Jeg stod der, på kveldsvakt, som så mange ganger før. Det er et av de siste besøkene, og jeg står der med henne, kvinne hvis kropp ikke vil lystre hjernens signaler. Akkurat denne kvelden er jeg litt lei. Inni meg. Kjenner at det er litt tungt å gå ut av bilen, litt tungt å låse opp hver dør. Også kommer spørsmålet – Hanna, blir du aldri lei? Hva svarer man da?

Jeg svarer litt overflatisk – neida. Dette er jobben min! Den dagen jeg blir lei må jeg finne på noe annet!

Det er forsåvidt sant. Den dagen engasjementet dør ut, hvis det noen gang gjør det.. Den dagen, da må jeg finne på noe nytt. Jeg er ikke typen som bare vil heve lønna.

Samtidig føler jeg meg med et litt utakknemlig, som har tenkt tanken på at jeg er litt lei nå i kveld. Jeg har en frisk kropp. Jeg er ung. Jeg har flere år foran meg enn bak meg. Hennes kropp er skrøpelig. Alderdommen ble ikke hva hun hadde ønsket og tenkt. Det vet jeg forsåvidt ikke om min blir heller, eller om jeg får noen alderdom i det hele tatt. Livet er nemlig sånn at man ikke vet hva morgendagen bringer. Men her og nå så har jeg det bra.

Jeg burde ikke være lei. Jeg burde heller puste positiv energi over på henne. Hun er hyggelig å tilbringe tid sammen med, pasienten min. Hun er en av dem som får meg til å sette mer pris på livet, og det jeg har. Å få besøke henne noen tilmålte minutter en lørdagskveld er ikke det verste jeg kan gjøre her i livet. 

Jeg tror faktisk ikke jeg løy da jeg sa at jeg ikke blir lei. Bare jeg fikk tenkt meg om. 

Når det føles litt tungt å gå ut av bilen, gå opp en trapp og inn en dør.. Da hjelper det å søke tilbake til følelsen ved å sitte på min fineste firebeinte venn, på et av de vakreste stedene på jord.. En sommerkveld rundt st.hans. 

#sykepleier #sykepleierstudent #tydeligmodigstolt #yrkesstolthet #livsfilosofi