Helseministeren har nylig kommet med den årlige talen både til sykehus og kommunehelsetjeneste. Parallelt ruller det to Brennpunktdokumentarer på NRK. Disse viser heller uverdige forhold i kommunehelsetjenesten.
Så blir den samme tjenesten bedt om å se på hva det kan gjøres mindre av. Bevilgningene for 2023 krever nemlig det.
Det mangler i dag rundt 7000 sykepleiere i Norge, og det spås at vi i 2035 kan mangle så mange som 28.000! En av fem sykepleiere forlater yrket innen 10 år etter endt utdannelse. Mange er lei av å høre mas om høyere lønn til sykepleiere, i flere kommentarfelt kalles vi sutrete. Vi har valgt dette selv osv. Sykepleierindeksen viser at det flere steder i landet er stadig færre boliger en sykepleier har råd til å kjøpe. Men vi har da råd til noen. Enda verre er det med helsefagarbeiderne. Og det er skammelig! Lønna til en helsefagarbeider er ofte lavere enn lønna som tilbys i jobber (utenfor helse) uten krav til utdannelse. Og mye av svaret på sykepleier og sågar fastlegekrise er jo å se på oppgaveglidning, forflytte ansvar fra lege til sykepleier, og sykepleier til helsefagarbeider. Med økt ansvar, så må faktisk lønna opp. For alle grupper. For det vil alltid være et større studielån og et større ansvar, jo lengre utdannelse du har. Det må også en levelig arbeidsbelastning og turnus til. Idealet må jo være at folk greier å stå i turnusliv et helt yrkesliv. Fra tiden de er unge, spreke og relativt fri for forpliktelser, til travelt liv som småbarnsforeldre, tenåringsforeldre. Og til sist besteforeldre. Det er nå en gang sånn at det er familien og de nære som alltid er der. Når kabalen turnusliv og familieliv ikke går i hop så forstår jeg valg av deltidsjobb (som man taper pensjon på, som gjør at man tåler litt større press fordi man har mer tid til å hente seg inn – noe som er helt feil!). Eller at folk bytter beite og forlater helsevesenet. Vi har altså et ansvar for å finne ut hvordan vi kan beholde de sårt tiltrengte helsefolka. Beholde motivasjon og lyst til å bli i yrket.
Vi har straks 3 års jubileum for pandemien. Jeg snakket med en sykepleiervenninne tidligere i dag, og vi tok for oss fasene. Jeg sa først at jeg synes ikke det var så verst i begynnelsen, da all «unødig» drift ble lagt ned, enkelte valgte å ta seg av sine egne, pasientene var friskere enn noensinne (fravær av forkjølelser osv gjør underverker for forverring av ulike grunnlidelser) og vi fikk litt bedre tid en stakket stund. Men jeg hadde glemt stresset over hvor redde vi var for å ta med smitte på jobb. Det eneste mennesket (av mine egne) jeg var i nærkontakt med gjennom flere uker var min mormor. Vi sa fra oss hjemmesykepleien hennes, og jeg var innom og hjalp henne litt. Så var vi vår egen lille kohort. Jeg husker store overskrifter med navngitte sykehjem; «Ansatt tok med smitte inn på sykehjemmet». Jeg var så redd for at jeg plutselig skulle være den personen som tok med smitte. Og gjorde alt for å unngå det. Og det var slitsomt.
Så ble det munnbindpåbud. Ansatte jobbet bak munnbind og visir i lange tider. Man fikk utpekt en stol på morgenen og der skulle man ha tilhold når man ikke var ute og jobbet. For mitt migrenehode var ikke det en drømmesituasjon.
Covid kom og gikk i bølger. Sykehuset var i beredskap. Så åpnet samfunnet og alt skulle bli bedre. Så kom all sykdommen vi skulle ta igjen for de siste årene. Massivt fravær hos ansatte, syke pasienter, stort press. Verre enn noensinne. Overtidsvaktene hagla, med temmelig heftige tillegg. I normaltilstander hadde folk løpt etter vakter med 200% overtid, men det var faktisk ikke sånn at folk stod i kø for dem etterhvert heller. Det sier mye om slitenhet.
Et enormt overforbruk straffer seg, strømprisene og prisene på det meste går i taket, og bremsen skal på. Som altså gjenspeiles i årets budsjetter.
Ironisk nok har flere av sykehusene vært i beredskap også etter covid. Pga stor pågang av pasienter med ulike virusinfeksjoner, og stort fravær hos personalet – av samme årsaker. Sykehuset i Vestfold har omdisponert både Kysthospitalet og avdelingen for alderspsykiatri og hukommelsessvikt til å serve utskrivingsklare pasienter. I kommunene har man også merket presset. Sånt får jo ringvirkninger.
Sykehuset er nå tilbake i normal drift. Men jeg regner med de ansatte kjenner denne omgangen, og de andre omgangene de har hatt de siste årene, på kroppen.
For å lykkes med å slukke en brann, og unngå at den sprer seg, minimere skade osv, så er tidlige oppdagelse og tidlige intervensjoner svaret på best mulig resultat.
Det er en eldrebølge i full anmarsj, det er mangel på helsepersonell. Brannen er varslet, den kan forutses, det er stor brannfare! Brennpunkt viser stusselige sider av eldreomsorgen. Det er slitne helsearbeidere som har mest lyst til å ta beina på nakken og løpe sin vei flere steder. Det er brann i helsevesenet allerede nå. Spørsmålet er hvordan vi skal slukke den? For her nytter det snart ikke å holde den under kontroll og sørge for en kontrollert nedbrenning.
Det er nå det brenner. Og det lønner seg å slukke brannen før den tar overhånd. Helseministeren ønsker seg et godt offentlig helsevesen for alle, uten bruk av private tjenester. Hun og hennes regjering ønsker et likhetssamfunn. Samtidig skal man altså se på hva man kan kutte ut eller ned på i kommunehelsetjenesten. Jeg kan se for meg at det som skjer er at de bemidlede kjøper seg tjenester. Så får vi heller et forskjellssamfunn.
Jeg liker dårlig klaging uten forslag til løsninger. Hvordan skal vi løse utfordringene vi har? Et svar er å forebygge. Holde folk friskere lengre. Unngå funksjonssvikt og større behov for helsetjenester.
Med en stadig voksende andel eldre i befolkningen bør det et større fokus på å holde dem friske med et lavest mulig behov for helsetjenester. Både fra sykehus, hjemmetjeneste og sykehjem. Jobben starter før de kommer inn med behov for helsetjenester. Helsestasjon for eldre? Der de kan få gjort enkle helseundersøkelser, legemiddelgjennomgang, få en prat, informasjon og råd om hva de selv må tenke på. Mange kan kanskje ha glede av en tur ut for å få stelt et sår fremfor at hjemmetjenesten kommer hjem til dem, også får de samtidig vært litt sosiale. Kanskje får de et måltid mat? Lettvinn transport må selvsagt rigges, til en inntektsbasert pris f eks. Man ser oftere de samme personene om man er fast inne til sårstell, noe som er en fordel. Også sparer man transportetappene og tiden til hjemmesykepleien noe. I hjemmesykepleien er jo tid penger.
Lokasjonen for helsestasjonen? Seniorsentrene, helsehusene eller andre eldresenter med mulighet for å tilby en matbit og litt sosialt attåt. Det er jo ønskelig at disse stedene blir brukt!
Vi har de siste årene fått en masterutdanning for sykepleiere; avansert klinisk sykepleie. Disse har kompetanse på å gjøre gode undersøkelser av pasienter, og formidle dette på en konsis måte til lege, hvis de finner avvik som det må gjøres noe med. Det er også vurdert om de kan få forskrivningsrett på enkelte medikamenter og kurer. Disse kunne helt fint, og kanskje sammen med spesialsykepleiere innenfor ulike fagfelt, og noen vanlige sykepleiere, stått for store deler av driften av en helsestasjon for eldre. De kunne også bistått ambulerende både ute i hjemmetjeneste og i sykehjem, hvis pasienten ikke kan komme til helsestasjonen. Jeg tror et sånt fagmiljø hadde vært veldig inspirerende også for øvrige ansatte i ulike tjenester. Vi bruker nå mye tid på å purre på leger og rive oss i håret over og ikke komme noen vei. At man på et eller annet smart vis også fikk en hurtigknapp til pasientens fastlege ved behov, måtte man funnet en løsning på.
Skrøpelige pasienter, de med flere diagnoser, har en lavere organisk reservekapasitet. De får ofte en forverring av sine grunnsykdommer hvis de blir syke. Det beste er å forebygge at de får ulike infeksjoner. Det nest beste er å oppdage det så tidlig at man kan tablettbehandle i hjemmet, før pasienten er blitt så syk at de både trenger sykehusinnleggelse og fallerer i funksjonsnivå slik at de kanskje trenger flere tjenester i etterkant.
Fall og brudd gir mange plager og ofte et varig nedsatt funksjonsnivå hos eldre. Jeg aner ikke hvor mange hjem med snublefeller jeg har vært i, men det er ikke få. God allmen informasjon om hvordan man kan gjøre eget hjem så fallsikkert som mulig er altså smart. Folkeopplysning rett og slett. Det er også lurt å tenke på å rigge seg for alderdommen om man gjør endringer i boligen sin midt i livet. Få alt på et plan. Funksjonelle løsninger, også hvis det plutselig må hjelpemidler inn.
Fall hos skrøpelige er ofte et symptom på infeksjon eller annet underliggende. Så tidlig oppdagelse, eller forebygging av dette, og igjen behandling på lavest effektive nivå, er en vinn vinn. Et lårhalsbrudd koster ikke få kroner. Man har spart inn årslønna til EN AKS-sykepleier og vel så det ved å forebygge et lårhalsbrudd. Jeg tror en sånn tjeneste kunne forebygget ganske mange lårhalsbrudd og andre kostbare affærer som følge av for sen oppdragelse med påfølgende uønsket hendelse.
Velferdsteknologi er også smart. Det må man bare erkjenne, selv om det krever litt tilvenning det å sløyfe besøk fordi man har ulike hjelpemidler som kan erstatte folk. Det river litt i omsorgshjertet. Mange av våre brukere er veldig glad i oss fra hjemmetjenesten, men jammen finnes det mange som er lei av å vente på oss, som synes det er kjedelig å være bundet osv. En dispenser som gir medisiner til rett tid, en pad hvor du logger blodsukkeret og blodtrykket ditt selv, og som sender varsel til hjemmesykepleien hvis ikke utført eller ved store avvik, kan spare mye tid. Tid som forhåpentligvis kan brukes til å la oss få bedre tid hos de som virkelig trenger mennesker. For de vil alltid finnes. Jeg håper IKKE velferdsteknologien brukes for å kutte i bemanning.
Jeg tror etablering av Helsestasjon for eldre og velferdsteknologi med digital hjemmeoppfølging, er mitt beste stalltips til hvordan vi kan møte en voksende eldrebølge, i kombinasjon med en flukt fra helseyrkene.
I tillegg må man gutse på og lage en grunnturnus som ivaretar ferieavvikling, noe sykefravær, utdanningspermisjoner og fagdager. Og ikke minst gir rom for å ha tid til de som virkelig trenger det. Å leie inn på overtid eller fra vikarbyråer for å løse sånne forventa floker, det handler igjen om dårlig brannforebygging. Det gir underskudd. Det gjør at man hele tiden ser på hvor få personer man kan drifte med. Det gir igjen slitasje, sykemeldinger, flukt fra yrket og tidlig avgang. Det har tross alt også vært en artikkel som belyser at hjemmetjenesten er arbeidsplassen med aller mest sykefravær. På landsbasis. Da handler det ikke om dårlig kultur på en sone, men om et symptom på at noe skurrer i en hel tjeneste. Det koster å ha en god helsetjeneste, men konsekvensene av rovdrift på ansatte, mangelfull helseoppfølging og uønskede hendelser koster mer!
