Ut å gå på ski

Påsken er over. I den anledning kan det jo passe seg med noen betrakninger rundt alle nordmenns favorittidrett i påsken; ski. 

Min mormor er dansk. To av hennes favoritting her i livet er, logisk nok, fjell og ski – allerhelst i kombinasjon. Kanskje ikke helt hva man forbinder med en danske? Samtidig er det kanskje nettopp grunnen til at hun en gang i nittenhundreogdengang emigrerte hit til kalde Norge. Uansett… Hun har gjort tapre forsøk på å implentere skientusiasmen og gleden over glidende gange med planker under bena til oss barnebarna. Med varierende hell… Vel, hun har i det minste lært meg å ploge, og å lage dype krater i løypene når det går for fort og jeg må sette meg ned. 

Da jeg var liten synes jeg ikke det var så verst å gå på ski. Teknikken ble vel aldri prima, og det var vel aldri noen som lurte på om jeg ble den nye Bjørn Dæhlie, som var stjerna den gang. Men jeg koset meg i grunn med en skitur, dog foretrakk jeg å bli trukket av en hund. Turene gikk gjerne til kiosken, enten den som var 10 minutters skitur fra hytta, eller den som var en times tid i mitt tempo unna. Kiosk og sjokolade var et godt lokkemiddel allerede den gang. Vi har en greie i vår familie – har vi runda 5 km på ski så liker vi å si at vi har gått “innpå mila”. Kiosken lengst unna er absolutt innpå mila, om man svinger innom den i løpet av en rundløype. Jeg elsket nedoverbakker, fart og spenning. Og hatet oppoverbakker. Smørefrie ski med bremseeffekt var for pyser. Drømmen var smøreski med god glid. 


Så idyllisk og fint kan Blefjell og Jonsknuten faktisk være! 
 

Man hører stadig om ting det er lenge siden man har gjort; “det er jo akkurat som å sykle”…! Sånn trodde jeg det var med skiferdigheter også. Helt til jeg opplevde at det ikke var sånn. Det var påske. Og skareføre. Isglatt skareføre uten nubbesjans til å ploge eller bremse.  Jeg hadde ikke gått på ski på sikkert 15 år. Ble lokket med på hytta. Og påskerenn. Siden jeg erindret at det var behagelig å bli trukket av en hund så skulle også påskerennet forseres med hund. Føret var såpass glatt at vi gikk på beina, oppå snøen, fra hytta og ned til der påskerennet skulle være. Jeg fikk utdelt startnummer 15 – Hanna Ulvang Dæhli til start! Trukket av Molte. Vektøkning på minst 15 kg siden siste start. Rennet startet med en sving. Jeg hadde glemt hvordan man svingte på ski, og Molte så en fugl i skogen rett frem, så dit løp hun, mens løypa, den gikk til høyre. De tilkommende kiloene gjorde at ekvipasjen fikk en helsikes fart. Jeg klarte å ploge, men det ga jo null effekt og det gikk bare fortere og fortere. Jeg fortsatte med neste trikset i boka; sett deg ned når det går for fort. Det var et sammensurium av ski, staver, hund, bånd, armer og bein. Litt pinlig var det og. Det er da modern på sidelinja lurer på om jeg ikke skal droppe bikkja i det minste. Jeg freser “NEI!!!”. Jeg husker ikke så mye mer av det påskerennet – men jeg fullførte. Med hund. 


Sånt løst føre er i grunn bedre enn skareføre…
 

Jeg brukte et par år på å komme meg, få tilbake skigleden liksom, etter påskerennseskapaden. Da var det vinterføre og jeg hadde fått supertrekkhunden Rips. Det gikk så det kosta. Jeg la inn noen skøytesteg der det suste i vei og følte meg riktig kar. Passerte alle turistene og følte liksom at nå hadde jeg funnet formen. Therese Johaug og jeg liksom. Jeg kom meg til den berømte kiosken lengst unna, og videre på runden. Så begynte det å gå nedover. Og der, i bakken foran meg hadde et barn falt. I tillegg var det en sving, og svinger er ikke min sterke side, spesielt ikke i kombinasjon med nedoverbakker. Jeg kom mot dem i stor fart og lurte på hvordan i huleste jeg skulle løse dette her… Rips løp det beina kunne bære, men min vektoppgang i kombinasjon med nedoverbakke gjorde at jeg beveget meg enda fortere og i frykt for å kjøre henne ned så hektet jeg henne av kroken og slapp samtidig som jeg bytta spor for å unngå å kjøre på kiden som satt i veien. Før jeg ante det var brøytekanten der. Den var myk så skia sklei elegant inn i den og jeg kræsjlanda med magen i en slags omfavnelse av den. Jeg laget rett og slett et avtrykk av meg selv der. Mannen med kiden hadde fått stabla den på beina. Han tittet rart på meg. Jeg holdt på å frese noe om å holde unger unna løypa, men skjønte selv at det burde holdes usagt. Jeg la inn brøytekanter som en god redning i boka mi, og benyttet sjansen til å klemme en brøytekant et par andre ganger denne hytteturen. 

 

Både i fjor og i år har jeg faktisk benyttet sjansen til en aldri så liten skitur rundt i Voldens dype skoger. I fjor synes jeg så synd på tre sett tindrende hundeøyne som så gjerne ville bli med. Jeg tenkte; pyttsann – tre hunder går da fint..! Det gikk himla fort, og totalt uten kontroll. Jeg fikk satt meg ned for å få stoppet spetakkelet og sluppet dem løs. Jeg hadde visst nok med meg selv og skia. Jeg fikk meg en gigatrynings da jeg hekta skia under noen pinner og fikk et knekk i skiløperselvtilitten.

I år var det skiløyper og greier og fristelsen ble for stor. Jeg selet på Rips og la ut på tur. Skia var ikke smurt siden 2013 tror jeg, men siden jeg har hørt at det er in å gå med usmurte ski blandt proffene så tok jeg ikke det så tungt. Det gikk riktig så fint en stund, og jeg koset meg med livet, bikkja, skia og naturen. Omtrent sånn her;

video:img5696

 

Så kom det en bakke, en sving, en fugl Rips ville se nærmere på. Og et tre. Jeg fikk kasta meg i bakken før jeg tok samme møte med treet som med brøytekanten.

Jeg banna, sverta, kom nesten ikke opp. Rips synes dette var en superkul greie og slikka meg i trynet og hoppa på meg mens jeg lå og lo så jeg skreik og håpa på at ikke det ville komme noen andre skiløpere akkurat da. Fikk kreka meg på beina og klarte resten av runden. På vei tilbake kjørte vi nesten på en gammel mann, men bare nesten. Jeg tror det så ut som om jeg hadde full kontroll. Fasade er viktig. Da jeg nærmet meg hjemme begynte løypene og bli litt vel grusete. Jeg hadde hittil passa godt på skia mine, bare gå på snø, ikke ripe dem opp. Nå tok jeg en ny strategi; med litt riper så kanskje ikke de glir så godt i nedoverbakkene??! Jeg innså det da; jeg er blitt en sånn pysete tante som helst vil at det skal gå bortover eller til nøds oppover. Nedover er ikke min greie lenger.

Og jeg ønsker meg smørefrie ski med bremseeffekt.

#vinter #skilykke #ikkeakkuratnoenskidronning 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg