd med å ta døden tilbake til en del av livet. 

Ventetiden på døden består heldigvis ikke bare av å prate om døden. Uhelbredelig syke mennesker ser også på teite TV-program, surfer på nettet, leser blogger, irriterer seg over teite utsagn på Facebook. De bekymrer seg over livets trivialiteter, men kanskje i mindre grad enn før. For meg er det sunt med en prat med en som står litt lengre fremme i køen. Det minner meg på at mine problemer ikke er så store, og får meg til å sette større pris på det jeg har. På kreftavdelingen der jeg hadde praksis lå det flust med Se og Hør på personalrommet. Se og Hør ble anbefalt som lektyre når hjernen trenger pause fra livets alvor. Det er ikke sunt å tenke for mye på livets viktigste spørsmål, men det ER viktig å tenke på dem og forholde seg til dem som realiteter. For når man først står der og man ikke snakker år og måneder, men kanskje uker, dager eller timer. Da ER det godt å ha fordøyd og bearbeidet det uunngåelige.

Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden. Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld. (Himmelhøge sti, Elle Melle).

Lurer du på hvordan det er å være helsepersonell i livets kanskje viktigste begivenhet? Her er litt av mine tanker rundt temaet.

 

 

Jeg er dement, men beina mine virker!

Hun var liten, nett og munter - den gamle damen med det morsomme, og kloke utsagnet. Jovisst var hun dement, men jammen var hun også misunnelsesverdig lettbeint og sprek!

Det å miste hukommelsen og til slutt oss selv står som en stor frykt for mange. Kanskje mister man hemninger, kanskje glir personligheten over i det ugjenkjennelige. Det er så trist, så trist, men likevel realiteten for så mange som 70.000 mennesker i den norske befolkning. De aller fleste av oss vil en eller flere ganger i løpet av livet få demens tett på livet, og antakeligvis vil flere av dere som leser dette bli rammet. Og kanskje jeg som skriver dette.

Min morfar hadde en demenssykdom. En frontallappdemens. En demensform som endrer trekk i personligheten. En demensform som gir ukritiske utsagn. En demensform som gir mange sårende ord. En demensform hvor hukommelsen ikke var veldig sterkt nedsatt. En demensform som gjorde at han lett tok opp ting i verste mening og ble såret og fornærmet. Lenge. Veldig lenge. Man prøver å tenke at det er sykdommen, likevel er ordene vonde å høre. Og den nærmest uopprettelige fornærmelsen over noen ord man ikke veide godt nok før de kom ut og ble misforstått av mottakeren. Eller fordi man var sliten etter en lang arbeidsdag og ikke gikk inn like rakrygget som man visste man burde. Viste et snev av usikkerhet eller ubesluttsomhet. Nok til å få den sovende dragen til å sprute ild. Måten man måtte gå som om man gikk på nåler. Den tidligere velkledde mannen som plutselig bare ville ha joggebukse på. Den tidligere så pertentlige og renslige mannen som nå synes at det å dusje var tull og tøys. Den tidligere så blyge og sjenerte mannen som nå dro ned underbuksa og stod i nettoen foran meg for å vise frem arret etter hofteoperasjonen. 

Som sykepleier treffer jeg mange personer med demens. I dag er 70.000 nordmenn rammet av demens. Alle disse har trolig en familie rundt seg. I vår familie var Far rammet av demens. Far, og et 10-talls personer rundt ham - hans familie. Som sykepleier treffer jeg personene med demens. Og deres familier. Ofte unike ektefeller. Unike døtre. Unike sønner. Det er tårer og det er humor. Men ikke minst er det kjærlighet, mye kjærlighet. Det er omsorg, og det er en enorm respekt for den syke. Og det er samhold. I min familie tror jeg sykdommen skapte et veldig sterkt samhold. Vi var sammen om noe. Men samholdet har fortsatt også etter at Far døde. Man kan si det kom noe godt ut av det vonde også. 

Jeg kjenner en fantastisk flott dame, med en mann rammet av demenssykdom. Måten hun snakker til ham. Henter ham med i samtalene når han blir glassaktig i blikket og mister tråden. Måten hun hjelper ham med å bevare sin identitet, integritet og egenverd. Det er kjærlighet, det! Men det koster, det er jeg helt sikker på! 

Også vi som helsepersonell kan, med god hjelp fra gode pårørende, hjelpe til med å opprettholde personen bak sykdommen. Personen som ikke lenger selv klarer å fremstå som seg. Vi kan hjelpe til med personlig hygiene. Vi kan fortsette med å ta på det pene tøyet. Rulle håret pent opp. Møter vi motgang har vi smarte triks i ermet som gjør at vi kommer i mål likevel. Vi er profesjonelle, distanserte så vi tåler litt eder og galle, men likevel nære så vi også kan være en trygg havn. Vi kan minne om det som en gang var. Og om det som er. Det finnes et fint skjema kalt "Min livshistorie", der skriver man ned minner den rammede ikke selv kan formidle, men som kan være hyggelige å prate om, og viktige for å bevare identitet og integritet. Det kan være fra barndom og minner fra fortiden, hva het foreldrene og hva jobbet de med? Minner som hos mange kommer lettere fram enn det som skjedde i går. Det er gjort mye forskning på demens, og det gjøres mye forskning på demens. Det er ingenting som kan stoppe sykdommen. Det er ingen medisin som gjør en frisk. Det er bremsemedisiner, med noe uviss effekt. Men det finnes hjelp å få! Det finnes fantastiske mennesker med et engasjement av de sjeldne. Her i min kommune har vi to flotte dagsenter, med dyktige, dedikerte ansatte. Vi har sykehjem med spisskompetanse på demens. Jeg var så heldig å få ha praksis ved en langtidsavdeling for personer med demens. Aldri har jeg delt ut så mange klemmer, så mye bekreftelse. "Så hyggelig å se deg!!" "Har du en klem til meg i dag, da?" "Så fin du er på håret i dag!". Alle mennesker trenger bekreftelse, å føle at de blir sett. Og spesielt personer som glemmer at de nettopp fikk en bekreftelse. Gode øyeblikk og god følelse sitter lagret i kroppen selv om minnet er hvisket ut med det samme. Vi vil opprettholde den gode følelsen, og mate den jevnt og trutt. 

Ikke minst kan vi hjelpe og støtte de pårørende. Hjemmesykepleierne var viktige personer for Mor. Ikke bare fordi de hjalp Far, men fordi de også så henne. De slo av en prat. De tok seg noen minutter til å se på hagen hennes samtidig som de pratet om hvordan det egentlig gikk der hjemme. De tok i mot frukt og bær - delt glede er dobbel glede! De var gode støttespillere. Jeg tar det med meg som sykepleier, og prøver å være god støtte for de pårørende jeg treffer på min ferd. Prøver å gjøre det lille ekstra som koster så lite, men betyr alt. For støtte til pårørende er enormt viktig. Faller de pårørende sammen, så faller også det trygge holdepunktet i tilværelsen til pasienten sammen.

I min kommune finnes det også en pårørendeskole som går vår og høst. Et treffpunkt for pårørende til personer med demens. Et sted å lære om sykdommen og de ulike demensformene. Et sted man kan treffe helsepersonell med spisskompetanse på demens. Et sted man kan treffe andre i samme båt. Jeg vil varmt anbefale pårørendeskole - kanskje er det første steg mot åpenhet? Jeg tror nemlig på åpenhet! Jeg ser, gang på gang, hvor viktig det er med åpenhet! Selv var vi ikke så åpne til å begynne med, fordi vi ikke riktig så forandringen som hadde kommet snikende så sakte at det unormale var normalt og vi innimellom lurte på om det var oss selv om var unormale? Det var godt å få på plass en diagnose. Det er demens! Det ble lettere å ta Far med ut blant folk. "Han har demens, dessverre" - så ble han tilgitt om han kommenterte noe litt for høyt. Ikke minst ble han snakket til og med, for ingen var redde for hvordan de skulle møte ham, takket være åpenheten. Han fikk bekreftelser og han skaffet seg nye venner og bekjentskap slik han hadde gjort gjennom livet, også på sykehjemmet. 

Trilletur til gamle trakter!

Reisen sammen med en demensrammet kan være humplete, tøff og vond, men det er også gode øyeblikk bare man ser dem.

Jovisst var hun dement, men jammen virket bena godt.

Men graset er grønt, for aille...

Jørgen Hattemaker. En av de aller fineste tekstene jeg vet om. Prøysen, en ordkunstner av de sjeldne. Utad en trubadur og kunstner. En mann forut for sin tid. En mann som også kjente på hva livet hadde å by på.

Teksten handler om ulikheter, og om likheter. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, sier noen. Når alt kommer til alt og tones ned til de små tingene i livet, så er det også mange likheter. Jeg tror lett vi ser bort på naboen eller vennene våre og tenker at de har det så mye bedre enn oss selv. Av og til har jeg fått påminnelser i livet, f.eks denne; "det ser ut som dere har det så hyggelig dere søsknene i mellom, dere er heldige som er så mange og så tette!". Jeg har tatt dem for gitt, søsknene mine. De er bare der. Jovisst har vi det hyggelig, og ja - det er en klar berikelse i livet å ha dem. Selv om jeg i barndommen kunne misunne enebarnet som slapp å dele på goder og oppmerksomhet. I dag misunner jeg ikke enebarnet, som står alene i veldig mye. Og jeg setter enormt pris på at jeg har tre personer som alltid vil være der i livet mitt. 

I dag går tankene mine til tre søstre som, etter en tragisk ulykke, har blitt til to. Til en mamma som har mistet den yngste datteren sin. Til en stefar som har mistet stedatteren sin. Til barna som har mistet sin altoppofrende supertante. Til venner som har mistet en venninne. Til en kjæreste som har mistet sin kjæreste. Og til en hund som har en mindre å logre velkommen hjem. 

Ikke minst går tankene mine til tre søstre der jeg har tenkt "åh, så heldige de er som har hverandre! Det ser ut som de har det så morsomt sammen!". Nå er den av dem som jeg kjente best, borte. Jeg kan ikke klare tanken på hvordan det ville vært for meg å miste en av mine, og derfor kan jeg kanskje ane følelsen av hvor vondt dette gjør for dem som er igjen. Jeg vet ikke om det finnes ord som kan trøste. 

Det jeg vet er at jeg kan prøve å bruke dette til å sette pris på det jeg har selv. Jeg vet jo faktisk aldri om eller når det skulle snu. 

I drømmene kan Jørgen bli Kong Salomo, mens Salomo selv står og svarver hatter i hattemakergrend. Alt i alt er de like, og det vil være like vondt for både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo å miste noen de er glade i. 

I livet videre får vi huske på at graset er grønt, for aille - og det er noe vi alle kan sette pris på. 

Foto; Sara Stensby

Når Salomo sitt måltid, har vin og fylte fat, jeg suger på harde skorper, og kaller det for mat. Men det vi gir i fra oss, dit vi i lønndom går, blir gras til hyrdens hvite lam, og Sarons sorte får. 
 

Det har vært sesongavslutning i NRK-serien SKAM i dag. Serien hele Norge, langt utenfor målgruppen på 15 år, har trykket til brystet. Serien som har fått danskene til å bli nysgjerrige på det norske språket og islandske ungdommer til å øve på norske gloser. Serien der rettighetene er kjøpt opp av selveste Simon Fuller, med planer om å lage en amerikansk versjon.

Jeg kan godt skjønne hvorfor den har blitt så stor. FOR et konsept! For noen skuespillere! For noen historier! På sett og vis historier der de fleste av oss kan kjenne oss igjen. Eller relatere det til noen vi kjenner. Så enkelt. Så vanlig. Og så vanvittig bra skildret.

Årets sesong trodde vi skulle handle om homofili. Om å komme ut av skapet. Så viser det seg at dette slettes ikke er hovedproblemstillingen når det kommer frem at Isaks kjæreste er bipolar, samtidig som Isaks venner en etter en synes det er helt fint at han liker gutter. Bipolar. Det blåses opp til et stort problem. Vi tror det skal gjøre ende på Isak og Even. Hormonbomba Magnus, som for det meste er opptatt av når han skal få pult for første gang, sprekker bobla. Moren hans er bipolar. Han snakker om det som noe helt vanlig. Normaliserer det. Gir kloke råd. Når alt kjennes vanskelig ta en dag av gangen. Når det kjennes håpløst - ta en time av gangen. Når det kjennes svart - ta et minutt av gangen. Det var ikke akkurat det holdet vi hadde regnet med at de kloke rådene kom fra. Men herregud så sant det er! Minutt for minutt - i verste fall..! Og homofili - det er etterhvert helt normalt, og ikke noen big deal. 

Så avsluttes det. Og uansett, hva man tror på; Gud, Jesus, Allah eller evulosjonsteorien. Om man må ta livet minutt for minutt, eller i større jafs.. Så er det bare en ting som er sikkert. At livet er. NÅ. 

Så enkelt, så banalt og så innmari sant. Livet er NÅ. Vi har bare fått et liv utdelt og det er NÅ. 



 

Når det negative får bli en definisjon

Mennesker er underlige skapninger. Kanskje særlig nordmenn, der janteloven forteller at du er klysete om du tror du er noe? 

Jeg har lett for å spore inn på det negative og tenker å skrive litt om det, som en hjelp til selvhjelp.

Når noen sier "Hanna du er flink til..." avfeier jeg det med "pffft, er jeg vel ikke?!". Også begynner jeg kanskje og analysere - "hva var baktanken med at han sa jeg var flink til det?" Jeg har vanskelig med å ta til meg at jeg er faktisk er flink. 

Er det derimot noen som sier "Hanna, du må bli bedre til..." eller "Du er litt..." Jeg sluker det rått. Lar det definere meg. Lar det bli en sannhet. Lar det bli meg. Også analyserer jeg det, og legger på noen ekstra negative sannheter til meg selv, og tenker tilbake til annen kritikk eller kjeft jeg har fått tidligere. Også får jeg det litt vondt, blir veldig såret. Mye mer enn personen som ga meg kritikk nok mente at jeg skulle bli. 

Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje vi er litt sånn alle sammen? Vi avfeier ros og sluker kritikken rått. Vi lar det negative få definere oss. 

Jeg kan også lett la meg prege av negative opplevelser. Er Dögg, hesten, en klyse EN tur, så kan jeg la det overskygge alle de 100 fine turene vi ellers har hatt. 9,9 av 10 turer er hun jo en perle. Også kan altså den ene 0,1 prosenten godt få definere henne som en overhormonell merr og meg til en udugelig rytter, hvis vi en dag ikke har dagen. Det er helt teit egentlig!

På spilleøvelser er det en ting som er ganske typisk når vi er i ferd med å øve inn noe. Man spiller et parti i et stykke som stort sett er grei skuring, man pleier å spille riktig der. Så spiller man feil EN gang, og dirigenten påpeker "du spilte feil der!". "Tenk, det merket jeg selv også" kan jeg tenke inni meg. Også får jeg lyst til å si "har du ikke hørt at jeg spilte riktig de 10 forrige repetisjonene?". For å dra den videre ut i livet, kanskje man ikke trenger å påpeke når folk gjør feil EN gang? Når de ellers pleier å gjøre ting riktig? Det blir jo veldig negativt. Jeg mener ikke at ikke dirigenten skal få si "skjerpings" eller "gå hjem og øv" når jeg gang på gang spiller samme feilen. Men det er noe med det å påpeke flere feil eller positive ting... 

Overse ulåtene i litt større grad, og jeg er ganske sikker på at man får flere godlåter i betaling.

I trening av hund snakker man om positiv forsterkning. Man heier fram det hunden gjør bra. Og man heier veldig. Bikkja blir vill av arbeidsglede og gjør alt den kan for deg. Hunder er jo enkle sjeler - gjør alt for en godbit eller en runde med favorittleken. Men hundetrening, eller trening av dyr generelt burde i større grad vært overført til mennesker. Man gir hunden rom for å prøve. Rom for å gjøre feil, og når den gjør riktig så får den ros i bøtter og spann. Jeg tror på positiv forsterkning også mellom folk. Positiv forsterkning skaper trygghet til å tørre å prøve. Og da tror jeg helt ærlig at man ikke gjør så mye feil, for man er ikke redd for å gjøre feil. Jeg vet med meg selv at jeg spiller mindre feil når jeg ikke er redd for å spille feil. 

Så, kjære deg, og kjære meg - en oppgave til oss selv framover; Gi ros! Det er hyggelig å gi ros, og får man nok ros så kanskje man greier å tro det til slutt? Og la det positive få definere for en gangs skyld.. ;-) La det bli flere logrende, glade hunder, som tør å prøve ute i samfunnet vårt! :-)

Bruk av egen kropp som øvingsdukke

Jeg så en videoartikkel fra TV2 om sykepleierstudent Gyda som ikke finner seg i at studentene skal bruke hverandre for å øve på kroppsvask. Det er fra høgskolen sin side et planlagt scenarie der studentene blir bedt om å ta på seg egnet undertøy for en slik seanse, det er altså ikke snakk om å ligge i stringtrusa og blotte rompa for medstudentene. Og intimvask gjøres på dukker. Selvsagt.


Før jeg fikk stikke folk måtte både appelsiner og øvingsdukker til pers. Og medstudenter. 
 

Jeg har prøvd å bli vasket og stelt av medstudenter. Ja, det føltes rart, ubehagelig på et vis. Langt innenfor intimgrensa, selv med undertøyet på og kroppen dekket med håndkler etter alle kunstens regler. Men for en god læring det var! Da forstod jeg virkelig hva det gode håndlaget ville si, faste, men samtidig forsiktige bevegelser. Det er terapi og trygghet i gode hender. Dette må øves på. Dette må kjennes. Dette må man reflektere over! Jeg hadde også mange år som pleieassistent på baken, slik Gyda sier hun har, men jeg fikk likevel aha-opplevelser på dette. 

Jeg synes det er interessant å kjenne på hvordan det er å være pasient. Hvordan det er å "legge livet sitt" i andres hender. Jeg har prøvd flere typer personløftere. Jeg har vært pasient ved sengeskift i seng. Jeg har vært pasient i ulike former for leiring i seng. Alt var gode erfaringer som jeg kunne ta med meg som sykepleier. 

Jeg hadde en gang en pasient som overhodet ikke kunne tenke seg å bli løftet i en seilheis, en heis der du henger i lufta slik som her. Jeg ble koblet på seilet hans, heiset opp og trillet rundt. Etterpå fikk han prøve selv. Jeg kunne aldri overbevist ham om at det ville være trygt hvis jeg ikke hadde prøvd å bli løftet i en seilheis før. Jeg gikk jo også ut av comfortsona mi ved å sette meg i heisen hjemme hos ham. 

Vi møter stadigvekk brukere med ulike stomier. Jeg har fått en hjemmelekse av ei jeg kjenner som jobber med stomiutstyr. Jeg skal ikle meg en stomipose fylt med yoghurt. Også skal jeg gå ut, leve livet mitt, gjøre det jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner bare at planleggingen av dette stuntet, der jeg må tenke på hva jeg skal ha på meg, hvor bukselinningen skal gå. Hvor jeg skal, hva jeg skal. Er det et toalett der? Ha med ekstra skift og noen engangskluter i tilfelle lekkasje. Bare planleggingen av mitt eget stunt, gir meg enorm respekt for de som lever med dette hver dag. Og jeg risikerer bare en yoghurtlekkasje. Hva det lærer meg? Viktigheten av at man kan stole på stomiutstyret sitt, slik at hyppige lekkasjer ikke er opplevelser man får i erfaringsboksen, men heller opplevelser av at det går bra. Og JEG kan hjelpe stomipasientene til å finne bedre utstyr. Ikke fordi jeg selv kan stomi fra A til Å, men fordi jeg vet hvor det er hjelp å få. 


Den gang stolt sykepleierstudent, nå stolt sykepleier. 
 

Å være sykepleier handler om å gå innenfor andres intimgrenser hver eneste dag. Det argumenteres med at studentene kan ha gode grunner og egne historier som gjør at de synes dette er svært ubehagelig. Eller de kan tilhøre en religion der nakenhet er tabu. Jeg tror vel i utgangspunktet at skolene og den enkelte lærer tar hensyn hvis det er noen som bare ikke fikser det. Men jeg synes majoriteten skal prøve, trosse egne intimgrenser og comfortsoner - det ER lærerikt å kjenne på følelsen av å være pasient!  Alle, uansett historie eller religion risikerer å bli pasienter og alle risikerer vi å møte pasienter med sine historier eller sin religion som gjør nakenhet vanskelig. Det er ubehagelig, men jeg kan anbefale å hoppe i det likevel. 

Å være noens Alice

Jeg leste en kronikk i Dagbladet for en tid siden, skrevet av datteren til en 92 år gammel dame med demenssykdom. Artikkelen beskrev både den velkjente historien om en dame i grenselandet mellom to omsorgsnivåer - hjemme med hjemmesykepleie, men snart moden for sykehjem. Hun hadde flere fall, men det gikk stort sett bra. Hun ringte mye til familien fordi hun var engstelig eller hadde rotet bort noe. Det var litt slitsomt, men det gikk sin skjeve gang. Og det store spørsmålet lå hele tiden og gnagde på familien: hvor mye lenger går dette? Skader hun seg neste gang? 

Damen var av den heldige sorten, hun hadde en stor familie rundt seg og de besøkte henne flere ganger i uken. Familiens besøk hos damen bestod ofte i å rydde, ta ut søppel, vaske tøy, forsøke å lage struktur og system så godt de klarte. 

En dag var det et eller annet som var forandret. Det var plutselig mer orden i leiligheten. Håndklene på badet lå pent brettet. Det var kommet opp merker på veggen med "oventil" og "nedentil". Søppelkassen var alltid tom og sengen pent oppredd. Og var ikke moren litt gladere? Litt roligere? Litt mindre forvirret? Ikke minst var hun alltid så fin og velstelt på håret!

På morens kalender stod det stadig hyggelige hilsener. Det stod hva hun var blitt servert til frokost. Familien skrev hyggelige hilsener som "god helg" osv tilbake. 

Etter en tid fikk familien vite at moren var med i et prosjekt i kommunen. Et prosjekt der de fokuserte på kontinuitet, og sendte den samme personen til moren hver dag; Alice. Det var Alice som tok seg av alle de daglige oppgavene hos moren - fra personlig stell og pleie, matlaging, opprydning og husvask. Alice ble kjent med den gamle damen. Hun fant ut at hun var glad i å synge, og hver morgen sang de "La vie en rose". Alice hadde fanget opp at moren alltid hadde vært opptatt av å være velstelt i tøyet og på håret, og hun hjalp henne med å ivareta dette. Familien visste om alle de små vanene Alice og moren hadde i hverdagen, så kunne de følge opp med å synge "La vie en rose" når ikke Alice var der. Det fikk moren til å spørre "Er det lenge til Alice kommer igjen?". Det høres helt fantastisk fint ut, og jeg får lyst til å si at alle skulle få ha sin egen Alice. 

MEN: Datteren beskriver også hvordan hele morens liv og tilværelse raser sammen når Alice har ferie. Hvordan de teller ned dager til Alice igjen er på plass. Jeg husker jeg leste et sitat i en sykepleiebok, jeg TROR det var Nightingale, men er ikke riktig sikker. Ikke husker jeg sitatet ordrett heller, men essensen i det var at man som sykepleier ikke kan være "den eneste ene" for en pasient. Man kan og skal ikke gjøre pasienten så avhengig av en person at hele hans tilværelse raser sammen om ikke denne personen kommer på jobb. 

Jeg tror på kontinuitet, men jeg tror på det via god datasamling og primærkontakter som "trekker i trådene", kommuniserer med pasient og pårørende underveis "Hvordan går det nå?" "Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?" "Har det oppstått nye behov eller situasjoner?" Gode pleieplaner. Innsamling av "min livshistorie" i arbeid med personer med demens, og ellers en god evne til å skape en god relasjon basert på tillit mellom pleier og pasient/pårørende. Det er lov å ha litt bedre kjemi med noen enn med andre, det er fint hvis det er en Alice til hver pasient. En Alice som samler tråder og følger litt med, en Alice som lager et godt opplegg som gjør det lett for kollegene å gjøre den samme gode jobben som hun gjør. En Alice som formidler at pasienten gjerne vil synge "La vie en rose" under morgenstellet, at det er viktig å holde orden i håndklene på badet, ta ut søppel, vite navnet på pasientens barn og viktige relasjoner i livet. En Alice som formidler viten om et levd liv, og viktige hendelser i det. En Alice som sørger for at det er en beskjedbok mellom pårørende og hjemmesykepleien i de hjemmene der personen selv ikke evner å formidle alt som skjer i løpet av en dag. Og kolleger som forstår hvor mye det betyr når de tar seg et minutt eller to til å skrive hva pasienten med demens spiste til frokost, at de sang en sang eller pratet om gamle dager, at humøret var godt i dag, om kroppen var vond. Det koster så lite, men betyr så mye. Det viser at vi anerkjenner og ser pasienten som en person bak en syk kropp eller et hode som ikke tenker like klart som før. Det skaper trygghet og forutsigbarhet hos pårørende. De blir kjent med oss som personer, vi er plutselig Lene, Sara, Ingrid og Camilla, og ikke "de blåkledde" eller "hjemmesykepleieren". Men det blir altså for sårbart om det kun skal gå en person dit hele uka. Det blir vondt når helgen kommer, eller det er ferietid og hele opplegget raser. Det er fullt mulig å lage et godt fungerende opplegg rundt et pasient, et opplegg som gjør det enkelt å gjøre en god jobb, for fast ansatte og for vikarer. Et opplegg som fungerer også i helger og ferier. For sånn er hjemmesykepleien strukturert. Man jobber turnus med dag, kveld og natt. Det er mange aktører inne i bildet når det er snakk om 4 besøk hver dag 7 dager i uka. Det er litt tidkrevende å lage et godt opplegg, men jeg tror vi sparer mye tid, penger, og kanskje noen sykehjemsplasser på det. 

Jeg har fått lov til å være Alice for flere personer oppigjennom årene. Jeg blir nok både hønemor og beskytter, men jeg ønsker å være, og gjør mitt beste for å være en Alice som også slipper til andre. Det kan virkelig anbefales. Det finnes ingen bedre følelse enn følelsen av å se at pleieplaner følges, at tilnærmingen man har foreslått fungerer og gjør at man kommer i mål med selve målet: gi god og omsorgsfull helsehjelp. 

Hadde du ogsåhund en gang? Da kan vi jo alltid dele gode hundehistorier. Det skal ikke mer til for å ha en felles forståelse med de vi hjelper - et godt hjelpemiddel til å skape en god relasjon. 


 

Om å glemme seg selv

Det er godt kroppen min henger sammen, ellers er jeg stygt redd jeg hadde glemt en arm her og et bein der. Det er jammen ikke lett å være så distré at man kunne glemt igjen seg selv!

Jeg er aldeles fullstendig håpløst distré noen ganger. I tillegg er jeg fullstendig desorientert hva stedsans måtte gjelde. Jeg trenger en app hvor jeg kan søke opp det meste jeg eier. Eller ikke eier. For eksempel hjemmesykepleiebilen. 

To dager på rad nå har jeg leita etter bilen. Først en kveld der jeg parkerte utenfor et leilighetskompleks der de fleste husene ser temmelig like ut i mine øyne. Jeg gikk visst inn en dør, og ut en helt annen og da jeg stod på utsida skjønte jeg rett og slett ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Jeg trengte et par minutter før jeg klarte å orientere meg. Noen mennesker har et innebygd kompass i kroppen. Øst, vest, nord, sør. For meg er det bare ord. Jeg veit hvor øst er hjemme på Ringshaug hos foreldrene mine, for der ser man over til Østfold. Jeg har fått med meg at sola står opp i øst og går ned i vest, så akkurat rundt soloppgang eller solnedgang vil jeg kanskje muligens være i stand til å finne øst og vest. Ellers er jeg helt fullstendig blank på hvilke retninger jeg skal ta. Og det er litt upraktisk i hverdagen, og spesielt dumt når man står der og er på jobb, midt blant en masse like hus og ikke aner i hvilken retning bilen befinner seg. Etter litt fram og tilbake klarte jeg å orientere meg nok til å finne bilen.

En annen ting jeg er håpløs på er parkeringshus. På Farmandstredet står jeg alltid på samme plan, og er det ikke ledig der så er det faktisk litt krise. Når jeg er smart og har hjernen koblet på kroppen klarer jeg å være lur nok til å ta bilde av hvilket plan jeg står på eller noe sånt. Det gjorde jeg ikke her om dagen, da jeg var på jobb og skulle et ærend inn til byen for å hente noe. Skulle skyndte meg, det var ingen ledige plasser der jeg pleier å stå og jeg måtte en runde eller tre videre før jeg fant en plass med grønt lys over. Satte fra meg bilen, gjorde mitt ærend og skulle så finne igjen bilen. Det var visst lettere sagt gjort. Jeg gikk og jeg gikk. Ble så fortvila at jeg nesten begynte å grine, samtidig som jeg holdt på å le meg i hjel av hvor fullstendig håpløs jeg er. Det er bare jeg som kan klare noe sånt, det er jeg sikker på. Jeg rakk å tenke mange tanker: har jeg feilparkert og blitt taua bort? Så hissa jeg meg opp: taue bort en hjemmesykepleiebil - makan!! Så måtte jeg tenke: kjørte jeg lysgrå, mørkgrå eller rød bil?! Vurderte å ringe inn til kontoret og dele min fortvilelse. Var også på parkeringsautomaten og leita etter nummeret til parkeringsselskapet for å ringe å gi dem inn for og kanskje ha taua vekk bilen min.. Nøyde meg med å ringe søstra mi og klage min nød. Det verste var at jeg følte at ALLE så at jeg var fullstendig lost og at jeg var sikker på at jeg møtte de samme menneskene på nytt runde etter runde. Jeg gikk selvfølgelig med målbevisst gange mens jeg leita desperat etter bilen med sidesynet - ingen skulle se at jeg hadde gått meg vill... Antrekket var ikke spesielt diskré heller - man blir lagt merke til i hjemmesykepleieuniform. Også hadde jeg ikke tatt med jakka, så spesielt varmt var det heller ikke.

Endelig, etter 20 minutter der jeg hadde rykket tilbake til start x antall ganger så la jeg merke til at det gikk en vei opp og en vei ned, og at jeg nok hadde valgt den opp, eller kanskje den ned, hele tida. Jeg prøvde den andre muligheten og jeg har aldri vært så glad for å se denne her igjen! 

Jeg trøster meg med at jeg husker stort sett på de viktige tingene i livet. Så får det heller være at jeg bruker ganske mye tid på å lete etter det mindre viktige.
 

Å spise kirsebær med de små..

Jeg har jo skrevet om Louis Jacoby og hans tekster også tidligere. En av mine Jacoby favoritter er "Å spise kirsebær med de små". Nok en vise som minner oss på å sette pris på det vi har. Søk den opp på Spotify. Lytt på den. Les og føl.

Tenk på livet. Tenk på hvor du spiser kirsebær. Og med hvem. Ønsker du at det var noen andre du spiste kirsebær med? Eller på et helt annet sted enn på en grønn gren?

Livet kan tidvis være et evig jag etter den komplette lykke. Et jag etter bedre tid. Mer penger. Bedre tider. Såpass til jag at man kanskje glemmer her og nå? Glemmer nuet? 

Noe av det beste jeg vet i livet er de to små tantebarna mine. 2,5 år. Herlige, ubekymrede små mennesker. Nu vel, en og annen bekymring har også de. Men sjelden av en uopprettelig art. Jeg elsker å dukke ned i deres verden. Synge fantorangen. Danse rundt på gulvet. Lese Mamma Mø. Det som er synd er at jeg like fort går ut av deres verden, og over i min egen stressede hverdag. 

Jeg  burde være flinkere til å lese Mamma Mø.

Eller ta morsomme snapchatbilder.





 

For de beste stunder, som livet gir oss, er å spise kirsebær med de små. 

Tida flyr med kjappe vinger. Bestemødre som har vært ryper og bestefedre som en gang var tøffe typer er plutselig gamle og grå. En dag har man ikke bestemødre lenger. Eller bestefedre. En dag er foreldrene borte og. En dag henger puppene mens håret gråner. Og på veien har man slettes ikke kosa seg med kirsebærene her og nå, men tenkt mer på hvordan framtidas kirsebær skal nytes. Med hvem. Og hvor. Og hvordan. 

Hvis man er så heldig at man fortsatt kan spise kirsebær. 

Tygg litt på det. Nyt framtidens kirsebær der de er, helst fra en grønn gren der du kan spytte steinene så langt du bare klarer. Med de menneskene du virkelig vil nyte dem med. <3

 

Å leve lykkelig, med sukker på..

Oppå Lauvåsen veks det jordbær. Gode jordbær. Fine jordbær. Hele verda er bærre jordbær, finn et strå og træ dom på. Et er for gammalt, det skal få stå. Et er for grønt, det går vi i frå. Men æille andre skal vi ta med hematt. Og leve lykkelig med sukker på. 

Livet kan by på noen trøkker for noen og enhver. Noen får mer enn andre. Når man rammes av sykdom, får et handicap eller rammes av et tap så stort at man lurer på hvordan man skal klare å reise seg igjen, så kan man kanskje begynne å lure på meninga med livet? 


Jordbær, minner... Finn et strå og træ dom på... <3

Foto: Jorid Nilsen

Hvordan skal livet få kvalitet igjen etter dette? Hvordan kan man leve et godt liv etter et stort tap? Et tap enten i form av varig funksjonsnedsettelse, eller et tap i form av å ha mistet noen man aldri får tilbake. 

Jeg tror ikke jeg har noen fullgode svar på disse spørsmålene, men jeg har gjort meg opp noen tanker. Jeg har møtt mennesker som har mistet mye. Eller skal miste mye. Kanskje så mye som livet. Det er lite som føles så meningsløst og urettferdig. Og det er veldig mange ulike mestringsstrategier i møte med tap. Det gjelder å jakte på de gode jordbærene. La de gamle få stå, gå i fra de grønne i påvente av at de modnes. I mellomtiden kan man tre de gode på et strå.

Jeg tror forsoning og aksept er den aller viktigste brikken i evnen til mestring. Videre tror jeg på åpenhet. Sånn er det. Sånn har jeg det. Men åpenhet må ikke gå over i dyrking. Dyrking av sykdom. Dyrking av sorg. Man må gjøre valg. Skal jeg være meg, eller skal jeg være sykdommen min? Tapet mitt?

Isolasjon. Isolasjon fra omverdenen. Isolasjon fra et liv med innhold. Isolasjon som flukt. Flukt fra å forholde seg til virkeligheten. Men kanskje også isolasjon fordi isolasjon har blitt en vane. Omstillinger. Evnen til å tilrettelegge et liv som ikke ble slik man hadde tenkt, slik at det likevel kan være et godt liv. Evnen til å se løsninger framfor problemer. Evnen til å ta i mot hjelp og veiledning i det som føles håpløst. Og når det håpløse har fått ta over i en slik grad at du kanskje ikke selv ser det? Eller er det bare jeg som synes det ser håpløst ut å være deg, mens du egentlig lever godt i din livsverden? Det vokser minner på Lauvåsen. Gærne minner. Gode minner. Finn et strå, og tre minnene på dem. Minner kan være gode i motgangstider. Gode minner. Gærne minner. Alle minner. Noen minner er for grønne og må få stå, til de er modne nok.

Så hva er et godt liv? Hva er livskvalitet? Hva var livskvalitet før? Hva kan bli livskvalitet i din nye situasjon? Du eier ditt liv og du velger hva som er livskvalitet for deg. Samtidig trenger du kanskje et puff i riktig retning? Et puff til å få tilbake livet. Eller trenger jeg et puff? For å forstå at du faktisk har det helt greit? 

Markjordbær på strå.. Sommertær.. Å leve lykkelig, med sukker på!

Foto: Jorid Nilsen


Hvorfor meg? Hvorfor deg? Hvorfor han, og ikke meg? Har det meningsløse noen mening? Kan vi klare å finne en mening med det meningsløse? Vi mennesker er finurlig laget, med vårt behov for å finne en mening i det vi utsettes for. Og ikke minst vår evne til å finne en mening. Det å finne en mening kan være et verktøy for å overleve. Noen ganger kan vi også gjøre det meningsløse meningsfullt. Lage mening, gi mening. 

Jeg har ingen fasit, men jeg har mange spørsmål. Kanskje kan nettopp disse spørsmålene hjelpe nettopp deg til å finne din egen fasit? Eller til å stille deg selv de spørsmålene du trenger? Spørsmålene som kan hjelpe deg å kjøpe sukker til livets markjordbær. Så du kan leve lykkelig, med sukker på.

ylrkdroFOSY

Noen skal få stå. Men æille andre skal vi ta med hematt... <3 

 

Om rosa sløyfer og kreftstatuser

Det er oktober, og tid for å kle seg i rosa, sette rosa sløyfer på profilbildene på facebook for å vise at man støtter brystkreftsaken. Også kommer "kreftstatusene" på Facebook. De går i perioder året gjennom, men kommer nok ekstra godt fram denne måneden. En hjerteskjærende tekst, og til slutt står det: "Lim inn denne hvis noen du bryr deg om har hatt kreft". 

Vi bryr oss om kreft. Og krefstatusene forteller oss at vi ikke bryr oss hvis vi ikke kopierer dem og deler dem videre. De spiller på samvittigheten vår. Jeg er en av de som ikke bryr meg. Liksom. 

Faren min har hatt kreft. Onkelen min har hatt kreft. Farfar døde av kreft. Flere ganger i året tar jeg avskjed med pasienter som dør av kreft. Selvsagt bryr jeg meg om kreft. Og om kreftforskning. Men jeg bryr meg ikke om å dele en status for å fortelle at jeg bryr meg om alle som er rammet av kreft. Uten å gjøre noe mer enn å dele den statusen. Hadde det enda stått "Sett denne på profilen din for å vise at du har donert 100 kr til kreftforskning", da hadde det vært helt fint. 

Så denne måneden vil jeg gjerne utfordre dere som kan: gi et lite beløp til kreftsaken. Dere kan enten støtte Rosa sløyfe aksjonen her. Eller gi et valgfritt beløp til Kreftforeningen her. Etterpå kan du gjerne dele en status på at du har gjort det, hva du har gitt er din sak. Husk at alle monner drar, har du 50 kr å gi, så gi det. Det er tanken som teller! <3 


Hun går for rosa, gjør du? <3
 

Kunsten å gi faen

Selvutvikling er i vinden som aldri før. Alle skal vi bli en ny og bedre utgave av oss selv. Hvorfor? For å takle stress, mas, jag og press både her og der? Et press som bunner i et press om å være best? 

Jeg leste en interessant artikkel sist uke. En artikkel om noen som har skrevet en antiselvutviklingsbok. Den fikk meg til å tenke. Dagens samfunn er et prestasjonssamfunn. Alle skal "bli noe". Alle skal studere, minst en bachelor og veldig, veldig mange går for en master også. Det er et evig jag etter å bli bedre. Mer vellykket. Man sammenligner seg selv med kusina, naboen, eller fetteren til en venn. Man sammenligner karakterer, man jakter på bekreftelse. Flest mulig "likes" på Facebook eller Instagram. Vi skal vise et strøkent hjem, en vellykket karriere og opptil flere hobbyer. I tillegg til at vi skal trene på treningssenter. Selvsagt. Den perfekte kroppen er viktig. Og kostholdet. De sunneste lunsj-matboksene. Alle skal være best. Hvertfall når det kommer til fasaden. Verre er det når fasaden slår sprekker, men det er en annen historie. På veien til et perfekt ytre, og et godt selvbilde er det mange som har behov for å snakke nedsettende om andre for å heve seg selv, eller føle seg bedre. "Så du de gardinene til Gunda?! Gå'kke an! Hu eier ikke smak den dama! Kunne jeg aldri hatt!!" "Nå har Brita jammen lagt på seg! Glad det ikke er meg altså!". 


Dette ser gjennomarbeidet og fasadefint ut, ikke sant? Det er tatt ut av bilvinduet på nattevakt, og kjørt gjennom alle Instagrams filtere før det fikk komme ut på nett. Alle de filtrene vi gjerne setter på livene våre generelt. 
 

Større eller mindre psykiske problemer er i vinden som aldri før. Hvorfor? Kan det ha noe med presset og frykten for og ikke strekke til? Frykten for å være Brita som har lagt på seg, eller Gunda som har bomma på gardinvalget? Følelsen av og ikke ha høy nok utdannelse eller fin nok jobb. Fint nok hus. Ryddig og rent nok hjem. Det perfekte antallet unger og en passe allright mann. 

Selv safet jeg. Jeg ble sykepleier. Traust, trygt og i noens øyne sikkert kjedelig. 3 års studier, også er man nærmest garantert jobb etterpå. Det meldes om skrikende behov etter sykepleiere. Min fremtid er sikret i så måte. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første. Trolig aldri. Jeg tenker meg i utgangspunktet at god sykepleie er teamwork og ikke selvstendige prestasjoner. Det passer meg godt. I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i konkurranse, ihvertfall ikke når det er blodig alvor i det å bli best. Få flest bekreftelser. For meg holder det med en og annen bekreftelse fra en pasient, en pårørende eller en kollega, på at JEG gjør en forskjell. Vi er nå en gang laget sånn at vi trenger litt bensin for å virke. Noen av oss trenger mer bensin enn andre. Og jeg tror det er her man kanskje kan jobbe litt med seg selv. Trenger man mye bensin, mye bekreftelse, er man kanskje litt usikker på seg selv? Da må man øve. På å fortelle at man selv er god nok, akkurat som man er. At man tør å be gjester inn i et rotete hjem, og til og med lever fint med det. Jeg tror vi mister mange av hverdagsgjestene, de som stikker innom på en kaffe, ved å være så redd for å vise at man ikke har det strøkent. Selv elsker jeg å komme på besøk til folk som har klesstativet i stua og tannkremflekker på speilet på badet. Og ikke unnskylder det. På siste ridekurs jeg var på snakket vi om islendinger og deres mentalitet: alltid tid til å supe kaffe med dem som kommer innom. Man viser fram det man bor i, om det så er en rotete ombygget garasje. Og man er stolt av det man har. Her bor jeg, velkommen inn! Man blir ikke stresset av å få planene "spolert" av et uventet kaffebesøk. Og man er ikke redd for å spolere noens planer med et overraskende kaffebesøk. Man jobber bare litt lenger utover kvelden, så rekker man alt man skal likevel. Når man er gjest er man innom passelig lenge, også går man videre. Jeg tror vi burde adoptere den mentaliteten i større grad. Selv har jeg mye å jobbe med her: jeg får ryddeangst om det banker uventet på døren. Shit, hvem er det? Tåler de å se leiligheten min sånn? 


Han blir sannsynligvis ikke noen Mozart selv om bildet kunne fremstilt ham som et musikalsk vidunderbarn der han satt og banket løs på pianoet, sånn halvannetåringer trakterer et piano Vår oppgave, som de voksne rundt ham, er å fortelle ham at han er god nok, uansett hva han blir.
 

På sett og vis er jeg også ganske avslappet. Jeg vil ihvertfall være avslappet, og jeg jobber med å være det. Jeg skal dog innrømme at jeg sliter i blant jeg og. Jeg har aldri satt mine føtter på et treningssenter, og jeg tar meg gjerne en cola til lunsj hvis jeg har lyst på det. Jeg har en hest, en litt tykk en som sådan, men vi hygger oss sammen. Vi kommer nok ikke til å vinne NM noen gang i karrieren. Trolig stiller vi ikke en gang til start. Vi er godt fornøyd med å være med, på en liten Telecup f.eks. Jeg trenger nemlig litt motivasjon, og da synes jeg konkurranser er en fin måte å få det på. Først og fremst konkurrerer jeg med meg selv og mine egne resultater fra de forrige stevnene, også kanskje konkurrerer jeg litt godhjertet mot en og annen klubbvenninne eller gjenganger på stevnene. Men det koster meg ikke så veldig mye, hverken ære eller stolthet, om jeg trekker det korteste strået. 

Budskapet? Tja. Gi litt mer faen i alt, og tenk litt mindre på hva alle måtte mene. Ta deg en cola til lunsj hvis du har lyst på det.Kanskje ikke hver dag, da smaker'n ikke like godt. Smil til de rundt deg, back dem opp framfor og snakke dem ned. Så blir, om ikke annet, din egen hverdag litt hyggeligere. Selv skal jeg øve på å ta i mot besøk i rotete hus. For det er stort sett alltid litt rotete, og kan jeg ikke slappe av med det så kan jeg heller aldri ha besøk. Og det ville jo vært litt trist. 


Det er ikke alle som er skapt for å hoppe de høyeste hindrene, men husk at vi jo kan ha det bra likevel! Noen må jo også være der og heie fram og glede seg over de som hopper høyest! :-)
 

Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre. Jeg er like nervøs hver gang jeg publiserer en ny blogg. Hva synes folk? Er jeg helt rar? Hver eneste lille like eller kommentar er bensin til å tørre å publisere nye blogger i framtiden. 

 

Så husk at denne dag må du ta vare på...

Den forsvinner mellom fingra dine nå... 



 

Hverdag. Louis Jacoby. Min aller første konsert, som jeg bare såvidt kan huske. 

Visa har fulgt meg gjennom hele livet. Først ufrivillig - gjennom kassettradioen i mine foreldres gamle Volvo 240. Som voksen har jeg lyttet til teksten, mange, mange ganger. Det er kloke ord, ord vi burde leve etter alle som en. 

Det er jo ofte sånn at vi er misfornøyd med noe i livene våre. Jeg er ihvertfall stadigvekk det. Livet er en evig søken etter å bli lykkeligere. Mer vellykket. Gjøre de rette tingene. Ha de rette vennene. Jeg er stadigvekk utslitt etter jobb. Jeg får ikke døgnets timer til å strekke til. Jeg har det ofte mer rotete enn jeg liker. Jeg skulle ønske jeg rakk flere rideturer i løpet av en uke. Jeg skulle ønske hunden fikk lengre turer. Jeg skulle ønske jeg rakk å øve mer på saksofonen min. Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid til å pleie vennskap. Jeg skuler bort på andre. De får til så mye, virker så fornøyde med tilværelsen og livet. Mens jeg har en sofa-dag. Antakeligvis har vi det ganske likt. Alle har vel sofadager?. Kanskje skuler de bort på meg, og tenker at jeg får til mye? Når jeg havner i dette tankespinnet er det jeg tenker meg tilbake til Louis Jacobys refreng. Jeg kunne hatt det mye verre, det har jeg prøvd, og da angrer jeg på at jeg ikke satte pris på det jeg hadde. Man vet aldri hva som har skjedd i livet om noen dager, uker, eller om et år. 

Så nyt det du har her og nå. Kanskje det ikke er så gærent, tross alt?

En gang vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

I mitt neste liv skal jeg bli en hest.

Begge foto: Sara Stensby
 

 

Om pike, litt vin og visesang

Piker vin og sang heter det så fint. Jeg er glad i vin jeg. Noen ganger så det monner godt også. Ofte blir det ikke, og det er i grunn like greit. Jeg er en pike (eller dame har jeg kanskje blitt, men da forsvinner jo det morsomme med ordspillet). At jeg også er glad i visesang er ikke like selvfølgelig. Men det er jeg altså.

For en stund siden fant jeg Farfar på Youtube. Gamle Oddvar Sandvik, født 1928, dro plekteret over gitarstrengene for siste gang for snart 20 år siden. Men jammen kom han ikke på YouTube i 2016.

Anledningen var Tønsbergs byjubileum i 1971, da byen angivelig ble 1100 år. Nå har jeg lest at byen visstnok er eldre enn som så, men i 1971 trodde de altså at Tønsberg ble 1100 år, og det ble behørig feiret med 1 times direktesending der representanter fra byens kulturliv var godt representert. I programmet "En time i Tønsberg" er faktisk både Farfar, og tanta mi. Den gangen visste ingen at de to familiene skulle bli lenket sammen, så de kjente hverandre ikke. 

RMaA6H8X3po


Farfar sitter på Slottsfjellet, spiller gitar og synger en nitrist vise om Edvard og Kunigunde. 

Farfar spilte på det meste som hadde strenger. Han spilte også kornett i korps en gang i verden. Vi av barnebarna som har lært oss å traktere instrumenter har stort sett blitt blåsere, og en trommeslager. Møter gjennom musikken, der det oppstod annen type musikk, har gjort oldebarna hans. Farfar og hans musikk er i grunn opphavet til mye bra i vår familie. 


Søstrene sisters på årets 17.mai. Påkledningen trolig pga en gitar og noen viser i barndommen. 

Jeg har altså gode barndomsminner som inkluderer gitar og visesang. Jeg har nok fått Evert Taube og Erik Bye's viser inn med morsmelka. Cornelis Vreeswijk har jeg vel egentlig oppdaget på egenhånd, tekstene sømmet seg neppe for barneører. ;-) Louis Jacobys er en viktig del av vår barndom med sine tekster. Også er jeg veldig svak for Alf Prøysen. Jeg trodde han var for barneører, men det er jammen mange underbudskap der som nok mest er for de voksne. Jeg banner kanskje i kirken når jeg sier at jeg vel så gjerne kan høre gode coverversjoner, altså versjoner av visene gjort av andre. At Alf Prøysen hadde en stemme som var noe særlig mer enn sjarmerende er det vel ingen som kan påstå. Det samme gjelder vel mye av de gamle, skurrete opptakene av Evert Taube. Men sjarm har de, originalene.

Viser er koselig. Viser er en del av vår kulturarv. Jeg kan godt anbefale en liten lyttings til både "Skomværsvalsen", "Hönan Agda" og "Jørgen Hattemaker". 

Livet og døden

Det betyr ikke så meget hvordan man er født, men det har uendelig meget å si hvordan man dør. -Søren Kierkegaard

Når et nytt liv starter så er alle i omgivelsene rundt inne i en boble i begivenhetens rus. Man kobler av livet mens man beundrer det nye livet som har startet. De små, ubrukte føttene. De små hendene som holder et godt tak rundt fingeren. Den lille munnen som søker brystet. Tankene. Hvem blir du? Hva kommer du til å gjøre med livet du er tildelt? 

Så kommer hverdagen. Det er tross alt flest hverdager i et liv. Man blir vant til at livet tusler og går. Vant til livet. Man møter hverdagsgleder og sorger. Bekymringer. Små humper langs livets landevei. Humper og små bølgedaler er sunne påminnelser om hvor bra vi egentlig har det. 

Så skjer det oss alle i løpet av livet. Vi må ta avskjed med noen vi er glad i. En dag er det noen som må ta avskjed med oss, det er tross alt det eneste som er sikkert her i livet. 

I en avskjed kommer vi på nytt inn i en slik boble som vi er ved livets start. Vi er i nuet. 

Jeg tok dette bildet på Skallevoldstranda på St.Hans i fjor. Det var egentlig masse folk der, men jeg fikk likevel et knips av båten i ensom majestet. Båten symboliserer livets slutt. Døden. En båt som glir inn til land for siste gang. Årene er lagt inn. Motoren slått av. Det er bare bølgene som hjelper til det siste stykket. 

Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden...

Slik lyder de første strofene i Himmelhøge sti av Stavanger-bandet Elle Melle. 

Sangen handler om døden. Om hvordan livet ebber ut, og hvordan minnene henger i. 

Eg ser deg enno øveralt. I et lite blad som falt. I ei sky som dreiv forbi. På ein himmelhøge sti. Fly i fred, nå er du fri.

I jobben som sykepleier er møter med døden absolutt en del av livet. I den fasen av livet der årene er lagt inn, motoren er slått av, og bølgene hjelper til den siste biten inn mot land, vil mange møte behov for hjelp og støtte fra helsepersonell. Jeg skrev bacheloroppgaven min med døden som tema. Mitt fokus i oppgaven var pårørende til den døende pasienten. Hvordan møte disse? Hvordan støtte disse? Hva er viktig?



 

Evnen til å tilpasse seg hver unike situasjon er kanskje det aller viktigste. For å evne å tilpasse seg må man bli kjent med pasienten og hans pårørende. Danne en relasjon. Joyce Travelbee snakker så fint om møtet mellom sykepleier og pasient som et møte mellom to mennesker, uavhengig av roller. Hvem er du? Hvem er jeg? Hva har du gjort i livet ditt? Hva er viktig for deg? Eldgammel sykepleierteori som etter min mening og erfaring er like aktuell i dag. For selv om jeg er en profesjonell hjelper så er det viktig hvordan jeg er og hvordan jeg tilpasser meg situasjonene jeg møter, og ikke minst menneskene. 

Alle pasienter og familier har sin historie. De har sine erfaringer fra møter med døden. Noen har kanskje lest kritiske kronikker om livets siste dager i mediene. Noen lurer på om ikke livet kan forlenges med litt intravenøs væske eller næringstilskudd? Noen er redde for å bli uklare ved inntak av smertestillende og beroligende, mens andre helst vil dopes ned i en døs om de kunne fått velge det. I alt dette skal sykepleier ta gode faglige vurderinger av hva som er hensiktsmessige tiltak og behandling. Alle opplevelser rører folk, og former dem til det de er. God kommunikasjon, og god informasjon om det som skjer og skal skje er svært viktig og kan ta mange problemer ved roten. Informasjonen må tilpasses. Pårørende som selv er helsepersonell har andre forutsetninger for å forstå hva som skjer, enn den vanlige mannen i gata har. Likevel skal man huske at det er stor forskjell på å være pårørende og på å være på jobb. Det har jeg selv kjent på. Man mister hodet på en annen måte når det er ens egne nære det handler om. 

En sykepleier jeg kjente sa en gang noe om at sykepleiere må være gode skuespillere. Og det er til en viss grad sant. Samtidig må vi jo være ekte. Tilstede på ordentlig, og det er ikke skuespill. Jeg må være oppriktig interessert i å vite hva som er viktig for den enkelte for å kunne gjøre en god jobb.

I jobb ved siden av studiene har jeg flere ganger fått sitte fastvakt hos pasienter i livets siste fase. Fra og egentlig synes at døden var noe skummelt og fremmed, har det blitt noe av det fineste jeg vet.

Det å være tilstede. Kjenne på egne følelser. Bli nær og glad i mennesker som man vet man skal ta farvel med om kort tid. Jeg har tenkt og reflektert mye rundt dette. Fryktet å bli for glad i. Prøvd meg fram på hvilken balansegang og taktikk jeg skal velge om jeg skal kunne gjøre en god jobb i yrket samtidig som jeg også skal overleve det, i mange år. Jeg har fryktet, jeg har trukket meg unna og egentlig angret på det. Så har jeg gått "all in" og tenkt at jeg får ta smellen når den kommer. Det forunderlige er at smellen aldri kom. Selv om jeg tillater meg å være åpen, ekte, slippe folk under huden, bli ordentlig glad i, så får jeg en profesjonell sorg. Selv om jeg slettes ikke er noen skuespiller, men virkelig bryr meg om de jeg møter. Jeg blir lei meg, kjenner på sorg, vemod og tomhet, men det går over ganske fort og det tar ikke fra meg hverken nattesøvn eller energi på fritida. Jeg rir meg en lang tur, rir det av meg. Tenker mye, snufser kanskje litt på ferden gjennom skogen. Så går tristheten over i en stolthet mens jeg pakker opplevelsen og erfaringen ned. En stolthet over at lille jeg har fått bidra til en å gjøre en av livets største begivenheter til noe fint, både for den som ikke lenger lever, men ikke minst for de som var glad i denne personen og skal leve videre med minnene om hvordan vedkommende døde. For det er sant som Kierkegaard sier; det har uendelig meget å si hvordan man dør. 
 



 

 

Turvett på hesteryggen

Alle som driver med hest rir på tur; om det er et par dager i uka som avlastning fra banetrening eller om det kanskje er det man liker aller best på hesteryggen. Jeg vil her gå inn på noen kloke, gjennomtenkte og velprøvde tanker om det å ri på tur. Ikke minst vil jeg gi dere en lett innføring i lovverket; Friluftsloven og allemannsretten.

I utgangspunkter prøver jeg å holde bloggene mine på max 1000 ord slik at folk orker å lese.. Denne er på det dobbelte. Du er herved advart... ;-) 

Hvorfor ri på tur?

 Ut på tur med hest, en helt egen opplevelse. En tett på naturen opplevelse. En bekreftelse på et godt samarbeid mellom hest og rytter. Rekreasjon. Naturopplevelse. Spenning. Variasjon i trening. Utfordrende terreng. 

Disse og mange andre ord kan beskrive verdien av en tur utenfor ridebanegjerdene. Her i landet er vi så heldige at de aller fleste områder er åpne for fri ferdsel for folk og dyr, og dette kan vi forhåpentligvis fortsette å nyte godt av om vi følger noen få, kloke huskeregler. 


Den ultimate turglede; lang, lang rekke! 
 

1. Hvor rir man og hvor rir man ikke?

Vi har i Norge et ganske unikt lovverk gjennom friluftsloven. Vi noe som heter Allemannsretten. Det er en lov som gir rett til fri ferdsel i utmarksområder, enkelt oversatt; en lov som sier at vi kan få lov til å ferdes i skog og mark.Her er link til en side som beskriver allemannsretten og ridning godt.

Når jeg rir ut på tur bruker jeg skogsstier, både de som blir mye brukte, og de som kanskje bare jeg bruker. Sistnevnte bør jo være en fordel; at jeg med hest tråkker opp/vedlikeholder stier som gående kan nyte godt av. Jeg har faktisk opp igjennom årene sett eksempler på stier vi hestefolk har "gjenoppdaget" og tråkket opp på nytt som siden har blitt populære turstier. En av stiene "våre" ble til og med merket som kultursti! Men det var en liten digresjon.

Jeg bruker altså skogsstier, men allerede her kommer første vurderingssak man må ta som ansvarlig turrytter; er skogsttien jeg rir på egnet for ridning? Tåler den at jeg og andre med firbeinte gangere tråkker her dag etter dag? Enkelte stier er for bløte, og ved mye bruk vil de rett og slett bli tråkket i stykker og bli ubrukelige for turgåere. Tar vi ikke slike hensyn skaffer vi oss raskt uvenner. Vi kan risikere å få masse kjeft, det er jo såklart ikke hyggelig, vi kan risikere avis-innlegg, men det verste for oss vil være at dette når menneskene i kommunens ører, og vi kan rett og slet risikere å få rideforbud, og da også på stier som er fullt brukelige for hest...

Jeg rir gjerne i skogen, men altså kun på stier som tåler hest. Rir jeg på stier som tåler det dårlig så skjer det kun en sjelden gang.

Skogen er utmark, og utmark har vi i utgangspunktet lov å bruke til ridning og ferdsel med hest. Hvorvidt vi vil få lov videre avhenger altså av hvordan vi bruker vettet.


Ingenting slår en god skogstur!
 

Du synes kanskje det ser fristende ut med en skikkelig galopp over flate, langstrakte jorder? Sorry, her må jeg nok skuffe deg; det er i utgangspunktet aldri lov å ferdes på jorder med hest. Aldri. Mennesker kan gå til fots når det er tele eller snø. Hest kan ikke, har jeg lært. Endel bønder synes derimot at det er helt greit med ridning på jordene, så en kjapp telefon så går kanskje galoppdrømmen i oppfyllelse likevel. Men husk; spør før du gjør det, ellers skaffer du deg selv og hestesporten motstandere. Dette handler mye om bøndenes frykt for floghavre - et fryktet ugras, spesielt for de som driver med produksjon av såkorn. De får faktisk ikke levere såkorn fra jorder med funn av floghavre i temmelig mange år etter funn.. Såvidt jeg husker. Floghavre sprer seg fort, tar opp plassen og næringa til det virkelige kornet, og er rett og slett et komplett unyttig ugras. Hester som spiser hel havre kan potensielt spre floghavre om de gjør fra seg på jordene. Jeg har i ettertid hørt at det ikke er så mye hold i dette, men tar det likevel med. I tillegg kan ikke vi vanlige mennesker vite om jordene er sådd med f.eks gjenlegg, og om vi da tråkker i stykker noe hvis vi rir der. Jorder er altså fy - om ikke man har spurt bonden. 


Det kunne jo friste å prøve løpebeina litt her.... Men nei. 
 

Noen av oss er så heldige å ha lange, vakre sandstrender i nærområdet vårt. Der har vi faktisk lov til å ri, om ikke det står skilt undertegnet kommunen med forbud om ridning. Men igjen må vi bruke hodet; på sommeren i badesesongen bør vi la vær å bruke stranda, hvertfall mens det er mye folk der, og aller helst hele tiden, selv om det er fristende med et bad på hesteryggen.. Folk flest synes nemlig ikke noe om at hesten bader i deres badevann, og enda mindre populær blir du om hesten gjør sitt fornødne i tillegg.... Hestemøkk kan også ved kontakt med sår gi stivkrampe, derfor hører ikke hest hjemme på plasser der halvnakne mennesker ferdes. Men tenk; hele høsten, vinteren og våren igjennom kan du kose deg med friske galopper på stranda, hvis du er grei og ikke skaffer deg eller oss andre i hestesporten uvenner, som igjen kan gi oss forbud... Og på stranda er det alltid mykt underlag, flott å trave og gallopere på når alt annet er for hardt..! Her i området er de badestrendene forbudt område for hest i badesesongen; 15.mai til 1.september. Utover det kan vi gjerne bruke stranda. 


Vi er heldige som har tilgang på stranda - nesten hele året..!
 

Ellers vil jeg nevne for de av oss som rir i meget populære turområder... Enktelte mennesker tåler nesten ikke synet av en hest.. De synes ikke hest hører hjemme i deres turområder. Om hele stallen bestemmer seg for å dra på tur samtidlig, ikke gjør det på en søndag i beste turgåertid da, dere! Mange hester virker mer skremmende enn et par stykker, eller bare en enkelt hest. Det hestehatende turgåere ikke ser har de ikke vondt av, så lenge skogsstiene tåler å bli ridd på så ri gjerne på tur med hele stallen der, men bare ikke i beste turgåertid, som er søndag formiddag.  

Kort oppsummering; 

  • Ri kun på skogsstier egnet for hest.
  • Hold deg unna jorder uten avtale med grunneier.
  • Hold deg unna stranda om sommeren.
  • Begrens antall hester på tur samtidig i beste turgåer-tid(søndag formiddag i fint vær...!)

2. Hest og trafikk..

Når du rir på hest er du et kjøretøy. Du rir på høyre side av veien. Reglene sier også at du og hesten som ekvipasje, skal ferdes i veibanen og ikke på gang og sykkelstier. Enkelte steder er det og ferdes i veibanen med hest det reneste vanvidd, og det er da man tyr til sykkelstiene, sikkerheten skal gå først uansett. Men når vi da rir på ulovlig domene må vi ta ekstra hensyn:

  1.  Om hesten gjør sitt fornødne, for Guds skyld, gå av hesten og spark det uti grøftekanten slik at andre siden slipper å tråkke i det. 
  2. Passer ALLTID folk i skritt. Ser de redde ut, stopp gjerne hesten, oppsøk nærmeste oppkjørsel, grøfta etc for å gi plass. Folk med barnevogn eller gamle mennesker med rullatorer bør du ta ekstra hensyn til, de kommer seg faktisk INGEN vei kjapt nok om hesten din skulle bli skremt av noe og stikke til. Husk; en skremt hest ser seg ikke for. 


Hester er kjøretøy og går på høyre side av veien.

På veien må du følge vanlige trafikkregler, signalisere hvor du har tenkt deg, om du har tenkt til å stoppe osv. Det kan også være lurt å be biler som passerer fort om å senke farten om du har med unghest eller utrygg hest eller rytter. Følgende signaler skal du bruke:

  •  Ved sving: arm rett ut i den retningen du skal.
  • For å be folk senke farta kan du strekke armen nærmest veibanen ut og bevege den opp og ned. 
  • Ved stopp; armen ut til siden, med knekk fra albuen, flat håndflate som sier "stopp". 

Ved ridning på smale, svingete veier bør du unngå å gå på høyre side for enhver pris, bruk fornuften, ri i yttersving.

Om man skal krysse trafikkert vei med en hel rekke hester; be alle om å ri over veien samtidig, det går mye kjappere.

3. På tur med mange hester

Jeg har jobbet i en bedrift som tilbyr turridning for turister som et av sine tilbud. I denne jobben lærte jeg mye rundt dette å ri på tur med kanskje 15-20 hester. 


Tur med gode venner er halve moroa! 
 

Jeg vil her gå igjennom grunnleggende regler som dere kanskje kan ha nytte av om dere f.eks skulle ta med hele stallen ut på tur;

  • En ekvipasje er leder-ekvipasjen, det bør være en trygg hest som går godt fram og ikke nøler med hvor den skal gå.
  • På rekke rir man ALDRI forbi hverandre. En løpsk hest blir stort sett til at hele flokken setter avgårde.  
  • Beskjeder til/fra leder-rytter sendes bakover i rekke slik at alle får det med seg. F.eks ri til høyre på stien pga hull i bakken; en viktig ting å få med seg... Er man på tur sånn er det lett å glemme å ta ansvar for seg selv og sin egen hest hele tiden. 
  • Hester som sparker etc bør gå bakerst i rekka. Man tuller ikke med sikkerhet, uansett hvor mye rytteren av sparke-hesten kunne tenke seg å ri lengre fram...
  • Leder-rytter bestemmer tempoet, derfor er det viktig at denne er erfaren og fornuftig nok til å se hvor man kan løpe og ikke. Leder-rytteren lytter til alle i følget og er heller for forsiktig enn for bråkjekk. Spesielt om man er mange hester i følget er dette veldig viktig! Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet! En så stor flokk i galopp over åpent jorde er sjelden noe sjakktrekk f.eks...
  • Farta avgjøres ALLTID med hensyn til minst erfarne rytter/hest.  

4. Hensyn til dine medmennesker

Å ri på tur handler ikke bare om å gi deg selv en god turopplevelse, men også om å gi dine tilskuere et positivt syn på deg og på hestehold. Derfor enda flere regler fra meg;

  • Passer ALLTID folk i skritt! Stopp og vik fra stien om folk ser redde/usikre ut. Ta ekstra hensyn til folk uten fluktmulighet; folk med barnevogn og gamle mennesker med rullator.
  • Trav og galopper KUN der det er oversiktlig. Overvurder ikke dine egne evner i forhold til kontroll over hesten. Jeg, som hestemenneske, synes det er skummelt å møte hest i trav eller galopp som gående, jeg tør ikke å tenke på hva noen som ikke er hestevante føler...!
  • Hils og smil til de du møter på din vei!  
  • Fjern/spark til side møkka etter deg. 
  • Hvis mulig så la gjerne folk man møter få hilse på og klappe hestene. Det er veldig hyggelig, både for oss og for dem.

5. Bruk refleks!!

Refleks er viktig! Viktigere enn dere som enda ikke er bilførere tror.

  • Bruk alltid refleks i mørket og på dager med mye tåke og dårlig sikt.
  • Bruk gjerne refleks om du rir unghest etc.
  • Husk at du alltid blir lagt tidligere merke til av biler med refleks enn uten, til og med på høylys dag!  

Til slutt....

I følge friluftsloven;

INGEN andre enn kommunen har lov til å sette opp skilt om ridning forbudt, heller ikke grunneier. Kommunen kan i enighet med grunneier fatte vedtak om rideforbud, dette må igjen stadfestes av fylkesmannen. Det er altså en liten prosess før det blir rideforbud en plass. Men hvem som helst kan altså sende kommunen klager på ridning og forslag om rideforbud i gitte områder, blir det mange nok klager er sjansen større for at det faktisk blir rideforbud..

Derfor...

 Skal vi hestefolk huske på at HVER ENKELT av oss er ansvarlig for at turgåere og beboere i vårt nærområde skal like oss og synes godt om oss. Mange er i utgangspunktet ikke velvillig innstilt til hest, og noen få negative opplevelser kan raskt gi klager. Det at DU eller JEG ikke tar hensyn kan gi ringvirkninger til at NABOEN får kjeft. Eller i verste fall at vi alle får rideforbud og innskrenkede områder å ri på... I flere byer; bl.a Bergen, Kristiansand og Oslo, har hestefolket store innskrenkninger på hvor de kan ri, og noen steder har de rideforbud på helligdager. Hvis vi tar hensyn så håper jeg vi kan unngå det her i Tønsberg:-)

Følger du reglene jeg har skrevet om i denne (lange) bloggen så tror jeg du skal være ganske trygg...!

God tur!!



 

 

Livets pauseknapp

Ingenting i livet varer evig - ikke det kjipe. Ikke det gode. Det gjelder å skru på pauseknappen, lagre øyeblikkene og følelsene.

Jeg har friformiddag. Sitter og slapper av og gjør så lite som mulig. En slags del-innlevering på bacheloroppgaven er levert og jeg kan ta en liten pause frem til veiledning. Hestene er utlånt for dagen, og leiligheten er relativt ren og ryddig. Jeg kan drikke kaffe, lese og filosofere over livet - med god samvittighet. Da kommer jeg over denne bloggen av Pappahjerte - en av mine favorittbloggere. 

Pappahjerte skriver veldig godt. Og jeg tror han er en klok mann. Ofte kan overskriftene gjøre at jeg tenker "i all verden, det høres ikke ut som noe han står for". Også i dag var det slik - "Babybilder gjør meg kvalm" lyste det mot meg fra skjermen. Jøss, tenkte jeg. Du som egentlig baserer bloggen din på familielykke og barn. Så kom det fram hvorfor det gjorde ham kvalm - og da fikk han enda en stjerne i boka. 

Jeg er tante til to. Med begge har jeg sittet og holdt dem som små nurk, og tenkt på hvor mye godt og hvor mye vondt de to små kroppene skal oppleve i livet. To små, fullstendig uformede sjeler, med ubrukte små hender og føtter. Klare for å entre verden. Følelsen er ganske mektig. De er to år nå. Livet er bekymringsfritt og godt stort sett. Noen små kriser på veien er det jo - et fall, et skrubbsår eller noen som tok den leka man ville ha. Men ingenting som ikke kan rettes opp med litt omsorg og kjærlighet. De har såvidt startet livets film. De er enda på introduksjonen. 

For livet er som en film. Det snurrer og går, og veien fra komplett lykke til komplett ulykke kan være ubeskrivelig kort. Pappahjerte beskriver hvor fort tiden går, og hvordan man aldri får øyeblikkene tilbake. Livet går videre, klokka tikker og tiden flyr, om man vil eller ikke. Og i løpet klokkeslagene kommer opplevelsene, hendelsene, øyeblikkene, og ikke minst menneskene og dyrene man treffer, elsker eller hater. Altså; selve livet. Alt kommer, og alt har en ende.

I mitt yrke blir møtene og avskjedene noe som stadig skjer. Flere ganger i året tar vi farvel med noen. Jeg blir ofte glad i pasientene mine. Og jeg blir glad i familiene deres. Jeg bryr meg om dem og jeg er så takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell for dem når de havner i en vanskelig situasjon i livet. Jeg skriver bacheloroppgave i sykepleie nå, om det å være pårørende til de som er på vei inn i evigheten. Det er ikke fritt for at mye av det jeg leser og tenker på nå om dagen handler om livet, hvor skjørt og sårbart det er. Og ikke minst hvor mye hendelsene preger og former oss og reaksjonene våre.

Jeg sitter ved en seng med en person som er i motsatt ende av livet. Jeg tenker på at hånda jeg holder i en gang var liten nok til å holde rundt noens finger. Pulsen, som er svak, rask og hoppende var en gang et hjerte som slo jevnt og sterkt. Kroppen var en gang liten, frisk og ubrukt, med deilig babylukt. Klar for og brukes, klar for å leve. Nå er den så svak at den har reist seg opp fra senga for siste gang. Livet er levd, kroppen er oppbrukt. Livets film nærmer seg rulleteksten. Jeg tenker på hvor vondt det er for de rundt. Jeg kjenner at jeg synes det er mektig selv. Jeg skrur på pauseknappen i mitt eget liv der jeg sitter. Kjenner på roen og stemningen i rommet. Så fredfullt. 


 

Livet har en pauseknapp, eller flere. Det trenger ikke å handle om et liv som begynner eller et liv som ebber ut hver gang. Det gjelder å finne sine pauseknapper, og bruke dem. Jeg har en type pauseknapp, hverdagspauseknappen; der jeg er i øyeblikket kan kan nyte det jeg har, sette pris på det og tenke at dette er noe jeg skal leve på når vinteren kommer og livet er mer kjipt.. Akkurat dét er det ofte jeg tenker når jeg sitter bak disse ørene. Bildet er tatt på Jomfruland i fjor. Ta med seg hestene til Jomfruland?! Jepp - det gjorde vi. Og det var helt utrolig fantastisk deilig! Noen ganger trenger jeg å sette livet på pause, roe ned den til enhver tid stressa kroppen og sjela, og bare være. Det gjør jeg hver gang jeg setter på pauseknappen, enten i møte med livets begynnelse eller livets slutt, men også i møte med hyggelige momenter i hverdagen. Noen ganger passer det helt utmerket å reise til en øy uten fastlandsforbindelse utover ferja som går i ny og ne. Man tvinges til å sette på pauseknappen og tenke at akkurat NÅ er livet veldig bra! Også tok jeg et bilde av øyeblikket og lagret det, både visuelt, men ikke minst følelsen. Det kan anbefales! 

Gode hestedager

Det er vår, vinterpelsen løser i store tufser mens sommerpelsen venter på å få titte frem. Vi koser oss med gode hestedager på Stall Hangus. Helga har gått med til mye hestekos og fine turer.

På fredag var det tur med Vendela og nordlandshoppa Mariska, og Anne Linn med nordlandshoppa Lykke. Sistnevnte er min søster og hennes hest. De har akkurat flyttet tilbake til Stall Hangus. Vi fikk oss en fin tur i Ilebrekkeskogen på spreke hester. Vi fikk til og med prøvd oss som sprangryttere alle tre. Mariska valgte å hoppe et nedfallstre fra skritt, og de to andre skulle ikke være noe dårligere. Det kom brått på Anne Linn, som hater å hoppe, og det ble et syn for guder. Hun landet fint på beina, ved siden av Lykke.. Jeg, som heller ikke er så glad i å hoppe, stilte mer forberedt da Dögg gjorde et lignende stunt. Det ble en veldig morsom Snapstory av det, fra Anne Linns side.. ;-)


Anne Linn og Lykke


Snapstoryen oppdateres! 


Dögg og meg! 


Dögg og meg

 



 

På lørdag var det banetrening som stod på planen. Dögg er ikke mye skvetten av seg og synes det er helt okei at jeg kommer bort til henne når hun ligger. Det er ikke alle hester som synes det er greit, de er jo ekstra sårbare når de ligger. Siden de er byttedyr liker de best og kunne ta beina fatt hvis en fare skulle melde seg. Tamme hester har et mer avslappet forhold til dette, men instinktene sitter i. Det tok litt tid før Dögg ikke var rask med å reise seg når jeg kom, men nå kunne hun ikke brydd seg mindre og vi har stadig noen kosestunder. I går hadde vi en koselig stund i luftegården. Hun lå og slappa av, jeg satt ved siden av og klappet henne. Etter en stund la hun seg helt flatt, et tegn på at hun virkelig slapper av og stoler på at jeg ikke skal spise henne. 


Dögg var litt slaff i leffa, og synes livet var deilig!

Etter en stund reiste hun seg opp og synes det var greit å bli med på en aldri så liten økt på banen. Banen var litt tung, jeg hadde klokker på henne og det var nok litt tungt det også. Hele seansen var rett og slett litt tung. Men jeg fikk de gangartene jeg ville ha - når jeg ville ha dem. Plukket av klokkene etterhvert og alt gikk litt lettere. :-)

I dag har Dögg og jeg hatt en deilig runde i Essoskogen. Vi møtte hyggelige turgåere og barn som fikk klappe - det er viktig å gjøre seg populær så vi får fortsette å bruke et så fint turområde som Essoskogen er. 

Dögg løsnet og ble virkelig fin å sitte på underveis på turen. Tidvis skulle jeg ønske det satt noen dommere som kunne se hvor fin hun var, rundt i trærne. Den gode ridefølelsen holder i massevis den også. Hun fikk frese godt fra seg i galopp også. Kondisen kunne vel vært litt bedre, hun blåste fælt på slutten. Det kommer seg utover nå som vær og føre er mer ridevennlig. 


Kosestunder er like viktig som rideturer!


Lykke var sprek som ei loppe i dag. Hun har blitt et lite fellesprosjekt. Det er en familie som skal ha henne en del da Anne Linn ikke har så god tid. Lykke har hatt mye fri denne vinteren og har endel kilo hun må av med. Hun er også ute av form og stiv i kroppen. Det positive er at hun er veldig positiv og arbeidsvillig. Vi oppmuntrer henne med mye ros og gode ord, for hun prøver virkelig så godt hun kan. I dag trengte hun litt kjærlig tukt for å få ut litt krutt. Hun fikk noen runder i longe-lina på begge hender. Det var høy bakbeinsføring og mye galopp. Det tok ikke så lange tiden før hun var sliten da.. 

Etterpå fikk hun tante, altså meg, på ryggen. Hun er stiv, spesielt på den ene hånden og hun setter meg skjevt. Det positive er at hun lar seg rette opp. Hun søker også fint ned. Det blir nok en del dressurarbeid framover. I tillegg til turer og slankings. Det viktigste er at treningen er lysbetont. 

video:img6034
Et stykk sprek hest! Vrooom! 
video:img6035
Her har hun landet litt... ;-)

 

Hun har vært hos oss en uke i morgen og er satt lett i gang med litt trim hver dag. Jeg synes hun har blitt mye bedre bare på denne uka, og håper hun er enda bedre neste uke. :-)

#stålerødlykke #nordlandshest #lyngshest #döggfraulvehave #islandshest #hestehygge #ripsraps

Redde hester tenker ikke konsekvenser

Stadig leser jeg historier om hest og trafikk, både fra diverse facebookvenner, og f.eks dette innlegget fra Stavanger Aftenblad. Ingen er vel spesielt lystne på en elg i frontruta? Kjører du bil i områder med mye elg kjører du aktsomt. Har du da tenkt på at en hest i frontruta er akkurat like ille? Bilen din blir like ødelagt og du kan bli like hardt skadd. Og trolig skader du i tillegg et menneske eller flere. La meg fortelle deg litt om hest og trafikk. Bare til informasjon. Så kan du gjøre dine valg basert på det du vet etterpå. 

En hest kan veie fra 200 kg og oppover til 7-800, og kanskje mer på de riktig store drågene. En gjennomsnittshest av de som ferdes langs norske veier, veier en 4-500 kg. Gjennomsnittshesten har gjennomsnittsryttere på ryggen. Noen bærer gamle damer, andre bærer unge jenter. Det finnes statistisk mest av sistnevnte. Noen bærer kloke, dyktige ryttere. Andre bærer ryttere som mangler både kunnskap og intelligens. Du risikerer å treffe på alle sorter ute i trafikken. Du, og jeg, kan mene så mye vi vil om at endel hester og ryttere ikke burde ferdes i trafikken. Faktum er at de gjør det. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Men vi kan gjøre noe for å unngå å få dem på frontruta eller skade bilen på annet vis. Og unngå at de løper ned og skader andre fordi vi skremmer dem med bilene våre. For det er oss selv og uskyldig forbipasserende det går utover, uansett hvor forbanna unødvendig vi måtte synes det er med hester langs veien. Det er også sånn at hester i følge loven ikke får ferdes på gang og sykkel-stier. Jeg skal innrømme at jeg selv bryter loven på dette området, for min egen og omgivelsenes sikkerhet. Jeg vil ikke ut i 60 km sone med mye tungtrafikk, på et levende dyr med egne meninger. Du tenker kanskje at jeg ikke burde ridd der da, men dessverre har jeg ikke så mye valg da mye av turløypene våre ligger ved denne veien. Politiet har sett oss flere ganger, og aldri sagt noe. Jeg tror de også bruker skjønn. 


Ut på tur, aldri sur!
 

Jeg har to stikkord; fart og samhandling. Du passerer ikke en elg i 60 km timen, gjør du vel? Hvis elgen f.eks traver pent og pyntelig i veiskulderen. Du bremser antakeligvis helt ned og lar den få sjansen til å komme seg ut av veien. Antakeligvis nyter du også synet av den. Det skjer jo svært sjelden at man har slike tett på opplevelser med elg. Oftere ser man hester langs veien. Du kjenner irritasjonen vokser litt i deg. På samme måte som når du må sakke ned for et felt med syklister. Hestene har, i motsetning til elgen, ryttere på. Rytterne har ulik grad av kontroll og hestene har ulik grad av toleranse for biler. Stort sett er ikke hester redde for biler. Hester er redde for det som ikke lå i grøfta sist de gikk der. En flagrende plastpose f.eks. Siden bilene i hestens verden ikke er farlige, så hiver de seg gjerne ut i veibanen for å unngå plastposen. Det er noe i teksten til Sunde "500 kg muskler og bein, med hjerne som en plommestein". Og hva skjer da, hvis du passerer en hest som blir skremt av en plastpose, og du kjører i 60 km i timen? Klarer du å stoppe? Neppe. Manøvrere unna? Kanskje, men du havner muligens i grøfta på andre siden.

Hvordan vi skulle ønske du passerte oss? Du trenger ikke å stoppe helt opp. Du trenger ikke å skru av motoren på bilen. Du trenger ikke å passere like forsiktig som en elg, hester er litt mer forutsigbare. Vi blir bare veldig takknemlig hvis du viser tegn til at du ser at vi er der og gir deg selv tid til å lese trafikkbildet. At du slakker ned farta slik at du får stoppet eller svingt unna hvis hesten hopper til over en plastpose. Vi er glade når vi slipper å sitte med hjertet i halsen på den veistrekningen vi er helt nødt til å ri for å komme til skogen.

Noen hester kan også bli skremt av lyder eller ulyder fra bilen, eller at du lydløse syklist eller rulleskiløper kommer i høy fart bakfra uten å varsle din ankomst eller slakke ned på farten. Hester er fluktdyr. Blir de veldig, veldig skremt så tar de beina fatt og løper. En hest i panikk tenker ikke konsekvenser. Går moren med barnevogn eller skoleungene på vei hjem fra skolen, i veien for dem der de flykter i vill galopp, ja så er sannsynligheten til stede for at de løper dem ned. I beste fall får de hoppet unna og slipper med skrekken. Du, med din uforsiktighet kan ha vært en utløsende faktor til en slik ulykke. Det kan være dine barn som står i veien for en hest i panikk den dagen. Igjen er stikkordene fart og samhandling. 

Det er ikke bare bilførere, syklister og andre trafikkanter som skal ta hensyn. Det skal også ryttere og kusker gjøre. Etter min mening skal en rytter som rir på tur alene, være gammel nok til at hjernen er godt nok utviklet til å kunne lese et trafikkbilde sånn tålig - altså en 15-16 år. Man skal ha evnen til å samarbeide i trafikken. Du eier ikke hverken veien eller skogen selv om du sitter på en hest. Du skal sørge for at hesten du rir er rustet til å møte trafikkutfordringene du rir ut i, og du skal selv ha erfaring og kunnskap nok til å takle hesten din også utenfor ridebanen. Er du eller hesten uerfaren så sørger du for å markere dette ved å ha på godt med reflekser, skriv gjerne "unghest eller ung rytter - kjør forsiktig!" på ryggen på vesten din. Ikke minst bør du sørge for å ri sammen med en stødig ekvipasje som kan lose deg trygt gjennom trafikkerte områder. Om du er uerfaren rytter, eller om du rir på en uerfaren hest. Du bør også tenke litt på hvilken tid du legger ut på tur, det er lurt å unngå den tiden der alle skal til eller fra jobb. 


Også en slik medtrafikant må tas hensyn til... ;-)
 

Bussene langs veiene jeg rir på er utrolig flinke til å ta hensyn. De sakker ned farta, sjåførene smiler og vinker. I høst sendte jeg faktisk en mail til busselskapet her og takket for at rute 116 Skallevolds sjåfører var så hestevennlige. Etter det synes jeg faktisk de er enda mer hestevennlige. Kanskje de, som når man møter en elg, klarer å nyte synet og dele gleden rytteren har ved sin ridetur? Kanskje du og jeg skal prøve på noe lignende når vi møter syklister eller hester i trafikkbildet? Det koster oss så lite! :-)

#hestehygge #trafikk #hestitrafikken #tahensyn #turglede

Om å være korpsnerd

Korps. 17.mai tenker du. Uniformer, stakkars folk. Og dugnad. Nei, styr unna! Korps er så mye mer. En hobby livet ut! Bare la en korpsnerd få berette... ;-)

Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk en fascinasjon for klarinetten. Jeg hadde en venninne som spilte klarinett og jeg synes det var så fint! Jeg husker jeg laget meg en klarinett av en treplanke. Sortfarget med gullfargede prikker til klaffer. Heldigvis varte det ikke lenge før jeg også fikk begynne i korps og fikk en ordentlig klarinett som det også gikk an å lage lyd med. Og selv om det har vært, og er, noen tøffe tak av og til så er jeg så glad for at jeg fortsatt, i en alder av 31, har spillehobbyen min. 


Klarinetten og jeg.. 

Jeg er aktivt spillende på 21. året, eller er det blitt det 22? Samme det. Lenge begynner det å bli. 

Volden og Ringshaug Skolekorps var det første korpset mitt. Rød uniform, båtlue og verdens stolteste duskebærer. Året etter var jeg jammen spillende musikant. Jeg var litt lat, også hadde jeg temmelig godt gehør så jeg spilte på øret og gadd ikke å lære noter. Passelig avslørt da jeg bare spilte melodistemmen og det ikke var det som stod i mine noter. Jeg måtte til pers, og etterhvert ble både løpe- og gå-notene, fortenedeler og styrketegn kjente saker. 

Det hendte at jeg var skikkelig drittlei og ville slutte. Det var in og skulle slutte. Korps var jo teit sa folk. Vi turte ikke annet enn å si oss enig, men mente det vel egentlig ikke. Men vi kunne jo alltids si at vi snart skulle slutte. Dumme Mamma sa at jeg måtte gå sesongen ut, eller betale tilbake medlemskontigenten til henne. Det siste alternativet var uaktuelt, jeg hadde jo ingen penger. Jeg ble pent nødt til å fortsette året ut. Og året ble, som seg hør og bør, avsluttet med en korpstur. Etter korpsturen var det ingen som ville slutte. Slik holdt vi ut, år etter år. De av oss med sånne sære mammaer hvertfall. 

Etterhvert kom fascinasjonen for saksofonene, omtrent i samme momentet som jeg oppdaget hvor kult det var med storband. Og jeg fant hjerteinstrumentet mitt; barytonsaxen. Det ble oss, og sånn har det vært siden. Med litt avbrekk på de andre saksofonene når det har vært det som har vært behovet de stedene jeg har spilt. Men barysaxen er gromhornet herfra til evigheten. 


Skolekorpsvikar med gromhornet!

Jeg oppdaget altså storbandmusikken, og fra 15 årsalderen var det dette som var greia. Det ble mange morsomme spillejobber, artige syn på dansegulvet, øl-dusj over scenen da vi spilte "It's raining men", morsomme fester, turer og mange andre historier. 

Etterhvert fikk jeg lyst til å lære mer og oppsøkte voksenkorpset. Tønsberg Janitsjar ble mitt korps, og der er jeg den dag i dag. 

Maken til samhold som det er i et korps som Tønsberg Janitsjarkorps skal man lete lenge etter! Vi er som en stor korpsfamilie med mange dedikerte idealister. Sammen drifter vi Tønsberg Gjestehavn. Dette gir oss en stabil inntekt og god økonomi, som igjen tillater oss å hyre inn virkelig gode dirigenter. Vår faste dirigent er Rune Bergmann, sunnmøring og idealist. Rune er en opptatt mann som er mye ute og reiser, men vi lider ingen nød med flotte gjestedirigenter som Ray Farr og Helge Haukås. 

"Jannis" spiller en rekke konserter gjennom sesongen, med repertoar fra marsjer, julemusikk, opera, NM-musikk, diverse stoff til vår tradisjonelle nasjonale festkonsert 16.mai, og jammen er vi ikke innom storbandsjangeren også. Vi blir med andre ord ganske allsidige! 

Jeg nevnte noe om uniformer innledningsvis; vi er stolte av uniformene våre i Tønsberg Janitsjarkorps, men til konsertbruk så bruker vi ofte sort/sort. Man trenger altså ikke å ha uniformsskjorta nystrøket og klar til enhver tid, og marsj-skoa får rom for å støve ned mellom hver gang de er i bruk. Vi er mest et spillekorps, men litt marsjering blir det jo i vårsesongen. 


Foto; Kristian T. Bollæren. 
 

Foruten all spillingen er vi også glad i det sosiale liv, og litt festligheter. Vi reiser på seminar hver høst, med overnatting, masse spilling og en god fest. Vi reiser til Trondheim og NM janitsjar hver vår, også med overnattinger og mye sosialt i tillegg til det vi er der for; forsvare Tønsbergs ære i korpsøyemed. Vi har hvert år vår tradisjonelle julefest, "5.dagsfesten". Da dekker vi fine bord, spiser god mat, prater, danser og har det moro langt ut i de små timer. På sommeren har vi rekelag med dans ut i de små timer. Det er mange gode vennskap, og til og med et og annet ekteskap som har blitt til gjennom bekjentskaper i Tønsberg Janitsjarkorps! ;-) Vår helt egne korpssang har vi også, skrevet på "Stein Song". Den synges så ofte sjansen byr seg i festlige lag, og vi har også noter på den så den kan brukes ute. "Hellig er musikkens kall, aldri vi tonen mister.."


Ferdigpyntet 5.dagsbord! 
 

Sånn på tampen; et aldri så lite frieri til deg som bor i Tønsberg og kjenner at det rykker i korpsnerva; vi trenger nye musikere i flere grupper..! Har du lyst til å bli med i vår store korpsfamilie er du hjertelig velkommen til å stikke innom oss på en øvelse, eller ta kontakt med vår dedikerte leder Monica Husby. Slagordet vårt er "Alt for tonekunsten", og det passer godt! :-)


Korpsets eldste medlem - jeg tror det er drøye 55 års medlemsskap nå! Med andre ord - korps er hyggelig!! 

#allesnakkerkorps #norgesmusikkorpsforbund #korpsnerd #saksofon #massevisavhygge
 

Ut å gå på ski

Påsken er over. I den anledning kan det jo passe seg med noen betrakninger rundt alle nordmenns favorittidrett i påsken; ski. 

Min mormor er dansk. To av hennes favoritting her i livet er, logisk nok, fjell og ski - allerhelst i kombinasjon. Kanskje ikke helt hva man forbinder med en danske? Samtidig er det kanskje nettopp grunnen til at hun en gang i nittenhundreogdengang emigrerte hit til kalde Norge. Uansett... Hun har gjort tapre forsøk på å implentere skientusiasmen og gleden over glidende gange med planker under bena til oss barnebarna. Med varierende hell... Vel, hun har i det minste lært meg å ploge, og å lage dype krater i løypene når det går for fort og jeg må sette meg ned. 

Da jeg var liten synes jeg ikke det var så verst å gå på ski. Teknikken ble vel aldri prima, og det var vel aldri noen som lurte på om jeg ble den nye Bjørn Dæhlie, som var stjerna den gang. Men jeg koset meg i grunn med en skitur, dog foretrakk jeg å bli trukket av en hund. Turene gikk gjerne til kiosken, enten den som var 10 minutters skitur fra hytta, eller den som var en times tid i mitt tempo unna. Kiosk og sjokolade var et godt lokkemiddel allerede den gang. Vi har en greie i vår familie - har vi runda 5 km på ski så liker vi å si at vi har gått "innpå mila". Kiosken lengst unna er absolutt innpå mila, om man svinger innom den i løpet av en rundløype. Jeg elsket nedoverbakker, fart og spenning. Og hatet oppoverbakker. Smørefrie ski med bremseeffekt var for pyser. Drømmen var smøreski med god glid. 


Så idyllisk og fint kan Blefjell og Jonsknuten faktisk være! 
 

Man hører stadig om ting det er lenge siden man har gjort; "det er jo akkurat som å sykle"...! Sånn trodde jeg det var med skiferdigheter også. Helt til jeg opplevde at det ikke var sånn. Det var påske. Og skareføre. Isglatt skareføre uten nubbesjans til å ploge eller bremse.  Jeg hadde ikke gått på ski på sikkert 15 år. Ble lokket med på hytta. Og påskerenn. Siden jeg erindret at det var behagelig å bli trukket av en hund så skulle også påskerennet forseres med hund. Føret var såpass glatt at vi gikk på beina, oppå snøen, fra hytta og ned til der påskerennet skulle være. Jeg fikk utdelt startnummer 15 - Hanna Ulvang Dæhli til start! Trukket av Molte. Vektøkning på minst 15 kg siden siste start. Rennet startet med en sving. Jeg hadde glemt hvordan man svingte på ski, og Molte så en fugl i skogen rett frem, så dit løp hun, mens løypa, den gikk til høyre. De tilkommende kiloene gjorde at ekvipasjen fikk en helsikes fart. Jeg klarte å ploge, men det ga jo null effekt og det gikk bare fortere og fortere. Jeg fortsatte med neste trikset i boka; sett deg ned når det går for fort. Det var et sammensurium av ski, staver, hund, bånd, armer og bein. Litt pinlig var det og. Det er da modern på sidelinja lurer på om jeg ikke skal droppe bikkja i det minste. Jeg freser "NEI!!!". Jeg husker ikke så mye mer av det påskerennet - men jeg fullførte. Med hund. 


Sånt løst føre er i grunn bedre enn skareføre...
 

Jeg brukte et par år på å komme meg, få tilbake skigleden liksom, etter påskerennseskapaden. Da var det vinterføre og jeg hadde fått supertrekkhunden Rips. Det gikk så det kosta. Jeg la inn noen skøytesteg der det suste i vei og følte meg riktig kar. Passerte alle turistene og følte liksom at nå hadde jeg funnet formen. Therese Johaug og jeg liksom. Jeg kom meg til den berømte kiosken lengst unna, og videre på runden. Så begynte det å gå nedover. Og der, i bakken foran meg hadde et barn falt. I tillegg var det en sving, og svinger er ikke min sterke side, spesielt ikke i kombinasjon med nedoverbakker. Jeg kom mot dem i stor fart og lurte på hvordan i huleste jeg skulle løse dette her... Rips løp det beina kunne bære, men min vektoppgang i kombinasjon med nedoverbakke gjorde at jeg beveget meg enda fortere og i frykt for å kjøre henne ned så hektet jeg henne av kroken og slapp samtidig som jeg bytta spor for å unngå å kjøre på kiden som satt i veien. Før jeg ante det var brøytekanten der. Den var myk så skia sklei elegant inn i den og jeg kræsjlanda med magen i en slags omfavnelse av den. Jeg laget rett og slett et avtrykk av meg selv der. Mannen med kiden hadde fått stabla den på beina. Han tittet rart på meg. Jeg holdt på å frese noe om å holde unger unna løypa, men skjønte selv at det burde holdes usagt. Jeg la inn brøytekanter som en god redning i boka mi, og benyttet sjansen til å klemme en brøytekant et par andre ganger denne hytteturen. 



 

Både i fjor og i år har jeg faktisk benyttet sjansen til en aldri så liten skitur rundt i Voldens dype skoger. I fjor synes jeg så synd på tre sett tindrende hundeøyne som så gjerne ville bli med. Jeg tenkte; pyttsann - tre hunder går da fint..! Det gikk himla fort, og totalt uten kontroll. Jeg fikk satt meg ned for å få stoppet spetakkelet og sluppet dem løs. Jeg hadde visst nok med meg selv og skia. Jeg fikk meg en gigatrynings da jeg hekta skia under noen pinner og fikk et knekk i skiløperselvtilitten.

I år var det skiløyper og greier og fristelsen ble for stor. Jeg selet på Rips og la ut på tur. Skia var ikke smurt siden 2013 tror jeg, men siden jeg har hørt at det er in å gå med usmurte ski blandt proffene så tok jeg ikke det så tungt. Det gikk riktig så fint en stund, og jeg koset meg med livet, bikkja, skia og naturen. Omtrent sånn her;

video:img5696

 

Så kom det en bakke, en sving, en fugl Rips ville se nærmere på. Og et tre. Jeg fikk kasta meg i bakken før jeg tok samme møte med treet som med brøytekanten.



Jeg banna, sverta, kom nesten ikke opp. Rips synes dette var en superkul greie og slikka meg i trynet og hoppa på meg mens jeg lå og lo så jeg skreik og håpa på at ikke det ville komme noen andre skiløpere akkurat da. Fikk kreka meg på beina og klarte resten av runden. På vei tilbake kjørte vi nesten på en gammel mann, men bare nesten. Jeg tror det så ut som om jeg hadde full kontroll. Fasade er viktig. Da jeg nærmet meg hjemme begynte løypene og bli litt vel grusete. Jeg hadde hittil passa godt på skia mine, bare gå på snø, ikke ripe dem opp. Nå tok jeg en ny strategi; med litt riper så kanskje ikke de glir så godt i nedoverbakkene??! Jeg innså det da; jeg er blitt en sånn pysete tante som helst vil at det skal gå bortover eller til nøds oppover. Nedover er ikke min greie lenger.

Og jeg ønsker meg smørefrie ski med bremseeffekt.

#vinter #skilykke #ikkeakkuratnoenskidronning 

Blir du aldri lei?

Jeg stod der, på kveldsvakt, som så mange ganger før. Det er et av de siste besøkene, og jeg står der med henne, kvinne hvis kropp ikke vil lystre hjernens signaler. Akkurat denne kvelden er jeg litt lei. Inni meg. Kjenner at det er litt tungt å gå ut av bilen, litt tungt å låse opp hver dør. Også kommer spørsmålet - Hanna, blir du aldri lei? Hva svarer man da?

Jeg svarer litt overflatisk - neida. Dette er jobben min! Den dagen jeg blir lei må jeg finne på noe annet!

Det er forsåvidt sant. Den dagen engasjementet dør ut, hvis det noen gang gjør det.. Den dagen, da må jeg finne på noe nytt. Jeg er ikke typen som bare vil heve lønna.

Samtidig føler jeg meg med et litt utakknemlig, som har tenkt tanken på at jeg er litt lei nå i kveld. Jeg har en frisk kropp. Jeg er ung. Jeg har flere år foran meg enn bak meg. Hennes kropp er skrøpelig. Alderdommen ble ikke hva hun hadde ønsket og tenkt. Det vet jeg forsåvidt ikke om min blir heller, eller om jeg får noen alderdom i det hele tatt. Livet er nemlig sånn at man ikke vet hva morgendagen bringer. Men her og nå så har jeg det bra.

Jeg burde ikke være lei. Jeg burde heller puste positiv energi over på henne. Hun er hyggelig å tilbringe tid sammen med, pasienten min. Hun er en av dem som får meg til å sette mer pris på livet, og det jeg har. Å få besøke henne noen tilmålte minutter en lørdagskveld er ikke det verste jeg kan gjøre her i livet. 

Jeg tror faktisk ikke jeg løy da jeg sa at jeg ikke blir lei. Bare jeg fikk tenkt meg om. 



Når det føles litt tungt å gå ut av bilen, gå opp en trapp og inn en dør.. Da hjelper det å søke tilbake til følelsen ved å sitte på min fineste firebeinte venn, på et av de vakreste stedene på jord.. En sommerkveld rundt st.hans. 

#sykepleier #sykepleierstudent #tydeligmodigstolt #yrkesstolthet #livsfilosofi

Hestemagi

Min rekreasjon og hverdagsflukt. Lyden når hun tygger høyet sitt, ørene som flikker oppmerksomt mot meg i det jeg plystrer min hilsen til henne når jeg går ned til luftegården. Den bustete luggen som er full av høy. Den myke gode mulen som gir meg en liten nuss før den søker lomma mi etter noe godt. Kalde fingre inn under en lang man. Rufse litt i lang pels. Snuse inn den gode lukta. Ingenting kan senke pulsen min som det. Bli med meg inn i stallhverdagens magi.

Å stå med møkkagreipet. Sortere ut hestepærer og kaste dem i trillebåra - deilig, hjernedød aktivitet etter travle dager der hjernen og tankene stort sett ikke hviler. Gjøre det pent. Lage en pen seng for natten til min firbeinte venn. Blande klar mat. Legge klart høy. Bytte ut vannet i vannbøtta til friskt vann. Sope stallgang. Kanskje slå av en prat med noen andre i samme ærend. Den herlige vekslingen mellom å være sosial, eller trekke seg inn i sin egen boble hvis man vil det. Latteren og fjasingen på stallgangen. Stort sett er alle i godt humør - tilsynelatende. Stallen er et sted der man skal legge fra seg hverdagens stress, mas og frustrasjoner. Det er et sted for lave skuldre og hvilepuls - stort sett.

Foto: Sara Stensby

Jeg tar med grima og leietauet, henter henne inn. Børste pelsen pen og blank. Fola, fola blakken. Selv om hun er svart og jeg stort sett blakk, men hun er verdt det. Få bort sand og skitt så hun ikke får gnagsår av utstyret. Sjekke over etter sår, skrammer, hevelser i bein eller andre avvik fra normalen. Gi henne kroppspleie mens jeg prater hyggelig til henne. Forteller henne at hun er verdens fineste - for det er hun selvfølgelig! Hun glipper med øynene og leppa hennes dirrer litt - hun koser seg. 

Hente frem salen, legge den varsomt på - ingen skrukker på salunderlaget. Gjorden strammes forsiktig et og et hull på annenhver side. Blikket mitt vender oppmerksomt mot henne - hun gjør ikke mine til og synes det er ubehagelig. Jeg finner frem hodelaget. Det er høst og litt kaldt. Bittet varmes i hendene mine, før jeg legger det i munnen hennes. Hun gaper villig opp. Jeg tar på meg hjelmen og finner frem pisken før jeg løsner grima hennes. Vi er klare. 

Jeg setter meg på. Av og til slår ærefrykten meg; et stort dyr på 400 kg lar meg få sitte på ryggen hennes og bærer meg villig på tur. Mil etter mil. Hun spisser ørene. Innen vi har entret skogen en kilometer unna stallen har vi møtt bussen, noen tankbiler, massevis av vanlige biler, et par syklister og en rulleskiløper. Hun tar det med stoisk ro - min kloke ganger. Det er det ikke gitt at hun skal. Og jeg har hatt et par av de som overhodet ikke tok noe som helst med ro. Jeg vet derfor å sette enorm pris på at hun tar alt lugnt. 

Høstbladene på bakken. Trærne i høstdrakt - noen skrubbsår og merker på bladene - merket av å ha levd. Akkurat som mennesker i livets høst tar jeg meg i å tenke. Vi rusler avgårde i skritt på lange tøyler. Snuser inn den skarpe lufta. Lukten av fuktig bakke. Slurp, slurp når vi går i søla. Jeg ber om litt tølt - og det får jeg. Den deilige bonusgangarten hun har, fordi hun er en islandshest. Hun har hele tiden et bein i bakken i denne gangarten, ikke noe svevmoment og derfor ingen humping. Hun er løs og ledig i bevegelsene sine, lett regulerbar i tempo. Vi kommer til et fint strekke, jeg spør om hun vil gi mer. Hun slår villig over i galopp. Deilig kloppetiklopp. Jeg kjenner vinden i håret og tårene i øynene. Frihetsfølelse! Vi sakker ned igjen, det er litt humpete på veien og hun gir meg trav. Deilige, lange travsteg med godt svev. Vi traver et stykke før jeg tar henne ned i skritt og gir henne lange tøyler. Hun pruster mens vi fortsetter bortover. Vi treffer en jogger, litt lenger borte et pensjonistpar på tur - de smiler og sier hun er fin. Tusen takk, sier jeg og stopper opp litt. "Er dere på tur dere da?" sier paret. "Ja tenk, det var jammen godt observert!" sier jeg inni meg. Til dem sier jeg "ja, det er vi, dere også ser jeg!" Så veksler vi noen fraser om vær, vind og årstid. Den gamle mannen klapper henne på halsen før han drar en historie om da bestefaren hans hadde arbeidsgamp. Ikke rent sjeldent vi får sånne historier, men det er like hyggelig hver gang. Vi ønsker hverandre god tur før vi fortsetter i hver vår retning. Jeg rir innom utsiktsposten ved sjøen. Sniffer inn lukta av sjø, hører bølgene slå mot land og får enda litt lavere puls. Står sånn og titter litt. Tenker litt. Bare hun og jeg. 



 

Vi snur. Vender nesa hjemover. Hun gir meg enda en god galopp, jeg kjenner på hestekreftene, vinden og meninga med livet. For meg er hest en stor mening. Hesten gjør at jeg holder ut en krevende hverdag og møter med ulike skjebner. På hesten kan jeg koble ut verden bedre enn med noe annet.

Vel hjemme på stallgangen tar jeg av salen, børster over henne. Gir henne litt slikkegodis som takk for turen. Hun kommer inn i boksen, viser ingen interesse for høyet. Ser med håp i blikket på den rosa bøtta med kveldens grøt. Det er kveld, og hun får den. Hun er ikke rent lite bortskjemt blitt, men det gjør ingenting. Hun fortjener alt godt. 

Jeg setter meg ned ved boksen hennes. Hører på slafsingen mens hun spiser. Hører hun går løs på høyet. Lyden av at hun maler høyet med tennene sine er rene meditasjonen. 

Jeg kan sitte sånn - lenge.



#hest #islandshest #hesteliv #hverdagsglede #livskvalitet

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Hanna

Hanna

32, Tønsberg

Skriver om det som kverner rundt i hodet mitt der og da.. :-) I utgangspunktet hadde jeg en hesteblogg. Så kom lysten til å skrive om litt annet enn hest, eller i tillegg til hest. Da ble denne bloggen opprettet. Det kommer ut innlegg når jeg har noe på hjertet, og jeg poster de stort sett på Facebookprofilen min også - så noen ser dem.. ;-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits