Oppå Lauvåsen veks det jordbær. Gode jordbær. Fine jordbær. Hele verda er bærre jordbær, finn et strå og træ dom på. Et er for gammalt, det skal få stå. Et er for grønt, det går vi i frå. Men æille andre skal vi ta med hematt. Og leve lykkelig med sukker på. 

Livet kan by på noen trøkker for noen og enhver. Noen får mer enn andre. Når man rammes av sykdom, får et handicap eller rammes av et tap så stort at man lurer på hvordan man skal klare å reise seg igjen, så kan man kanskje begynne å lure på meninga med livet? 

Jordbær, minner… Finn et strå og træ dom på… <3

Foto: Jorid Nilsen

Hvordan skal livet få kvalitet igjen etter dette? Hvordan kan man leve et godt liv etter et stort tap? Et tap enten i form av varig funksjonsnedsettelse, eller et tap i form av å ha mistet noen man aldri får tilbake. 

Jeg tror ikke jeg har noen fullgode svar på disse spørsmålene, men jeg har gjort meg opp noen tanker. Jeg har møtt mennesker som har mistet mye. Eller skal miste mye. Kanskje så mye som livet. Det er lite som føles så meningsløst og urettferdig. Og det er veldig mange ulike mestringsstrategier i møte med tap. Det gjelder å jakte på de gode jordbærene. La de gamle få stå, gå i fra de grønne i påvente av at de modnes. I mellomtiden kan man tre de gode på et strå.

Jeg tror forsoning og aksept er den aller viktigste brikken i evnen til mestring. Videre tror jeg på åpenhet. Sånn er det. Sånn har jeg det. Men åpenhet må ikke gå over i dyrking. Dyrking av sykdom. Dyrking av sorg. Man må gjøre valg. Skal jeg være meg, eller skal jeg være sykdommen min? Tapet mitt?

Isolasjon. Isolasjon fra omverdenen. Isolasjon fra et liv med innhold. Isolasjon som flukt. Flukt fra å forholde seg til virkeligheten. Men kanskje også isolasjon fordi isolasjon har blitt en vane. Omstillinger. Evnen til å tilrettelegge et liv som ikke ble slik man hadde tenkt, slik at det likevel kan være et godt liv. Evnen til å se løsninger framfor problemer. Evnen til å ta i mot hjelp og veiledning i det som føles håpløst. Og når det håpløse har fått ta over i en slik grad at du kanskje ikke selv ser det? Eller er det bare jeg som synes det ser håpløst ut å være deg, mens du egentlig lever godt i din livsverden? Det vokser minner på Lauvåsen. Gærne minner. Gode minner. Finn et strå, og tre minnene på dem. Minner kan være gode i motgangstider. Gode minner. Gærne minner. Alle minner. Noen minner er for grønne og må få stå, til de er modne nok.

Så hva er et godt liv? Hva er livskvalitet? Hva var livskvalitet før? Hva kan bli livskvalitet i din nye situasjon? Du eier ditt liv og du velger hva som er livskvalitet for deg. Samtidig trenger du kanskje et puff i riktig retning? Et puff til å få tilbake livet. Eller trenger jeg et puff? For å forstå at du faktisk har det helt greit? 

Markjordbær på strå.. Sommertær.. Å leve lykkelig, med sukker på!

Foto: Jorid Nilsen

Hvorfor meg? Hvorfor deg? Hvorfor han, og ikke meg? Har det meningsløse noen mening? Kan vi klare å finne en mening med det meningsløse? Vi mennesker er finurlig laget, med vårt behov for å finne en mening i det vi utsettes for. Og ikke minst vår evne til å finne en mening. Det å finne en mening kan være et verktøy for å overleve. Noen ganger kan vi også gjøre det meningsløse meningsfullt. Lage mening, gi mening. 

Jeg har ingen fasit, men jeg har mange spørsmål. Kanskje kan nettopp disse spørsmålene hjelpe nettopp deg til å finne din egen fasit? Eller til å stille deg selv de spørsmålene du trenger? Spørsmålene som kan hjelpe deg å kjøpe sukker til livets markjordbær. Så du kan leve lykkelig, med sukker på.

Noen skal få stå. Men æille andre skal vi ta med hematt… <3