“Vi kan ikke behandle brukerne som om de var familiemedlemmene våre!”.
Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker at jeg var grunnleggende uenig allerede da, som ufaglært assistent. Og jeg er grunnleggende uenig i dag. Misforstå meg rett – jeg kan ikke elske hver enkelt bruker som min egen bestemor, men jeg kan jobbe med tanken om verdien de har som noens bestemor i bakhodet. Behandle dem slik jeg vil at min bestemor skal behandles en gang i framtiden. Jobbe for en kultur der vi tar vare på andres bestemødre, slik vi vil at våre skal tas vare på.
I dag leser jeg Mathildes historie – en ytring fra en av hennes pårørende. En pårørende som selv jobber innenfor utdanning av helsepersonell. Kort fortalt har Mathilde hjertesvikt, med alle de følgetilstander det kan gi. Men Mathilde er også et helt og verdifullt menneske. Et menneske som vil leve. Men hun får ikke stelt sårene sine etter alle kunstens regler. Hun blir ansett som masete fordi hun ringer mye på alarmen, og til med matgleden hennes – kanskje en av få gleder hun har igjen, kritiseres. Mathilde blir for tykk av å spise så godt uttales det. Hun sendes alene hjem i taxi, og det aksepteres at hun er i delir – en akutt forvirringstilstand som gjerne har utspring i en eller annen infeksjon i kroppen, fremfor å identifisere årsaken til deliriumet og gjøre noe med det. Hun anses som masete og vrang, når fakta er at hun er livredd og fylt av angst. Og hun blir en kasteball i systemet; hit og dit, det er ikke plass eller hun passer ikke inn.
Vi som helsepersonell har en så utrolig viktig jobb. Faktisk kan vi gjøre forskjell på liv og død for disse gamle skrøpelige, og jeg har sett mange eldre som jeg tør påstå er i live i dag nettopp pga godt stell og livsglede fordi de stelles pent med i hverdagen. Og jeg tror cluet er nettopp det at man hele tiden har i bakhodet at dette er noens bestemor og behandler dem deretter.
Jeg forsøker å jobbe etter det prinsippet, at dette er noens bestemor eller mor. Dette er et menneske noen er like glad i, som det jeg er i mine bestemødre. Da må jeg gjøre jobben min, være i forkant på observasjoner, sette i gang tiltak, ta ting på alvor og gjøre en forskjell..! Og det skal virkelig så lite til!
“Vi har ikke tid til å gi dem kokt egg hver dag!” er en annen frase som har gått igjen. Hvorfor har vi ikke det? Organiserer vi arbeidsdagen vår rett, så kan vel alle de som ikke kan koke egg selv, få kokt egg hver dag hvis de vil ha det. Det er da virkelig ikke vanskelig å sette over kjelen med egg som det første man gjør, sette på klokka på mobilen mange av oss har i lomma, eller brukerens egen eggeklokke og ta den med seg inn på soverommet mens man starter på dagens morgenstell. Er man riktig smart så setter man på flere egg, så kan nestemann bruke det som pålegg. Stort sett er egget klart til avkjøling lenge før vi er halvveis i oppdraget inne hos brukeren.
En av våre assistenter smører de lekreste brødfatene til brukerne – det er en fryd å se! Hun har akkurat de samme råvarene tilgjengelig som alle dem som klasker sammen to tørre halve med brunost. Mamma smurte alltid de lekreste matboksene til oss. Et lite salatblad under kjøttpålegget, alltid litt agurk eller paprika som pynt. Maten blir så innmari mye mer appetittelig med litt pynt. Bare måten man danderer påleggsskivene kan gjøre den store forskjellen. Skjære skivene på skrå framfor rett over, så ser de og riktig lekre ut. Et godt måltid starter jo med synsinntrykket.
Hva har Mathilde likt å spise før? Kanskje dere kan kjøpe inn noe av det hun liker? Pårørende er sjeldent vonde å be. Eventuelt kan vi skrive det opp på handelista til hjemmehjelpen. Kanskje trenger hun noen nye håndkler eller litt nytt undertøy. En velduftende dusjsåpe eller en god bodylotion. Finfine jule og bursdagsgaver til gamle damer, men også noe de fleste har råd til å spandere på seg i hverdagen. Vi går i flere møblerte hjem, enn kummerlige, så jevnt over er dette også lett å få kjøpt inn. Det koster så lite, men gjør den store forskjellen.
“Vi dusjer bare folk en gang i uka!” Hva skjer med personsentrert omsorg – parkinsonpasienten med bivirkninger av medisiner (svette og fett hår/hud) trenger dusj minst to ganger i uka for å opprettholde en akseptabel opplevelse av velvære og opprettholde fortidens fjonghet. For på gamle bilder ser jeg at hun var en riktig så fjong dame. Hvorfor skulle hun da ikke fortsette å være det, fordi hun nå er en gammel dame som etter normen bare dusjer en gang i uka?
Den gamle damen med gjentatte urinveisinfeksjoner som gjorde henne steindårlig med stadig behov for antibiotika. UVI’ene var utløst av jevnt siv av avføring. En årvåken og faglig sterk hjelpepleier iverksatte Movicol annenhver dag og regelmessig tømming så det aldri lenger var avføringssiv. Mirakuløst forsvant også urinveisinfeksjonene som dugg for solen. Om bare flere tenkte slik!
Damen med de tilbakevendende leggsårene og den skjøre huden. Et sår var knapt grodd før et nytt kom. “Du må faktisk bruke kompresjon hvis du skal ha håp om at sårene dine skal gro! Det hjelper ikke hvor flotte bandasjer vi legger på, om ikke vi fjerner årsaken til at du stadig får sår!”. 1,2,3 og vips var sårene historie. Så må man forebygge med bruk av en god fuktighetskrem, og selvsagt videre kompresjon. Her var kommunikasjon, god informasjon og sikre at den også ble forstått, det essensielle. Damen var slettes ikke motvillig til å bruke kompresjon bare hun ble fortalt hvorfor og overtalt til å gi det en sjanse.
Det store trykksåret hos damen med sonde. Sondemat spesialtilpasset for tilheling av trykksår i kombinasjon med total avlastning, og voila – sårene var historie.
Det er en så vanvittig takknemlig jobb å gjøre “det lille ekstra” som ikke tar noe lengre tid bare vi planlegger dagen godt, eller tenker litt lenger en nesetippen. I mange tilfeller er det faktisk også ressurs og tidsbesparende om vi jobber forebyggende. Jeg tror ingen sjef er uenig i gode argumenter lenket i faglighet.
Det å involvere pårørende som en del av brukermedvirkningen, når brukeren er såpass skrøpelig at hun kanskje ikke selv kan sette ord på sine behov, er også utrolig viktig. Ta seg noen minutter til å informere pårørende litt om hvorfor mor med sin demens, plutselig er så sint og lite samarbeidsvillig. Hvorfor hun, som alltid har vært så nøye, nå knapt vil at de skal vaske tøyet hennes. Det er en stor overgang å “overkjøre” de som en gang var dine omsorgspersoner, når rollene snur til at det nå er du som er din mors omsorgsperson. Litt støtte i at det er greit å sette på en klesvask for moren din(når hun uansett ikke kommer seg ut på vaskerommet og får sett at du gjør det), uten å informere mor om at du gjør det. Eller informasjon og tips om at hun ikke lenger klarer en hel masse valgmuligheter så du kanskje bare må handle inn det pålegget du vet hun er glad i fremfor å spørre henne hva hun vil ha, og dermed utløse sinne bunnet i manglende evne til å takle flere valgmuligheter.
Jeg får vondt i hjertet av å lese om Mathilde. Samtidig ser jeg at hennes case ikke er unik, faktisk heller ganske klassisk. På et eller annet vis så er de eldre ikke øverst på prioriteringslista i helsevesenet. Kanskje er de ikke “spennende” nok? Selv om også de er mennesker med historier, levde liv, men ikke minst livslyst og gnist. Jeg synes faktisk de kan være vel så spennende mennesker å bli kjent med, og snakke med! For noen historier de har å fortelle! For noen kule personligheter de kan være! Ja til livsglede også når man blir gammel, og ja til å gjøre det vi kan for å bidra til det! Alle vi som jobber i helsevesenet kan starte med å gå i oss selv og våre egne holdninger, så bidrar vi til å unngå slike historier som den Mathilde fikk.
