Når en sykepleier slutter

De siste dagene har det vært mye medieoppmerksomhet på Rita Storli og hennes valg om å forlate sykepleieryrket for godt. Hun går over på ingeniørstudier.

Jeg har tenkt endel på dette. På utviklingen i helsevesenet i årene jeg har vært en del av det. Og utviklingen som vil komme. Hvor er vi på vei?

I 2012 kom samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Kort fortalt; sykehuset behandler pasienten som har behov for helsehjelp. Når pasienten er ferdigbehandlet på sykehus, men fortsatt ikke frisk, er det kommunens ansvar å tilby helsehjelp. Det kan være i kommunal institusjon; sykehjem. Eller det kan være helsetjenester i hjemmet.

 

Når pasienter som tidligere lå lenge på sykehus for å bli friske, nå tidligere skrives ut så krever det både ressurser og kompetanse ute i kommunene. Hvis kommunen ikke kan tilby et forsvarlig helsetilbud når pasienten meldes som utskrivingsklar, og kommunen ikke har et tilbud til pasienten, kan pasienten bli liggende på såkalte overliggerdøgn på sykehus. I 2022 kroner koster et overliggerdøgn 5.306 kr. Det blir fort penger av å bli liggende som overligger. Det setter også en ekstra belastning på sykehusene når de har overliggere. De er tross alt rigget for å behandle syke folk. Ikke for å gi helsetjenester til ferdigbehandlede pasienter. Det igjen går utover kapasiteten på sykehusene, og en av faktorene i samhandlingsreformen; «behandling på rett sted» er brutt. Pasienten får fremdeles rett helsehjelp i den tiden han skal ha det. Men på feil sted.

 

Hva skal så til for å ruste kommunene til å kunne håndtere pasientene? Det er ikke flust av sykehjemsplasser, og kun de som virkelig trenger plassene skal legge belegg på dem. Det som gjenstår da er helsetjenester i hjemmet. Såkalt hjemmesykepleie. Der er det ikke er tak på antall senger eller «plasser».

 

Jeg har mange år som ansatt i hjemmesykepleien. Både som assistent, student med gryende kompetanse og nå en del år som sykepleier. Det er en stor utvikling i oppgavene som skal utføres hjemme. Nå er intravenøs behandling både med væsker, ernæring og antibiotika dagligdags. Sårbehandling har vært vanlig i mange år. Det er stell og pleie. Men det er også delvis aktiv behandling for ulike svikter; det være seg nyresvikt, hjertesvikt, KOLS og andre «slitasjesykdommer» kroppen får etter et langt liv. Hos disse skal det samhandles tett med lege, og man skal oppgi virkning/bivirkning av behandling gjennom kliniske observasjoner – inkludert målinger som f eks blodtrykk, CRP, blodsukker, HB osv. Man har stadig mer avansert smertebehandling i hjemmet, på for eksempel kreftpasienter. Man har håndtering av ulike dren. Og man har hjemmedialyse. Mye gjøres i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Men mye ansvar faller også på fastlegene.

 

På toppen av dette har man akutte og subakutte forverringer hos eksisterende tjenestebrukere. Det skal håndteres hvis fru Hansen får en urinveisinfeksjon, eller herr Nilsen hoster stygt og har en gryende lungebetennelse. Det skal gjøres forebyggende arbeid gjennom god hygiene for å unngå at fru Hansen, som har lett for å få urinveisinfeksjon, får en ny. Eller at Nilsen, som er litt for stillesittende og glad i senga, ikke får mobilisert slim gjennom bevegelse og dermed pådrar seg en lungebetennelse.

 

I hjemmetjenesten som helhet jobber det en rekke ulike ansatte. Det tilbys praktisk bistand i hjemmet; handling, rengjøring osv. Og det tilbys helsetjenester i hjemmet. Det kan være enkel matlaging. Et tilsyn for å se at alt er bra. Et par hjelpende hender til stell og påkledning. Det er administrering av medisiner. Og det er altså, som nevnt over, en rekke mer avanserte sykepleierprosedyrer som man for kanskje bare 15-20 år siden, hadde heller lite av. Det krever kompetanse. Og det krever tid. Ikke minst krever det at man har legetjenesten lett tilgjengelig. At det også er en fastlegekrise, har vært skrevet mye om. En fastlege kjøper en hjemmel. De må selv skaffe lokaler og utstyr for å drive sin bedrift. De er ikke sikret hverken pensjons eller sykepengeordning fra det offentlige. Inntjeningen kommer av antall pasienter på lista. Når antallet pasienter med omfattende behov øker. Altså pasienter som krever mer enn en fornyelse av resepten på P-piller, eller en resept på hostesaft en gang hvert skuddår. Disse svært tidkrevende pasientkasusene som fastlegen har fått i hendene som følge av samhandlingsreformen. Når denne gruppen øker, så fører det til mye overtidsarbeid for fastlegene. Det ble slått stort opp i avisene når det var brudd på pauser og hviletid hos ansatte på McDonalds.

 

Arbeidsmiljøloven beskytter ikke fastlegene på samme måte. Eller sykepleierne, selv om vi i langt større grad er beskyttet. Det skal gis lovpålagte helsetjenester til innbyggerne i fedrelandet. Og det skal koste minst mulig. Sykepleiere bruker ufattelig mye tid på å samhandle med leger. Det skjer i meldingsform, og det er ulike oppfatninger av responstid på meldingene. Ære være de som raskt plikker ned et svar til oss mellom to pasientkonsultasjoner. Selv om det nok medfører at de jobber på høygir hele tiden. Man har også de som ikke har, eller tar seg, den tiden. Der man går og venter på et svar. Kanskje på noe så enkelt som en resept på en antibiotikakur som ble startet på sykehuset, og som legen der glemte å skrive. Til sist må man kanskje ty til legevakta på kveldstid. Det er jo egentlig ikke deres oppgave heller, og vi kan få en tirade om det. Det tar mye tid å purre opp svar. Være i tvil. Gjøre ny kartlegging og vurdere om man kanskje må kontakte legevakt for å vurdere innleggelse av pasienten. Når tiltak muligens kunne vært prøvd hjemme.

Samhandlingsreformen, hvor stadig mer behandling og vurdering skal gjøres i hjemmet, glemte litt hvor viktig det er å ha leger tett på. Når pasientene som tidligere lå lenge på sykehus, nå skal behandles hjemme. Det skjedde heller ikke noe voldsomt med sykepleierdekningen. Selv om mye kan gjøres med intern oppgaveglidning; at helsefagarbeiderne får flere oppgaver som sykepleierne gjorde, og assistentene utfører litt mer enkle stell for å avlaste helsefagarbeiderne. Man får frigjort noe ressurser på den måten. Likevel burde det gjøres noe både med kompetanseheving og økning av stillingshjemler i kommunehelsetjenesten. Når det er sagt; når det er flust med sykepleierstillinger utlyst, så skal man være heldig for å få alle besatt. Miljøet i helseverdenen er jo heller ikke større enn at man raskt kan finne ut om en arbeidsplass er aktuell eller ei ved å spørre litt rundt. Hardt belasta arbeidsplasser kan altså få større problemer med rekruttering, i tillegg til at det kan bli vanskelig å beholde. Det burde altså jevnt over gjøres noe med strukturen i helsevesenet. Den enkelte kommune har kanskje ikke midlene til å gjøre de helt store tiltakene. De har de budsjettene de har. Kanskje basert på befolkningstall, og ikke alder i populasjonen. En kommune med stor andel eldre, eller yngre med kroniske sykdommer, vil da ha mindre å rutte med pr person med behov for tjenester. En fastlege med en liste med mange ressurskrevende pasienter, vil slite med å følge opp.

 

I min drømmeverden hadde det vært tilsynsleger ansatt i hjemmetjenesten, det skulle vært gitte kriterier for å bli overflyttet til disse legene som fastlege, eller eventuelt midlertidig fastlege i den tiden de var avhengig av et apparat av helsetjenester. Disse hjemmetjenestelegene skulle vært beskyttet gjennom offentlig tjenestepensjon og arbeidsmiljøloven, som alle vanlige arbeidstakere. Så kunne de vanlige fastlegene håndtert oss vanlige mennesker med små helseplager og behov for en resept på hostesaft ved sesongforkjølelsen. Da hadde de fått det bedre, og kanskje sluttet å drømme om og rømme yrket. Det hadde forenklet arbeidet vårt, som sykepleiere, og gjort at vi kunne redusert vår tidsbruk på å purre opp leger betraktelig. Jeg tror ganske sikkert også det hadde gjort arbeidshelsa betydelig bedre. Man hadde gjort seg ferdig med jobben på jobb, og ikke tatt med seg bekymringen for at fastlegen til Olsen ikke svarte i dag heller, og at man dermed ikke følte man har gjort en forsvarlig jobb, hjem.
Det er ikke den enkelte kommune, eller min arbeidsgiverkommune jeg kritiserer. Det er hele systemet – helt opp. Det er der endringene må komme fra!

 

Jeg kunne sikkert skrevet en lang epistel om lønn og. Lønn motiverer og lønn gjør rekruttering enklere. Men hadde jeg fått være endel av et system som gjorde at jeg fikk følelsen av å jobbe med mindre høye skuldre, mindre ansvarsbyrde, av overnevnte årsaker, så skulle jeg vært mer fornøyd med lønna. Sånn det er nå så svarer ikke lønna til ansvaret. Men det kan den nok lettere gjøre hvis systemet rundt endres.

 

Takk og lov for sånne her å hvile hodet og øynene på etter travle dager🥰

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg