Jeg har vært på nok et vellykket helgekurs med Iben i helgen. Nå har jeg ridd for Iben i et år, og jeg sitter her og filosoferer over utviklingen hos både meg og hesten.
Dögg, min stolte ganger og gode venn på 4 bein.. Hun er en hest med gode gangarter, hun kan være himmel og helvete å ri i en og samme økt. Men jeg kjenner henne som min egen bukselomme og vet hvor jeg har henne sånn i forhold til hvor trygg hun er, men også problemer og styrkene hennes. Forrige kurs red jeg en ung Røyslandshest da Dögg var sykemeldt. Da kjente jeg på det å være kledd naken som rytter. Det var ikke en svakhet som ikke kom frem i dagen der, hverken av de jeg visste om eller de jeg ikke hadde tenkt over. Likevel var jeg stolt over å sette meg på en ung og fremmed hest, uten sommerfugler i magen. Etter et par hester jeg har hatt, av et heller uforutsigbart kaliber kan jeg si at jeg setter pris på det trygge, safe, kjente… Overraskelser? Nei takk! Det har hemmet meg ikke rent lite, og egentlig har jeg bare hatt lyst til å ri min egen og ellers kjente hester. Samtidig som jeg jo egentlig har veldig lyst til å ri masse forskjellig! Tidligere i hestelivet elsket jeg å prøve nye hester. Jeg synes det var kjempemoro å være stuntrytter på unghester. Og jeg synes de trygge og forutsigbare var kjedelige. Da jeg søkte utfordringer fikk jeg litt mer enn jeg ble komfortabel med og jeg har ikke utvidet horisonten på hestefronten noe større de siste årene. Derfor var det så utrolig moro bare det å sitte på et par andre hester. Nå følte jeg meg litt tilbake på gamle spor ved å ri denne hoppa og hennes venninne – både mestring ved å sette seg opp, men også sunnheten i å ri forskjellige hester med forskjellige utfordringer. 2 nye hester på under en uke da gitt! Uten skrupler eller spor av angst.
Jeg lærte mangt og meget på det forrige kurset. F eks å ri frem. Jeg har vel jevnt over i mitt hesteliv vært velsignet med hester med egen motor i ulik grad. Vón hadde sånn unghestpropp i rompa. Hun liksom tenkte ikke fram selv, og prøvde seg på om det faktisk var nødvendig å tenke fram med meg på ryggen?! Jeg sleit endel med det å få henne fram, samle opp energi, forholdning, ettergift, mate på mer energi og det uten en eneste hvilepause hvor det tikket i vei. Siste dag knakk jeg koden, og du så moro det var! Jeg fikk virkelig en aha-opplevelse på mangt og meget da! FOR en forskjell i gangartskvalitet bl a… Med motor vs uten motor.. Hvor løse skuldrene ble, følelsen av å holde hesten foran sjenkel. At den tenker fram, men også venter på neste beskjed. Det er rett og slett en vidunderlig følelse når man kommer dit!
Denne helgen har det vært Dögg og meg igjen. Og jeg tenker på hvor mye som har skjedd for oss på det året jeg har ridd for Iben.
Dögg kan bli fryktelig sterk og seig, hvis ikke jeg er nøye med paradene mine. Forholdning, ettergift, men også balansegangen mellom for lite, for mye og akkurat nok. Og det og ikke gjøre noe når alt er perfekt.
I helgen har vi jobbet i alle gangarter. For nå er jevnt over kvaliteten på dem ikke så gæren at det ikke er noen vi fokuserer mer eller mindre på enn andre. Fokuset har vært mye å gjøre henne løsere i sidene. Lettere å bøye. Og selvfølgelig lett til kontakten. Samtidig som hun skal tenke frem uten å slå på dieselmotoren og buse av sted som reine traktoren med full motorkraft på. Være foran sjenkel, men vente på neste beskjed.
Følelsen når alt virkelig klaffer og hun traver med fjærputer under høvene, som i en dans. Nyte det, men samtidig fange opp planen om å skyte opp nesen og senke ryggen før det er mer enn en plan. Tølt i selvbæring. Hvor stor forskjell det er på takta, gangartskvaliteten og hele følelsen ved å sitte på henne når hun gjør det. Halslengde og dens innvirkning på steglengden – i alle gangarter. Paradene som skal senke frekvensen, men uten å miste hesten. En hest som venter på neste beskjed og danser dansen sammen med deg. De smoothe overgangene mellom skritt og trav som vi fikk til gang på gang. Og påminnelsen om at vi visst ikke har trent galoppfatninger fra skritt. Hjelp til å jobbe med nedtagningsproblemet vårt; Dögg tenker – YES fri!! (Jeg tror, eller vet det er min feil, en innlært en – jeg har hatt en lei tendens til å slippe tøylene og si bra og la henne rase ned i en ukontrollert nedtagning når jeg har vært fornøyd eller sliten selv etter jobbing i hurtiggangart). Da slipper hun hvertfall ryggen og følelsen er å sitte på nakken på en marionette-dukke der noen klipper alle trådene. De ble bedre, om ikke perfekte.
Jeg har nok jobbet henne mye på tre spor, og glemt bort å ri rett frem – så det må jobbes med. Ettergift, der har jeg nok i hovedsak fokusert på ettergift ned og frem, og ikke ettergift bøyd til innertøyle. Jeg tror egentlig jeg har litt lett for å tenke mest på de siste verktøyene jeg lærte og de siste problemområdene vi identifiserte og jobbe mye med dem, også glemme resten. Å sette hele ridelæren sammen til er puslespill er ikke bare bare, når man legger bort og glemmer noen brikker på veien.
Det første kurset med Iben så tror jeg hun red Dögg 2 av 4 ridetimer, for å komme gjennom problemet. Juks kan du kanskje si? Jeg er glad for det – for det gjorde at jeg fikk kjenne og føle hvordan det SKAL være, og ikke bare famle i halvblinde etter noe jeg ikke visste hvordan skulle kjennes ut. For meg er det effektiv læring, akkurat som jeg likte å se hvordan sykepleieprosedyrene skulle gjøres før jeg gjorde dem, eller liker at noen spiller et vanskelig parti i notene for meg slik at jeg hører hvordan det skal være.
Jeg sier ikke at jeg catcher ridekunstens budskap med en gang selv om hesten er programmert av Iben, men jeg får lettere følelsen av hvordan det skal være. For det er ikke lett å forstå hva man egentlig er ute etter, når man aldri har kjent på det og egentlig ikke riktig selv vet hva man sitter og ber hesten om. Det blir jo som om den halvblinde rytteren skal lede den helblinde hesten. Kanskje det går til slutt, men det er mange fallgruver underveis. Jada, instruktøren kan guide deg trinnvis, men da tror jeg neppe evnen til å tenke selv utvikles i særlig grad. Og siden vi stort sett rir selv resten av året, så må jo evnen til å tenke selv, identifisere problemer og gjøre noe med dem, helt for seg selv, utvikles. Og dit er vi stadig nærmere.
Nå rir ikke Iben like mye på hestene våre lengre. Det er ikke lenger like store problemer å fikse – for vi har lært oss å fikse de verste selv underveis. Men så dukker det jo stadig opp nye, og ikke minst blir vi modne for å kreve mer og komme til next level i ridningens kunst. Det jeg jobbet med for et år siden, er heldigvis historie i dag. Iben setter seg likevel alltid opp og kjenner på hestene og utfordringene vi har på nåværende stadie, men nå er det i større grad vi selv som rir gjennom problemene våre og fikser dem – også på timene. Fordi vi har fått kjenne nok på hvordan det skal være, til og kunne identifisere når noe er som det ikke skal. Også får vi nye verktøy til kassa vår, og nye brikker til ridepuslespillet.
Jeg er takknemlig når noen klubbvenninner følger med på timene mine, så kan vi bruke hverandre litt når vi er instruktørløse. Dessuten er det mye å lære ved å se også. Hvem kjenner ikke følelsen av å identifisere en annen rytters problem fra bakken, og klø etter og si «jammen, bare gjør sånn og slik!» Selv sitter jeg stadig på hesteryggen og skjønner ikke en dritt, får overload, kræsj og overspenning i topplokket, også gjør jeg mye, lite eller alt på en gang, mens noen helt sikkert står og tenker «voffor gör hon på detta viset??!» Så er det greit at vi kan guide hverandre når vi trener sammen og egentlig står på egne bein. Selv om vi er jevngode eller pluss/minus det til å ri, så kan vi likevel klare å se hverandres styrker og feil. Og med en gjensidig respekt så er det på ingen måte guffent å gi hverandre noen tips.
Jepp, da var det over og ut med kursing for i år og vi har lagt en plan for vinterens trening. Jeg gleder meg til vår og nytt kurs!
