Det er snart 5 måneder siden landet, og verden forøvrig, stengte ned og ordet korona – covid-19, kom inn i vårt vokabular. Ble endel av hverdagen. Vi følte på frykt. Frykt for å smitte. Dugnad, på en annen måte enn den i kiosken på håndballen, eller med raking av fellesarealer i borettslaget, ble også et nytt ord. Dugnad mot smitte. Dugnad for fellesskapet. De fleste, jeg tror vi kan si nær sagt alle, deltok. Også de som normalt sett later som de ikke er hjemme, eller får en annen veldig viktig avtale, når borettslaget har sine halvårige dugnader.
Så skjer det liksom noe med motivasjonen for denne dugnaden. Den dabber av. Vi er drittlei og vil bare ha normalen tilbake. Det blir færre smittetilfeller, dugnaden har hatt ønsket effekt og vi blir litt slappere. Alle går ikke lenger med hansker på butikken, det er liksom ikke skam å droppe dem. Flere sniker seg også unna spritingen på vei inn og ut, og man tillater seg igjen og kjenne litt på avokadoene for å velge den som er mest moden, fremfor den man først tok på.
Så har det den siste uken kommet noen påminnelser om at vi fortsatt har en pågående pandemi. Først et bryllup feiret i tre vendinger. Så et større antall smittetilfeller på Hurtigruten. Nå en positiv test hos en ansatt på en butikk i mitt lokalmiljø. Det kommer farlig nært.
Forskjellen fra mars til nå er at «ikke si det til noen», og at kommunen ikke opplyser om hvilken butikk det gjelder – «av personvernhensyn» har vært mer akseptert. I mars, april og til og med mai het det seg at smittevernloven trumfet personvernloven. En liten spesialavdeling på sykehuset her fikk påvist smitte hos en ansatt. Det var en selvfølge at eksakt avdeling og hvilke smittesporings, smitteverns- og smitteforebyggende tiltak som ble utført, ble opplyst i mediene. Det var litt «hets» i kommentarfeltene. Kanskje begynte roten til skammen der? Burde ikke helsepersonell være ekstra forsiktige? «At det går an» og «er det mulig?!», «burde vite bedre!» var også setninger som kom. Det var begynnelsen på det jeg vil kalle koronahets, som igjen fører til smitteskam. Og det er en skummel utvikling.
Skummel fordi når noe blir skambelagt, så skjules det også. Og hva skjer hvis symptomer skjules eller underrapporteres? Jo – vi kan risikere å få en økende smitte, miste kontroll.
Vi vet alle hvordan et barn blir til, og hvordan man kan unngå det – hvis det ikke passer inn. Likevel har vi årlig flere som går på en smell, og som beslutter at de ikke har nok å tilby et barn. Det ser man på tallene for selvbestemt abort. Folkeopplysning hjelper, men det eliminerer ikke at det skjer. Jeg er glad for at vi kan gjøre noe med det. At man blir møtt med respekt og forståelse for sitt valg hvis man havner i en sånn situasjon.
Vi vet også hvordan HIV smitter. Vi har også medisiner som gjør at man får medisiner så man kan leve trygt og godt med HIV-viruset, og til og med unngå å spre det til andre. Likevel kommer det innimellom eksempler på folk som får påvist HIV-virus. Jeg leste om en dame som hadde fått påvist det 6 år etter at hun fikk det fra en tidligere kjæreste. Jeg kjenner ikke til historien eller årsaken til at den tidligere kjæresten ikke fikk påvist det før så lang tid etter. Kanskje hadde han samme historie, fått det flere år tilbake av en annen? Det er også skam å få påvist HIV, selv om også mennesker uten spesielt utsvevende seksualvaner kan få det. Og får det. Er det fordi man skammer seg og ikke tør å si i fra? Ikke tør å oppgi alle man potensielt kan ha smittet? Når det fortsatt kommer et og annet nytt tilfelle i en tid hvor noen piller kan gjøre at man kan leve som normalt uten å gi det videre.
Vi vet faktisk enda ikke helt hvor lett covid-19 smitter. Det er flaks og uflaks, noen som lettere får det enn andre. Og det er ikke skam. Det skal ikke være skam. Vi skal være forsiktige, men vi skal være åpne og ærlige om skaden skulle skje. Det er det beste man kan gjøre for å unngå å bringe det videre.
Med en slik pandemi er det også økonomiske motiver, ikke bare skam. Der er Hurtigrutens håndtering av saken et godt eksempel. De tok en sjans på å sette personale i arbeid mens de fortsatt var i karantene – billigere enn å ha dem uvirksomme i karantene på et hotell. De handlet lovlig – etter internasjonalt lovverk. Medarbeiderne i karantene fikk ikke gå i land. Men det fikk alle passasjerene som var eksponert for dem. Da smitten var et faktum så ville de ikke blåse det opp, ville ikke gå ut med det når de ikke var sikre, og smitten var begrenset. Vi vet enda ikke nok om hvor lett dette smitter, til å si noe om faren ved og ikke varsle på er tidlig tidspunkt. Vi vet ikke om smitten er begrenset. Derfor må vi spille med åpne kort, og være rause med de som er uheldige og blir smittet. De har kanskje ikke gjort noe galt, eller kanskje har de ikke helt klart å sette livet på pause? Falt for fristelsen. Gått på en smell.
Som passasjer, med et uønsket og enda symptomløst virus som passasjer, vil man kanskje også skamme seg? For kanskje føler man på at man valgte å reise på cruise midt i en pandemi? Samtidig så kan man også tenke at skal verden, og livet settes totalt på pause pga en pandemi? Landets økonomi tåler ikke det i lengden. Vi må kanskje ta noen sjanser av og til, men være svært forsiktige etter at vi tok en sjans. Og ikke minst melde fra med hevet hodet, hvis vi kjenner snev av symptomer. Her kommer koronahetserne inn, og bidrar til at noen kanskje gjør det motsatte? Ikke melder i fra. Later som det ikke skjer. Ikke lytter til symptomene. Selv om de finnes. Når de finnes, de som går med symptomer på kreft i lang tid, uten å gå til legen. Det er ikke en gang en skam å få kreft, men før man får driten påvist så har man ikke kreft. Da finnes også de som går med koronasymptomer uten å varsle. Forskjellen er at de kanskje lar vær å varsle med skammen og «hva vil folk si» som grunnlag, og ikke frykten for en slem diagnose – selv om korona i mange tilfeller også er det.
Jeg har skrevet om at jeg mistet mormoren min brått for tre uker siden. Plutselig havnet jeg i en situasjon der jeg trengte de ikke-anbefalte klemmene. Jeg elsker å klemme, og det har kanskje vært det vanskeligste å avstå fra i disse månedene. Jeg valgte ut noen få av de nærmeste, men likevel flere enn det sikkert var anbefalt, som jeg klemte. Kanskje et egoistisk valg av en sykepleier? Men jeg trengte dem så veldig. Jeg tok konsekvensen. For det første trengte jeg en forlenget ferie fordi hodet og kroppen ikke var klar for jobb. Men det var heller ikke helt borte fra hodet mitt at det er en pandemi og at jeg faktisk enda i et par dager fra nå er i en såkalt inkubasjonstid, om jeg pådro meg noe av denne klemmingen og nærkontakten. Jeg valgte å ta ut et par ferieuker til, og hadde en planlagt en som ble koblet på. I denne perioden kan jeg minimere antallet nærkontakter ned til de som er i samme «koronasone» som meg. Så er jeg så trygg som jeg kan bli når jeg igjen skal treffe flere i risikosonen daglig. For livet kan liksom ikke helt pauses, selv midt i en pandemi. Og det skal ikke være skam. Bare vi er ærlige og tar konsekvensene. Hvis vi har fulgt gjeldende smittevernregler har vi gjort så godt vi kan og bør ikke ha grunn til å skamme oss. Og om vi har røket på en smell, så må vi i det minste være ærlige på det så ikke det får større konsekvenser enn det må. En viss tabbekvote trenger vi i livet, også i en pandemi – inntil vi vet bedre. For vi vet enda lite. Det er prøv og feil metoden, og om 100 år vil det stå om dette i historiebøkene. På samme måte som at historien nå forteller oss om sent 1800-talls/begynnelsen av 1900-talls oppdagelse av håndvaskens betydning. Noen oppdaget en gang at barnedødeligheten sank betraktelig når hendene ble vasket mellom en obduksjon og en fødsel. I dag er det selvsagt, den gangen visste man ikke bedre. Om 100 år er det en fasit på hva som nedkjempet korona. Inntil vi har den, må vi være forsiktige. Men også åpne og ærlige med hverandre. Og rause med de som rammes. For vi vet ikke nok til å dømme, og vi er alle presset. Livet skjer, og alt stopper ikke helt opp, selv i en pandemi. Det farligste er å leve uforsiktig, det nest-farligste er å bidra til koronaskam. Til at folk ikke tør å rapportere sin uforsiktighet og sine symptomer. Gapestokken er gått ut på dato lengst, la den forbli det. Ikke hets de som er uheldige!
