Bikkja svinser rundt bena mine. Jeg får akkurat stoppet henne i det hun tenker på å sette seg ned for å tisse. Hadde hun gjort det så hadde kanskje Nilsen blitt våt i hodet tenker jeg, og humrer litt for meg selv over tanken. Vi er på kirkegården. Det hender jeg legger turen min over her. Ikke fordi har noe stort behov for å gråte ved noens grav, men fordi jeg synes det er litt hyggelig å rusle her. Hyggelig på et snålt vis. Det er steiner så langt øyet kan se. Store, små, herskapelige, enkle. Noen med en fugl på toppen. Mange med ulike inskripsjoner; “høyt elsket, dypt savnet” er en gjenganger. Eller enkle “hvil i fred”.
Jeg snakker med hestebonden. Vi snakker om en gammel hest han har gående. Han sier “ho begynner å bli gammel, har ikke båret føll på årevis og jeg burde vel tatt livet av ho, har bare ikke kommet så langt..” “Men så tenker jeg”, sier han mens han grunner litt på det.. “Ho har det jo helt greit, og det er jo et liv. Ho har jo bare et ho og, som alle oss andre..” Jeg synes det var fint sagt. Den gamle hoppa levde et godt liv hun, selv om hun ikke produserte noen verdens ting. Og hun har jo også bare det ene livet, og hvorfor skulle man ta det fra henne før det var nødvendig?
Jeg går og tenker på alle steinene. På alle livene de representerer. Lurer på hvem de har vært, alle disse menneskene? Var de hyggelige? Snille, slemme, intelligente eller dumme? Og en rekke andre båser vi har en tendens til å plassere folk i mens de lever. Og hvordan døde de? Noen ble gamle kan jeg se av datoene. Andre fikk ikke leve så lenge. Mange av steinene inneholder både 2 og 3 navn. Noen er familiegraver. Alle de som ligger der i evig hvile har hatt et hus, en seng, noen har vært glad i dem. De har elsket, hatet, de har ledd og de har grått. De har trolig hatt en jobb. De har levd stort sett vanlige liv vil jeg tro. Ikke utrettet noe stort som vil stå skrevet i historiebøkene. Hvor lenge de vil bli husket kommer vel an på hvor store spor de ellers har satt etter seg. De har vel vært like vanlige som meg. Jeg ser på den gamle damen med den elektriske rullestolen. Hun parkerer den pent, stavrer seg ut og bort til en grav med støtte av krykken. Hun er ordentlig, som gamle damer ofte er, kjører ikke på plenen selv om bena knapt vil bære henne bort til graven. Hun steller nok for mannen sin, tenker jeg. Det må være rart å besøke mannen sin på kirkegården. Men det er liksom livets gang. Hun ser fornøyd nok ut, der hun kniper litt på blomstene og inspiserer at det ser fint ut. Hun har nok forsonet seg med at det er sånn det er nå. Mitt liv har ikke kommet så langt enda, men jeg vet at jeg er der før jeg aner det og at i mellomtiden er det bare om å gjøre og leve. Jeg funderer over livets små og store bekymringer. Former dagene mine. Er glad, noen ganger trist, noen ganger deppa, noen ganger bekymra. Noen ganger sint. Stressa. Frustrert. En sjelden gang er jeg dritafull. Jeg går på jobb, jeg surrer rundt i stallen. Sover, spiser.. Tja.. Sånn går dagene. Og sånn gikk dagene for disse menneskene. Om hundre år er jeg glemt, om ikke lenge før. Da er jeg såvidt en uviktig plett i noen gamle kirkebøker. Døpt, konfirmert. Død. Det er kanskje smart å tenke på noen ganger, før man lar bekymringene tårne seg meterhøye oppover. Om hundre år er både du og bekymringene glemt.
Jeg er på toget, det er fylt til randen. Folk står. Noen sover. Andre har startet arbeidsdagen på en datamaskin. Jeg er på bussen. Den er fylt til randen med mennesker. Med liv. For et ansvar, er tanken som streifer, når jeg ser på buss-sjåføren. Alle disse menneskene har hvert sitt hus, hvert sitt hjem. Sin familie. De er høyt elsket, men foreløpig ikke dypt savnet. Om hundre år er nok de fleste av dem også glemt. Og problemene og bekymringene de grunner på er hvertfall glemt. Det er rart dette livet, men som med den gamle hoppa så har vi bare et liv alle sammen, og uansett hvor lite eller mye viktige vi er i historien, så er vi viktige her og nå. Mens bekymringene våre kanskje ikke er så viktige som vi forestiller oss?
Bikkja har nye planer om å huke seg ned, denne gang for å gjøre fru Svendsen våt i panna. Jeg får stoppet henne. Kirkegårder er ikke hundetoalett, og hun har da fått tisset fra seg før vi kom hit, og skal få tisse fra seg etterpå så hun lider ingen nød. Hun bare gjør det hunder gjør; snuser og tisser. Her har jeg vært. liksom. Det er det ikke verdt å hisse opp fru Svendsen for. Kanskje hun ikke engang likte hunder?
Også bikkja er et liv forresten. Hun har bare et, som alle andre. Og for meg er hun ekstremt viktig. Selv om ingen vil huske hunden Rips om 100 år.
