Kunsten å gi faen

Selvutvikling er i vinden som aldri før. Alle skal vi bli en ny og bedre utgave av oss selv. Hvorfor? For å takle stress, mas, jag og press både her og der? Et press som bunner i et press om å være best? 

Jeg leste en interessant artikkel sist uke. En artikkel om noen som har skrevet en antiselvutviklingsbok. Den fikk meg til å tenke. Dagens samfunn er et prestasjonssamfunn. Alle skal “bli noe”. Alle skal studere, minst en bachelor og veldig, veldig mange går for en master også. Det er et evig jag etter å bli bedre. Mer vellykket. Man sammenligner seg selv med kusina, naboen, eller fetteren til en venn. Man sammenligner karakterer, man jakter på bekreftelse. Flest mulig “likes” på Facebook eller Instagram. Vi skal vise et strøkent hjem, en vellykket karriere og opptil flere hobbyer. I tillegg til at vi skal trene på treningssenter. Selvsagt. Den perfekte kroppen er viktig. Og kostholdet. De sunneste lunsj-matboksene. Alle skal være best. Hvertfall når det kommer til fasaden. Verre er det når fasaden slår sprekker, men det er en annen historie. På veien til et perfekt ytre, og et godt selvbilde er det mange som har behov for å snakke nedsettende om andre for å heve seg selv, eller føle seg bedre. “Så du de gardinene til Gunda?! Gå’kke an! Hu eier ikke smak den dama! Kunne jeg aldri hatt!!” “Nå har Brita jammen lagt på seg! Glad det ikke er meg altså!”. 


Dette ser gjennomarbeidet og fasadefint ut, ikke sant? Det er tatt ut av bilvinduet på nattevakt, og kjørt gjennom alle Instagrams filtere før det fikk komme ut på nett. Alle de filtrene vi gjerne setter på livene våre generelt. 
 

Større eller mindre psykiske problemer er i vinden som aldri før. Hvorfor? Kan det ha noe med presset og frykten for og ikke strekke til? Frykten for å være Brita som har lagt på seg, eller Gunda som har bomma på gardinvalget? Følelsen av og ikke ha høy nok utdannelse eller fin nok jobb. Fint nok hus. Ryddig og rent nok hjem. Det perfekte antallet unger og en passe allright mann. 

Selv safet jeg. Jeg ble sykepleier. Traust, trygt og i noens øyne sikkert kjedelig. 3 års studier, også er man nærmest garantert jobb etterpå. Det meldes om skrikende behov etter sykepleiere. Min fremtid er sikret i så måte. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første. Trolig aldri. Jeg tenker meg i utgangspunktet at god sykepleie er teamwork og ikke selvstendige prestasjoner. Det passer meg godt. I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i konkurranse, ihvertfall ikke når det er blodig alvor i det å bli best. Få flest bekreftelser. For meg holder det med en og annen bekreftelse fra en pasient, en pårørende eller en kollega, på at JEG gjør en forskjell. Vi er nå en gang laget sånn at vi trenger litt bensin for å virke. Noen av oss trenger mer bensin enn andre. Og jeg tror det er her man kanskje kan jobbe litt med seg selv. Trenger man mye bensin, mye bekreftelse, er man kanskje litt usikker på seg selv? Da må man øve. På å fortelle at man selv er god nok, akkurat som man er. At man tør å be gjester inn i et rotete hjem, og til og med lever fint med det. Jeg tror vi mister mange av hverdagsgjestene, de som stikker innom på en kaffe, ved å være så redd for å vise at man ikke har det strøkent. Selv elsker jeg å komme på besøk til folk som har klesstativet i stua og tannkremflekker på speilet på badet. Og ikke unnskylder det. På siste ridekurs jeg var på snakket vi om islendinger og deres mentalitet: alltid tid til å supe kaffe med dem som kommer innom. Man viser fram det man bor i, om det så er en rotete ombygget garasje. Og man er stolt av det man har. Her bor jeg, velkommen inn! Man blir ikke stresset av å få planene “spolert” av et uventet kaffebesøk. Og man er ikke redd for å spolere noens planer med et overraskende kaffebesøk. Man jobber bare litt lenger utover kvelden, så rekker man alt man skal likevel. Når man er gjest er man innom passelig lenge, også går man videre. Jeg tror vi burde adoptere den mentaliteten i større grad. Selv har jeg mye å jobbe med her: jeg får ryddeangst om det banker uventet på døren. Shit, hvem er det? Tåler de å se leiligheten min sånn? 


Han blir sannsynligvis ikke noen Mozart selv om bildet kunne fremstilt ham som et musikalsk vidunderbarn der han satt og banket løs på pianoet, sånn halvannetåringer trakterer et piano Vår oppgave, som de voksne rundt ham, er å fortelle ham at han er god nok, uansett hva han blir.
 

På sett og vis er jeg også ganske avslappet. Jeg vil ihvertfall være avslappet, og jeg jobber med å være det. Jeg skal dog innrømme at jeg sliter i blant jeg og. Jeg har aldri satt mine føtter på et treningssenter, og jeg tar meg gjerne en cola til lunsj hvis jeg har lyst på det. Jeg har en hest, en litt tykk en som sådan, men vi hygger oss sammen. Vi kommer nok ikke til å vinne NM noen gang i karrieren. Trolig stiller vi ikke en gang til start. Vi er godt fornøyd med å være med, på en liten Telecup f.eks. Jeg trenger nemlig litt motivasjon, og da synes jeg konkurranser er en fin måte å få det på. Først og fremst konkurrerer jeg med meg selv og mine egne resultater fra de forrige stevnene, også kanskje konkurrerer jeg litt godhjertet mot en og annen klubbvenninne eller gjenganger på stevnene. Men det koster meg ikke så veldig mye, hverken ære eller stolthet, om jeg trekker det korteste strået. 

Budskapet? Tja. Gi litt mer faen i alt, og tenk litt mindre på hva alle måtte mene. Ta deg en cola til lunsj hvis du har lyst på det.Kanskje ikke hver dag, da smaker’n ikke like godt. Smil til de rundt deg, back dem opp framfor og snakke dem ned. Så blir, om ikke annet, din egen hverdag litt hyggeligere. Selv skal jeg øve på å ta i mot besøk i rotete hus. For det er stort sett alltid litt rotete, og kan jeg ikke slappe av med det så kan jeg heller aldri ha besøk. Og det ville jo vært litt trist. 


Det er ikke alle som er skapt for å hoppe de høyeste hindrene, men husk at vi jo kan ha det bra likevel! Noen må jo også være der og heie fram og glede seg over de som hopper høyest! 🙂
 

Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre. Jeg er like nervøs hver gang jeg publiserer en ny blogg. Hva synes folk? Er jeg helt rar? Hver eneste lille like eller kommentar er bensin til å tørre å publisere nye blogger i framtiden. 

 

11 kommentarer
    1. Ja! Dette er så viktig. Selv må jeg også trene litt på å ta i mot besøk når det er litt rotete, det står aldri en sko der de skal i gangen og kjøkkenbenken lever tydeligvis sitt eget liv… Det burde plage meg og de andre som aldri legger på plass ting, og ikke gjester!
      Så lenge man er bra nok for de som teller, og man senker skuldrene endel hakk, så har man stor mulighet til å bli lykkelig. Krever derimot du og de rundt deg, at du skal være bedre enn du er, bør man spørre seg om det egentlig er greit…

    2. Jeg synes du skriver så bra!
      Hos meg er det alltid bomba. Jeg har så mye annet å gjøre, som er mye morsommere enn å rydde. Men ja, jeg får også superangst hvis det ringer på døra 😛

    3. Utrolig godt å være sammen med folk som åpner opp både hjertedøra og husdøra si, og er trygg på at det som vises får være godt nok. Takk igjen, Hanna, for alt du gir <3

    4. Her kommer en bekreftelse og litt drivstoff til deg. Fortsett som du er, bedre at flere kan være mindre forskjellig fra deg.

    5. Silje: Tusen takk, Silje! Jeg har det stadig bomba. Er flink i skippertak, også er det så mange andre ting som er mye morsommere, også flyter det ut igjen. Ikke-eksisterende husmorgener..! Du får komme på kaffe i rotet mitt, også får jeg gjøre det samme i rotet ditt. 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg