Ingenting i livet varer evig – ikke det kjipe. Ikke det gode. Det gjelder å skru på pauseknappen, lagre øyeblikkene og følelsene.
Jeg har friformiddag. Sitter og slapper av og gjør så lite som mulig. En slags del-innlevering på bacheloroppgaven er levert og jeg kan ta en liten pause frem til veiledning. Hestene er utlånt for dagen, og leiligheten er relativt ren og ryddig. Jeg kan drikke kaffe, lese og filosofere over livet – med god samvittighet. Da kommer jeg over denne bloggen av Pappahjerte – en av mine favorittbloggere.
Pappahjerte skriver veldig godt. Og jeg tror han er en klok mann. Ofte kan overskriftene gjøre at jeg tenker “i all verden, det høres ikke ut som noe han står for”. Også i dag var det slik – “Babybilder gjør meg kvalm” lyste det mot meg fra skjermen. Jøss, tenkte jeg. Du som egentlig baserer bloggen din på familielykke og barn. Så kom det fram hvorfor det gjorde ham kvalm – og da fikk han enda en stjerne i boka.
Jeg er tante til to. Med begge har jeg sittet og holdt dem som små nurk, og tenkt på hvor mye godt og hvor mye vondt de to små kroppene skal oppleve i livet. To små, fullstendig uformede sjeler, med ubrukte små hender og føtter. Klare for å entre verden. Følelsen er ganske mektig. De er to år nå. Livet er bekymringsfritt og godt stort sett. Noen små kriser på veien er det jo – et fall, et skrubbsår eller noen som tok den leka man ville ha. Men ingenting som ikke kan rettes opp med litt omsorg og kjærlighet. De har såvidt startet livets film. De er enda på introduksjonen.
For livet er som en film. Det snurrer og går, og veien fra komplett lykke til komplett ulykke kan være ubeskrivelig kort. Pappahjerte beskriver hvor fort tiden går, og hvordan man aldri får øyeblikkene tilbake. Livet går videre, klokka tikker og tiden flyr, om man vil eller ikke. Og i løpet klokkeslagene kommer opplevelsene, hendelsene, øyeblikkene, og ikke minst menneskene og dyrene man treffer, elsker eller hater. Altså; selve livet. Alt kommer, og alt har en ende.
I mitt yrke blir møtene og avskjedene noe som stadig skjer. Flere ganger i året tar vi farvel med noen. Jeg blir ofte glad i pasientene mine. Og jeg blir glad i familiene deres. Jeg bryr meg om dem og jeg er så takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell for dem når de havner i en vanskelig situasjon i livet. Jeg skriver bacheloroppgave i sykepleie nå, om det å være pårørende til de som er på vei inn i evigheten. Det er ikke fritt for at mye av det jeg leser og tenker på nå om dagen handler om livet, hvor skjørt og sårbart det er. Og ikke minst hvor mye hendelsene preger og former oss og reaksjonene våre.
Jeg sitter ved en seng med en person som er i motsatt ende av livet. Jeg tenker på at hånda jeg holder i en gang var liten nok til å holde rundt noens finger. Pulsen, som er svak, rask og hoppende var en gang et hjerte som slo jevnt og sterkt. Kroppen var en gang liten, frisk og ubrukt, med deilig babylukt. Klar for og brukes, klar for å leve. Nå er den så svak at den har reist seg opp fra senga for siste gang. Livet er levd, kroppen er oppbrukt. Livets film nærmer seg rulleteksten. Jeg tenker på hvor vondt det er for de rundt. Jeg kjenner at jeg synes det er mektig selv. Jeg skrur på pauseknappen i mitt eget liv der jeg sitter. Kjenner på roen og stemningen i rommet. Så fredfullt.
Livet har en pauseknapp, eller flere. Det trenger ikke å handle om et liv som begynner eller et liv som ebber ut hver gang. Det gjelder å finne sine pauseknapper, og bruke dem. Jeg har en type pauseknapp, hverdagspauseknappen; der jeg er i øyeblikket kan kan nyte det jeg har, sette pris på det og tenke at dette er noe jeg skal leve på når vinteren kommer og livet er mer kjipt.. Akkurat dét er det ofte jeg tenker når jeg sitter bak disse ørene. Bildet er tatt på Jomfruland i fjor. Ta med seg hestene til Jomfruland?! Jepp – det gjorde vi. Og det var helt utrolig fantastisk deilig! Noen ganger trenger jeg å sette livet på pause, roe ned den til enhver tid stressa kroppen og sjela, og bare være. Det gjør jeg hver gang jeg setter på pauseknappen, enten i møte med livets begynnelse eller livets slutt, men også i møte med hyggelige momenter i hverdagen. Noen ganger passer det helt utmerket å reise til en øy uten fastlandsforbindelse utover ferja som går i ny og ne. Man tvinges til å sette på pauseknappen og tenke at akkurat NÅ er livet veldig bra! Også tok jeg et bilde av øyeblikket og lagret det, både visuelt, men ikke minst følelsen. Det kan anbefales!
