Det er valgdag, og selvsagt har jeg brukt stemmeretten. Det synes jeg man skal, når man gjerne vil mene mangt og meget.
Men lett er det ikke. Jeg er nok en politisk vinglepetter, og jeg gikk til og med vaklende til valgurnene. Ikke ekstrem til hverken den ene eller andre kanten, men ganske midt på. Og da er det jammen mye å velge i!
Selvfølgelig er helsepolitikk veldig høyt oppe på lista mi over hva som er viktig. Så var det hvordan helsevesenet skal forvaltes da. Jeg ser både fordeler og ulemper med privatisering for eksempel. Jeg er av den oppfatning at hardt arbeid skal lønne seg. At man går sliten hjem fra jobb, men med en god følelse er viktig. Uansett hva man driver med. At man er dedikert til det man gjør – uansett hva man gjør. Stolthet er stikkordet.
Som datter av selvstendig næringsdrivende foreldre har jeg fått innprentet en høy arbeidsmoral. Var vi borte fra skolen, da kunne vi også glemme alt som var gøy den dagen. Ingen stall. Ingen korpsøvelse. Ingen tur utenfor huset faktisk. Det var ofte at avkallene var motivasjon nok til å gå på skolen. Så var vi kanskje ikke sååå syke da? Pappa spydde heller fra stillaset, enn å være hjemme med omgangssyke. Mamma har mang en dag med dundrende hodepine blant skrikende småbarn. For er man selvstendig næringsdrivende så er det ingen penger inn når intet er produsert – enkelt og greit. Jeg, som offentlig ansatt, føler jo på en takknemlighet for at det er lettere for meg å kaste inn håndklet. Jeg er i et bedre sikkerhetsnett sånn sett. Noen ganger kanskje et for godt et? Er det for enkelt å ringe seg inn syk noen ganger? Det er jo ingen som takker meg for å gå på jobb når jeg er syk. Men hadde jeg hatt min egen business så hadde en sykedag kostet ganske så mye. Om jeg så hadde opparbeidet med en buffer hvis sykdom skulle skje. De 16 første sykedagene dekkes jo av arbeidsgiver, som i det tilfellet ville vært meg selv. Men jeg ville også hatt muligheter til å stå på og skaffe meg en tyngre lønningspose.
Jeg snakket med en selvstendig næringsdrivende med lang utdannelse og høyt studielån her en dag. Det er ingen dans på roser å etablere seg. Skape sin egen arbeidsplass. Man må si ja, alltid. Legge til side andre planer om jobb dukker opp. Det fikk meg til å føle meg heldig, som faktisk er offentlig ansatt med en helt ok lønn og et særdeles godt sikkerhetsnett. Og mulighet til å planlegge fritiden min. Fordi jeg faktisk har fri når jeg har fri. Alt dette fordi jeg er heldig og har en heltidsstilling.
Så jeg går i retning å kjempe for de selvstendig næringsdrivende. For at det skal være attraktivt å starte sin egen arbeidsplass. Og nei, jeg blir ikke sjalu på at de på et tidspunkt kan få mulighet til en tyngre lønningspose enn meg. For fy søren, veien dit er tung og risky. Det er hardt arbeid, det krever høy moral og nettopp denne kombinasjonen skal jo lønne seg. Samtidig øker risikoen for at det blir for mye, at man møter den berømte veggen med et stjernesmell.
Så spør jeg meg. Har vi for godt sikkerhetsnett i det offentlige? Blir vi sløvere? Jeg må jo innrømme at motivasjonen for å «spy fra stillaset» ikke helt er der, når det ikke gagner meg på noe vis. Det å henge i stroppen og strekke seg langt i en jobb der man jobber etter tariff og ansiennitet, hvor man kan være nærmest gratispassasjer for samme lønn som en som går veldig sliten hjem fra jobb. Det føles ikke helt rettferdig. Det gjør noe med motivasjonen. Men… Jeg husker jo at stallen ikke er lov når jeg er syk, og det sitter så i ryggmargen at selv i en alder av nesten 35 får jeg meg ikke opp på en hesterygg når jeg er syk. Jeg får til og med litt angst av om noen skulle se bilen min parkert i stallen på en sykedag, selv om jeg bare er borte og gjør det absolutt nødvendigste for hestens ve og vel mellom hostekulene. Sosiale medier bidrar også til å avsløre de som drar i stallen på en sykedag, om de glemmer seg og legger ut et bilde fra hesteryggen på Instagram. Slikt blir lagt merke til av dem som satt den morgenen og sleit med å få tak i vikarer…
Konklusjonen er at jeg blir litt ja takk, begge deler. Vi kan godt privatisere og konkurranseutsette litt, det er sunt. Men ikke alt, det blir for usikkert. For vi skal skape muligheter for begge leire; de som er villige til å spy fra stillaset og for de som kanskje rett og slett ikke vil klare det.
Så har vi den evinnelige lønns- og arbeidstidsdiskusjonen. Jeg tror alle, uansett jobb og virke, synes nettopp de fortjener høyere lønn. Det som skjer hvis alle får høyere lønn er at alt koster mer. Det blir rett og slett en inflasjon og vi kan til sist trille kronestykker i en trillebår for å få kjøpt et brød, satt på spissen. Når det er sagt, så mener jeg at alle fortjener en lønn å leve av. At alle fortjener å kunne kjøpe sin egen bolig. Jeg mener at det i alle områder bør finnes boliger som er rimelige nok til at man har råd til å kjøpe med lønnen til en helsefagarbeider. For vi trenger jo helsefagarbeidere både i Oslo, Tønsberg og i mer grisegrendte strøk. Da må de ha et sted å bo. Et sted de slipper å bekymre seg for om de får bo neste år. Et sted de kan få følge drømmen om egen hund, eller en malende katt. For slikt er jo ofte ikke utleiere glad i. Her i Tønsberg begynner boliger å nå en skremmende pris, og det å komme inn på markedet er stadig vanskeligere. Er man så uheldig at man mister arbeidsevnen så vil det være en enda større belastning om man ikke en gang bor trygt, og heller aldri kan ha noe håp om og ikke være under utleiers makt. Kan man gjennom år vise til betalingsevne på en husleie, så bør det finnes måter å få låne penger til egen bolig, også uten verdens største egenkapital. Jeg mener at det er et politisk ansvar å sørge for at alle bor trygt og selv kan bestemme om de vil flytte. Dette kan gjøres gjennom å regulere boligområder og priser til formålet. Det vil og bør aldri bli noen stor verdiøkning i selve boligen, men verdien i egne midler kan økes ved å betale så mye man klarer ned på lånet, og dermed skape seg en større kapital.
Det jeg mener skal være forskjellen på de som spyr fra stillaset, og de som søker tryggheten og muligheten til å kaste inn håndklet før det skjer. Det er at man kanskje til slutt skaper seg litt flere muligheter i livet om man har førstnevnte holdning. Man kan da ha råd til å ha hest. Eller kjøpe båt. Hytte. Drømmehuset ved sjøen. Spise ute litt oftere enn andre. Ingen av disse tingene trenger å være definisjonen på lykke for alle, men for noen så er det jo det. Og det er en motivasjonsfaktor for hardt arbeid. Da kan vi ikke sluke alle verdiene de skaper seg i altfor høye skatter på inntekt eller eiendom. Jeg snakker da om menig mann med litt mer lønn enn annen menig mann, fordi de står på litt mer. Jeg kjenner jo for egen del på at 43% skatt av overtid kan føles litt kjipt, når de fra overtiden fjerner kvelds/natt/helgetillegg. Samtidig er jeg ikke motstander av at de som tjener mest, også bidrar mer til felleskassa som skal fungere som sikkerhetsnett for de som er uheldige. Man må bevare motivasjonen for å stå på, og kan derfor ikke ta altfor mye. Hvem gidder da å stå på? For vi trenger gründere, folk som skaper arbeidsplasser. Folk som på veien ofrer fritid og egen velferd for hardt arbeid. De skal ha noe igjen for det.
Jeg er først og fremst tilhenger av private, små bedrifter. Bedrifter som leverer kvalitet i tjenestene, og som behandler sine ansatte som gode medarbeidere fordi veien mellom ledelse og arbeidsmaur er kort. Større, kommersielle aktører i privat sektor er mer skummelt. Når lederne kan hente ut større utbytte ved å sette ned lønna og arbeidsvilkårene til de ansatte fordi de er så distanserte fra dem, at de mister både skrupler og samvittighet. Blir det for stort, er det sannsynligvis bedre å jobbe offentlig under ledere som ikke sitter på pengesekker som kan gi dem privat utbytte ved å handle kynisk. Dog finnes de ledere som gjør dette for anerkjennelse og klatring oppover. Og de finnes også i det offentlige. Likevel er sikkerhetsnettene og rettighetene bedre i offentlig sektor.
Politikk favner så mye. Jeg har ikke hatt overskudd til å tenke like mye på bruforbindelse og bompengefinansiering. Det har vært underprioritert i tankegang og ikke en valgkampsak som har truffet meg midt i hjertet. Jeg kunne ment mangt og mye om støtte til kulturliv. Heller ikke det har jeg klart å ta stor stilling til. Jeg mener mye om klimakrise og forvaltning av ressurser. Matsvinn. Trygdesystem. Det at velferdsstaten Norge vil betale millioner for å få meg frisk eller forlenge livet mitt hvis jeg får kreft. At de betaler hvis jeg brekker et ben. Ikke minst mener jeg mye om kvalitet i eldreomsorg. Kvalitet generelt. Og det koker ned til nettopp dette med hvilken holdning og stolthet man bærer med seg i ryggmargen.
Og; jo mer jeg diskuterer med meg selv, jo mer skjønner jeg at jeg vakler. Bare det at helsepolitikk ble mer til arbeidslivspolitikk og holdninger i teksten her sier jo mye om vaklingen. Når det er sagt, så tror jeg at alle gode tjenester starter med motiverte og fornøyde ansatte. Så får vi dykke dypere i helsepolitikken en annen gang. Uansett; demokrati er fantastisk. Påvirkningsevne er fantastisk. Men jammen gir det ikke også litt hodebry for vaklevorne mennesker!