Faen!

Historien om en dusj, og betraktninger rundt egen sykepleieutøvelse. 

Jeg var ny student på skjerma avdeling for demente. Det var 8 pasienter på avdelingen, alle med en langtkommen demenssykdom. 

Mitt oppdrag for dagen var å dusje en gammel dame. Endelig god tid, tenkte jeg som var vant til å jobbe i hjemmesykepleien der dagsagendaen stort sett bestod av 4 stell og et par dusjer på en formiddag, og kanskje med hodet hos neste pasient mens mitt fysiske jeg var hos den pasienten som stod foran på lista. Det gode stellet. Godt håndlag. Tid til å dulle litt ekstra. Intensjonene var bare gode. 

Jeg fant frem alt jeg trengte og fikk plassert damen i dusjen. Det hele startet fint. Jeg justerte temperaturen på vannet riktig, og tenkte at nå skulle hun få en skikkelig velværestund. Jeg kom omtrent til første omgang shampoo da jeg så at noe skjedde. Hun begynte å bli sint, men uten å evne å gi uttrykk for hva som plaget henne. Jeg dusjet videre før hun plutselig slår etter meg og hyler FAEN!!! Jeg ble litt perpleks. Hva hadde jeg gjort galt? Absolutt ingenting annet enn at jeg rett og slett brukte for lang tid, og kanskje viste jeg en slags ydmykhet som kunne oppfattes som usikkerhet ved mitt kroppsspråk. For henne var det ikke velvære i en lang og god dusj, og ved en lett nølende “vil du ha det sånn eller slik” mine fra min side så ble hun kanskje både redd og usikker. Jeg ble for utydelig, jeg ga henne kanskje flere valg enn hun evnet å håndtere? Og hun fikk kanskje en følelse av å miste kontrollen, uten at det var noen der som tok kontrollen for henne, og med rak rygg og erfaren mine utførte det som skulle utføres, slik at det føltes trygt. Jeg fikk såvidt skylt ut første omgang shampoo, og det ble med den ene omgangen før jeg måtte avslutte det hele og gå løs på tørkingen. Jeg fikk ikke vasket henne godt mellom tærne, smurt henne inn med fuktighetskrem, eller gjort gjort et nedentilstell helt etter boka og følte meg ikke fornøyd med meg selv. Jeg forsøkte alle triksene jeg hadde i boka for å avlede henne mens jeg tørket og hjalp med påkledning. Geleidet henne ut i spisesalen, og da var hun heldigvis såre fornøyd igjen. Når noe ikke går etter boka så liker jeg å lage en liten analyse av situasjonen for meg selv, for å lære til neste gang. Jeg er ikke feilfri, og blir det aldri, men jeg blir heller aldri bedre om ikke jeg er mann for mine feil. Jeg øver meg på å tenke at noen ganger må “godt nok” være godt nok, selv om det ikke er ideelt. Sånn ble den dusjen den dagen, men mange andre dager så var det noen som lykkes med det. Den dagen var ikke jeg en prima pleier, en ener eller best i klassen liksom. Men det er jo ikke mine behov for å føle at jeg gjør en tilfredstillende jobb som er det viktigste, men hvordan pasienten har det. 

Senere lærte jeg pasientgruppen å kjenne. Jeg har aldri delt ut så mange klemmer, og så mange bekreftelser noensinne. “Nei, så fin du er på håret!” “Så hyggelig å se deg i dag!! Har du en klem å gi bort, eller?”. Sånn gikk dagene. Det ville vært fullstendig bakvendtland om jeg skulle sagt sånt til kognitivt friske pasienter. De hadde trolig blitt meget fornærmet på meg, når jeg sa det var hyggelig å se dem for tiende gang den dagen. Det viktigste var å være tilstede, og la beboerne føle at jeg faktisk var det. 

Jeg forsøkte meg optimistisk på en liten sangstund, for det synes jeg var koselig. Dessuten var det jo fint å huke av som utført på lista mi og kanskje skrive om det i refleksjonsnotatet for å få kreditt som flink student. Også her varte det ikke særlig lenge før uroen ulmet og noen synes vi var ferdig med det. De ble rett og slett overstimulert av veldig lite, og det beste var stille stunder med rolig musikk, dempet belysning og masse bekreftelse. En totalt annerledes måte å jobbe på. Reiste jeg meg, så reiste de seg. Satt jeg, så satt de. Det føltes utrolig uvant og ikke “gjøre noe”. At det beste jeg kunne gjøre faktisk var å sitte helt stille, ikke si særlig mye, og bare bevare ro og en god atmosfære. Man annonserte aldri sin ankomst, ei heller når man forlot rommet – om det var for å spise lunsj, eller for å gå hjem for dagen. Et “takk for i dag!” eller “ha det bra, nå går jeg hjem!” kunne utløse stor uro og det var noe man bare ikke sa eller gjorde.

Demensomsorgen er fascinerende. Jeg ble så vanvittig imponert over hvor flinke personalet var! De var topptrent i å se folk, fange uro på et tidlig stadie og avverge noen store opptrinn. Man kan tenke på det som en dans, der man veksler på å føre og bli ført. Det er jo ingenting som er så lett som å danse med en som er god til å føre, som ikke tråkker deg på tærna eller gjør et uventet stunt. En som leder deg stødig, trygt og rakrygget, og som du kan være helt sikker på at ikke slenger deg i veggen eller mister deg i gulvet i noen strabasiøse stunt. En slik fører kan få selv den mest ukoordinerte festdanser til å føle seg som en av deltakerne som havner i toppsjiktet i “Skal vi danse!”. Man kan snakke om å ha følerne ute for hva som passer seg i de fleste situasjoner, men maken til følere i demensomsorgen! Maken til oppmerksomme dansepartnere! Ikke bare var de oppmerksomme mot beboerne, men også mot hverandre, og mot meg som student, ny og ukjent. “Hei, så hyggelig å se deg!” “Har du det bra i dag?”. De kunne navnet mitt fra første stund. Det er godt å bli sett – også for oss uten en demenslidelse, og den biten vil jeg ta med meg både som kollega og sykepleier til alle type pasienter. Se den enkelte, huske på en liten detalj som er unik for den enkelte, slik at de føler seg som et menneske, og ikke bare en pasient. Jeg husket med gru tilbake til enkeltepisoder på et annet praksissted, der en av de ansatte satt midt i studentflokken og annonserte hvor pesete hun synes det var med studenter og at hun nektet å ha med seg noen student dagen etter. Midt blant oss studenter. Da føler man seg skikkelig velkommen… Damen var sikkert knallgod i alskens prosedyrer, men når man leser mennesker så dårlig at man tillater seg å sitte å si sånt… Som sykepleier nå så må jeg innrømme at jeg lurer på hvordan hun møtte pasienter i en sårbar fase? 

Jeg ble en bedre fører i dansen underveis, og jeg lærte at ikke alle setter pris på et langt og godt stell med mye oppmerksomhet. Selv om det var og er noe jeg synes føles veldig riktig. Det er ikke jeg som skal kunne krysse av på lista og føle meg som flink sykepleier når den er ferdig krysset. Noen ganger må godt nok være godt nok. Det å jobbe tett med sårbare og syke mennesker handler om å ha følerne ute hele tiden. Hva passer seg? Ikke alltid det som står i skolebøkene ihvertfall! Sykehjem anses som “kjedelig”, og jeg skal innrømme at jeg tenkte litt i de baner selv. Etter noen uker på sykehjem så skal jeg være den første til å innrømme at kjedelig ikke er et ord som passer inn i beskrivelsen. Det er helt annerledes enn det å jobbe i hjemmesykepleien, der vi ofte har høyt tempo og hektiske dager. Jeg kan nok sette mange kryss på “utført”-lista etter en dag på jobb, men jobbet mer enn de som jobber på sykehjem, det har jeg ikke. Det var ikke alltid alle var ferdigstelt til pause. Ikke fordi vi ikke hadde tid, men fordi de enda ikke var mottakelige for hjelp. Det handlet om å catche det gyldne øyeblikket. Øyeblikket der beboeren var klar til å bli med på badet av egen fri vilje. Og vi vil, og skal jo så langt vi klarer, unngå å bruke makt eller tvang. Så lenge det ikke går utover liv og helse å gå i pysjen til klokka 12, så er det jo helt ok. Selv om vi kanskje tenker “hva sier de pårørende hvis de kommer nå??!”

Det å jobbe med mennesker som selv ikke konkret kan gi uttrykk for sine behov, det er veldig utfordrende! De kan ikke si at de har vondt eller føler seg urolige, men utbruddet til damen i fortellingen var et uttrykk for at noe ikke var som det skulle. Om hun hadde vondt, eller følte seg usikker og sårbar? Om hun følte det krenkende å sitte naken på en dusjstol? Om hun hadde vært utsatt for et eller annet i barndommen, som trigget dette raseriutbruddet? Eller om jeg rett og slett ikke føltes trygg nok som fører i vår dans. Jeg vet ikke. 

Kanskje er det helt feil, men jeg kan ikke helt la vær å trekke paralleller til det å jobbe med dyr. Misforstå meg rett, jeg ser ikke på mennesker med demens som dyr, men jeg kan bruke litt av samme tankegang. Jeg har hatt et par ekstremt følsomme hester der jeg måtte være veldig bevisst på mitt eget kroppsspråk. Gikk jeg direkte mot Brá, med “bredsiden” rett mot henne, øyne som så direkte på henne og en selvsikker mine, da nærmest satt hun skjelvende med rompa mot boksveggen og store oppspilte øyne og et ønske om å komme seg vekk. Hadde jeg fortsatt rett mot henne med samme mine så ville hun nok vendt rompa til meg, og i ytterste konsekvens kunne hun forsvart seg med å lette på et bakben. Hun var ingen slem hest, men hun var veldig følsom og usikker. Og hun hadde ingen fluktmulighet innestengt i en boks. Nærmet jeg meg henne med blikket ned og skulderen senket, der jeg med kroppen min sa at jeg ikke ville henne noe vondt, møtte hun meg med senket hode og avslappet prusting. Jeg tror jeg har lært mye om kroppsspråk ved å være så mye sammen med ulike dyr som det jeg har vært gjennom livet. Disse følerne, og kroppsspråket er så etablert i ryggmargen min at jeg gjør det helt automatisk. I denne dusjen tror jeg ikke at jeg leste damen godt nok. Jeg var for fokusert på det jeg ville ha utført, og det jeg mente var velvære for henne. Og jeg ville være flink student og ha det utført før frokost slik at jeg kunne huke av “check” på lista over dagens gjøremål og motta anerkjennelse for at jeg hadde gjort unna det. Jeg leste henne ikke, slik jeg leste Brá, jeg tok ikke advarslene, jeg var ingen god fører i dansen og derfor kom hun med bakbeinet. Rett og slett for å forsvare seg selv da det var eneste muligheten hun hadde fordi hennes sykdom gjorde at hun ikke hadde mulighet til å fortelle meg verbalt at det jeg gjorde ikke var greit. 

Går du i deg selv når noe ikke går etter planen? Skylder du på hesten eller bikkja hvis den ikke adlyder deg? Er pasienten “vanskelig”? Har du tenkt på at du kanskje kan gå litt utenfor boksen, utenfor lærebokas anbefalinger og avdelingens ønske om å ha alle ferdigstelt før frokost? Har du tenkt på at det kan være smerter med i bildet?  Eller at du etter en stresset morgen, eller med viten om en lang liste med gjenstående oppdrag, kanskje utsonderer stress og utrygghet? Ser du på det som et nederlag og ikke komme i mål, at du ikke får høstet din anerkjennelse eller får følelsen av og lykkes? Vi jobber med levende og unike individer, med ulike behov for hvordan man kan være en god fører i dansen. En stiv og usikker dansepartner lar seg ikke kaste rundt i en avansert svingom på parketten. Men dansen kan bli harmonisk og fin, bare du forenkler den og fører på rette måten. Og det er vår jobb, som sykepleiere, å være gode dansepartnere. 

Helge – en reddhare som lærte meg mye om kroppsspråk og selvbeherskelse!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg