Det betyr ikke så meget hvordan man er født, men det har uendelig meget å si hvordan man dør. -Søren Kierkegaard

Når et nytt liv starter så er alle i omgivelsene rundt inne i en boble i begivenhetens rus. Man kobler av livet mens man beundrer det nye livet som har startet. De små, ubrukte føttene. De små hendene som holder et godt tak rundt fingeren. Den lille munnen som søker brystet. Tankene. Hvem blir du? Hva kommer du til å gjøre med livet du er tildelt? 

Så kommer hverdagen. Det er tross alt flest hverdager i et liv. Man blir vant til at livet tusler og går. Vant til livet. Man møter hverdagsgleder og sorger. Bekymringer. Små humper langs livets landevei. Humper og små bølgedaler er sunne påminnelser om hvor bra vi egentlig har det. 

Så skjer det oss alle i løpet av livet. Vi må ta avskjed med noen vi er glad i. En dag er det noen som må ta avskjed med oss, det er tross alt det eneste som er sikkert her i livet. 

I en avskjed kommer vi på nytt inn i en slik boble som vi er ved livets start. Vi er i nuet. 

Jeg tok dette bildet på Skallevoldstranda på St.Hans i fjor. Det var egentlig masse folk der, men jeg fikk likevel et knips av båten i ensom majestet. Båten symboliserer livets slutt. Døden. En båt som glir inn til land for siste gang. Årene er lagt inn. Motoren slått av. Det er bare bølgene som hjelper til det siste stykket. 

Det lakker og det lir, nogen har slått av motoren. Båten bare glir, stille inn den siste fjorden…

Slik lyder de første strofene i Himmelhøge sti av Stavanger-bandet Elle Melle. 

Sangen handler om døden. Om hvordan livet ebber ut, og hvordan minnene henger i. 

Eg ser deg enno øveralt. I et lite blad som falt. I ei sky som dreiv forbi. På ein himmelhøge sti. Fly i fred, nå er du fri.

I jobben som sykepleier er møter med døden absolutt en del av livet. I den fasen av livet der årene er lagt inn, motoren er slått av, og bølgene hjelper til den siste biten inn mot land, vil mange møte behov for hjelp og støtte fra helsepersonell. Jeg skrev bacheloroppgaven min med døden som tema. Mitt fokus i oppgaven var pårørende til den døende pasienten. Hvordan møte disse? Hvordan støtte disse? Hva er viktig?

 

Evnen til å tilpasse seg hver unike situasjon er kanskje det aller viktigste. For å evne å tilpasse seg må man bli kjent med pasienten og hans pårørende. Danne en relasjon. Joyce Travelbee snakker så fint om møtet mellom sykepleier og pasient som et møte mellom to mennesker, uavhengig av roller. Hvem er du? Hvem er jeg? Hva har du gjort i livet ditt? Hva er viktig for deg? Eldgammel sykepleierteori som etter min mening og erfaring er like aktuell i dag. For selv om jeg er en profesjonell hjelper så er det viktig hvordan jeg er og hvordan jeg tilpasser meg situasjonene jeg møter, og ikke minst menneskene. 

Alle pasienter og familier har sin historie. De har sine erfaringer fra møter med døden. Noen har kanskje lest kritiske kronikker om livets siste dager i mediene. Noen lurer på om ikke livet kan forlenges med litt intravenøs væske eller næringstilskudd? Noen er redde for å bli uklare ved inntak av smertestillende og beroligende, mens andre helst vil dopes ned i en døs om de kunne fått velge det. I alt dette skal sykepleier ta gode faglige vurderinger av hva som er hensiktsmessige tiltak og behandling. Alle opplevelser rører folk, og former dem til det de er. God kommunikasjon, og god informasjon om det som skjer og skal skje er svært viktig og kan ta mange problemer ved roten. Informasjonen må tilpasses. Pårørende som selv er helsepersonell har andre forutsetninger for å forstå hva som skjer, enn den vanlige mannen i gata har. Likevel skal man huske at det er stor forskjell på å være pårørende og på å være på jobb. Det har jeg selv kjent på. Man mister hodet på en annen måte når det er ens egne nære det handler om. 

En sykepleier jeg kjente sa en gang noe om at sykepleiere må være gode skuespillere. Og det er til en viss grad sant. Samtidig må vi jo være ekte. Tilstede på ordentlig, og det er ikke skuespill. Jeg må være oppriktig interessert i å vite hva som er viktig for den enkelte for å kunne gjøre en god jobb.

I jobb ved siden av studiene har jeg flere ganger fått sitte fastvakt hos pasienter i livets siste fase. Fra og egentlig synes at døden var noe skummelt og fremmed, har det blitt noe av det fineste jeg vet.

Det å være tilstede. Kjenne på egne følelser. Bli nær og glad i mennesker som man vet man skal ta farvel med om kort tid. Jeg har tenkt og reflektert mye rundt dette. Fryktet å bli for glad i. Prøvd meg fram på hvilken balansegang og taktikk jeg skal velge om jeg skal kunne gjøre en god jobb i yrket samtidig som jeg også skal overleve det, i mange år. Jeg har fryktet, jeg har trukket meg unna og egentlig angret på det. Så har jeg gått “all in” og tenkt at jeg får ta smellen når den kommer. Det forunderlige er at smellen aldri kom. Selv om jeg tillater meg å være åpen, ekte, slippe folk under huden, bli ordentlig glad i, så får jeg en profesjonell sorg. Selv om jeg slettes ikke er noen skuespiller, men virkelig bryr meg om de jeg møter. Jeg blir lei meg, kjenner på sorg, vemod og tomhet, men det går over ganske fort og det tar ikke fra meg hverken nattesøvn eller energi på fritida. Jeg rir meg en lang tur, rir det av meg. Tenker mye, snufser kanskje litt på ferden gjennom skogen. Så går tristheten over i en stolthet mens jeg pakker opplevelsen og erfaringen ned. En stolthet over at lille jeg har fått bidra til en å gjøre en av livets største begivenheter til noe fint, både for den som ikke lenger lever, men ikke minst for de som var glad i denne personen og skal leve videre med minnene om hvordan vedkommende døde. For det er sant som Kierkegaard sier; det har uendelig meget å si hvordan man dør.