Jeg har jo skrevet om Louis Jacoby og hans tekster også tidligere. En av mine Jacoby favoritter er “Å spise kirsebær med de små”. Nok en vise som minner oss på å sette pris på det vi har. Søk den opp på Spotify. Lytt på den. Les og føl.

Tenk på livet. Tenk på hvor du spiser kirsebær. Og med hvem. Ønsker du at det var noen andre du spiste kirsebær med? Eller på et helt annet sted enn på en grønn gren?

Livet kan tidvis være et evig jag etter den komplette lykke. Et jag etter bedre tid. Mer penger. Bedre tider. Såpass til jag at man kanskje glemmer her og nå? Glemmer nuet? 

Noe av det beste jeg vet i livet er de to små tantebarna mine. 2,5 år. Herlige, ubekymrede små mennesker. Nu vel, en og annen bekymring har også de. Men sjelden av en uopprettelig art. Jeg elsker å dukke ned i deres verden. Synge fantorangen. Danse rundt på gulvet. Lese Mamma Mø. Det som er synd er at jeg like fort går ut av deres verden, og over i min egen stressede hverdag. 

Jeg  burde være flinkere til å lese Mamma Mø.

Eller ta morsomme snapchatbilder.

 

For de beste stunder, som livet gir oss, er å spise kirsebær med de små. 

Tida flyr med kjappe vinger. Bestemødre som har vært ryper og bestefedre som en gang var tøffe typer er plutselig gamle og grå. En dag har man ikke bestemødre lenger. Eller bestefedre. En dag er foreldrene borte og. En dag henger puppene mens håret gråner. Og på veien har man slettes ikke kosa seg med kirsebærene her og nå, men tenkt mer på hvordan framtidas kirsebær skal nytes. Med hvem. Og hvor. Og hvordan. 

Hvis man er så heldig at man fortsatt kan spise kirsebær. 

Tygg litt på det. Nyt framtidens kirsebær der de er, helst fra en grønn gren der du kan spytte steinene så langt du bare klarer. Med de menneskene du virkelig vil nyte dem med. <3