Ripsraps Sykepleier, hestejente og korpsnerd med skrivekløe…

Jeg har sittet som plasstilitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund gjennom flere år, og fra tid til annen dukker spørsmålet; er det noen vits i å være fagorganisert? Hvor går egentlig pengene mine? Det koster jo endel? 

NSF har avtaler på lån og forsikring for sine medlemmer. Jeg har ikke undersøkt om disse er markedets beste, mest sannsynlig har de en jobb å gjøre her.

Til tross for dette ser jeg flere gode grunner til å være organisert i seg selv, men jeg ser også at for meg er det spesielt viktig å være organisert i en organisasjon som jobber for min yrkesgruppe alene. Så får andre organisasjoner jobbe for sine.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Vi går tøffe tider i møte i helsevesenet. Allerede nå er sykepleiermangelen prekær. Vi trodde lenge at vi hadde 17.000 sykepleiere på reservebenken. Altså at 17.000 sykepleiere hadde forlatt yrket til fordel for andre yrker. Så viser det seg at medberegnet i disse 17.000 er sykepleiere som i sin hverdag benytter sykepleierkompetansen sin, men ikke jobber pasientnært. Eksempler er ledere, ansatte i utdanningsinstitusjoner, lederen for Norsk Sykepleierforbund og mange flere som ikke kunne hatt den jobben de har, om de ikke var utdannet sykepleiere. Når det står så mange ledige sykepleierstillinger, og det faktisk er få å re-rekruttere til yrket så blir det desto viktigere å beholde de man har.

Og der kommer viktigheten av å være fagorganisert inn.

Det å være organisert i NSF er det samme som å være en del av et lag. Et lag står sammen. NSF jobber for lønns og arbeidsvilkår for sine medlemmer. Lønn skjønner de fleste hva er. Arbeidsvilkårene går ut på å gå i en turnus som er forenlig med å bevare helsen. At du ikke jobber deg syk. Og at det er nok folk på jobb til at du har litt igjen av det daglige batteriet å bruke på det som er selve livet. At du ikke alltid er på jobb i alle små og store begivenheter i ditt eget liv. En turnus er aldri helsefremmende – det fremmer ikke helse å rokke ved døgnrytmen flere ganger i uka. Men en turnus bør være så helsebevarende som overhodet mulig. Altså f.eks med færrest mulig omrokkeringer på døgnrytmen din i en løpende plan. Sykepleiere jobber stort sett unntatt fra arbeidsmiljøloven gjennom avtaler som skal sikre forsvarlig drift. Med en turnus som fulgte arbeidsmiljølovens krav til hvile og fritid hadde vi hatt mange dårlige turnuser for oss ansatte. Vi har sett skrekkeksempler på det når det ikke har blitt enighet om avtale og man har gått AML-turnus. Det kan være vakter som slutter kl 04 på natta, og vakter som starter på samme tid og varer i 4 timer. Det er nærmest en umulighet å jobbe fulle uker, gi døgnkontinuerlige tjenester mandag til søndag, følge arbeidsmiljøloven OG gå i en turnus som er forenlig med god helse. Når vi går med på avtaler som gir oss muligheten til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden vår i en plan slik at vi jobber 40 timer en uke og 20 en annen, men sluttsummen i planen stemmer, så er det utrolig viktig at noen sikrer at vi ikke utnyttes og at disse planene er slik at man orker annet enn å være på jobb. At man ikke blir syk av jobben. Uten tillitsvalgte med et sterkt apparat i ryggen ville vi stått i en situasjon der man selv måtte kjempe for å få en best mulig turnus. Da har man ikke så mye å stille opp med hos en arbeidsgiver som sier “vi trenger deg på vakt da for driftas del”. Vi kan jobbe døgnet rundt og forsvare alskens brudd på arbeidsmiljøloven med “forsvarlig drift” som argument. For de trenger oss jo. Ved et tilsyn får de forståelse for at de trengte oss, og vår helse blir litt annenrangs. Det finnes ofte smarte måter å jobbe på – for din helse og velferd, enn en arbeidsgiver som bare vil ha ut en plan, vil bruke tid på å se på. Og der kommer de tillitsvalgte inn. De gjennomgår hver turnuslinje og sier noe om hvordan den vil slå ut for akkurat deg. De pirker hvis det ikke er nok sykepleiere på vakt. Fordi det vil generere “mas” om noen kan jobbe overtid hvis det blir sykdom på ei syltynn grunnlinje. De kjemper for deg og dine rettigheter som arbeidstaker. Dette er en av tingene du betaler deg fra å gjøre selv gjennom et medlemskap i NSF. Faren for at vi blir hørt når vi er mange er større, enn om man står alene.

Annethvert år er det sentrale lønnsforhandlinger. Da sitter NSF sentralt i oppgjør med arbeidsgiverorganisasjonene, ser på økte levekostnader og argumenterer for hvor stort lønnspåslag sykepleierne skal ha dette året. Det året det ikke er sentrale forhandlinger, så er det lokale forhandlinger. Også da sitter det folk og forhandler om lønn. I de lokale forhandlingene kan du, som medlem, komme med innspill på hva du synes er viktig. Skal alle få litt? Skal sykepleiere med 16 års ansiennitet få et lønnsløft? Skal spesialsykepleiere i din kommune løftes? Skal helgetilleggene opp? Dette er bare noen få av mange eksempler på hva som kan ligge på forhandlingsbordet.

Skulle du få problemer i jobben; oppsigelse, varsel og annet. F.eks hvis du har gjort en regnefeil da du stod alene og regnet medisindoser med en konstant kimende vakttelefon og uten at det var noen andre sykepleiere på jobb for å kontrollere deg, så bærer du feilen personlig. Du er ille ute, står i fare for å miste livsgrunnlaget ditt for en feil som kommer av at du jobbet under umenneskelige forhold. Her kan NSF komme inn med juridisk bistand til sine medlemmer og hjelpe til med å plassere ansvaret der det hører hjemme; hos en arbeidsgiver som har satt deg i en situasjon der faren for at du gjorde en alvorlig feil var stor. Står du alene, må du selv kjøpe den juridiske bistanden. Og da spørs det om ikke du vil angre på de pengene du har spart gjennom og ikke være medlem.

Som jeg skrev så innledningsvis så går vi en krevende tid i møte. Vi har ingen reservebenk av sykepleiere å rekruttere tilbake, det er særs få i såfall. Det har i år også vært en nedgang i søkertall til utdanningene og det vil si at vi på sikt kan få færre nyutdannede sykepleiere å rekruttere. Som om ikke problemet er stort nok, så er vi kommet inn i starten av eldrebølgen – altså flere pasienter. Forskningen på ulike sykdommer gjør at pasienter har lengre overlevelsestid med sykdommer de tidligere døde av. I tiden de lever med sykdom så er mange av dem avhengige av helsetjenester. Vi er på vei til å få himla mye å gjøre! I Norge har vi en meget god offentlig velferdsmodell, som innebærer at det offentlige skal levere helsetjenester til hele befolkningen. Det er lovpålagt. Man tar ikke juleferie fra å levere helsetjenester i hjemmet, eller sender pasienter på en sykehjemsavdeling hjem til pårørende. Det offentlige helsevesen er under sterkt press, og det mangler alltid folk. Og da funderes det jo på hvordan man kan få skvist ut all saft av sitronene, som i dette tilfellet er oss sykepleiere. Hvordan å få oss til å jobbe mest mulig effektivt, hvordan utnytte oss fullt og helt. Det rasles med sablene ift behovet for å jobbe mer helg. Flere steder har de startet med langvakter. Sylvi Listhaug har vært ute og nevnt nordsjøturnus for sykepleiere – hun nevner ikke lønn i dette forslaget. Og lønn var vel hovedgrunnen til at det var populært at far i huset tok seg jobb i nordsjøen og mor satt igjen med ansvaret for hus og hjem. Stadig flere går inn i årsturnus, og vi har da sett plenty av eksempler på at lovpålagte fridager nedjusteres kraftig i en årsturnus. Stat og kommune er sterke når det kommer til forhandlinger. Hver og en av oss er små alene, men sammen er vi sterke. Jeg tror det er viktigere enn noensinne å være medlem av et lag. Så får en rekke medlemsfordeler i form av gunstige hotellavtaler, lån og forsikringer være en bonus. Men det viktigste er den daglige jobben som gjøres.

Med tidene vi går i møte er NSF’s arbeid for å sikre våre arbeidsvilkår og lønn viktigere enn noensinne. Jeg ser på mitt medlemskap som nesten like viktig som en forsikring. En sterk arbeidsgiver ser raskt sitt snitt til å spare noen kroner i en krevende tid om ikke vi står sammen. Når noen få ikke er medlemmer, beskyttes de foreløpig av at mesteparten av flokken er medlemmer og at arbeidsgivere flest følger flertallet. Om flere bortprioriterer sitt medlemskap i dyrtid, så blir vi svakere som flokk. Jeg tenker at det er viktig at alle tar sin del, og at det er nærmest litt usolidarisk å surfe med som gratispassasjer på lønn og rettigheter som fremforhandles av en fagorganisasjon. 

Lånt fra NSF.no – bli medlem du også! 

Om rett til ammefri, skakkjørte permisjonsregler.. Og om sykepleiermangel.

Jeg leser Anne Hafstads leder i Sykepleien i dag. Den omhandler sykepleiere som har problemer med å få innvilget lovpålagt ammefri. Det får meg til å tenke tilbake på historien jeg alltid har hørt. Den gjaldt meg, men jeg var bare 5 mnd så jeg husker den ikke.

Mamma fikk et engasjement i en barnehage da jeg var 5 mnd gammel, den gangen var permisjonstiden veldig kort. Men jammen ser det ut til at det er den eneste positive utviklingen siden 1985. Saken var at da de fikk vite at hun ammet så fikk hun ikke jobben likevel. De ville ikke gi ammefri og uttalte “Vi vurderte forholdet med de integrerte barna i barnehaven opp mot Nina Bollæren Sandviks rettigheter. Vi mente at hensynet til disse barna måtte komme i første rekke da stillingen er opprettet spesielt for disse“. Omtrent det samme kan man si er problemstillingen i dag, 38 år senere; hensynet til pasientene må gå foran den ansattes rettigheter. Mammas sak ble løftet helt opp i Stortingets spørretime. Det ble så oppgjort og vedtatt at hennes rettigheter stod sterkt, og hun ble tilkjent erstatning for tiden hun mistet jobben. Det banet vei for andre ammende kvinners rettigheter, skulle man tro. Men det er tydelig at historien glemmer, for nå gjentar den seg.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Hentet fra Nasjonalbiblioteket/Tønsbergs blad

Ammefri er lovpålagt i arbeidsmiljøloven. Spekter (staten, sykehusene) gir inntil 2 timer ammefri. KS gir 1 time lovpålagt ammefri i barnets første leveår.

Det mangler sykepleiere i hele landet, og hver eneste sykepleier på vakt, trengs på vakt. Man kan faktisk ikke unnvære noen på deler av vakta en gang, og derfor krangler enkelte arbeidsplasser på innvilgelse av ammefri da de mener det ikke er forenlig med drifta. Det er jo et symptom på at noe er riv ruskende galt – at det er så stort arbeidspress og så få sykepleiere at man ikke kan unnvære noen et par timer av ei vakt.

Samtidig som en sykepleier kjemper for å få ammefri, er det en annen sykepleier som er nødt til å ta ut ulønnet permisjon i flere måneder for å passe sitt eget barn. Hun fikk barn på “feil tid” av året og har ikke rettigheter til barnehageplass, der har man nemlig bestemt at det bare er opptak i august, for barn født før 1.desember året før. Så selv om barnet har fylt et år og er gammelt nok til å gå i barnehage har det ikke rett på barnehageplass. Samfunnet kunne trengt denne sykepleieren, også om hun var borte 1-2 timer av vakta for å amme. Sykepleieren hadde trengt pengene fra lønnet arbeid. Det er jo en kabal som skal gå opp når man må klare seg på én inntekt i dag. Hadde de hostet opp en barnehageplass, så hadde vi hatt en sykepleier til å ta av. Barn bør være født så nærme 1.august som mulig, og det fører til babyboom i juli – verste ferietiden der det er færre jordmødre på jobb. Jordmødre er også sykepleiere, og jordmødre er også mangelvare i utgangspunktet. De vil gjerne ha ferien sin i juli, men det fører til stort arbeidspress på de som ikke har ferie, og antageligvis samvittighetsgnag for å ta ferie. I tillegg fører det til fare for feil som kan gå utover liv og helse. I sommer døde et barn under fødsel fordi mor ble sendt hjem med svangerskapsforgiftning. Med all sannsynlighet grunnet kapasitetsmangel på føde/barselavdelingen.

Barn født mellom desember 2023 og utgangen av juli 2024 har ikke rett på barnehageplass før august 2025. Lønnet permisjon varer i max 1 år og det sier seg selv at man bør føde så nær august som mulig for å unngå a) ulønnet permisjon i mange måneder, eller b) betale for barnehageplass som ikke er i bruk i flere måneder (barn født innen utgangen av november 2023 har nemlig rett på barnehageplass fra august, men permisjonstiden er fremdeles et år). Fødselsboom på sommeren er svært uheldig grunnet kapasitetsproblemer på fødeavdelingene.

Også har man denne lovpålagte delingen av permisjon da. Familiene får ikke selv bestemme hvordan det er best for dem å fordele permisjonstiden. Det er 15 uker permisjon til mor (hvorav 6 uker skal tas ut rett etter fødsel), 15 uker permisjon til far og 16 uker som de selv kan fordele seg i mellom. Jeg er absolutt tilhenger av at foreldrene skal ha rett til hver sin del, men jeg er ikke tilhenger av at det er regulert at far SKAL ha 15 uker – dette må kunne vurderes hva som er praktisk for det enkelte foreldrepar og barnet deres. Et barn under 1 år er svært avhengig av mor, det tar tid å etablere rutiner, barnet kan ha kolikkutfordringer, mor kan ha gjennomgått en svært tøff fødsel og annet. Amming er anbefalt. Og noen ganger er ikke far godt nok – selv om likestillingen gjerne vil det. Han mangler jo puppen. Hvis det i tillegg er problemer med å få innvilget ammefri og skaper en masse trøbbel – hvorfor sende mor ut i jobb når barnet bare er noe over 7 mnd gammelt? Da er vi nesten tilbake i 1985 – bortsett fra at barnet ikke er overlatt til en dagmamma.

Vi er på vei inn i en tid der tallet eldre øker, i takt med at tallet yngre arbeidsføre synker. Vi skal drifte et velferdssamfunn og samfunnet ellers skal gå rundt. Vi trenger flere arbeidsføre! Det burde helt klart vært født flere barn! Men når det skal være så kronglete med ammefri, permisjonsrettigheter og du risikerer flere måneder uten lønn om du får barn på feil tid og ikke har rett til barnehageplass når barnet er et år. Da er det jammen ikke rart at folk ikke sier “vi går for en til!”.

Vi er jammen ikke kommet så mye lengre på snart 40 år. Fortsatt er det trøbbel med ammefri. Barna er veldig små når mor må forlate hjemmet for å jobbe. Inflasjonen og prisene på varer og tjenester er høye, boligprisene er skyhøye og rentene er ikke lenger hyggelige, så det skal vanskelig gjøres å klare seg på en inntekt i flere måneder. Det kunne blitt født flere barn – som igjen er framtidens arbeidstakere. Det sitter ledige sykepleiere på sidelinjen og passer på barna de ikke har rett til barnehageplass til. Og flere sitter der med opplevelsen av at småbarnstiden skaper så mange bekymringer at de ikke har råd til eller ikke orker å få en hel flokk med unger. Men da er hvertfall disse sykepleierne tilgjengelige for pasientene siden de velger og ikke få flere barn. På den annen side er det nok også endel framtidige sykepleiere eller andre nyttige arbeidstakere for fremtiden som aldri blir født når det er sånn.

Hentet fra Nasjonalbiblioteket/Tønsbergs blad

En epistel om nåtidens og fremtidens helsevesen.

Du er sobrilen min du! Jeg hadde kveldsvakt og var inne hos verdens fineste pasient. Ofte trengte hun litt beroligende kunne jeg lese av rapporter. Jeg prioriterte alltid noen minutter til en liten prat, det ga meg mye. Og tydeligvis ga det henne mye, for hun spurte meg aldri om sobril og hun takket nei da jeg spurte om hun trengte en for natta. Svaret hun ga meg varmet i hjertet og var en av de situasjonene jeg har tenkt at vi har verdens fineste yrke.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Tydelig, modig, stolt. Faget i front. Norsk Sykepleierforbunds sterke slagord.

I februar 2023 kom Helsepersonellkommisjonen med sin nye rapport; en 300 siders utredning som tar for seg mye av utfordringene som allerede finnes, og problemstillingene som kommer i framtidens helsevesen. Norge har et meget godt offentlig helsevesen, som sikrer oss gode offentlige helsetjenester. Det er pr i dag sysselsatt 400.000 mennesker i helsevesenet. Antall eldre øker, i takt med at antall personer i arbeidsfør alder på ingen måte øker. Konklusjonen er kort fortalt at vi er nødt til å ivareta også andre funksjoner i A/S Norge, så vi kan faktisk ikke være så mange flere i arbeidsfør alder, som skal jobbe i helse. Rapporten sier temmelig tydelig at man ikke kan regne med å få så veldig mange flere ansatte i helsevesenet, men et økende antall eldre skal fremdeles ivaretas. Mye av cluet da er god forebygging slik at de eldre holdes på et funksjonsnivå med minst mulig behov for helsetjenester. Forebygging på lavterkselnivå er helt klart mest lønnsomt. I tillegg til at man bør se på hvordan man kan spare tjenester ved å ta i bruk velferdsteknologi. Ikke for å spare folk, men for å bruke folkene mer fornuftig.

Det mangler pr i dag 7000 sykepleiere på landsbasis, og tallet er økende. Det mangler også helsefagarbeidere i fremtidens helsevesen. Rapporten til Helsepersonellkommisjonen sier altså at vi fremdeles skal levere gode offentlige helsetjenester, men vi må tenke nytt og annerledes.

Vi ser en trend med svært høy belastning i helsevesenet. Vi ser også mange ledige stillinger. Det vil si at det er lett å få jobb et annet sted i helsevesenet, om man ikke får gjort en god jobb der man er. Konsekvensen kan bli høy utskiftning, vanskelig å holde på gode fagfolk, stor ressursbruk på opplæring av nye, og altså en ond sirkel. Det er jo også trist for pasientene at de trygge pleierne går sin vei.

Som jeg skriver innledningsvis så har vi virkelig verdens fineste yrke. Det å få lov til å gjøre en forskjell for en nydelig gammel dame, eller for en familie i krise. En familie som snart blir en mindre, der man skal ivareta den som snart går ut av tiden, men ikke minst også denne personens pårørende. Det sistnevnte er noe av det aller fineste jeg gjør i jobben min. Cicely Saunders, palliasjonens mor, sier så fint; “minnet om hvordan en dør, forblir som viktige minner for de som skal leve videre”. Det at vi ivaretar de pårørende, og sørger for at de har et godt støtteapparat rundt seg og sitter igjen med en opplevelse av at det uunngåelige ble noe fint, er viktig. Også i et samfunnsperspektiv. Stor pårørendeslitasje kan i verste fall generere langvarige sykemeldinger. Noe som igjen gir en byrde på samfunnet. Det er en god investering om vi klarer å tilrettelegge for en belastning som blir så lav at de pårørende raskt kommer tilbake i jobb og ikke lever på samfunnets sikkerhetsnett.

Faget i front. Kronisk syke er storforbrukere av helsetjenester, og deres pårørende utsettes også for store belastninger over tid. Arbeidet med å holde seg frisk, starter for oss som er unge i dag, allerede med valgene vi gjør nå. Hvordan holde oss friske, og uten behov for helsetjenester lengst mulig? Tanker som nok krever en egen blogg, så jeg må avgrense tankene til de som allerede mottar helsetjenester.

Et lårhalsbrudd koster samfunnet enormt med penger. Først har man prisen for selve operasjonen og sykehusbehandlingen. Pasienten overføres så kommune, der man har en døgnpris på rehabilitering. Pasienten kommer hjem, og er ofte i behov av tjenester i hjemmet. Det er ikke sjeldent det oppstår komplikasjoner underveis i forløpet. Sluttsummen for alt dette kan fort havne oppunder millionen. Det er mye penger å spare på å forebygge at et lårhalsbrudd i det store og hele skjer. Det er ikke sjelden at lårhalsbrudd er noe som inntreffer hos personer som allerede er svekket i funksjon og balanse, og fra før mottar helsetjenester. En enkel urinveisinfeksjon kan lett gi fall, som igjen kan føre til lårhalsbrudd. God forebygging er alfa og omega for å holde kostnadene nede. I en travel hverdag i hjemmetjenesten kan gryende infeksjoner, som i verste tilfelle fører til et fall med lårhalsbrudd, lett overses. Med travelhet som årsak. Alle som er nærmest de eldre, trenger derfor å ha et godt klinisk blikk for å fange opp endringer. og identifisere potensielle problemstillinger på lavterskelnivå. Og altså tid nok til å gjøre tiltak, som i beste fall kan forebygge store og kostnadskrevende uønskede hendelser.

En av mine tidligere ledere sa så klokt; man må bruke penger for å spare penger. At vi rigger oss for å ha tid nok til å fange opp forverringer på et tidlig stadie. At vi på hver arbeidsplass skaper en kultur for å være våkne, og fange opp potensiell sykdom hos våre pasienter på et tidlig stadie. Det handler i stor grad om kompetanse. Og altså tid til å anvende kompetansen.

De siste årene har det vært en satsing på flere typer master-utdanninger for sykepleiere. Når vi investerer penger i å utdanne folk, må vi også anvende den kompetansen vi får og tilrettelegge for at de som hever kompetansen sin, også får brukt den. At de blir ute i klinikken, og ikke sikter seg inn på andre stillinger. Master i avansert klinisk sykepleie er et godt eksempel på kompetanse som bør anvendes i kommunehelsetjenesten, og kanskje spesielt i hjemmetjenesten. Vi merker et stort press på fastlegene ute i hjemmetjenesten, og en god samarbeidspartner som kan lette arbeidet for fastlegene er AKS-sykepleieren. De er rustet til å gjøre gode kartlegginger, som igjen letter arbeidet til fastlegene. Det er disse som på et lavterskelnivå kan settes til å gjøre kartlegginger, der fagarbeidere og sykepleiere fanger opp at noe ikke er helt som det skal og formidler dette til AKS, som bør være et godt talerør inn til fastlege og andre samarbeidsinstanser. Målet bør være å unngå sykehusinnleggelser i størst mulig grad, og kunne behandle hjemme på et lavt, men effektivt nivå. En innleggelse er belastende for pasienter som fra før har lav organisk reservekapasitet. Det gjør ofte at funksjonsnivået faller, og behovet for hjelp øker.

Urinveisinfeksjoner. Plagsomt for den det gjelder. Går det langt nok, går det raskt til en systemisk infeksjon som krever innleggelse med intravenøs antibiotikabehandling. Det setter ofte pasienten tilbake flere hakk, det kan gi forvirringstilstander og økt fallfare. En som alltid er påpasselig med å bruke rullatoren til å støtte seg på, kan plutselig glemme den og fall som i verste fall gir stor skade, kan være konsekvensen. Urinveisinfeksjoner kan unngås helt med gode forebyggende tiltak, spesielt på hygiene. Eksempler fra felten; En pasient med en dårlig regulert mage, vil ofte slite med lekkasjeproblematikk, som igjen gir økt fare for bakterier som kan føre til infeksjon. Klarer man å regulere magen med laksantia, og dermed redusere lekkasjeproblematikk til et minimum, er faren for bakterier og infeksjoner mindre. Jeg har sett flere eksempler der flinke kollegaer har fanget opp dette, og pasienter med residiverende urinveisinfeksjoner som følge av lekkasje, har fått redusert sine lekkasjer, holdt seg infeksjonsfrie, spart seg for innleggelser og opprettholdt et stabilt funksjonsnivå over lang tid. Det handler om kompetanse, både i utdanning og erfaring. Men det koster altså penger å ruste seg for å være tidlig ute. Det koster enda mer penger og belastning for både pasient og pårørende, om man ikke er tidlig ute.

I dagens helsevesen måles vi på tid og effektivitet, vi tildeles midler basert på planlagt arbeid i både spesialist og kommunehelsetjeneste, og vi måles på hvor mange planlagte oppgaver vi utfører. Alle overraskelsene vi møter på veien, er det lite rom for. Men det å investere tid på å håndtere overraskelser og iverksette effektive tiltak for å minimere skade, er noe av det aller viktigste vi gjør. At vi i større grad rigges for å kunne håndtere alle overraskelser, er altså viktig. At man våger å ha nok bemanning til at det ikke ser lønnsomt ut ved planlegging. Ellers kan små ting fort bli store og kostnadskrevende fordi vi venter til hendelser inntreffer og vi har nok en pasient inn på mye planlagt hjelp. Velferdsteknologi kan frigjøre tid til å håndtere overraskelser, og det er viktig at vi avsetter mer tid til overraskelser og forebyggende arbeid. Det er en god måte å bruke penger, for å spare i den andre enden. Jeg er ganske sikker på at det kan innhentes gode tall på om frekvensen av uønskede hendelser går ned, at man holder pasienter stabile på tjenestene de mottar, ved å rigge oss for å jobbe mer forebyggende, og ha tid til å ivareta overraskelser. Overraskelser som man lett kunne tatt på skylapper og oversett frem til det ikke gikk mer, og det ble veldig dyrt. At den fine gamle damen jeg beskrev innledningsvis, ikke trengte så mye sobril fordi hun følte seg trygg og sett, forebygget helt sikkert ustøhet og fall med uønsket hendelse som konsekvens. Så det å ha de minuttene der, det er så innmari viktig og verdifullt. Men ikke minst; hun hadde det jo mye bedre med litt miljøarbeid som medisin, fremfor en pille. De få minuttene med en god prat, er også viktig for min trivsel i yrket. Det er fint å få være noens sobril. Og skal jeg holde 30 år til som sykepleier, så trenger jeg å ha tid til å gjøre jobben min.

Helseministeren har nylig kommet med den årlige talen både til sykehus og kommunehelsetjeneste. Parallelt ruller det to Brennpunktdokumentarer på NRK. Disse viser heller uverdige forhold i kommunehelsetjenesten.

Så blir den samme tjenesten bedt om å se på hva det kan gjøres mindre av. Bevilgningene for 2023 krever nemlig det.

Det mangler i dag rundt 7000 sykepleiere i Norge, og det spås at vi i 2035 kan mangle så mange som 28.000! En av fem sykepleiere forlater yrket innen 10 år etter endt utdannelse. Mange er lei av å høre mas om høyere lønn til sykepleiere, i flere kommentarfelt kalles vi sutrete. Vi har valgt dette selv osv. Sykepleierindeksen viser at det flere steder i landet er stadig færre boliger en sykepleier har råd til å kjøpe. Men vi har da råd til noen. Enda verre er det med helsefagarbeiderne. Og det er skammelig! Lønna til en helsefagarbeider er ofte lavere enn lønna som tilbys i jobber (utenfor helse) uten krav til utdannelse. Og mye av svaret på sykepleier og sågar fastlegekrise er jo å se på oppgaveglidning, forflytte ansvar fra lege til sykepleier, og sykepleier til helsefagarbeider. Med økt ansvar, så må faktisk lønna opp. For alle grupper. For det vil alltid være et større studielån og et større ansvar, jo lengre utdannelse du har. Det må også en levelig arbeidsbelastning og turnus til. Idealet må jo være at folk greier å stå i turnusliv et helt yrkesliv. Fra tiden de er unge, spreke og relativt fri for forpliktelser, til travelt liv som småbarnsforeldre, tenåringsforeldre. Og til sist besteforeldre. Det er nå en gang sånn at det er familien og de nære som alltid er der. Når kabalen turnusliv og familieliv ikke går i hop så forstår jeg valg av deltidsjobb (som man taper pensjon på, som gjør at man tåler litt større press fordi man har mer tid til å hente seg inn – noe som er helt feil!). Eller at folk bytter beite og forlater helsevesenet. Vi har altså et ansvar for å finne ut hvordan vi kan beholde de sårt tiltrengte helsefolka. Beholde motivasjon og lyst til å bli i yrket.

Vi har straks 3 års jubileum  for pandemien. Jeg snakket med en sykepleiervenninne tidligere i dag, og vi tok for oss fasene. Jeg sa først at jeg synes ikke det var så verst i begynnelsen, da all «unødig» drift ble lagt ned, enkelte valgte å ta seg av sine egne, pasientene var friskere enn noensinne (fravær av forkjølelser osv gjør underverker for forverring av ulike grunnlidelser) og vi fikk litt bedre tid en stakket stund. Men jeg hadde glemt stresset over hvor redde vi var for å ta med smitte på jobb. Det eneste mennesket (av mine egne) jeg var i nærkontakt med gjennom flere uker var min mormor. Vi sa fra oss hjemmesykepleien hennes, og jeg var innom og hjalp henne litt. Så var vi vår egen lille kohort. Jeg husker store overskrifter med navngitte sykehjem; «Ansatt tok med smitte inn på sykehjemmet». Jeg var så redd for at jeg plutselig skulle være den personen som tok med smitte. Og gjorde alt for å unngå det. Og det var slitsomt.

Så ble det munnbindpåbud. Ansatte jobbet bak munnbind og visir i lange tider. Man fikk utpekt en stol på morgenen og der skulle man ha tilhold når man ikke var ute og jobbet. For mitt migrenehode var ikke det en drømmesituasjon.

Covid kom og gikk i bølger. Sykehuset var i beredskap. Så åpnet samfunnet og alt skulle bli bedre. Så kom all sykdommen vi skulle ta igjen for de siste årene. Massivt fravær hos ansatte, syke pasienter, stort press. Verre enn noensinne. Overtidsvaktene hagla, med temmelig heftige tillegg. I normaltilstander hadde folk løpt etter vakter med 200% overtid, men det var faktisk ikke sånn at folk stod i kø for dem etterhvert heller. Det sier mye om slitenhet.

Et enormt overforbruk straffer seg, strømprisene og prisene på det meste går i taket, og bremsen skal på. Som altså gjenspeiles i årets budsjetter.

Ironisk nok har flere av sykehusene vært i beredskap også etter covid. Pga stor pågang av pasienter med ulike virusinfeksjoner, og stort fravær hos personalet – av samme årsaker. Sykehuset i Vestfold har omdisponert både Kysthospitalet og avdelingen for alderspsykiatri og hukommelsessvikt til å serve utskrivingsklare pasienter. I kommunene har man også merket presset. Sånt får jo ringvirkninger.

Sykehuset er nå tilbake i normal drift. Men jeg regner med de ansatte kjenner denne omgangen, og de andre omgangene de har hatt de siste årene, på kroppen.

For å lykkes med å slukke en brann, og unngå at den sprer seg, minimere skade osv, så er tidlige oppdagelse og tidlige intervensjoner svaret på best mulig resultat.

Det er en eldrebølge i full anmarsj, det er mangel på helsepersonell. Brannen er varslet, den kan forutses, det er stor brannfare! Brennpunkt viser stusselige sider av eldreomsorgen. Det er slitne helsearbeidere som har mest lyst til å ta beina på nakken og løpe sin vei flere steder. Det er brann i helsevesenet allerede nå. Spørsmålet er hvordan vi skal slukke den? For her nytter det snart ikke å holde den under kontroll og sørge for en kontrollert nedbrenning.

Det er nå det brenner. Og det lønner seg å slukke brannen før den tar overhånd. Helseministeren ønsker seg et godt offentlig helsevesen for alle, uten bruk av private tjenester. Hun og hennes regjering ønsker et likhetssamfunn. Samtidig skal man altså se på hva man kan kutte ut eller ned på i kommunehelsetjenesten. Jeg kan se for meg at det som skjer er at de bemidlede kjøper seg tjenester. Så får vi heller et forskjellssamfunn.

Jeg liker dårlig klaging uten forslag til løsninger. Hvordan skal vi løse utfordringene vi har? Et svar er å forebygge. Holde folk friskere lengre. Unngå funksjonssvikt og større behov for helsetjenester.

Med en stadig voksende andel eldre i befolkningen bør det et større fokus på å holde dem friske med et lavest mulig behov for helsetjenester. Både fra sykehus, hjemmetjeneste og sykehjem. Jobben starter før de kommer inn med behov for helsetjenester. Helsestasjon for eldre? Der de kan få gjort enkle helseundersøkelser, legemiddelgjennomgang, få en prat, informasjon og råd om hva de selv må tenke på. Mange kan kanskje ha glede av en tur ut for å få stelt et sår fremfor at hjemmetjenesten kommer hjem til dem, også får de samtidig vært litt sosiale. Kanskje får de et måltid mat? Lettvinn transport må selvsagt rigges, til en inntektsbasert pris f eks. Man ser oftere de samme personene om man er fast inne til sårstell, noe som er en fordel. Også sparer man transportetappene og tiden til hjemmesykepleien noe. I hjemmesykepleien er jo tid penger.

Lokasjonen for helsestasjonen? Seniorsentrene, helsehusene eller andre eldresenter med mulighet for å tilby en matbit og litt sosialt attåt. Det er jo ønskelig at disse stedene blir brukt!

Vi har de siste årene fått en masterutdanning for sykepleiere; avansert klinisk sykepleie. Disse har kompetanse på å gjøre gode undersøkelser av pasienter, og formidle dette på en konsis måte til lege, hvis de finner avvik som det må gjøres noe med. Det er også vurdert om de kan få forskrivningsrett på enkelte medikamenter og kurer. Disse kunne helt fint, og kanskje sammen med spesialsykepleiere innenfor ulike fagfelt, og noen vanlige sykepleiere, stått for store deler av driften av en helsestasjon for eldre. De kunne også bistått ambulerende både ute i hjemmetjeneste og i sykehjem, hvis pasienten ikke kan komme til helsestasjonen. Jeg tror et sånt fagmiljø hadde vært veldig inspirerende også for øvrige ansatte i ulike tjenester. Vi bruker nå mye tid på å purre på leger og rive oss i håret over og ikke komme noen vei. At man på et eller annet smart vis også fikk en hurtigknapp til pasientens fastlege ved behov, måtte man funnet en løsning på.

Skrøpelige pasienter, de med flere diagnoser, har en lavere organisk reservekapasitet. De får ofte en forverring av sine grunnsykdommer hvis de blir syke. Det beste er å forebygge at de får ulike infeksjoner. Det nest beste er å oppdage det så tidlig at man kan tablettbehandle i hjemmet, før pasienten er blitt så syk at de både trenger sykehusinnleggelse og fallerer i funksjonsnivå slik at de kanskje trenger flere tjenester i etterkant.

Fall og brudd gir mange plager og ofte et varig nedsatt funksjonsnivå hos eldre. Jeg aner ikke hvor mange hjem med snublefeller jeg har vært i, men det er ikke få. God allmen informasjon om hvordan man kan gjøre eget hjem så fallsikkert som mulig er altså smart. Folkeopplysning rett og slett. Det er også lurt å tenke på å rigge seg for alderdommen om man gjør endringer i boligen sin midt i livet. Få alt på et plan. Funksjonelle løsninger, også hvis det plutselig må hjelpemidler inn.

Fall hos skrøpelige er ofte et symptom på infeksjon eller annet underliggende. Så tidlig oppdagelse, eller forebygging av dette, og igjen behandling på lavest effektive nivå, er en vinn vinn. Et lårhalsbrudd koster ikke få kroner. Man har spart inn årslønna til EN AKS-sykepleier og vel så det ved å forebygge et lårhalsbrudd. Jeg tror en sånn tjeneste kunne forebygget ganske mange lårhalsbrudd og andre kostbare affærer som følge av for sen oppdragelse med påfølgende uønsket hendelse.

Velferdsteknologi er også smart. Det må man bare erkjenne, selv om det krever litt tilvenning det å sløyfe besøk fordi man har ulike hjelpemidler som kan erstatte folk. Det river litt i omsorgshjertet. Mange av våre brukere er veldig glad i oss fra hjemmetjenesten, men jammen finnes det mange som er lei av å vente på oss, som synes det er kjedelig å være bundet osv. En dispenser som gir medisiner til rett tid, en pad hvor du logger blodsukkeret og blodtrykket ditt selv, og som sender varsel til hjemmesykepleien hvis ikke utført eller ved store avvik, kan spare mye tid. Tid som forhåpentligvis kan brukes til å la oss få bedre tid hos de som virkelig trenger mennesker. For de vil alltid finnes. Jeg håper IKKE velferdsteknologien brukes for å kutte i bemanning.

Jeg tror etablering av Helsestasjon for eldre og velferdsteknologi med digital hjemmeoppfølging, er mitt beste stalltips til hvordan vi kan møte en voksende eldrebølge, i kombinasjon med en flukt fra helseyrkene.

I tillegg må man gutse på og lage en grunnturnus som ivaretar ferieavvikling, noe sykefravær, utdanningspermisjoner og fagdager. Og ikke minst gir rom for å ha tid til de som virkelig trenger det. Å leie inn på overtid eller fra vikarbyråer for å løse sånne forventa floker, det handler igjen om dårlig brannforebygging. Det gir underskudd. Det gjør at man hele tiden ser på hvor få personer man kan drifte med. Det gir igjen slitasje,  sykemeldinger, flukt fra yrket og tidlig avgang. Det har tross alt også vært en artikkel som belyser at hjemmetjenesten er arbeidsplassen med aller mest sykefravær. På landsbasis. Da handler det ikke om dårlig kultur på en sone, men om et symptom på at noe skurrer i en hel tjeneste. Det koster å ha en god helsetjeneste, men konsekvensene av rovdrift på ansatte, mangelfull helseoppfølging og uønskede hendelser koster mer!

«En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk. Vi lever»

I disse dager ruller Demenskoret over skjermene i de tusen hjem. Jeg skal innrømme at jeg så alle episodene i et maraton. En heftig opplevelse og følelsesreise. Jeg blir så imponert over alle disse menneskene som står frem med en diagnose som for mange er tabu å ha. At de viser seg som 15 ulike personligheter og skjebner. 15 ulike faser av sykdommen. 15 ulike ansikt med en demensdiagnose. Ikke minst viser de at demens ikke bare rammer de eldre. At den rammer alle typer mennesker, og at de ikke kunne gjort noe for å unngå det. Jeg blir så rørt av hun som har mistet mye av mimikken, men bryter ut i gråt midt i første korøvelse. Berørt av hvordan de opplever mestring og finner igjen livsgleden. Også viser den de pårørende. Sykepleierhjertet mitt brenner selvsagt for pasienter, men det brenner vel så mye for de pårørende. Det aller sterkeste øyeblikket for meg var da datteren til lille fine Ingrid satt og tørket tårene til Marion, 48 år gamle kormedlem Jan Runes kone, med skjerfet sitt mens han sang den sangen som betydde aller mest for ham; You never walk alone. Det må være så fint å oppleve omsorg og felleskap med noen som forstår.

Det er nå en gang sånn at når alvorlig sykdom rammer, så rammes en hel familie. Og kanskje også deler av nettverket. Ved alvorlig sykdom faller mye belastning på de pårørende, rent praktiske ting og det å være den som skal orientere seg i hjelpeapparat og rettigheter. Samtidig som man bærer på en sorg over at livet snues på hodet. At noe aldri blir som før. At familiedynamikken på sett og vis endres.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Fellesskapet Demenskoret skaper, og oppmerksomheten det har fått, håper jeg kan bidra til en revolusjon i demensomsorgen. Å bruke hverandre som støtteapparat, treffe noen som forstår deg. Dele erfaringer på godt og vondt. Om du er den som er syk, eller om du er pårørende.

«When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark»

Alt er lettere når det kan deles med noen. Også byrder. «You never walk alone» passer så utrolig godt. Musikk er magisk. Musikk er en arena for felleskap. Et sted å treffe medvandrere. At musikk er positivt for mange demenssyke, eller bare vanlige mennesker har jeg oppdaget for lenge siden. Sangstunder kan erstatte medikamentell behandling for uro. Sangstunder kan avlede uro. Sangstunder kan gi mestring. Sang er samlende.

Jeg husker godt den lille søte damen på sykehjemmet. Stadig på søken etter utgangsdøra. Stresset fordi hun hadde små barn som var alene hjemme, måtte hjem til dem. Det var ikke mulig å realitetsorientere om at barna ikke bare var foreldre selv nå, men også besteforeldre. Hun elsket å synge, og gamle tekster og melodier var ikke glemt. Vi hadde hefter med sangtekster fra svunnen tid. Jeg kunne ikke alle melodiene, men det kunne hun hjelpe meg med! Så satt vi der side om side og sang sammen. Glemt var leting etter utgangsdøra og barna som var alene hjemme. Jeg takket for at hun lærte meg gamle melodier, og jeg mente det også. Det ga henne både mestring og glede når hun kunne være en ressurs, lære bort noe. Hun var selvskreven forsanger når hele avdelingen sang. Et øyeblikk var hun ikke sykdommen, men en eldre dame som var et oppkomme av tekster og melodier.

«Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur. Vi lever!»

Han hadde ofte vondt. Gruet seg til å stå opp, til tross for inntak av sterke smertestillende. Dusjen var han heller ikke så interessert i bestandig. Jeg fant ut at jeg kunne koble mobilen min til radioen hans og spille Spotify. At han elsket svensk visesang hadde jeg fått med meg, og siden jeg har fått Taube inn med morsmelka og også utviklet en kjærlighet for Cornelis Vreeswijk, så var vi helt på nett. Han og jeg. Han endret seg fra å være litt morragretten, til å være den gladlaksen han egentlig var. En liten Sjøsalavals, og han var på god vei opp av senga og smertene var glemt. Han reiste seg opp, mens han med sin kraftige bass sang «You Raise me up!!» Vi tok med oss radioen på badet og dusjen gikk som en lek til Turistens klagan, Fritiof og Carmencita, og andre svenske viser. Han kunne alle tekstene og jeg gjorde mitt beste for å holde følge. Vi storkosa oss og det var alltid et besøk jeg gledet meg til.

Hun var i livets høst. Gruet alltid litt for natten. Også her ble musikken redningen. Dempet lys, rolige sanger på sengekanten, fine samtaler rundt disse sangene. «Kan du finne frem den sangen? Den er så vakker». Også kunne jeg få lov til å vise henne noen fine sanger. Hvilepulsen kom for oss begge og det var oppskriften på en god natt. For meg var det en drøm å få avslutte en kveldsvakt på den måten.

Fellesskap gjennom musikk, om det er bare mellom to personer, eller et helt kor samt pårørende, er altså noe helt unikt. Derfor er det så utrolig fint å se Demenskoret, at det gjøres forskning parallelt og at forskningen støtter opp om hvor bra dette er.

Jeg håper vi ser mer til sånt. Det trenger ikke være så strabasiøst som å starte et kor heller. Allsang i fellesstuer på sykehjemmene, musikkstunder på seniorsentrene. Fellesskapet med Spotify og ønskekonsert. Historier om sanger de danset til. For mange av de gamle er det temmelig magisk at man kan finne det meste på nett. Det skal altså lite til for å skape mye glede.

«For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss».

Mitt musikkfellesskap♥️

Se for deg at en person blir alvorlig syk. For eksempel får en kreftdiagnose. Det første som tennes i den syke og de rundt er håpet om å bli frisk. Så kommer man lengre ut i sykdomsforløpet, diverse behandling er prøvd. Legene sier nå: du blir ikke frisk. Beklager. Håpet om å bli frisk slukkes. Et nytt håp tennes; håpet om å leve lengst mulig. At det finnes livsforlengende behandling. At legene tok feil; du var ikke syk likevel. Så irrasjonelle tanker kan også dukke opp. Kanskje lever personen godt med sin sykdom en stund. Mye av hverdagslivet tar større plass enn sykdommen (og godt er det!). Man får gjort hyggelige ting, skapt gode minner. Personen blir skikkelig syk, legene sier det ikke er lenge igjen og at alt kan skje. Men dere har jo opplevd før at selv om de sa at alt håp om videre liv var ute, så gikk det jo bra lenge..? Dere har jo opplevd at den syke har kommer seg av diverse komplikasjoner som f eks infeksjoner flere ganger før. Kan det være håp om at det fortsetter sånn? Den syke og de rundt sliter kanskje med å se tegnene, håpet om at det ikke var så ille likevel overskygger det rasjonelle i ellers fornuftige mennesker.

Ofte har jeg møtt mennesker for første gang når det er der de er. Vi får pasienten hjem ferdigbehandlet og det er dokumentert i epikriser at de både er velinformerte og har tatt budskapet innover seg. Men likevel bærer de et håp. De kan ha planer om ferie til sommeren når vi skriver mars og jeg ser alle tegn på at personen ikke kommer til å oppleve sommeren. Det er en kinkig situasjon å stå i som sykepleier. Men familiene fortjener at vi er ærlige med dem. Og når vi er ærlige knuser vi håp. Vi kan også sitte med en egen usikkerhet; ser jeg riktig? Kan jeg ta feil? Det kan være fristende å sette på skylapper og være med på håpet. Se på at deler av nærmeste familie er i full jobb og prioriteter helt annerledes enn de burde gjort på det stadiet. At de ikke tilbringer tiden sin der vi er sikre på at de ville vært hvis de hadde forstått. Jeg tenker alltid at jeg vil ikke få høre «hvorfor var det ingen som sa noe?» i etterkant. Ikke når jeg ser hva som er i ferd med å skje, mens de det gjelder ikke ser.
Så da må man være modig; hoppe i det. Fortelle hva man ser og hva man tenker. Og det meget tydelig, ikke vagt. Men likevel på en pen måte. Mate det inn litt forsiktig, la dem tenke høyt det de egentlig vet. Og støtte dem I disse tankene.

Jeg har sendt pårørende på butikken med handleliste; du trenger tannbørste, deodorant, du får kjøpt truser og sokker der, hvis moren din ikke har mat du liker så må du kjøpe noe du liker. Nei, jobben din klarer seg helt fint uten deg, hvis du tenker at du ønsker å være tilstede i din mors siste levetid, så må du være her nå. Og jeg har blitt takket for tydeligheten etterpå. «Jeg så det ikke selv!» har de sagt. «Jeg tenkte mest på at det er veldig mye å gjøre på jobb akkurat nå, så jeg tenkte at jeg ikke kunne si at jeg ikke kom». Videre har de ledd og sagt «tenk at du måtte be meg kjøpe tannbørster, truser og mat. Men takk! Jeg greide ikke å tenke det selv i situasjonen og det var jo godt å ha».

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

En yngre pasient, med barn på min egen alder, foreldre på min alder. Mest opptatt av planer om tilrettelegging av bolig. Det kan bli noen uker der hun kanskje ikke får dusjet på badet. Unger i full jobb. Jeg informerte om muligheten for pleiepenger for pårørende til personer i livets siste fase. «Mener du at vi er der?». «Ja, jeg ville helt klart brukt dagene godt nå, vært her». Jeg knuste håpet om måneders perspektiv, justerte det forsiktig til uker, men kanskje også dager. «Jo, legene på sykehuset sa jo det.. Også sier du det også.. Men vi trodde.. Vi håpet». Etterpå en takk for at de fikk noen veldig fine dager sammen, før det gikk gale veien. «Hadde du ikke sagt det, så hadde vi ikke forstått at vi måtte stoppe opp. Da hadde vi ikke fått disse fine stundene».

Det er ikke lett å ta slike samtaler. Jeg har jo ikke fasiten. Jeg kan ta feil. Det kan vare lengre. Men hva hvis tegnene jeg ser stemmer? Jeg kan jo i verste fall frarøve dem viktig tid ved og ikke være ærlig på hva jeg ser.

Det må mates forsiktig inn, litt i små porsjoner. Noen trenger å få tenke tankene selv, på en måte finne ut av det selv. Andre trenger å bli fortalt hvordan det ligger an. Det kan fortelles gjennom å informere om pleiepengeordning, eller gjennom å sende den pårørende ut på handletur for en uplanlagt overnatting.  Kanskje kan du bruke noen dager, hvis man føler man har dager. Men jeg har også opplevd at det var snakk om et halvt døgn fra tegnene kom, til det var over. Heldigvis forstod jeg at det var i dag og ikke i morgen det gjaldt å være helt ærlig og tydelig. Det er følsomt, og man kan få alle type reaksjoner. Da er det viktig at vi som fagpersoner står støtt i oss selv, men også at vi møter kollegaer med støtte, forståelse og tid til en prat når man kommer inn på kontoret.

Håp justeres hele veien. Fra håp om å bli frisk. Håp om lengst mulig tid. Håp om lite smerter. Håp om at den det gjelder får lov til å slippe.
Samtidig gjennomgår man alle faser av sorg; fornektelse, aksept for skjebnen, sinne, gråt, bunnløs tristhet. Men det finnes også litt glede og kanskje litt humor midt i det håpløse. Videre kommer håpet om tiden etterpå. Og bekymringen; hvordan blir det når alt er over? Hvem er jeg når jeg skal leve videre uten den jeg har levd livet mitt med? Uten forelderen jeg alltid kunne spørre om ting? Tilhører jeg plutselig eldste generasjon i familien? Hvor lang tid tar sorgen? Går den noen gang over?  Hvordan blir den første sommeren? Første jula? Jeg håper det blir bedre tider igjen.

Det er mange spørsmål. Vi har sjeldent svaret på alt, men vi må støtte opp så godt vi kan. Akseptere vår egen sårbarhet i og ikke ha alle svar. Ikke vite med sikkerhet om vi knuser håp på rett tid, eller om vi kanskje tråkker over grenser og gjør vondt verre. Frykten for dette kan gjøre det fristende og ikke gå inn i det. Tenke at det er legens jobb. Men når legen er besøkt for siste gang, så er det faktisk vår jobb å gjenta det legen har sagt. Mate inn at det dessverre er der vi er.

Der det er liv, er det håp sies det. Og det er sant. Selv om håp knuses, bygges det raskt opp og driver oss videre i en annen form. Jeg håper alltid på opplevelsen av at det ble en fin og verdig avslutning. Cicely Saunders sier så klokt; «Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner for de som skal leve videre». Det tar jeg med meg og støtter meg på i den vanskelige samtalen og som støtte i egen tvil. Jeg har landet på at det er bedre om man feilvurderer litt, det blir jo ikke måneders feilvurdering når en lege allerede har sagt at det er kort forventet levetid, enn om jeg ikke er ærlig og gir familiene tid til å være der det er viktigst å være i den siste fasen av et liv.

I disse dager skal vi tenke litt ekstra på psykisk helse. I ukene 39-42 markerer vi verdensdagen for psykisk helse. 
Årets kampanje heter «Løft blikket».

Etter snart 3 år med pandemi og nedstengninger, så krig, økonomisk krise og generell uro i verden så er det mange som har opplevd og opplever mye uro i livet. I tiden vi skulle forholde oss til færrest mulig nærkontakter, var det nok mange som følte de ikke var noens nærkontakt. Plutselig ble det så tydelig hvem som var hverandres nærmeste, om ikke man var velsignet med en stor familie med nære og gode bånd i den tiden, så var det nok mange som følte ekstra på ensomhet. Kanskje hadde følelsen vært der hele tiden, men nå ble den ekstra tydelig – hvor få mennesker noen faktisk hadde.
Vi kan tenke at det skal ikke være sånn at noen ikke har noen. At noen skal være uten personer de kunne plukke ut som sine nærkontakter. Likevel ble det sånn. Jeg tror pandemien gjorde noe med alle, i større eller mindre grad. Og kanskje spesielt med de som i utgangspunktet var ensomme.

Hvorfor er det sånn at noen ikke har noen? Livet er jo et lotteri, der det er flaks og uflaks med hvilket land du er født i, og hvilken familie du er født inn i. Så er det nå også sånn at vi har både valg og ansvar. Hvorfor er det sånn at noen lett knytter sosiale kontakter, mens andre sliter mer der? Og er det sånn at de man utad synes ser vellykkede ut, faktisk er vellykkede og lykkelige? Det er ikke sikkert.
«Du er så sosial og utadvendt, du! Du hadde lett sklidd inn de fleste plasser» sa en venninne til meg. Konteksten var at vi snakket om å være omreisende sykepleier i bemanningsbyrå. Vi hadde nettopp lest om en som tjente svært gode penger på å flakke rundt fra sted til sted i hele landet, og sa litt kjekt «det burde jo vi gjort – som er frie og franke». Min venninne kunne ikke se for seg at det ikke ville vært lett som en plett for meg. Og jeg kunne ikke se for meg at det ikke ville vært lett som en plett for henne, som jeg ser på som en sosial magnet og en som veldig lett knytter både vennskap og kontakter der hun ferdes. Ingen av oss ser på oss selv på den måten vi ser på hverandre. Og det var en pussig tanke. Så lett og så vanskelig kan det altså være, med mennesker man føler man kjenner veldig godt. Når man ikke en gang ser at de ikke ser på seg selv på den måten jeg ser på dem.

Da kan man tenke videre på langt mer perifere bekjentskaper og hvordan vi oppfatter deres egen lykkefølelse og vellykkethet. For ikke å snakke om folk man ikke kjenner, men ser i f eks sosiale medier. Der kan man skape den identiteten man vil. Uten at det nødvendigvis harmonerer med innsiden. Vi har lett for å se på andre, sammenligne oss, og føle oss som dårligere mennesker ut fra det bildet vi ser. Uten at det bildet stemmer i det hele tatt. Bare å bli bevisst på det, at det knapt finnes noen som opplever eget liv som en dans på roser, kan kanskje få oss til å føle oss litt bedre?

Jeg tror også det er sånn at det finnes en god venn eller fler for alle, men du og jeg passer kanskje ikke for alle? Og det må være helt greit, og det må vi prøve å leve godt med.
Det er jo sånn at noen mennesker kan du være helt ekte, avkledd og avslappet sammen med, mens andre bruker du mer energi på samvær med. De kan få deg til å føle deg mer sårbar og ikke «bra nok», og er naturligvis ikke de menneskene vi søker. Det handler nok mye om kjemi. Og igjen er det sånn at noen har bedre kjemi enn andre.

Hva kan du selv gjøre for å få andre til å føle seg bra? Løft blikket! Se dem! Være åpen for å bli kjent, legge vekk fordommer og ting noen har fortalt deg i forkant. Vær nysgjerrig, eller interessert er vel et bedre ord. Hvem er du? Jeg har blitt veldig glad i noen mennesker som andre jeg er glad i, har vært kritiske til. Jeg har sett egenskaper ved disse menneskene, som andre kanskje ikke ser. Jeg har blitt overrasket over å finne connection med mennesker med helt annen bakgrunn, både kulturelt, politisk og religiøst enn jeg selv har. Jeg har blitt overrasket over å finne connection omtrent på sjeleplan med mennesker som er gamle nok til å være moren eller bestemoren min. Alder trenger altså ikke ha noe å si for å finne en du klikker med og finner glede i en samtale med.

God psykisk egenpleie er heller ikke å forakte. Det finnes noen enkle knep man bør strebe etter å følge. Først 8-8-8.

8 timer søvn. 8 timer jobb. 8 timer fritid. Du bør forsøke og ikke blande kortene for mye. Hodet trenger hvile fra jobben. Selv om det er lett å få gode kollegaer som venner, er det også lett at man prater mye jobb. Spesielt hvis det stormer litt på jobben. Da kan det bli negativt og jobben spiser seg inn i de 8 fritidstimene der hodet skal hvile. Man bør forsøke å gjøre et skille. Være bevisst på at man i gode vennskap med kollegaer ikke prater for mye jobb. Det er forskjell på å snakke med utenforstående om jobben din, og på å snakke med kollegaen som ble en god venninne, om interne greier på jobb. Man snakker på et dypere plan med en som kjenner på det samme, og kanskje er ikke det så bra? Bare det å snakke om det og være enige om at nå skal vi ikke fokusere så mye på jobb, kan hjelpe på det.

Også vil jeg gjerne si noe om livets krakk, som jeg liker å kalle den. Det du foretar deg gjennom et døgn, en uke og en måned, som gjør at krakken har 4 stødige bein og havner i balanse. Det er, igjen, nok søvn. Det er å spise jevnt og riktig. Det er å ha et sosialt liv eller hobby i en eller annen form. Noe som gir deg påfyll. Også er det fysisk aktivitet. Det siste er ekstremt viktig for at det hele skal havne i balanse. Fysisk aktivitet gir bedre søvn. Fysisk aktivitet gir endorfiner – lykkehormon. Fysisk aktivitet øker appetitten så du spiser det du trenger. Du trenger mat for å orke fysisk aktivitet, og du trenger fysisk aktivitet for å få lyst på mat. Blir det for mange timer med et intetsigende mobilspill, et TV-program som gir deg null og nada, eller sitte og kope mens du runder Facebook, TikTok, Snapchat-stories og Instagram, og din motløshet over håpløsheten i eget liv stiger i takt med antall vellykkede poster fra andre i sosiale medier – da blir du slapp, deppa og bitter på livet. Ikke gjør det mot deg selv. Ikke for mye hvertfall. Dette er like mye en påminnelse til meg selv, som til deg som leser. Også hold orden rundt deg. Det finnes ikke noe mer demotiverende enn en haug med skittentøy, eller en haug med tøy du skulle hatt bretta. Et rotete hus. Ting du skulle hatt gjort, forpliktelser du skulle vært i gang med, som henger over deg, mens du begraver deg i mobilen og utsetter. Det tapper deg også. Og meg.

Jeg er ikke glad i konflikter og uoverensstemmelser. Jeg liker å legge meg om kvelden og ikke ha noe uoppgjort. Jeg liker når man kan snakke seg gjennom det som gnager. Sette ord på det. Bare det å få sagt hva jeg mener og trenger, selv om jeg ikke får det som jeg vil, gir en følelse av å stått opp for seg selv og ikke latt seg meie ned og føyet seg etter andre. Veldig ofte finner man gode løsninger ved å snakke, noen ganger gjør man det ikke. Men har man fått sagt sitt og blitt hørt på det, så er det likevel en bedre følelse enn om man ikke har gjort det. Det er også viktig for egen psykisk helse. Ingen kan vite hva du føler og tenker hvis du aldri sier hva som er viktig for deg. Da kan du lett føle seg trist og lei, uten at du hadde trengt det. Hvis du bare stod opp for deg selv, selv om du synes det er litt ekkelt i øyeblikket. Det rensker lufta og gjør det lettere å puste. Det er også egenpleie i å stå opp for deg selv og fortelle om dine behov, uansett om det er i vennskap, jobb eller samliv.

Når du har gjort god egenpleie, så får du et lysere syn på deg selv. Du føler deg bedre. Og du blir lettere en noen vil være med. Få med deg en eller annen på gåturen, så gjør du fysisk aktivitet mens du er sosial. Å være sosial eller «ha noen» er ikke nødvendigvis å sette av en hel kveld eller dag. Selv om det ser sånn ut i øyeblikksbilder på sosiale medier.  Da kan det bli motsatt av positivt; for intenst og føles kvelende. Da havner det ofte i «tar det senere» boksen og gnager på samvittigheten. Det å «ha noen» kan være så enkelt som å gjøre tingene som er bra for ethvert menneske sammen med noen. Slå to fluer i et smekk. Ikke lage forventningene til «hva er å henge sammen» til noe større enn å gå den timen på tur – sammen. Eller eventuelt spise et kjapt måltid sammen, uten at det trenger å oppta hele kvelden. Vil du spise middag hos oss, så kan du bare stikke i stallen etterpå? Det er en mye enklere invitasjon å si ja til, enn en der jeg må legge bort alle mine planer. Det synes jeg f eks er en fin måte å se familien min og pleie den relasjonen på. Spise må alle; så kan vi ta en kjapp hverdagslig middag, og siden kan vi farte videre med andre planer for dagen. Jeg kan også ha mye sosialt liv i en telefonsamtale, gjerne en skikkelig lang en mens jeg gjør noe annet. Det kan være under rundvask av leiligheten, mens jeg går tur, eller mens jeg rir tur. Jeg liker alt der jeg kan multitaske.

Til slutt; Alle har en psykisk helse, og den svinger for alle. Det er helt normalt. Du er ganske normal! Selv de som tilsynelatende ser så vellykkede ut – de du med litt bitterhet tenker «de har fått alt her i livet, de!», kan ha det dritt av og til. Eller ganske ofte. Det skjer ting i alle liv, og de påvirker hvordan vi har det. Noen perioder i livet kan være veldig krevende. Sett ord på hvordan du har det, fortell de du føler kan hjelpe deg, hva du trenger. En klem? En prat? En å blåse ut til? Noen oppmuntrende ord? Noe så enkelt som den kvinnelige syklus med hormoner, eller når syklusen avtar og vi havner i overgangsalder, kan få oss til å bli plingplong enkelte dager. Så kan du se tilbake på det og le litt etterpå – herregud så håpløs jeg var, hva skjedde der?!

Å løfte blikket er også å huske at alt ikke er som du tror; alle har noen kjipe dager. Du er ikke alene. Det var veldig mange som ikke følte de hadde mange nærkontakter under pandemien, det var ikke bare deg. Og alle har et ansvar for å pleie sine relasjoner, eller skape seg noen. Det finnes noen for alle. Make it simple; liker du å gå tur hver ettermiddag og har en kollega som også liker det – spør om dere skal gjøre det sammen? Eller om dere skal ta med barna og spise pølser i termos til middag på lekeplassen. Sett av en times tid, så føles det ikke som å låse opp tid man ikke har. Og husk at en time gjør godt,  mer godt enn ingenting.

God psykisk helse starter i det små, hos deg selv. Med de valgene du aktivt tar. Husk det❤️

En ridetur, noe av det som gjør godt for min psykiske helse❤️

Sommer, hvert øyeblikk ferie. Man leser om flystreik og saboterte ferier, noe som er trist. Men jeg støtter pilotene. Nok om det.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

En annen ting det skrives om er folk som ikke har råd til å dra på ferie. Det får meg til å reflektere over eget ferieliv. Vi var veldig privilegerte som hadde to sett besteforeldre der de ene hadde hytte på fjellet og de andre bosatte seg i huset sitt i Risør sommerstid. Og begge sett besteforeldre hadde også lyst og overskudd til å ta med barnebarn. Hytter, er ikke for alle, det er jeg klar over. Heller ikke privilegiet å ha besteforeldre. Men veldig mange barn har en eller annen form for voksenpersoner i livene sine, som kanskje kan gi vel så eksotiske ferieminner som en kostbar feriereise kan gi.

Vi var aldri i syden på familieferie, eller på noe særlig med utenlandsturer. Vi hadde en bitteliten båt. Og vi hadde en Moster Helga med egen strand. Vi hadde telt, eller det hadde hvertfall våre besteforeldre. Et gammelt oransje hustelt fra 70-tallet. Vi synes det var litt magisk, så stort synes vi det var. Vi hadde bil. Og vi hadde en mamma med tid, som hadde noen venninner med tid.

Jeg husker øytur. Den lille båten var stappet til randen med unger og pikkpakk, og det var bare såvidt den ikke sank. Vi teltet, badet, snorklet i vannkanten.

Jeg husker mange dager på stranda hos Moster Helga. Vi badet, fisket krabber, hadde krabbesykehus og lekte krabbedoktorer. Det hendte de var i behov av en operasjon, stakkars. Akkurat det var jo ikke særlig snilt.

Jeg husker blåbærtur med bading. Mamma, en venninne og alle vi ungene. Jeg husker besøk, timesvis med legobygging og unike (?!) legoprosjekter.

Jeg husker vi lekte hest. I timesvis. Jeg husker ikke helt hva som var hesten, for jeg tror ikke vi hadde kjepphester? Men vi hadde småsøstre, så det er mulig de måtte til pers?

Jeg husker vi reiste på besøk til mamma og pappas venner, som bodde et stykke unna. Vi overnattet, lekte med andre barn og utforsket andre områder.

Jeg husker vi overnattet i telt i hagen. En helt egen frihetsfølelse å ha sitt eget lille domene med «voksne forbudt».

Jeg husker vi var i Dyreparken, men jeg husker enda bedre at vi laget vår egen dyrepark og at de voksne ble med på den leken. Pappa var utkledd som turist, hadde hatt med pins og satt i en gammel jolle som stod på båthenger og vi rodde på safari i fantasien. Alskens kosedyr var plassert rundt på tomta som attraksjoner. Vi så både bjørner, seler og en hekt ekte hund.
Jeg husker farfar skulle sette ut «prammen». Da fikk vi sitte oppi mens han fraktet den på båthengeren, det var en humplete grusvei og vi løp nok ingen risiko sett med dagens øyne heller. Vi var timesvis på stranda med farmor og farfar. Det var medbragt piknikkurv og stas. Farfar var i overkant opptatt av sikkerhet (nesten rart at han lot oss sitte i prammen på bilhengeren), og stod som en påle på land med et tau i flytemadrassen. Jeg kan ikke huske at han sa «nå må dere opp». Og jeg tror vi badet så lenge at vi nesten hadde svømmehud mellom tærne. Farfar var en tålmodig sjel.

Jeg husker voksne med god tid. Farfar på trammen da vi stod opp. Klar med pipe og kaffekopp. Sakte liv og roligere morgener med farmors rundstykker og farfar som viste oss at han kunne danse med rumpa i joggedressen. Vi lo så vi hiksta.

Vi var med Mor og Far på tur. Mor bevarte barnet i seg og var gladelig med i akebakken. Faktisk var hun aktiv pådriver for akevirksomhet. Hun elsket å gå på ski, selv om hun var dansk. Jeg lærte å gå på ski av Mor. Det første hun lærte bort var ploging og fiskebein. Også hadde hun et godt råd; sett deg ned hvis det går for fort. Det var mange dype krater i snøen etter både oss og Mor. Hun synes vi skulle på måneskinnstur. Vi skjønte ikke hvorfor vi skulle se på månen? Men vi skjønte det når vi kom ut. Vi spilte kort, og det har en selvfølge at både Mor og Far var aktivt deltagende, runde etter runde. Det var Uno, Tegn og gæt og Rumikub det gikk i. Hos farmor og farfar var det Ludo, Yatzy, Den forsvunnede diamant og Monopol når vi ble litt større. De var også aktivt deltagende, og når farfar etterhvert ble borte så var farmor fremdeles ivrig i spill. På hyttene hadde vi ferievenner. Og noen som også har blitt livets venner, og sikkert vil være det livet ut. Vi pakket sengetøy i søppelsekker og vekslet på hvem av oss vi overnattet hos.

Jeg tenker på at alt dette faktisk ikke kostet stort annet enn tid, men sitter igjen som de sterkeste minnene. Sterkere enn de få gangene vi var på dyrere opplevelser i fornøyelsesparker osv.

Vi hadde masse å fortelle om etter ferien. Selv om vi ikke hadde vært ombord i et fly og reist langt. Selv om det ikke kostet masse.

Et telt koster ikke allverden. Skogen er gratis. Stranda er gratis. Det er de voksnes tid til å finne frem barnet i seg som kanskje er det aller viktigste. Og barn oppfatter også at voksne har det hyggelig. At det er noe som er litt annerledes enn hverdager.
Det skal kanskje ikke så mye annet til for å oppleve feriefølelse enn at man drar på overnattingsbesøk til venner i nærområdet.

Ferie er ikke nødvendigvis dyre turer. Det er å ha bedre tid. Gjøre andre ting. Dra på besøk. Leke med barn man ikke leker med hver dag. Bade. Plaske med tærne i vannkanten. Fiske krabber, kaste dem ut og fiske dem på nytt. Jeg tror vi voksne synes det er kjipere med ferie uten store reiseplaner, enn barna synes.

En nær og kjær blir alvorlig syk, han eller hun lever fortsatt, kanskje i et langt perspektiv, kanskje som en tikkende bombe der du aldri vet når det tar slutt.

Hvordan lever man livet når det snues på hodet? Når din egen tilværelse som pårørende blir så veldig annerledes? Når drømmer går i knas, når du lurer på hvilke fremtidsutsikter du har? Hvordan lever man med ventesorg?

Som sykepleier har jeg møtt mange av disse som opplever livsomveltende hendelser i livet. Noen går altoppofrende inn i pårørenderollen. Andre strever med egen samvittighet. De strever med hvordan de skal leve et godt liv selv, parallelt med å være en god pårørende. De strever med tanker om å føle seg egoistiske ved å leve sitt eget liv. Strever med dårlig samvittighet for å være glade for noe, eller skulle glede seg til noe eller over noe som den som er rammet ikke kan delta i. De strever med samvittighet over og ikke strekke til. De føler seg dratt i flere retninger; mellom ansvarsfølelsen for å være tilstede for en syk ektefelle, mor, far eller annen når og ønsket om å pleie kontakten med annen familie og sosiale relasjoner.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

De som lever nær noen med uhelbredelig sykdom og kanskje også mye lidelse, der det ikke er snakk om flere års perspektiv på hvor lenge de kan leve sånn, kan føle på vonde tanker og ønske om at den de er glad i kan få slippe. Samtidig som de også får dårlig samvittighet over å tenke den tanken. Fordi de ikke bare tenker den fordi de synes synd på den det gjelder, men også kan føle på en avmaktsfølelse over sin egen tilværelse. Og kanskje også en frykt for at noe kan tilstøte dem, slik at de bruker opp sitt eget liv til å leve på vent.

Ingen av delene er bra, hverken det å legge bort hele seg selv, eller det å slite med dårlig samvittighet for at du ikke utsletter ditt eget liv.

Jeg vet ikke om det finnes et godt svar på hva som er riktig eller galt. Det finnes kanskje ikke noe som heter riktig eller galt? Det er jo til sist opp til den enkelte.

Men en ting er jeg veldig sikker på; du klarer ikke å være en god pårørende uten å gi deg selv påfyll. Vi er ikke utstyrt for å gi omsorg og yte i bøtter og spann, uten å få påfyll selv på et vis. Selv den største kilde kan gå tom.

Å vente. Ordet å vente. Det kan innebære mye. Jeg tenker at et annet ord for å vente er å forberede seg til noe som skal skje, en begivenhet. Man kan vente på, eller forberede seg til noe man gleder seg til, kjenne på glede. Føle seg utålmodig. Advent for eksempel. Ventetiden før julefeiringen. Forberedelser til noe hyggelig. Det kan være positivt. Når man derimot venter, eller forbereder seg på det uunngåelige, om det er uker, måneder eller år til det skjer. Når man liksom stålsetter seg. Den ventetiden er vond og vanskelig. Den er full av vanskelige dilemmaer. Det er selvsagt at man legger eget liv til side når det er snakk om et kort sykeleie. Men i dag får vi f eks stadig mer avansert kreftbehandling og behandling for andre tilstander. Vi har medisiner og medisinsk tekniske hjelpemidler som kan forlenge et liv på kunstig vis i lange tider. Det kan være vel og bra, men det har også sin pris. En ganske høy en for mange. Og det forlenger ventetiden, eller forberedelsestiden betraktelig og jeg tror ordet ventesorg får manifestert seg i stadig større grad i takt med at flere lever på dette viset.

Hvordan lager man seg et godt liv parallelt med å være tilstede?

Jeg tror vi som helsepersonell har en veldig viktig jobb med å støtte opp de pårørende. Sette ting i perspektiv. Hva er det verste som kan skje mens du reiser bort eller tar en frikveld hvor du lever livet og kjenner helt påkrevet normalitet, og hva gjør du hvis det skjer? Hvor langt bort føles det greit å reise, hvis man skal ta seg en liten avstikker? Jeg tror veien hjem fra de fleste steder er kortere enn vi tror, hvis det først gjelder. Og ofte skjer det kanskje ingenting som ikke andre kan ordne opp i? Det skjer mest sannsynlig ikke noen store, uventede og livsomveltende ting mens man er borte. Hvis noe skjer i det hele tatt. Men mindre ting kan skje, og man må kanskje lære seg å stole på at det går bra, selv om man ikke selv er tilgjengelig? Man må også kunne leve greit med hvis det skulle skje noe livsomveltende mens du er borte, selv om sannsynligheten er mindre. Fordi sannsynligheten for at noe skjer er større, enn for friske mennesker. Likevel er sjansen ganske stor for at du rekker frem i tide, for en nødvendig avstikker er oftest ikke på andre siden av jorda for de fleste av oss. Det kan være noe så lite som en kveld borte, som føles vanskelig når man lever i usikkerhet.

Vi snakker ofte om at vi ikke må lage flere pasienter. At vi ikke må la de pårørende gå så på felgen at de også blir pasienter. Hjelpeapparatet må stå klart før det skjer. Vi må støtte opp, trygge og finne gode løsninger. Hjelpe med å finne ressurser som kan avlaste litt i nettverket. Både for avlastning i hverdagen, men kanskje også for avlastning til å bidra til at de pårørende føler livskvalitet. At de får påfyll slik at de klarer å stå i det. For det er så slitsomt og vondt å leve i en boble hvor man lurer på om det er siste sommer? Siste julefeiring? Siste bursdag? Siste påske? Det å leve i et konstant stress for når det skjer noe vondt neste gang?

Likevel er det viktig å pleie seg selv, fordi det for mange kan være en tilværelse de skal leve i både i måneder og år. Det er sant som det er sagt; selv den største kilde kan gå tom. Ingen menneskeliv varer evig, og jeg tror ikke det tjener noen å ha satt eget liv på vent i lang tid, hvis de plutselig selv utsettes for noe livsomveltende med egen helse. Jeg sier ikke at det er lett, men det er viktig å tenke på mens man står i situasjonen. Det er viktig å snakke med den det gjelder, kanskje ønsker denne ikke at du skal ofre hele deg selv? Noen ganger kan kognitive endringer gjøre at personen ikke klarer å se at du trenger fri, og da må du kanskje tenke på hvordan personen hadde tenkt som frisk? Støtte deg på det, og samtidig søke støtte i nettverket ditt, de som også har kjent den syke og hans/hennes standpunkter mens de var friske. Det er ikke lett, men det er så viktig og ikke leve helt selvutslettende.

Det er snart ferietid, og spesielt i denne tiden kan det føles ekstra vondt at alle rundt har planer, mens du selv føler deg bondefanget. Det er jo grunner til at vi har lovfestet rett til sommerferie innfelt i arbeidsmiljøloven. Det er fordi man trenger å leve på noen gode sommerminner i vinterens mørke. Man trenger restitusjon. Tenk litt på det. Bruk støtteapparatet ditt, helsepersonell, og ikke minst den syke selv i dine etiske dilemmaer. Kanskje kan du få deg en liten nødvendig avstikker?

Man trenger litt markjordbær på strå, sommer på jorda og livet; det er nå. 

De siste dagene har det vært mye medieoppmerksomhet på Rita Storli og hennes valg om å forlate sykepleieryrket for godt. Hun går over på ingeniørstudier.

Jeg har tenkt endel på dette. På utviklingen i helsevesenet i årene jeg har vært en del av det. Og utviklingen som vil komme. Hvor er vi på vei?

I 2012 kom samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Kort fortalt; sykehuset behandler pasienten som har behov for helsehjelp. Når pasienten er ferdigbehandlet på sykehus, men fortsatt ikke frisk, er det kommunens ansvar å tilby helsehjelp. Det kan være i kommunal institusjon; sykehjem. Eller det kan være helsetjenester i hjemmet.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Når pasienter som tidligere lå lenge på sykehus for å bli friske, nå tidligere skrives ut så krever det både ressurser og kompetanse ute i kommunene. Hvis kommunen ikke kan tilby et forsvarlig helsetilbud når pasienten meldes som utskrivingsklar, og kommunen ikke har et tilbud til pasienten, kan pasienten bli liggende på såkalte overliggerdøgn på sykehus. I 2022 kroner koster et overliggerdøgn 5.306 kr. Det blir fort penger av å bli liggende som overligger. Det setter også en ekstra belastning på sykehusene når de har overliggere. De er tross alt rigget for å behandle syke folk. Ikke for å gi helsetjenester til ferdigbehandlede pasienter. Det igjen går utover kapasiteten på sykehusene, og en av faktorene i samhandlingsreformen; «behandling på rett sted» er brutt. Pasienten får fremdeles rett helsehjelp i den tiden han skal ha det. Men på feil sted.

Hva skal så til for å ruste kommunene til å kunne håndtere pasientene? Det er ikke flust av sykehjemsplasser, og kun de som virkelig trenger plassene skal legge belegg på dem. Det som gjenstår da er helsetjenester i hjemmet. Såkalt hjemmesykepleie. Der er det ikke er tak på antall senger eller «plasser».

Jeg har mange år som ansatt i hjemmesykepleien. Både som assistent, student med gryende kompetanse og nå en del år som sykepleier. Det er en stor utvikling i oppgavene som skal utføres hjemme. Nå er intravenøs behandling både med væsker, ernæring og antibiotika dagligdags. Sårbehandling har vært vanlig i mange år. Det er stell og pleie. Men det er også delvis aktiv behandling for ulike svikter; det være seg nyresvikt, hjertesvikt, KOLS og andre «slitasjesykdommer» kroppen får etter et langt liv. Hos disse skal det samhandles tett med lege, og man skal oppgi virkning/bivirkning av behandling gjennom kliniske observasjoner – inkludert målinger som f eks blodtrykk, CRP, blodsukker, HB osv. Man har stadig mer avansert smertebehandling i hjemmet, på for eksempel kreftpasienter. Man har håndtering av ulike dren. Og man har hjemmedialyse. Mye gjøres i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Men mye ansvar faller også på fastlegene.

På toppen av dette har man akutte og subakutte forverringer hos eksisterende tjenestebrukere. Det skal håndteres hvis fru Hansen får en urinveisinfeksjon, eller herr Nilsen hoster stygt og har en gryende lungebetennelse. Det skal gjøres forebyggende arbeid gjennom god hygiene for å unngå at fru Hansen, som har lett for å få urinveisinfeksjon, får en ny. Eller at Nilsen, som er litt for stillesittende og glad i senga, ikke får mobilisert slim gjennom bevegelse og dermed pådrar seg en lungebetennelse.

I hjemmetjenesten som helhet jobber det en rekke ulike ansatte. Det tilbys praktisk bistand i hjemmet; handling, rengjøring osv. Og det tilbys helsetjenester i hjemmet. Det kan være enkel matlaging. Et tilsyn for å se at alt er bra. Et par hjelpende hender til stell og påkledning. Det er administrering av medisiner. Og det er altså, som nevnt over, en rekke mer avanserte sykepleierprosedyrer som man for kanskje bare 15-20 år siden, hadde heller lite av. Det krever kompetanse. Og det krever tid. Ikke minst krever det at man har legetjenesten lett tilgjengelig. At det også er en fastlegekrise, har vært skrevet mye om. En fastlege kjøper en hjemmel. De må selv skaffe lokaler og utstyr for å drive sin bedrift. De er ikke sikret hverken pensjons eller sykepengeordning fra det offentlige. Inntjeningen kommer av antall pasienter på lista. Når antallet pasienter med omfattende behov øker. Altså pasienter som krever mer enn en fornyelse av resepten på P-piller, eller en resept på hostesaft en gang hvert skuddår. Disse svært tidkrevende pasientkasusene som fastlegen har fått i hendene som følge av samhandlingsreformen. Når denne gruppen øker, så fører det til mye overtidsarbeid for fastlegene. Det ble slått stort opp i avisene når det var brudd på pauser og hviletid hos ansatte på McDonalds.

Arbeidsmiljøloven beskytter ikke fastlegene på samme måte. Eller sykepleierne, selv om vi i langt større grad er beskyttet. Det skal gis lovpålagte helsetjenester til innbyggerne i fedrelandet. Og det skal koste minst mulig. Sykepleiere bruker ufattelig mye tid på å samhandle med leger. Det skjer i meldingsform, og det er ulike oppfatninger av responstid på meldingene. Ære være de som raskt plikker ned et svar til oss mellom to pasientkonsultasjoner. Selv om det nok medfører at de jobber på høygir hele tiden. Man har også de som ikke har, eller tar seg, den tiden. Der man går og venter på et svar. Kanskje på noe så enkelt som en resept på en antibiotikakur som ble startet på sykehuset, og som legen der glemte å skrive. Til sist må man kanskje ty til legevakta på kveldstid. Det er jo egentlig ikke deres oppgave heller, og vi kan få en tirade om det. Det tar mye tid å purre opp svar. Være i tvil. Gjøre ny kartlegging og vurdere om man kanskje må kontakte legevakt for å vurdere innleggelse av pasienten. Når tiltak muligens kunne vært prøvd hjemme.

Samhandlingsreformen, hvor stadig mer behandling og vurdering skal gjøres i hjemmet, glemte litt hvor viktig det er å ha leger tett på. Når pasientene som tidligere lå lenge på sykehus, nå skal behandles hjemme. Det skjedde heller ikke noe voldsomt med sykepleierdekningen. Selv om mye kan gjøres med intern oppgaveglidning; at helsefagarbeiderne får flere oppgaver som sykepleierne gjorde, og assistentene utfører litt mer enkle stell for å avlaste helsefagarbeiderne. Man får frigjort noe ressurser på den måten. Likevel burde det gjøres noe både med kompetanseheving og økning av stillingshjemler i kommunehelsetjenesten. Når det er sagt; når det er flust med sykepleierstillinger utlyst, så skal man være heldig for å få alle besatt. Miljøet i helseverdenen er jo heller ikke større enn at man raskt kan finne ut om en arbeidsplass er aktuell eller ei ved å spørre litt rundt. Hardt belasta arbeidsplasser kan altså få større problemer med rekruttering, i tillegg til at det kan bli vanskelig å beholde. Det burde altså jevnt over gjøres noe med strukturen i helsevesenet. Den enkelte kommune har kanskje ikke midlene til å gjøre de helt store tiltakene. De har de budsjettene de har. Kanskje basert på befolkningstall, og ikke alder i populasjonen. En kommune med stor andel eldre, eller yngre med kroniske sykdommer, vil da ha mindre å rutte med pr person med behov for tjenester. En fastlege med en liste med mange ressurskrevende pasienter, vil slite med å følge opp.

I min drømmeverden hadde det vært tilsynsleger ansatt i hjemmetjenesten, det skulle vært gitte kriterier for å bli overflyttet til disse legene som fastlege, eller eventuelt midlertidig fastlege i den tiden de var avhengig av et apparat av helsetjenester. Disse hjemmetjenestelegene skulle vært beskyttet gjennom offentlig tjenestepensjon og arbeidsmiljøloven, som alle vanlige arbeidstakere. Så kunne de vanlige fastlegene håndtert oss vanlige mennesker med små helseplager og behov for en resept på hostesaft ved sesongforkjølelsen. Da hadde de fått det bedre, og kanskje sluttet å drømme om og rømme yrket. Det hadde forenklet arbeidet vårt, som sykepleiere, og gjort at vi kunne redusert vår tidsbruk på å purre opp leger betraktelig. Jeg tror ganske sikkert også det hadde gjort arbeidshelsa betydelig bedre. Man hadde gjort seg ferdig med jobben på jobb, og ikke tatt med seg bekymringen for at fastlegen til Olsen ikke svarte i dag heller, og at man dermed ikke følte man har gjort en forsvarlig jobb, hjem.
Det er ikke den enkelte kommune, eller min arbeidsgiverkommune jeg kritiserer. Det er hele systemet – helt opp. Det er der endringene må komme fra!

Jeg kunne sikkert skrevet en lang epistel om lønn og. Lønn motiverer og lønn gjør rekruttering enklere. Men hadde jeg fått være endel av et system som gjorde at jeg fikk følelsen av å jobbe med mindre høye skuldre, mindre ansvarsbyrde, av overnevnte årsaker, så skulle jeg vært mer fornøyd med lønna. Sånn det er nå så svarer ikke lønna til ansvaret. Men det kan den nok lettere gjøre hvis systemet rundt endres.

Takk og lov for sånne her å hvile hodet og øynene på etter travle dager🥰