«En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk. Vi lever»
I disse dager ruller Demenskoret over skjermene i de tusen hjem. Jeg skal innrømme at jeg så alle episodene i et maraton. En heftig opplevelse og følelsesreise. Jeg blir så imponert over alle disse menneskene som står frem med en diagnose som for mange er tabu å ha. At de viser seg som 15 ulike personligheter og skjebner. 15 ulike faser av sykdommen. 15 ulike ansikt med en demensdiagnose. Ikke minst viser de at demens ikke bare rammer de eldre. At den rammer alle typer mennesker, og at de ikke kunne gjort noe for å unngå det. Jeg blir så rørt av hun som har mistet mye av mimikken, men bryter ut i gråt midt i første korøvelse. Berørt av hvordan de opplever mestring og finner igjen livsgleden. Også viser den de pårørende. Sykepleierhjertet mitt brenner selvsagt for pasienter, men det brenner vel så mye for de pårørende. Det aller sterkeste øyeblikket for meg var da datteren til lille fine Ingrid satt og tørket tårene til Marion, 48 år gamle kormedlem Jan Runes kone, med skjerfet sitt mens han sang den sangen som betydde aller mest for ham; You never walk alone. Det må være så fint å oppleve omsorg og felleskap med noen som forstår.
Det er nå en gang sånn at når alvorlig sykdom rammer, så rammes en hel familie. Og kanskje også deler av nettverket. Ved alvorlig sykdom faller mye belastning på de pårørende, rent praktiske ting og det å være den som skal orientere seg i hjelpeapparat og rettigheter. Samtidig som man bærer på en sorg over at livet snues på hodet. At noe aldri blir som før. At familiedynamikken på sett og vis endres.
Fellesskapet Demenskoret skaper, og oppmerksomheten det har fått, håper jeg kan bidra til en revolusjon i demensomsorgen. Å bruke hverandre som støtteapparat, treffe noen som forstår deg. Dele erfaringer på godt og vondt. Om du er den som er syk, eller om du er pårørende.
«When you walk through a stormHold your head up highAnd don’t be afraid of the dark»
Alt er lettere når det kan deles med noen. Også byrder. «You never walk alone» passer så utrolig godt. Musikk er magisk. Musikk er en arena for felleskap. Et sted å treffe medvandrere. At musikk er positivt for mange demenssyke, eller bare vanlige mennesker har jeg oppdaget for lenge siden. Sangstunder kan erstatte medikamentell behandling for uro. Sangstunder kan avlede uro. Sangstunder kan gi mestring. Sang er samlende.
Jeg husker godt den lille søte damen på sykehjemmet. Stadig på søken etter utgangsdøra. Stresset fordi hun hadde små barn som var alene hjemme, måtte hjem til dem. Det var ikke mulig å realitetsorientere om at barna ikke bare var foreldre selv nå, men også besteforeldre. Hun elsket å synge, og gamle tekster og melodier var ikke glemt. Vi hadde hefter med sangtekster fra svunnen tid. Jeg kunne ikke alle melodiene, men det kunne hun hjelpe meg med! Så satt vi der side om side og sang sammen. Glemt var leting etter utgangsdøra og barna som var alene hjemme. Jeg takket for at hun lærte meg gamle melodier, og jeg mente det også. Det ga henne både mestring og glede når hun kunne være en ressurs, lære bort noe. Hun var selvskreven forsanger når hele avdelingen sang. Et øyeblikk var hun ikke sykdommen, men en eldre dame som var et oppkomme av tekster og melodier.
«Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur. Vi lever!»
Han hadde ofte vondt. Gruet seg til å stå opp, til tross for inntak av sterke smertestillende. Dusjen var han heller ikke så interessert i bestandig. Jeg fant ut at jeg kunne koble mobilen min til radioen hans og spille Spotify. At han elsket svensk visesang hadde jeg fått med meg, og siden jeg har fått Taube inn med morsmelka og også utviklet en kjærlighet for Cornelis Vreeswijk, så var vi helt på nett. Han og jeg. Han endret seg fra å være litt morragretten, til å være den gladlaksen han egentlig var. En liten Sjøsalavals, og han var på god vei opp av senga og smertene var glemt. Han reiste seg opp, mens han med sin kraftige bass sang «You Raise me up!!» Vi tok med oss radioen på badet og dusjen gikk som en lek til Turistens klagan, Fritiof og Carmencita, og andre svenske viser. Han kunne alle tekstene og jeg gjorde mitt beste for å holde følge. Vi storkosa oss og det var alltid et besøk jeg gledet meg til.
Hun var i livets høst. Gruet alltid litt for natten. Også her ble musikken redningen. Dempet lys, rolige sanger på sengekanten, fine samtaler rundt disse sangene. «Kan du finne frem den sangen? Den er så vakker». Også kunne jeg få lov til å vise henne noen fine sanger. Hvilepulsen kom for oss begge og det var oppskriften på en god natt. For meg var det en drøm å få avslutte en kveldsvakt på den måten.
Fellesskap gjennom musikk, om det er bare mellom to personer, eller et helt kor samt pårørende, er altså noe helt unikt. Derfor er det så utrolig fint å se Demenskoret, at det gjøres forskning parallelt og at forskningen støtter opp om hvor bra dette er.
Jeg håper vi ser mer til sånt. Det trenger ikke være så strabasiøst som å starte et kor heller. Allsang i fellesstuer på sykehjemmene, musikkstunder på seniorsentrene. Fellesskapet med Spotify og ønskekonsert. Historier om sanger de danset til. For mange av de gamle er det temmelig magisk at man kan finne det meste på nett. Det skal altså lite til for å skape mye glede.
«For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss».
Mitt musikkfellesskap♥️
