Tydelig, modig og vanvittig stolt!

Hva jobber du med da? “Jeg er sykepleier, jeg!” svarer jeg – alltid med hevet hode og stolthet i hjertet. Jeg er sykepleier, jeg elsker jobben min og er så stolt over tittelen og autorisasjonen min. 

I dag er det Florence Nightingales fødselsdag. Florence – selve ikonet på sykepleie. Damen med lampen, sykepleiefagets mor på verdensbasis, født i 1820. Florence var født inn i en rik britisk familie, og i hennes tid var det forventet at hun skulle bli en lydig kone i den tids overklasse. Florence kjente på det hun kalte “sitt kall”, kall til å hjelpe, kall til å bli sykepleier. Hun var nok kjerringa mot strømmen den gang, for datidens sykepleiere var fattige kvinner, og det å være sykepleier var slettes ikke noe å være stolt av. Det ble sagt at Florence var mild og omsorgsfull, der hun vandret rundt med lampen sin blant sårede soldater, mens hun hvisket trøstende ord. Men hun var ikke bare mild og omsorgsfull, eller mot pasientene var hun nok det. Men hun kjempet også sin sak og var forut for sin tid. Hun kjempet for bedre hygieniske tiltak, bedre sanitærforhold, frisk luft og lys inn på sykestuene. Hun hadde skjønt at sykepleie var mer enn varme hender og trøstende ord. 

Cathinka Guldberg, født 1840, blir regnet som sykepleiefagets mor her til lands. Hun var en av landets to første sykepleierelever, eller diakonisser som det het den gang, og fikk sin sykepleierutdanning i Tyskland før hun reiste hjem til Norge. Her startet hun Diakonisseanstalten, som et stort hopp senere har blitt til Lovisenberg Diakonale høgskole, der jeg er i ferd med å avslutte min videreutdanning. 

Også i dag er sykepleie et fag som krever mye kunnskap og ikke bare varme hender, slik Florence Nightingale forstod allerede den gang. Samtidig som det krever mye av oss på det menneskelige plan. Jeg tror på sett og vis vi fortsatt kan føle et slags kall til yrket, i alle fall gjør jeg det. Norsk sykepleierforbunds slagord er Tydelig, Modig, Stolt. Og det er noe vi skal ta med oss inn i yrket vårt. 

Med eller uten kall, så får vi sykepleiere heldigvis både lov til å gifte oss, stifte familie og ha et liv ved siden av det å være sykepleier. Slik har det ikke bestandig vært, den gang sykepleie var tuftet på ren barmhjertighet, troskap til Gud og sykepleiefaget. Som det eneste kall i livet. Det var arbeid fra tidlig morgen til seine kvelder, og forenlig med noe familieliv var det ikke. Faktisk var det ikke lov til å ha et liv ved siden av det å være sykepleier.

Selv ante jeg ikke at jeg hadde noe slags kall til å bli sykepleier. Hadde noen fortalt meg det da jeg var ung og bare tenkte på hest, så hadde jeg fnyst og sagt aldri i verden. Som alle andre så måtte jeg også ha en jobb, og jeg ramlet innom hjemmesykepleiens kontor sånn helt tilfeldig. Jeg var ikke ferdig med opplæringsvaktene før jeg følte at dette her likte jeg virkelig godt! Jeg ble glad i de ulike brukerne, og fascinert over alle de forskjellige menneskene jeg møtte på min ferd. Jeg ble kjent med mennesker jeg aldri hadde blitt kjent med om ikke det var for at de trengte hjelp. Mine første brukere var født på starten av 1900-tallet og hadde opplevd to kriger. Nå er mange av dem født under krigen, eller etter krigen. Jeg synes det er spennende å høre om historier fra helt vanlige mennesker. Det blir mer virkelig enn noen historiebok. Hvordan var det egentlig å leve før, under og rett etter krigen? Hvordan var det og “måtte gifte seg”? Ganske uforståelig og rart å tenke på i min generasjon, der barn før ekteskap er mer vanlig enn uvanlig. Der dårlige ekteskap løses med en skilsmisse, uten at det er noe å skamme seg over. 

“Jeg tror ikke dere skjønner hvordan det er å være alvorlig syk. Dere blir liksom så herdet”. Hun parkerte meg ganske grundig, jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Følte egentlig ikke at det stemte, for jeg synes det var vondt å se at hun hadde det vondt, men jeg prøvde også å holde motet hennes litt oppe og kunne kanskje virke litt overfladisk? Kanskje var det også noe sannhet i det hun sa. Man blir kanskje litt herdet i det og ikke ta andres lidelse helt inn? En forsvarsmekanisme for å gjøre en god jobb? For å holde hodet klart og ta gode, faglige vurderinger? Jeg vet ikke. Jeg svarte at jeg håper at jeg aldri blir for herdet. At jeg håper at jeg fortsatt kan kjenne på egne følelser i møte med andres sykdom og lidelse. At det ER dager hvor jeg går fra jobb og er sliten og kanskje litt lei meg fordi det går dårlig med en av pasientene mine. Men jeg kan ikke ha det sånn hver gang noen har det vondt, for da holder jeg ikke ut. Bjørn Eidsvågs kjente “Eg ser” har noen kloke ord i teksten. Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårane for deg. Du må grina de sjøl, men eg vil grina med deg. Det må være lov noen ganger. Samtidig som du går alle skritta med dem, følger mot døra til evigheten. Gir en arm å støtte seg på når det trengs. Tørker tårer. Lindrer lidelse. Støtter og leter etter kloke ord når du ikke helt vet hva klokt du kan si i en slik situasjon. Tar gode faglige vurderinger på medisinsk og kunnskapsbasert grunnlag underveis. Tøyser og ler. Gir og får gode klemmer. Og til sist vinker farvel for godt. Det er sykepleie.

Og jeg er så vanvittig stolt av å si at jeg er sykepleier. 

Gratulerer med dagen, alle flotte sykepleiere jeg kjenner og jobber sammen med! Jeg håper dere er like stolte som meg når noen spør hva dere jobber med! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg