Livets krakk

Jeg hørte noe fint her en dag; livet er som trebeint krakk hvor alle beina må få næring for å holde krakken oppe; nok mat, nok søvn og et sosialt liv. 

Jeg tenkte litt og fikk lyst til å ha 5 bein på min krakk.

Jeg tenker på livet som en 5-beint krakk. I tillegg til de tre nevnte; et bein for fysisk aktivitet som frigjør endorfiner; kroppens naturlige lykkehormon. Også det siste beinet som er litt vanskelig i disse isolerte tider; oxytocinbeinet. Kjærlighetshormonet som frigjøres av gode lange klemmer, et loddent (dvs småtrøtt og kosete) barn på fanget. Eller en god armkrok. Jeg synes jeg får litt oxytocin av dyra og. En varm hund på fanget, eller stikke nesa dypt inn i hestepelsen og snuse inn. Dyra er heldigvis lovlige klemmevenner, når klemmer ellers er mangelvare. Jeg er en klemmer, glad i å gi og få klemmer. Andre er kanskje ikke det, og føler det befriende å slippe i disse tider. Og for dem er kanskje krakken god nok med 4 bein? Det er egentlig opp til deg om din krakk trenger 4 eller 5 bein.

Jeg tror særlig endorfinbeinet er viktig å gi nok næring. Jeg tror det hjelper på både søvn, matlyst og lysten til å være sosial – altså gjør de andre viktige støttebeina i livets krakk endel mer stødige. Noen ganger føles dørstokkmila veldig lang, men jeg vet at bare jeg kommer meg ut så blir jeg veldig fornøyd etterpå, så her gjelder det å pushe seg selv.
Jeg er ikke så god på å pushe pulsen og la svetten sile, med mindre det er en skikkelig treningsøkt med hesten. Men etter å ha kjent blodsmaken i munnen og lurt på om jeg nesten kollapser, så er følelsen og endorfinrushet ekstra god (skjer vel oftest når vi lemper høy et par ganger i året; da tenker jeg at dette var deilig og det burde jeg gjøre mer av. Jeg skjønner plutselig de som pusher seg i intervaller eller på spinningsykkelen. Men så glemmer jeg det igjen). Så kanskje det er noe jeg må bli bedre på? Man blir både sulten og salig når man lander hjemme, søvnen kommer lettere. Så dette er en påminnelse til meg selv om å gjøre det litt oftere enn når høybonden kommer med 200 baller som skal inn. Men endorfiner fra en frisk gå eller ridetur er også godt nok. Man må ikke lage kravene så store at dørstokkmila blir for lang for å få det til. Stian «Staysman» Thorbjørnsen har gått mye i koronatida. Han startet i det små, og nå går han veldig langt. Han snakker om hvor godt det har gjort ham. Hans råd er å starte i det små, det aller viktigste er å komme seg litt ut. Så får veien bli til mens man går. Selv en liten gåtur gjør godt og opprettholder balansen i krakken. Nå er vi i ny nedstenging og en date med Netflix er fristende. I lengden blir man råtten og småkvalm av å runde serier, så jeg tror på Staysman; ut å gå litt hver dag!

 

Er du god på i holde din krakk i balanse?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg